Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



torsdag 28. februar 2013

Ferkingstadskogen nocture

Siste tur i februar ble en nocture i gammel goturlagstil. Det var jeg og veteran Fredrik som gikk tur i kveld. Praten handlet stort sett om mat. Oppstart var i 20-tiden, motivasjonen var geocacher i Ferkingstadskogen. Stistart var fra Burmaveien.

Bommen ved stistart
Så tok turen i gang, og kveldens første foto ble tatt ved bommen. Vi gikk i et trykkende mørke, og navigerte etter stjernene. Forundret ovar at månen ikke lyste opp kvelden, trakk vi på skuldrene og fortsatte. Fredrik hadde førerlys, og ledet an veien. Heldigvis gikk vi på vei, så jeg var stort sett ikke avhengig av eget lys, for det hadde jeg bare på mobilen, nemlig. 

Vi staket ut kursen mot første geocache. Den skulle ligge lett tilgjengelig ved en demning langs Ytre Holmavatn. Vi gikk nærmest rett på denne, og fant skatten fort. 

Mini-Kjerag
Nå bar det videre mot neste skatt. Den skulle ligge ved en bergsprekk, som minnet om Kjerag, og litt ut i villere terreng. Det var enkelt, og tvilen kom først når vi ikke fant den utydelige stien, som skulle lede oss til cachen. Men smarte fyrer tenker, så et blikk på mobilen, og vi fant et veipunkt, der stien skulle starte.

Dermed gikk vi på utydelig sti i tussmørket. Jeg måtte ta frem mobil-lyset, for å se hvor skoen trykket. Det var bare 200 meter ut til skatten, og et mini-Kjerag åpenbarte seg såvidt i mørket, men akkurat nok til å forevige plassen.

Neste oppgave var å finne en cache midt i skogen. Plassen kalles "Krekane", og er sikkert det også; - noe vi ikke kan bekrefte, for det var mørkt. Vi krysset veien og gikk inn på en litt mer tydelig sti. Noen hundre meter vestover, og kanskje i et skogholt, lå cachen. Logget og takekt og bukket.

"Hva nå?" tenkte vi, for den nærmeste cachen lå i ulendt vått terreng, etter beskrivelsen å dømme. Vi måtte planlegge, for å gå 2 km på en gotur, er litt barnslig. Vi bestemte oss for å fortsette stien videre mot en kjerrevei. Dette kunne vi lese av gps, og målet ble å runde av ved Ferkingstad / Langåker, og gå tilbake en annen grusvei.

Planen gikk bra. Vi gikk bare 500 meter før vi fant kjerreveien, og fulgte denne veien mot Søre Langåker. På kjerreveien gikk vi omtrent 1 kilometer, før vi var på åkeren. Åkeren der nede er lang, derav Langåker. Her måtte vi gå langs et landbruksområde, helt ned til rv47. Vi vurderte hvordan vi skulle komme oss opp i Ferkingstadskogen igjen, og urderte mørke og ukjennskapen til å gå gjennom bygda, og så opp Løkjenvegen mot skogen igjen. Turen over åkrene og gjennom bygda var på nesten 3 kilometer, før vi fikk følelsen av å være i marka igjen.

Stiene på denne siden var bedre og velstelte, så det var bare å følge veien helt opp til et stikryss, og deretter nordover de siste 400 meter til Burmaveien.

Dette er en tur på listen over ruter som må prøves ut på dagtid, for området virker lunt, vakkert og vilt, og ikke minst lett tilgjengelig for alle. Jeg la den også til i lista mi over hjulturer på sykkel eller rullestol, så hit skal jeg igjen.

Matpraten bar også frukter, så nå skal det bli gourmet i hjemmet....

Zoom kart

Tid: ca. 2 timer
Distanse: ca.7 km
Vanskelighetsgrad: Lett/Middels
Terreng: Grusvei, skogssti, flatt

tirsdag 26. februar 2013

Lang Stokketur

Revadalen
Været så ut til å holde en dag til, etter en fantastisk februarmåned, så langt. Vi vet aldri hvor lenge det varer, og når drittværet kommer kan det ta lang tid til neste gang vi får nyte av sola og luftstillheten.  Det var derfor ikke tvil om at vi ville ut en tur i dag. Jeg spurte godama om hun ville ha 1 eller 2 timers trim. Heldig som jeg er, valgte hun 2 timer. Dermed ble det en lang tur fra Stokkastrand, og vi rundet både Melstokkevatn, Ørnareirstjødn, og besteg Karmøys høyeste "fjell" på denne fine ettermiddagen.

Parkering er ved Stokkstrand skole. Her har jeg gått mange ganger før, har lagt ut geocacher, og turen er en av mine favoritter på Karmøy. Ja, da gikk vi!

Melstokkevatn
Vi gikk grusveien mot vest, forbi gården, og opp til krysset, før vi gikk mot venstre og fulgte veien i slak oppoverbakke, før vi kom ned til Melstokkevatn. Der var det 2 mistenksomme karer med telelinse, som rotet i buskene. Vi gikk fort forbi, uten å veksle ord eller blikk, og ventet etpar hundre meter før vi baksnakket de. Før man kommer til skogstiene som runder Melstokkevatn, går man 2 km på grusvei.

Skogstien er en skogsti, som leder inn langs østsiden av vatnet, på en særdeles knudrete måte, men etter  500 m kommer man til en fin rasteplass med strandlinje, og en geocache av undertegnende. Plassen egner seg til en pause, eller grilling om man vil. Dersom man er mer ivrig etter å vandre, slik som oss, går ma bare videre, og kommer snart til et stidele. Da gjelder det å velge rett. For her kan man gå 2/3 feil og 1/3 rett. Stien til høyre leder ned til en husklynge på Stokke, stien i midten leder mot Olavsvang, og vårt valg, stien til venstre leder videre rundt vatnet, og er en del av Sålefjellsmarsjen.

Frosne stier
Her vandret vi, på gode stier, langs myr og i skogkanten. Stiene var lagvis oversvømmet og frosset til, så litt gange ut av stien måtte vi finne oss i. Baksnakkingen var nå over, så vi hadde fullt fokus på hvor vi satte bena. Etter totalt 3 km kom vi til plassen der man går mellom to vatn; Melstokkevatn og Oskreidvatnet. Det ble en lite fotopause her, før vi gikk sørover mot neste stidele. På dette skiltet står det S.Sålefjellet på skilt i hver retning, og det er like langt begge veier. Men vi fulgte leden hvor Sålefjellsmarsjen er, og gikk mot sørvest, eller venstre.

Ørnareirstjødn
Etter kort tid kom vi til Ørnareirstjødn, hvor vi opplevde ettermiddagssolen skinne varsomt med varme farger over sivet i tjernet. Vi fant fram kameraet igjen og skjøt litt i hist og pist, før vi begynte dagens lengste stigning opp Revadalen mot S.Sålefjell. Den er på 60 høydemeter, faktisk(!) Vi var glad for at det fortstt var frost i bakken, for isen krøp over plankebroene, noe som tilsier at det også i år er mye vatn i marka. Etter en times gange nådde vi toppunktet for turen.

Vi plantet oss på Søre Sålefjell, og smakte på litt lettere niste, nøt utsikten, og ble kjølig nok til å tenke på solnedgang og hjemgang. Solnedganger på vinteren er de vakreste. Himmelen ble igjen farget av de kjærligste farger, mens vi tråkket stiene ned igjen, nå med Bolleshaugane i sikte. Fra foten av fjellet, gikk vi et stykke i skygge, og var glad at nasen vendte hjemover, og ikke i været.


Stokkastrand
Det ble magiske øyeblikk, da sola snek seg lmellom fjelldalene innimellom, så fort hjemover gikk det likevel ikke. For her måtte det fotograferes (!) Turen endte som vanlig med bilen. Og sola ga sin siste glans over ettermiddagen idet vi kjørte hjem....vestover.

Zoom kart

Tid: ca. 2 timer
Distanse: ca.4 km
Vanskelighetsgrad: Lett/Middels
Terreng: Grusvei, skogssti, småkupert

mandag 25. februar 2013

Hulter til bulter i Liarlund

Oppstart fra Liarlund
Jeg hadde lyst på en trimrunde i dag, men var på jakt etter noe nytt. Derfor tenkte jeg litt "off-pist" i Liarlund. Ja, jeg parkerte til og med sykkelen "off-pist" og prøvde så godt jeg kunne å unngå de trafikkerte grusete joggestiene i Liarlund.

100-meterskogen
Første del er bare en liten skogstur på 300 meter før man ender opp i hovedveien igjen. Brua over "Ånå" lå i rimfrost, der ingen skulle tru at sola sku slippe til, noe den ikke gjør for tiden heller. Men her enset jeg en sti vestover, og prøvde ut denne.

Discgolf
Det var en blindvei, og det eneste jeg fant på 100 meter var en discgolf-kurv og en friluftslekeplass. Jeg måtte returnere til hovedstien igjen.

Skyggenes dal ved Ånå
Opp den første bakken er det en parallell sti langs hovedstien. Denne digresjonen lot friste på mitt stifinner prosjekt, men er en kortvarig glede på bare 100 meter. På den første bakketoppen kjenner jeg til en sti som går på tvers av lysløypa. Jeg gikk inn denne og fulgte den til den andre siden.

Så krysset jeg hovedstien og de alternative stiene mot Skrivarvarden. I stedet for å gå mot fjellet fant jeg en sti som gikk mot vest. disse var fine, og jeg kom ut i et beiteområde, og snart inn på en forgresset kjerrevei. Denne ledet meg mot Eidsbakkene. Et vakkert lite landlig område ble en kort opplevelse idet jeg så bebyggelse mot nord.

Kjerreveiene ved Eidsbakkane

Grinda og blindleia
I stedet for å gå til byggefeltet, vendte jeg hardt mot øst og kom snart inn på lysløypa igjen. Så var det egentlig bare å gå tilbake til sykkelen igjen, men jeg var ikke mett på stifinningen. Nå så jeg en åpen grind, og gikk rett sør over en liten jordlapp, og så inn i skogen. Til slutt fant jeg bare skog og ingen sti, så da brukte jeg innebygget kompass og fant veien tilbake til sykkelen, og syntes det var nok for i dag..




Zoom kart
Tid: ca.1 t

Distanse: ca.4 km
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Gruset skogsvei, skogssti, småkupert

søndag 24. februar 2013

Langtur rundt Olalia...

Apelandsfjellet
Vi var både imponert over oss selv og naturen rundt Olalia i går, så vi planla en "extended version" i dag. Turen fant vi lett på UT.no, men ikke i terrenget. Noe hjelp på veien fikk vi likevel, skulle det vise seg...

Vi stod opp tidlig, for en 22 kilometer lang tur skulle rekkes før solnedgang. Værutsiktene var upåklagelige, så godt motiverte, med mye mat i sekken, dro vi tilbake til Oppeim, hvor vi parkerte, sendte en sms og gikk avgårde.

Ferden går sørover
Denne gangen vendte vi mot syd og Fjellstølen skianlegg, en kort nedstigning på ca. 2 km i lett helling. Vi ble nesten villedet av sporene vi gikk etter, men navigerte oss til rett sted, etter litt diskusjoner og gps-hjelp. Ved skistadion var det et barnerenn i gang, så vi kom midt mellom avsats og mål. Veien herfra var vi usikre på..

Men rett som det var, kom en mann forbi med engasjerte skritt, og vi haket han inn for å få litt veiledning for leden videre. Han anbefalte oss å følge sporene oppover dalen, til et scooterspor ville lede oss over fjellet til "den andre siden". Lettet over å slippe å gå oss vill, fulgte vi hans råd, med suksess. 300 meter oppover dalen så vi scootersporet svinge seg oppover Haukareid mot øst; - vår vei. Jeg prøvde meg først med skinnfeller, men området var litt for flatt, slik at jeg ikke kunne gli over de lettere partiene, så jeg tok de fort av igjen, og fiskebenet meg oppover de 110 høydemeterene, i konkurranse med Ingeborgs smørefrie...

Haukareid
Det tok ikke lang tid før vi var på toppen, og traff på et eldre par i solsteinen. De visste lite om noe og var ikke særlig gode veivisere muntlig. Men de skulle samme vei som oss,  så vi la oss i ryggen hele lia ned igjen på andre siden av åsen, og ned til Vollistølen som ligger i dalen nedenfor Olalia. Det var en kjekk utforkjøring i slakke bakker ned til Rødneelva. Litt hard skare i dag, men likevel... kjekt!

Mot Vollistølen
Nå gikk vi over en myr og elva til vi kom til et hyttetun, med en familie og etpar snøscootere. Derimot så vi ingen spor opp lia som lå der foran oss, og som vi skulle gå opp. Dermed var spørretimen i gang igjen, og vi fant vel egentlig ut at scooterfolk ikke er skikkelig fjellfolk. For disse visste verken hvor de var, hvilke fjelltopper som lå rundt de, eller om det fantes løyper til dit vi skulle. Derimot hadde de kjørt en og annen gang opp på fjellet, så de tipset oss om å følge den så langt det hjalp.

Og der gikk vi rett og slett. Vi besluttet nå å dele på skinnfellene, for å lette på klatringen opp denne lia, for på kartet viste den over 200 meter stigning, og de første 150 så bratte ut. Og det hadde vi rett i, men vi var fortsatt ved godt mot, og begynte fiskebensteknikken, for 2. gang i dag. Opp gikk det, og snart var vi over tregrensa. Da åpenbarte det et høyfjellslandskap i hvitt foran oss, med spor av vind i skaren som vi gikk gjennom. Der møtte vi også en sporty skiløper som kom rennende mot oss. Vi ropte litt til hverandre, og han ropte blant annet, at det var lite spor langs trasèen vi hadde som mål.

Øyestølslia

Vi gikk likevel videre oppover, og etter en kilometer flatet det ut gjennom en dal. Alt rundt oss var hvitt. Diskusjonen gikk om vi skulle ta bratteste vei over fjellet, eller runde de høyeste punktene. Vi ble til slutt uenige om å runde toppen. Nå begynte vi å sikte etter solsteiner, for vi hadde lyst på matpause, og ny ubrukt energi. Ingeborg oppdaget en solstein på et toppunkt, så vi siktet dit. Her satte vi oss ved en stein som lignet et fallos-symbol, og lagde oss rask middag fra "Real". Det ble også en kopp kakao, vann og kaffe, før vi skjønte at det snart kunne bli kaldt igjen. Det var på tide å gå videre.

Solsteinen

Snaufjellet lå der vakkert mens vi gikk midt i det, og snart fant vi en bakke vi kunne klatre i. Det så ut til å være sporty skispor opp der også, så vi tok til med litt klatring, og var snart på et høydepunkt. Men ikke det eneste. Vårt mål var nå å finne Halsavatnet. Det gikk slakt nedover nå, og vi håpet på å se et vatn snart.


Men vi så ikke noe vatn, så usikkerheten bet oss litt. For foran oss lå enda en bakke, og en skiløper kom rennende ned den.Vi skjønte at vi var usynlige i terrenget, for i det vi ropte "Hei!" skvatt skiløperen til. Vi var direkte, og spurte om veien til Halsavatnet. Hun kunne fortelle at det var rett over neste høyde, så da fiskebenet vi oss opp over høyden, og ikke lenge etter lå Halsavatnet (598 moh) foran oss, flatt og fint, med "nyttekjøringspor" i hytt og pine, på kryss og tvers i bakker og stup. Overgitt over dødsforakten til sjåførene som hadde lagd spor, fant vi noen uberørte punkt til å ta naturbilder, med og uten positur. Det virket mye mer fredelig....

Halsavatnet og naturbilde med positur
Etter å ha skøytet over vatnet, var det en liten stigning opp over en høyde, før vi var i Grasdalen, som ledet til dagens hovedmål: Furevatnet. Vi så vannet ligge langt der nede, gjorde en innpustmanøver, og vurderte tiden i forhold til solnedgang. Raskt bestemte vi oss for å gå omveien via Holmavatnet og Staurskarstølen. For denne stølen forelsket vi oss i på lørdag. Vi raste nedover i 40 km/t til Furevatnet. Som vanlig kjekt!

Grasdalen
Ved Furevatnet
Nede ved Furevatnet var vi uenige om isen. Derfor tok jeg prøvebambi-rollen, mens Ingeborg testet breddene av vatnet. På andre siden av vatnet møttes vi igjen, og begynte straks stigningen mot Holmavatnet (462 moh).

Siste stigning mot Holmavatnet
Vi hadde nå 14 km og 4 timers gange i bena, så stigningen på 100 høydemeter kjentes godt i lår og legg. Men etter en halvtime var vi oppe på flaten ovenfor Holmavatnet og kunne sikte mot Staurskaret. Sola begynte å legge seg lavt over landskapet, men vi hadde fortsatt strålende sol, da vi nådde Staurskaret og kom til den fantastiske beliggenheten til stølen.

Staurskaret
Vi satte oss ned her, og nøt været, utsikten, en kopp kaffe og noe godt å spise på. Vi var kjent her nå, etter turen i går, og visste at det bare lå noen flate partier foran oss, og noen kjekke (kjekke!) utforkjøringer tilbake til parkeringsplassen.

Men sola går fortere ned enn man tror, så vi brøt snart opp og begynte på turen hjem. Vi gikk i solnedgangen langs Staurskor-nibbene, og fikk et fantastisk kveldslys, i det sola nærmet seg horisonten i vest, og månen steg opp i øst. I vest stod himmelen i mørkegule flammer, og lagde et rosa skinn over snødekket, mens månen la seg over en rosa himmel i øst. Jeg har aldri opplevd en vakrere solnedgang. Og det med hånda på hjertet og fingrene på avtrekkeren (!)






Etter at disse magiske minuttene hadde sunket inn, gikk tiden mot skumring, og vi satte fart i bena. Det er et lett terreng tilbake til Oppeim, så vi suste nedover på halvtimen. Godt fornøyde, stolte og mett av inntrykk i et vakkert vinterlandskap, bare en times kjøretur hjemmefra... litt mer på ski...

Zoom kart

Tid: ca.6 t
Distanse: ca.22 km
Vanskelighetsgrad: Krevende
Terreng: Kupert, noen bratte partier


lørdag 23. februar 2013

Olalia

Oppeim
Jeg har aldri vært på Olalihytta, enda jeg har bodd på Haugalandet lenge nok. I dag var det et perfekt påskevær, med 0 grader i lufta, vindstille, og sol. Goturlaget var derfor ikke i tvil om at nærmeste vintersted ble dagens utflukt.

Olalia med hytta si, ligger i Ølen, på grensen til både Etne og Hordaland, og er Haugalandet & omegns mest populære turisthytte og tilfartssted om vinteren. Ingeborg hadde såvidt i minne at hun hadde gått hit, mens jeg mener nedstemt at jeg har gått ruta sånn halvveis.

Den største og mest foretrukne parkeringsplassen er på Oppeim, godt skiltet, og på grensen til Etne. Her kan man betale perkeringsavgift på sms, og stikke av (!)

Jakkene er kastet av
Den eneste stigningen
Vi gikk uten smøring oppover lia, og måtte kaste av oss jakkene etter 100 meter. Det var påskelig i lufta. Selv om vi var ganske sent ute i dag, ble det "køgange" de første 2 kilometerene. Ikke rart, på en så fin dag. Etter snaut 2 km er det en en god stigning, og vi la straks merke til at vi ikke hadde smøring på skiene. Dermed ble det fiskeben opp de neste 70 høydemeterene. Men da var jobben gjort. Vi valgte den sørlige ruta, som folk ikke anbefalte. Vi derimot, tenkte at det var mindre køgang her, noe vi fikk rett i.


Ongelsvatnet (477 moh)
Videre innover var det flatere mot Ongelsvatnet, der vi var utrygge på isen, og gikk rett over. Ingen datt i gjennom, så vi har nok slanket oss i det siste...

Fra vatnet er det omlag 1,5 km i flatt terreng til Olalihytta, som ligger nede i bakken og er vendt mot Hauganuten (755 moh) og det vesle Furevassdraget. Hytta er under renovering, men fra 2014 blir den betjent igjen, og man kan spise maten der inne, til og med kjøpe den, dersom man er lite interessert i å ha sekk på ryggen.

Olalihytta under renovering
Vi satte oss på en benk for å være vitne til dugnadsarbeidet. Det var riving som var på programmet i dag, og verdt turen å se på. Bak oss satt en kjenningsmann, som vi snart kom i prat med. Ukjente i området, spurte vi han litt ut om turmulighetene fra hytta. Han kom med flere forslag til forlengelser av turen, og vi la spesielt merke til hans forslag om å besøke Staurskorstølen, rett oppi bakken.

Litt lei av den ensidige underholdningen av dugnadsarbeidet, tok vi på oss skiene igjen, og lagde ikke mer glede enn den vi hadde selv. Vi rundet hytteveggene og startet oppstigningen av en bakke i bakgården. Fra Olalihytta til Staurskarstølen er det 100 høydemeter på 800 lengdemeter, så vi gikk stort sett i fiskeben..
Bakkene bak hytta

Staurskorstølen (569 moh)
Vi kom opp til stølen, overlykkelige av vegvalget. Stølen lå nydelig til under en bergknaus, og det var en trolsk stillhet over området. Sola stod på klar blå himmel, med noen skyer som linselus. Vi ble nesten nervøse av vår egen pust, her oppe i fredeligheten.

Her fant vi vårt paradis for helgen,s å det var bare å finne frem varmtvannet og et næringsrikt måltid fra "Real", noen "kanelgifflar" og presskaffe. Viktig var det også å nevne Kvikklunsjen..

Langs Staurskornibbene
Etter en gopause på gostølen, med gomat i gosola, vendte vi tilbake, langs Staurskornibbene, og rundet den vanligste nordlige leden rundt Trodlatjørna og Toska, før det ble en heftig utforkjøring tilbake til parkeringsplassen. Løypene i nord lå i et lunere og enda finere terreng, og vi var fornøyd med å ha sett mye på de 12 kilometerene vi tilbakela denne vakre vinterdagen..



Zoomkart


Vanskelighetsgrad: Middels Terreng: Flatt, noen bratte partier