Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



fredag 27. juli 2018

Seiltur med Fred´s Argie


Etter min første seiltur i livets hav i går, bød min bror Goturen & søn med på en tur i hans selvbygde seilbåt, en Argie 15´. Byggverket er gjort fra grunnen av, med selvhogd tømmer, oppsaget og finskåret på egen hand. Han har til og med laget noen av maskinene selv. Byggeprosjekt har gått over noen få år, og ble ferdig for denne sesongen. Jeg blir stadig mer imponert av hans innsats til å bygge og nyte eget håndverk. I dag skal vi få være med på seiltur i dette håndverket.


Turen går fra småbåthavna i Skaftvika utenfor Straumen i Valnesfjord. Denne fjorden er en arm av Skjerstadfjorden, som ligger innenfor Saltstraumen. Fred er fortsatt i utprøvingsfasen av båten, og seiler ikke langt ut, men opplevelsen av vindens krefter skal vi likevel få.

Valnesfjorden
Kapteinen melder at det er "råssvind" i dag. Et utrykk som fjellgeiter ikke legger merke til, men er nærliggende å kalle "kastevind". For en seilbåtkaptein betyr dette særdeles overvåkenhet og raske reaksjoner, slik at man ikke blir overrasket og kullseiler (velter).

"Rev i seilet"
Vi begynner forsiktig med "rev i seilet". Det betyr at man binder opp seilet og reduserer kraften som vinden kan få i seilet. Det går likevel ikke lang tid før vi heiser seilet til full størrelse, og går med full kraft. I råssvindene betyr det at farten varierer mye. I et kast seiler båten med full styrke, før det plutselig dabber av. Det er likevel fremdrift hele tiden, i motsetning til i går.





Matrosen har gjort sitt, og sitter
Mannskapet som stort sett er opptatt av å sitte i ro og får lov å trekke i et par tau, men det er kapteinen som styrer det meste av justeringene, slik at fotografen i Goturlaget stort sett bryner seg på å dokumentere.


Vi nyter et par timer på fjorden. Vi observerer også kunsten å gå høyt eller lavt mot vinden. Man kan visst gjøre det også. Dermed krysser vi frem og tilbake utenfor Skaftvika, uten en eneste bekymring, selv om kapteinen nok har litt og hvert å tenke på.. Men så kaller gressenkene oss hjem, og vi tar landlov.


Seiling har vært en nydelig erfaring, som frister til gjentakelse. Må bare lære meg flere seilutrykk først...

torsdag 26. juli 2018

Hæringen


Hæringen med Landegode i bakgrunnen

Vi er på ferie i Nordland, som jeg vil påstå er landets vakreste fylke. Fylket har sterke konkurrenter, selvsagt, min likevel er det noe spesielt vakkert over fylket: Variasjonene med fjorder, øyer, fjell, og nærheten til det åpne havet. Jeg blir forelsket, rett og slett...


Min seilinteresserte bror har både restaurert og bygget båter, og kom i vinter på Japansk TV med sin restaurerte Nordlandsbåt (fakta). I tillegg til sine egne prosjekter er han et ivrig medlem av kystlaget i Bodø, og får derfor tilgang på tradisjonelle bruktbåter med 100 år gammel fartstid.


I dag inviterer han oss på åttringen Hæringen, som er en klassisk bruksbåt fra tidlig på 1900-tallet. Denne har han og kystlaget krysset Vestfjorden med, og er hvert år med på regatta etter gamle seilruter. Jeg har aldri satt min redningsvest i en seilbåt før, og Goturen m/familer får delta samlet som passivt mannskap. Med seg har kapteinen en av sine medsammensvorne, Geoffrey. I lag skal de styre skuta, mens resten tar video, snapchat og pause.


Været i dag byr ikke på god fart i seilene, men med litt motorhjelp leter vi etter noen vindpust for å få fart på Hæringen. Vi har bensindrevet hjelp til ytterkanten av Hjartøyene utenfor Bodø. Da starter jobbingen. Selv drar jeg lett i et tau jeg ikke vet navnet på, mens Fred og Geoffrey åpent diskuterer og drar i tau - de vet navnet på, for å få seil - de vet navnet på, til å dra med seg mest mulig luft. Med litt jobbing drar de på etpar knop, men er selv ikke imponert av farten.


Men passasjerene er godt fornøyde med å være i båten, og nyter godværet, med Landegode som en nydelig bakgrunn. Lufta går litt av og på, og jeg benytter godværet til å sende "foggelen" opp, for å sette det hele i fugleperspektiv.


Vi får i det hele en nydelig ettermiddag på fjorden, med en ny opplevelse av friluft. Takk for turen!


onsdag 11. juli 2018

Duathlon langs Lærdalsfjorden

Fjordingen


I år har Goturlaget etablert basecamp i Lærdal. Her har vi nesten to uker på oss å utforske et av Norges vakreste landskap rundt indre deler av Sogn og Fjordane. Det er hovedsakelig dalene vi utforsker, men også vidde, kulturstier og fjordarmer. Årets eventyr er Fjordingen.

Del VIII

Duathlon langs Lærdalsfjorden

Det er siste turdag i fjordane, og i dag tar vi fjorden på alvor. Vi setter oss på syklene og sykler ut de 15 kilometerene langs Lærdalsfjorden ut mot det nedlagte ferjeleiet på Revsnes, som tidligere forbandt Kaupanger med Lærdal. Hvorfor den ikke gjør det lenger, finner vi fort ut av. Mer historisk sus over turen blir også. Vi planlegger nemlig en bakketur til husmannsplassen Hausen.

Vi sykler jevnt på en nokså normal vestlandsvei med rasfare, og passerer krysset i Erdal ganske raskt, der man kan kjøre Snøvegen over Aurlandsfjellet. Et litt lengre stykke er det til neste dal; Vinderdalen, der veien nå stopper. Resten av veien ut til Revsnes er nemlig stengt av med bom, og vi begynner å få en følelse av hvorfor.


På de siste 5 kilometerene ut til fergekaien er det nemlig tydelig at rasfaren er stor. Skred har flere plasser tatt vegen, og det ligger store steiner i vegbanen langs halve veien. Senere leser vi historien:


Fergestrekningen Kaupanger-Revsnes ble åpnet i 1966 for å korte inn reisetiden til Lærdal. Problemet var at vegstrekningen fra Revsnes er svært rasutsatt. På de 30 årene vegstrekningen var åpen gikk det 99 ras og to mennesker omkom. I 1995 åpnet nye og bedre forbindelser, og veien til Revsnes ble stengt for biltrafikk. Vi sykler altså på eget ansvar...


Når vi kommer ut til fergekaien er det bare en brakke som står igjen på kaia. Den ser ut til å ha vært utsatt for ras den også. Vi blir på kaien og grunner over historien en stund. Etter 5 minutter sykler vi returen.

Revsnes fergekai
Men det stopper selvsagt ikke her. Vi har nemlig planlagt en bakketur, som avslutning på årets sommergotur. Stien opp til husmannsplassen Hausen går bratt opp fra utløpet til elva Hausa. Det betyr en bakketur på 200 høydemeter, som ikke er avskrekkende sett i sammenheng med tidligere turer. Men vi merker at vi har gått noen mil den siste uka. Beina vil nødig oppover, og vi puster og peser en halvtime før vi er oppe på den liten hylle og jordlapp.



Der fant en husmann en liten lapp til seg selv på 1800-tallet. Nok en plass ingen skulle tru at nokon kunne bo. Men utsikten er uslåelig. For her deler Sognefjorden seg mellom Lærdalsfjorden og Årdalsfjorden, og Lustrafjorden litt etterpå.

Hausen
Da er det på tide å sette seg ned for å nyte utsikten, og kjenne på det å være fjording. Og her oppe i denne forlatte idyllen, sier vi takk for denne gang, og har allerede begynt å planlegge neste sommergotur....



Enkel
Tid: 2-3 timer
Distanse: 30 km sykling, 2 km bakketur
Høydeforskjell: 230 meter (bakketuren)
Terreng sykling: Asfaltert, flatt
Terreng bakketur: skogsti, bratt


tirsdag 10. juli 2018

Padling i Lærdalsøyri

Fjordingen


I år har Goturlaget etablert basecamp i Lærdal. Her har vi nesten to uker på oss å utforske et av Norges vakreste landskap rundt indre deler av Sogn og Fjordane. Det er hovedsakelig dalene vi utforsker, men også vidde, kulturstier og fjordarmer. Årets eventyr er Fjordingen.

Del VII

Padling i Lærdalsøyri


Vi har hviledag i Lærdal, og sitter og glaner på kajakkene og syklene vi tok med oss på tur. Det er en lang formiddag i strålende sydenvær, så vi frister oss til å dra ut kajakkene for en avslappende kort padletur i Sognefjorden. Først padler vi inn til den gamle kaia. som ligger innerst i en liten kanal. 

Lærdalsfjorden
Lærdalsøyri
Men det er nydelig vær, så vi frister oss ut igjen, og padler langs stranda. Lærdalselva har lagd et fint delta mellom høye fjell, og danner stranda, og hekkeområder for fugler. 




Elvedelta

Det er ikke mer enn 0-20 cm dypt på grunnene i elveosen, så vi kommer tett inn på fuglelivet, og passer på å ikke padle oss fast. Vi fortsetter å padle langs fjellveggen. Her er det overheng, så jeg utfordrer Godama til å padle under overhenget, og lage et lite kick. Ellers er det lite av det på padleturen.






Men så holder det og vi bestemmer oss for å padle inn igjen. Det er hviledag, så vi hviler resten av dagen. Må bare skremme fuglene litt først...

"Hvordan skremme fugler"
Enkel

mandag 9. juli 2018

Stølsmaradalen og Avdal

Fjordingen

I år har Goturlaget etablert basecamp i Lærdal. Her har vi nesten to uker på oss å utforske et av Norges vakreste landskap rundt indre deler av Sogn og Fjordane. Det er hovedsakelig dalene vi utforsker, men også vidde, kulturstier og fjordarmer. Årets eventyr er Fjordingen.

Stølsmaradalen

Del VI

Stølsmaradalen og Avdal

Vi befinner oss i Stølsmaradalen over Utladalen i Øvre Årdal. En ubetjent hytte vi kom til i går kveld. Planen videre for vår ekspedisjon i Utladalen, er å gå langs fjellsida 800 moh og ned til Avdal, før vi returnerer til Utladalen og til parkeringen. Jeg våkner opp tidligere enn de fleste, og benytter roen og stillheten til å fotografere. Det er en nydelig plass vi har funnet, og omgivelsene er eventyrlige. Øverst i dalen ser vi Ringstindane i Hurrungane, og på andre siden av Utladalen ligger Stølsnostinden med Vettismorki ved foten.




Vi bruker god tid på å rydde oss ut før vi forlater idyllen for å gå mot neste idyll. Første mål er Avdalen. Dit er det 7 km uten betydelige høydemeter opp eller ned, med unntak av siste del av turen. Vi skal følge fjellsida til Stølsmaradalsryggen omtrent hele turen. Men først må vi krysse bekken og komme til første stikryss.



Vi følger stien opp til stikrysset og fortsetter i sørvestlig retning. På andre siden av dalen kommer Vettisfossen raskt til syne, som skal være vår følgesvenn langs mesteparten av turen. I dag går det litt opp og ned, men bare småbakker. Stien er fin, men vi ser at den går gjennom myrområder som nok normalt kan være nokså våte. Utsikten ned den ville Utladalen er upåklagelig. Været er enda klarere enn i går...


Vetti gard i Utladalen
Turen er en vandring i utkanten av Jotunheimen nasjonalpark med Hurrungana skjult bak fjellsida vi går langs. Etter en time på tur, og med orkesterplass til Vettisfossen, setter vi oss ned på et ubehagelig underlag og ordner oss et aldri så lite måltid.



Etter pausen passerer vi Storbekken, som faller utfor kanten der nede. Denne så vi nedenfra på Vetti gard i går, og forstår nå sammenhengen. Vi fyller flaskene og krysser bekken. Det er enda et stykke igjen...


Storbekken sett fra 800 moh
Storbekken, sett fra Vetti gard
Så fortsetter turen som før.. Litt ned og opp en time til, før vi endelig er på kanten og kan se ned mot Avdalsplatået. Nå har vi en bratt nedoverbakke på nærmere 400 høydemeter foran oss, og skal ned i skogen.



Bakketuren ender på Avdalen gard. Denne gården har vært i drift siden 1500-tallet, før den ble fraflyttet i 1962. Den ligger et stenkast fra den dødelige Avdalsfossen, og i bratt skråning, men med håndterlig jord i forhold til bratta nedenfor. Navnet er forenkling av gammelt språk, og betyr trolig avsidesliggende dal. Og det har den vært i større grad enn den er i dag. Den gamle stien ned til Utledalen gikk på naturlige fjellhyller og i bratt skråning. Den var risikabel for folk og fe. I dag kan de som tar sjansen gå denne stien ned et stykke for å beskue gammel historie. I århundreskiftet til 1900-tallet ble en bedre sti bygd, og det er den vi skal følge ned. Må bare ha en vaffel først...

Avdalen gard



Vi blir invitert inn av bevertskapet som har en polsk vri av Årdalsdialekta, med engelsk aksent. Der får vi sitte i finstua, og blir servert vafler og kaffe, som om vi har fintøy på oss. Litt spesiell følelse, når vi kommer ned fra fjellsvette og bakke-pes. Men vi nyter øyeblikket. Det er enda tidlig på ettermiddagen, og veien ned er ikke lang. Men så kommer frykten for latskap, og vi fortsetter.


Stien ned til Utledalen er mye mindre avkrekkende enn beskrivelsene. Det er en fint oppbygd sti, som er lett å gå på, og rene luksusen etter fjellstiene vi kom fra. Det tar ikke lang tid før vi er nede på "Folkevegen til Vetti" og kan vandre siste biten på "motorvei" ned til bilen. 

Utladalen og markene ovenfor er noe av det vakreste av alt det vakre man kan oppleve på Vestlandet. Denne dalen har både vill natur og viktig historie. Heldigvis tråkket Lars Monsen gjennom dalen noen dager etter at vi hadde vært her, og dalen ble dermed fremhevet i Norges største TV-kanal. Denne dalen bør oppleves minst èn gang i løpet av livet, om det er på vår måte, eller på turistenes vis...

Middels
Tid: 5-6 timer
Distanse: ca. 10 km
Høydemeter: ca. 800 meter, stort sett ned
Terreng, Fjell og skogsti, klovsti, grusvei, bratt på slutten