Mørketid i Alta

Jeg har tidligere sagt at mine favoritt-årstider er vinter, vår, sommer og  høst. Men jeg har glemt en favoritt til:  Mørketida legger seg fint til på topplista mi, og i dag opplever jeg den på en kort tur i de mørkeste dagene i Alta.

Mørketid er vakkertid i Alta. For der hvor eksil-vestlendingen må nøye seg med 5 timer sol og 19 timer bekmørkt, får jeg her flere magiske blåtimer, og timevis av solnedgang. For her fusjonerer snøen med månelyset og danner julestemning og magi på en gang. Litt for mørkt for de klarsynte, dog.

Det har åpnet seg nye turmuligheter rett utenfor det nye barndomshjemmet mitt. Fra å ha lekt hele barndommen på Midtbakken og Komsa, har jeg nå blitt stor og kan tumle på lengre turer i Gakori. Området har ikke vært ukjent for meg, men jeg sitter bare igjen med falske minner herfra, så det skal bli godt å få oppleve naturen på nytt.

Jeg starter på det lyseste av mørket, i 12 -tida. Fra mitt nye barndomshjem var det bare et lite stykke til byløypa, som går gjennom hele den langstrakte byen Alta.  Selv i mørketida er folk ute og går. Her går folk i alle aldre og spaserer på disse gode stiene. Når det er snø nok er det skiløyper her, men nå ligger snøen i et tynt lag, nok til å hjelpe det svake lyset til skinne opp terrenget.

Det er småkupert i Gakorimarka. Furuskogen kler de små bergene. De er ikke store, men vokser så sent her oppe i nord, at de kan være mye eldre enn de fleste juletrær. Jeg er i mitt favorittlandskap...

Det er en evig solnedgang over hele området. Sola som skjuler seg bak fjellene, er dårlig på gjemsel, for solskinnet lyser over åskammen, slik at jeg avslører hele opplegget og forstår at den nok gir opp en gang i februar. Men mørketida er vakker, og lyset er som et eventyr tatt ut fra Blåfjell eller noe.

Etter å ha subbet i tynn snø en liten stund, kommer jeg meg på hardtråkkede skogstier tilbake til lysløypa, og navigerer meg mot Gakorivann. Tydelig skilting gjør dette enkelt for meg, og en fin sti leder meg opp mot badevannet, som ligger litt høyere i terrenget. 

Når jeg nærmer meg møter jeg et turfølge som kan fortelle meg at de har latt bålet sitt brenne. På Vestlandet ville det ha vært uhørt, men her er tela trygg, og det meste er bunnfrosset, så det går sikkert greit. 

Jeg går opp til Gakorivann og får se et velopparbeidet badeanlegg, med slengtau, badebrygge og stupebrett. Frosten har dekket vannet med is og det er trygt å være litt Jesus, så jeg prøver meg med en dråpe tro.

Ved vannkanten ser jeg et lite bål brenne, og julestemninga kommer over meg. 

Jeg blir inspirert til å fortsette videre. Mørketida her opp er ikke så mørk, og jeg finner nærmeste toppen over Gakorivannet, der månen skinner som en julestjerne. Turen er komplett, og jeg fant det jeg søkte etter...

Enkel

Tid: fra 30 - 60 min t/r

Distanse: 2-4 km

Terreng: Lysløype, gruset sti, skogsti, berg, småkupert, bratte partier

Hjemmeluft

Vi oppholder oss i Alta den siste delen av sommergoturen. Det er kalde sommerdager, men vi frister oss til en tur ut igjen. Denne gangen besøker vi 7000 år gammel kulturarv som ligger i et stor område rundt Alta museum. Helleristningene i Hjemmeluft ble oppdaget på 70-tallet. Siden da har 3000 tegninger blitt funnet. Og det finnes mer under lyngen. I løpet av 5000 år har mennesker hugget inn skrytehistorier om fangst.

Alta museum har bygget 3 km med gangveier i dette området, som både skåner helleristningene men som også gjør de tilgjengelige for turister som oss. For oss blir det en lett vandringa nedover bergene, i dette imponerende frittliggende galleriet.

Enkel

Tid: 1-2 t

Distanse: 3 km

Terreng: Plankebruer, slakt terreng, gruset sti

Byløypa i Alta

Mens sommeren kommer til Lofoten har vi ankommet Alta, hvor sommeren akkurat har passert. Men min mor er glad i små vandreturer og bor midt i traseen "byløypa" som går gjennom den langstrakte byen. Om vinteren er den 23 km lange løypa preparert til skiløype, mens den er en fin gruset sti for syklende og gående om sommeren. Mamma tar oss med på en liten smakebit fra Midtbakken, hvor jeg er vokst opp og går ned til Alta gamle kirke. Denne stripa går utenom bilveier og mellom tettbebyggelsen. Selv om temperaturen er polar, er det grønt, fint og lunt gjennom løya nedover.

Enkel

Tid: 30 min

Distanse Midtbakken - Kirka: 2 km t/r

Terreng: Slakt terreng, gruset sti, bilvei

Haldde

Haldde-toppen 905 moh

Vår andre og lengste tur under goturlagets høstbesøk i Finnmark. Av Altas fjell er Haldde vår stolthet. Den høyeste av toppene er den høyeste i kommunen med sine 1149 moh, men er vanskelig å komme til, da det bare er en steinur, og ingen sti. Lillebroren er en sukkertopp på 905 moh, rett ved fjorden, og er synlig fra byen. Altaværinger er også stolt av dens historie og feirer dette med en Halddemarsj hvert år. I tillegg er veiene opp så gode, at noen velger å sykle ruta.

Selv har jeg vært på toppen både vår, høst og vinter. Min siste tur på toppen var nyttårsaften 1993/1994 i et eventyrlig blålys, månelys og nordlys. I dag, mer enn 18 år senere, ville jeg ta med meg min kjære for å besøke denne flotte toppen i hjembygda mi.

Skyene dekte toppen godt i dag, og det var uvisst om vi i det hele tatt ville få utsikt over landskapet rundt. Men værmeldingen meldte om solgløtt, så vi lot ikke sjansen glippe fra oss. Vi regnet med både regn og kuldegrader, og kjøpe inn ekstra ull for anledningen. Nøkkel til det gamle observatoriet og boligen der oppe, hentet vi på rådhuset.

Utgangspunktet for turen er Kåfjord, en arm av Altafjorden. Vi startet i godt tempo opp den første bratte bakken. Det er gode kjerreveier her, og jeg undret på om det hadde gått med 4-hjulstrekkeren min, før jeg sluttet å tenke på det, og konsentrerte meg om løvet som falt i år.

Løvet som falt i år

I den første lange bakken opp mot 300 moh fikk vi stadig bedre utsikt ned mot Kåfjorden, og snart kunne vi se like inn til Alta. Den første kneika er 3 km lang og går gjennom løvskog, med Brakkelva sildrende ved siden av leden. Her oppdaget vi at turen var 9 km hver vei, og ikke t/r som jeg misvisende fant ut på turbeskrivelsen.

Storefjellet

Siste bakken opp Storfjellet

Skoggrensa gå omtrent her, på 300 moh, og en bratt bakke på 200 høydemeter slynger seg opp mot Storfjellet. Halve turen var unnagjort, og litt lenger oppe på fjellet kunne vi se skyene som dekket Halddetoppen på andre siden av et dalføre. Vi passerte et trolsk tjern, før vi snart var i overkant av Annasvannet og dalføret som leder mot toppen.

Annasvannet

Halddetoppen kalles også Sukkertoppen, og er en av de mest karakteristiske sukkertoppene jeg har sett, dekket av et tykt lag med steirøys. Uten veien ville nok denne turen tatt mye lengre tid, men vi var heldige som kom snaue 100 år etter at veien ble bygd.

Skyene dekket toppen

Nede i dalen kunne vi se restene av sivilisasjon. Nordlysobservatoriet var i drift til 1926, og det ble gjort et omfattende arbeid for å gjøre transport og elektrisitet tilgjengelig. Her kunne vi se rester av strøm-master, vinsjer og en godt brøytet vei, gjennom det steinete landskapet. Vi fikk en svak nedstigning til elveleiet, og så veien slynge seg opp i fjellsida på selve sukkertoppen.

Nå tråkket vi med friskt mot opp mot skyene, selv om vi fortsatt ikke kunne se toppen. Men det dukket stadig opp steiner med sekundering. Ingeborg oppdaget at steinura var i mange forskjellige farger, og ville egentlig dra alle steinene hjem, men nøyde seg med en håndfull. Skyene var i drift, og i korte øyeblikk kunne vi skimte bygningene der oppe. Vi nærmet oss...

Etter 2,5 timers gange så vi den siste steinen innskrevet med "200 meter til toppen" og i det øyeblikket drev skyene vekk, slik at vi kunne se begge bygningene. Vi var i mål.

Observatoriet og vintertunnellen

Fra hovedhuset går det en vintertunnell til observatoriet som ligger helt på tuppen. Vi skulle opp til 905 moh, og forhåpentligvis komme oss inn i observatoriet. Litt klatring ble det på tretaket over tunnellen, før vi var oppe ved observatoriet. Nøkkelen passet fint, men døra hadde "slått seg" kraftig, slik at vi ikke fikk den opp.

I hovedhuset

Da gikk vi ned til hovedhuset igjen og prøvde nøkkelen der. Den passet og vi kom inn i et romslig lokale, som tydeligvis brukes til festlige anledninger. Her satte vi oss til bords, og lagde oss hurtigmat, presskaffe, med nogo attåt, som vi åt.

Han far nede i Alta ventet på at turistene skulle komme hjem. Men det var bare en unnskyldning for å komme ned. For vi ble litt frosne inne i huset, og tok til å vandre hjem igjen, før kulda satte seg i vinduskarmen og natta ble lang. Da vi skulle til å gå ned veien, kom det et drag over toppen, og plutselig forsvant skyene en liten stund, slik at vi kunne se toppen i sin helhet, og noe av landskapet rundt. Det ble ivrig knipsing, før vi satte fart og vandret i godt tempo tilbake til Kåfjorden.

---

Dagen etter kunne vi se at skyene lettet over toppen, slik at vi kunne ta bilder med utsikt fra Alta. Den var forunderlig lik høydekurven på trackeren (!)

Halddetoppen skyline

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca.  5-6t t/r

Distanse: ca. 18 km t/r

Vanskelighetsgrad: krevende

Terreng: kjerrevei, bratt

Sautso

Sautso

Høstferien tilbrakte goturlaget i Finnmark, mine hjemtrakter. Vi benyttet sjansen til å ta to turer i Alta-området. Den første av disse gikk til Sautso, kjent som Alta Canyon. Den er som en lillebror til Grand Canyon, er en av Nord-Europas største, og ligger rundt den lakserike Altaelva. Elvegjelet er 10 km langt og opptil 400 meter dypt. Absolutt verdt et besøk. På 80-tallet ble øvre del av vassdraget demmet opp, mens den delen av dalen som kalles Alta Canyon ble bevart.

Fra Gargiaveien

Jeg gikk her en gang på nittitallet, og husker ikke stort annet enn utsikten. Derfor regnet jeg turen for en nokså kort tur. Med oss hadde vi min bror, min søster og min søstersønn. Alle har navn. Ruta vi tok i dag starter fra Gargiavegen, - gamleveien mellom Alta og Soulovuopme, hvor Bæskadesrennet arrangeres hver vinter. Vi kjørte forbi Gargia fjellstue, og gikk rett mot Altaelva. Diskusjonen gikk om avstand og tid. Mens jeg regnet med 2-3 kilometer til canyon, regnet bror med navn, at dette minst var 5 km.

Her gikk vi over viddelandskap, litt for sent til å se løvtrærne i høstfarger, men tidlig nok til å se landskapet rødkledt av lyng, gress og mose. Det var en kald luft her oppe, men vi unnslapp regn mens vi vandret kjerreveiene inn mot dalen. Etter en halvtime og 2,5km nærmet vi oss dalen. Vi så en kløft foran oss og vasset over Vähännivanronka (faktisk). Trodde vi var nærme nå, men stien ledet oss sør over slakke hauger, og ikke ut mot kanten.

Over Vähännivanronka

Vi dikuterte litt om det var rett vei, men den karakteristiske dalen var ikke i skue. En studie på kart og gps, og vi fant ut at vi måtte lenger sør. Dermed vandret vi videre. Et par kilemeter sørover, fikk Tessa (bikkja) plutselig fart over seg, og der så vi at den hadde oppdaget rein, som den jagde på til den ga opp. De neste meterene så vi stadig flere rein, helt til en liten flokk var et steinkast unna oss. Vi vurderte om vi skulle kaste stein for å sjekke, men lot det være til fordel for fotograferingen. Karmøybuen fikk oppleve Finnmark på sitt beste, og ble nesten paralysert av synet.

Etter en god fotostopp med reinsdyr, gikk vi videre. Stadig vekk syntes vi turen var lengre enn antatt, og når vi kom til elva Cáppesjohka fant vi det like godt å vandre i retning dalen.

Cáppesjohka

Det ble en 100 meter nedstigning i en nydelig lyngkledd bakke, med elva brusende ved siden av oss gjennom små kløfter og kampesteiner, før vi var nede ved en stupkant, og elva i fritt fall, mens vi plantet rompa ned, for en pause.

På kanten av Sautso

Rast i bakken

Yngste karen i laget viste at han ikke hadde særlig høydeskrekk, der han satte seg på kanten av stupet for å ta noen profesjonelle mobilbilder.

Vi gikk bort på en høyde, og der fikk vi se Cávzu (Sautso) i sør, med sine 400 meter loddrette grusfall ned mot elva. Lufta var klad og klar. Etter en kjapp middag, varm kaffe og kald sjokolade, ble det kjølig å sitte der på kanten av stupet, så vi vendte hjem til hu mor og an far, som ventet bekymringsløst i Alta. Da ble det 6 km hver vei gitt, og selv da var vi ikke ved selve målet, en gang...

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca.  3t t/r

Distanse: ca. 12 km t/r

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: kjerrevei, myr, vidde, flatt