Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 28. august 2011

Kringsjå sæter

Kringsjå sæter. Hytta nede i bakken
Hvis du vil på tur, ikke se på yr.no! I dag meldte de det verste været siden....sist, og turplanlegging fikk en utfordring. Men Jacksons holder fast på tradisjonene, og da er det heller ikke vanskelig å la seg be ut på tur.

I dag ble det nok en korttur til Kringsjå-hytta i Haugesund. Her er det kort vei å spasere, og vafler og kaffe til salgs mellom 11- 14 på søndagene. Et bra utgangspunkt for våte menn og barn. En bonus for turen i dag var at vi ikke hadde lett etter cacher her før, og på veien skulle det være 4 av de. Den første, oppe på Steinsfjellet, fant vi ikke, men den andre fant vi. Mye tilskuere i dag, så vi gikk fort til hytta og satte oss foran den koselige peisen, med flere vafler i handa, og Henry sprang inn på lekerommet, der vi til slutt observerte han spillende på et tangentur. Fredrik hev seg ivrig med, men så var det plutselig stengetid.


Inne i Krinsjå-hytta
Jeg har aldri vært på Kringsjå sæter før, men her oppe var det en cache, og Fredrik var kjentmann og viste vei. Dette er en koselig plass rett der oppe, med griller, og visstnok skal det være villsau i området også. Vi gikk på nærmeste topp, og fikk oppleve regn og kuling kjempe mot veggen av rygger vi satte opp mot den.

Men en gang blir dette også nok, så vi gikk istedet ned til lekeplassen ved hytta, der Henry fikk ri på trehesten. Her går det også en klatreløype opp til selveste Kringsjå-toppen, så den klatret vi opp på og så ned gjennom dalen tilbake igjen. I dalen ligger det en gamme opp mot fjellveggen. Denne er veldig fint lagd, og er nesten helt tørr inni, selv med kraftige byger som i dag.

Gammen ved Kringsjå-hytta
Nå hadde vi sett oss rundt, og det var klart for å finne den siste cachen, som Henry, - nok en gang fikk æren for. Så var det bare å slite oss tilbake til Steinsfjellet, og den "tunge"nedstigningen til bilen.

Kringsjå, fra Steinsfjellet

søndag 21. august 2011

Korttur til Syreneset

Syreneset
Det ble en korttur denne søndagen, rett etter regnværet, til Syreneset fort i Skudeneshavn. Denne turen tok goturlaget en mørk kveld i mars, men har tidligere blitt gått for flere år siden.

I dag hadde jeg med meg goguttene Joachim og Tobias, som var vel forberedt på historier om 2.verdenskrig. De foreslo til og med å ta med vannbazookaer, noe som kanskje ikke sømmer seg, men kanskje likevel.


Turen går fra Syre på en gammel grusvei, og opp igjennom vakker mark, og mellom bratte berg, før man passerer en frodig og myrete dal, opp en bakke, og plutselg står man mellom gufsete historie og storslått utsikt mot det voldsomme havet i vest, der bølgene hamrer på bergene der nede.



Vi satte oss ned i noe ruiner og fyrte opp stormkjøkkenet, slik at det ble pølser og brød til middag. Antallet finner jeg ikke nødvendig å nevne. Solen brøt frem, i takt med økende vind, da vi gikk rundt og tittet på alle bunkersene og kanonstillingne. Det ble en for tøff utfordring for guttene å gå inn i de, for utenfra så de skremmende ut nok.

Matpause i ruinene
Før vi gikk hjem dro vi på skattejakt etter cachen som ligger gjemt her oppe. Den var helt tom, med unntak av notisblokk, så litt skuffet over å ikke å få byttet gråstein mot lekebil, vendte vi nesen nedover til bilen igjen, og hjem til alle trygge hjem.

Syreneset fort

torsdag 18. august 2011

Tuastadvatnet rundt

Tuastadvatnet, 

På gamle arbeidstomter; Tuastadvatnet rundt. Litt for rundt, hevdet "noen". (Les mer)


søndag 14. august 2011

Galdhøpiggen (Jotunheimskringla del 5)


Det blir vår siste dag i Jotunheimen, for denne gang. Vanskelig å toppe Galdhøpiggen...
Etter å ha vært svært fornøyd med den hyggelige og service-innstilte betjeningen på Juvasshytta (1841 moh), møter vi opp litt før kl. 9 utenfor hytta. Der står det klar to brevandrere som skal føre oss over Styggebrean opp til "piggen". De tvinger på oss sikkerhets-stropper, og klargjør oss brevandring. Det er noe Amundsk over det hele, og vi kjenner det emosjonelle i å være her. Men klarer det ikke....

Det tar ikke lang tid før vi er på vei over en mer steinete ur enn noengang. Vi går langs Juvatnet, og opp til breene ved sommerskisenteret. Det er stengt, og tar lite av vår oppmerksomhet. Det som tar mer oppmerksomhet, er nok Lom-dialekten, som vi ikke forstår noe av, dvs "førstær".


Før det har gått en halvtime, har allerede 2 voksne og et barn brutt ferden. Men ikke oss! Vi fortsetter en god halvtime til, før vi er oppe i nasjonalparken og på Styggebrean. Her festes vi i en lang line, noe som får meg til å tenke på filmen "Veiviseren". Fredrik tar det enda lenger, og tenker på å stikke av i forveien. Men ugjenkjennelige instruksjoner fra breførerne, gjør oss usikre, så vi fester oss til lina, vi også.

Over Styggebrean
Det tar omtrent 45 minutter å gå over breen, og den ser ikke farlig ut, før vi nærmer "piggen" - steinura som vi skal tråkke på opp til toppen. Fra piggen er det omtrent 300 høydemeter. Pga. den dårlige sikten, ønsker breførerne å lede oss hele veien opp. Dette forstår vi, når vi plutselig merker at vi går langs et stup, og aner ikke hvor langt det er ned. Litt glad er vi for at vi ikke ser ned, men litt ikke... Besseggen gikk jo bra :-)

Etter 45 minutter til, er vi der, oppe ved hytta på toppen. og selv om Fredrik trenger oksygen, tar vi de siste skrittene til toppunktet på 2469 moh. og er på Norges tak. (tak?)

2469 moh
Inne i hytta er det en kiosk til å kjøpe all mulig effekter, men vi nøyer oss med ei pølse og en kaffekopp med bilde av Galdhøpiggen. Post, stempel og bøff får bare være. Nå vil vi bare nyte øyeblikket, og så gå ned igjen.

På vei ned glemmer breføreren meg, slik at jeg står der med tauet i handa, og breen foran meg. Jeg føler meg som et barn som er glemt, men glemmer det fort... Litt kommunikasjon fremover, så får jeg fikset det i siste liten. Så er det på`an igjen i to timer ned til Juvashytta, hvor vi bestemmer oss for at Jotunheimen har gitt oss nok i denne omgang. Vi har toppet turen, og værmeldingene er lite lovende. Dermed kjører vi hjem. Så sånn går nu dagan!




lørdag 13. august 2011

Veslfjellet (Jotunheimskringla del 4)

Gjendeosen, sett fra Veslfjellet
Etter å ha siklet over utsikten av Besseggen, var det på tide å gå over Veslfjell og ned til Gjendeosen. Det var fortsatt over 100 meter stigning til vi nådde toppunktet. Det er noen som bygger på Veslfjellet, og med varden har den nå en høyde på 1746 moh, - mot 1743, som den var etter siste istid.

Veslfjellet
Turen over fjellet var vindfull og steinete, men etter at 40.000 mennesker har gått her årlig, var det en god og tydelig sti over fjellet. I det nedstigningen svakt lå foran oss, var vi på kanten av stupet, og fikk utsikt ned mot Gjendeosen. Noen i turlaget var veldig tissetrengt, og andre sulten, så vi begynte å lete etter plasser med mindre vind. Det tok sin tid. Fjellet runder pent og pyntelig der oppe i høyden, så noe le er vanskelig å finne. Vi måtte le!


Vi måtte ned omlag 200 høydemeter og flere kilometer bortover, før vi endelig fant noe som var akseptabelt for middagspause. Kokeapparatet kom frem, og atter en gang ble middagen laget på under 10 minutter. Fredrik lente seg tilbake som en gammel mann, mens jeg begynte å mase som et barn, med videokamera i hånden. Dette tok han svært personlig. Litt irritert utrøt han sitt "NEI!" og bare gikk, med masekoppen diltende etter.

Herfra ble nedstigningen brattere en times "goturtid" og noe klatring ble det også på enkelte partier, idet vegetasjonen delvis ble mer og mer frodig.  Selv i det bedaglige tempoet vi gikk, var det fremdeles mennesker bak oss i køen, og noen kvinete unger passerte oss, med altfor tålmodige foreldre. Vi lot dem passere...

På veien over Veslfjellet gikk vi forbi to veipunkter; det ene veiskillet viste vei til Bessheim, og lå midt på fjellet, mens det andre viste vei til Glitterheim, og lå på omtrent 1200 moh. Vi passerte begge, og lette etter geocacher i nærheten. Den første fant vi, og den andre ga vi blaffen i. Nå var det bare rake veien ned de 200 resterende høydemeterene til Gjendeosen, der bilen ventet, en svenske pratet, og knotten var svært sosial.





Gjendeosen

(Fortsettelse følger)

Besseggen (Jotunheimskringla del 3)

Besseggen
Det er dag 2 på vår vandring i Jotunheimens rosiner, og i dag har vi skrekklandet fryd når vi går opp bakken fra Memurubu. Vi har snakket om Besseggen siden våre første høydeskrekkturer, og i fjor hadde vi konkrete planer, som ble avlyst pga "oppussingsskade". I år klaffet både helse og ferie til turen hit, og i dag var øyeblikket kommet. Leia så vi i går da vi gikk nedstigningen fra Sjugurdstinden, og i dag skulle vi gjøre jobben.


Vi merker fort at dette er en tur 40.000 mennesker går hvert år. Det er som en helnorsk pilgrimsferd, der vi opphøyer naturen til ett av Norges vakreste turmål. I dag blir det køgang. Et båtlass fra Gjendine kommer i det vi starter, og vi blander oss lett i flokken, med mer eller mindre frivillighet. Den første stigninga er bratt, men ikke i nærheten av Bukkelægeret. Her er det også bygget stentrapper, for å skåne faunaen og føttene.

Opp fra Memurubu
Etter den bratteste stigninga, flater det nokså mye ut, men oppoverbakken er fortsatt merkbar. Utsikten blir stadig bedre, og høydemeterene gjør at fjellene rundt popper opp som troll i eske. Kanskje er det jotnene? I dag er det mer vindfullt enn i går, noe som setter hjertebanken ekstra fart, med tanke på at vi skal gå opp en bratt egg, med henholdsvis 400 og 700 meter i stupbratt fjelvegg på begge sider.

Surtnigssue (2358 moh)
Knutshøe (1517 moh)
På 1500 moh ser vi Besseggen på nært hold, og det roer oss ikke akkurat ned. Men som en engel kommer det en motivator traskende forbi med sine ivrige barn, og motvillige kone, og han forteller barna at "Selv om den ser smal ut hefra, er den ikke så smal i virkeligheten! Et menneske tar ikke stor plass, og den er ennå langt borte!" Vi takker han for motivasjonen, og holder oss nær han så lenge vi klarer, helt til  vi føler oss forlegne og fortsetter med hans kloke ord i tankene; klar for å "egge" oss.

Gjende og Bjørnbøltjønnet
Ved Bjørnbøltjønnet (1475 moh) har vi den siste stigningen før selve eggen, og slår oss ned med "Mat med utsikt" En god skive, som gradvis blir spist opp mellom kritikken av alle foreldre som kler barna mye dårligere enn seg selv. Men vi er utålmodige etter å få tatt utfordringen, og blir ikke lenge før vi tar den siste stigningen, og deretter går med sikten på eggen helt til vi er på den.

Besseggen i sikte

Bandet
"Bandet" holder Bessvatnet innelukket fra Gjende, og er det laveste punktet på Besseggen. Likevel er det 5-10 meter over Bessvatnet, så holder nok vannet inne noen tusen år til. Bandet revner nok ikke med det første. Det går et loddrett stup herfra og ned til Gjende. Utpå der kan man be kona si stille seg langt utpå, slik at hun blir sint og roper noe stygt tilbake. Dette var Fedrik vitne til, og vi hadde mye moro på andres bekostning av det.

Benjamin løper på eggen
Vi hadde gått i nærmere 3,5 time da vi startet klatringen på selve eggen. Dvs noe klatring ble det ikke den første delen. Her var det fin oppoverbakke, bred nok til 100 mennesker, og oppe på første avsats, satte vi oss ned igjen, og tok matpakke 2 med utsikt. Herfra ble eggen brattere og brattere. På enkelte partier var det rene klatringen, og noen partier var ikke smalere enn at men måtte gå en om gangen. Vi tok oss god tid til å få pulsen ned, og så helst i veggen mens vi klatret. Etterpå kunne vi være imponert over distansen vi hadde gjort, og det var vi faktisk. Men motivatøren hadde rett. Et menneske tar ikke så stor plass, og eggen var ikke så smal som den så ut til. Bare litt brattere.

Fredrik "Stolper" eggen
Toppen av selve eggen er på 1638 moh, og 700 meter over Gjende. Det er midt mellom Preikestolen og Kjerag en plass, i høyde. Her oppe satt vi oss på en hylle på kanten, og var svært fornøyd over prestasjoner overvinnelse av høydeskrekk, og en nydelig plass, som trygt kan anbefales på tross av befolkningstettheten. Folkene glemmer man på plasser som dette...


(fortsettelse)

fredag 12. august 2011

Sjugurdstinden (Jotunheimskringla del 2)

Sjugurdtinden
Etter en god stigning opp bratte Bukkelægeret, hadde vi oss en god matpause, før turen gikk videre over Memurutunga. Før vi satte rett kurs, gikk vi den alternative ruta mot Gjendebu, for å bestige toppen rett bak der (1514 moh). Det tok like lang tid som Fredrik hadde beregnet, og bare en halvtime forlengelse av turen. Nå krysset vi over den vidstrakte Memurutunga, og fikk et Jotunheims skue i alle grader. Dette gjorde at vi snudde oss og pekte i alle retninger, tok bilder, filmet og gjorde alt vi kunne for å "memurere" turen.

Memurubreen
Langtjønne, Gjende i bakgrunnen

Det ble en kupert nedstigning til omtrent 1350 moh, før en slakk lang motbakke var foran oss, mot Sjugurdtinden. Et par timer tråkk i stein (Jah, vil du ikke ha stein; gå på hardangervidda!!), og nær den siste stigningen, stelte vi i stand friluftkjøkkenet, og lagde oss mat på 7.30 min. Rart i grunnen at maten skal være så effektiv, når resten av turen er rimelg bedagelig (!?). En god drøs ble det i alle fall opp ved Sjugudstindtjønna (1443 moh) og litt lykkelig over at neset i vatnet ikke hadde navn. Det ville i så fall blitt "Sjugurdtintjønnaneset" og strandlinja på neset ville blitt kalt "Sjugurdtindtjønnanesfjæra" (enda verre!!)

Sjugurd....osv
SÅ: lykkelig ove at dette ikke ble nevnt på turen, pakket vi maten sammen og satte i gang med siste etappe. Det tok ikke lang tid før vi toppet den siste toppen, og et skue av en utsikt åpnet seg foran øynene våre. Vi var kommet til Sjugurdtinden, en kupert rekke av topper som reiser seg fra vatn og  dal, slik at man blir gående på en egg, før man bratt må ned til vannkanten. Litt lammet, ruslet vi stille nedover dette vakre landskapet, over alle toppene, før vi kom til siste kneika, og nedstigningen til Memurubu, som ligger ved elva Muru i Memurudalen.

Memurudalen
Memurubu rett der nede
500 meter fra hytta kunne Fredrik stadfeste at "Dette kommer vi til å klare!" ....og det gjorde vi.




(fortsettelse)

Bukkelægeret (Jotunheimskringla - del I )

Solnedang over Gjende
Første del i kringla om Jotunheimen. Vi ankom med bil til Gjendesheim 11. august, og overnattet i sovesal uten særlig søvn, av frykt for tyveri og sinte innkommende, siden vi snek oss til plass nr. 23 og 24, i stedet for 10 og 11. Det var trangt om plassen, og vi snorket på skift, før morgenen innhentet oss, og frokost med utsikt, matpakke med utsikt ble unnagjort.

Gjendine
Båten Gjendine (med utsikt) tok oss tidlig om morgenen innover vannet, inn i nasjonalparken, via Memurubu, dagens mål, og inn til Gjendebu, dagens utgangspunkt. Vi passerte både vakre og overveldende fjellsider, mens vi diskuterte høydeskrekk vs. natropplevelse.

Fra brygga ved Gjendebu, gikk vi inn til turisthytta med så lang historie og utedo. Vannflaskene ble fylt med lemenpest-vatn, i stor tro på at den kanskje ikke var så ille, før nesen og beina pekte mot den stupbratte lia vi skulle forsere.

Vi gikk forbi et rasområde, og plutselig hadde vi tatt igjen noen røykende middelaldrende damer, og var stolt av at goturtempoet hadde økt, siden oppstarten for noen få år siden.

Bukkelægeret
Der lå stien rett opp lia, og det var bare å trå til. Stien slynget eg gjennom lyng og busker, til vi kom til første klatre-etappe. Med kjetting og høydeskrekk karret vi os oppover, delvis med klatring, delvis med balansering på de 40cm brede hyllene opp den stupbratte lia. Halvveis oppe i veggen, flatet stien noe ut, før det igjen ble bratt med galter og klatrekjettinger.


Det tok 2 timer fra bunn til hylla helt oppe på underkant av 1500 moh og 500 m over vannet, da vi tok en velfortjent hvil, lunsj og drøs.



(fortsettelse)

Jotunheimskringla

Besseggen
En drøm om goturer i Jotunheimen ble oppfylt i august i år. Vi hadde planer om en femdagerstur, men meldinger om snøvær og vind, gjorde at vi forenklet og forkortet oppholdet til å bestige hovedattraksjonene Besseggen og Galdhøpiggen. Likevel tok vi også med oss Bukkelægeret, som er mindre kjent, men vel så spennende. Her en liten smakebit. Detaljene følger etterhvert..