Lav sol ved Rossavatnet

Noen vinterdager er helt uimotståelige, selv om ettermiddagen er kort og sola går ned før vi kommer halvveis på tur. I dag er det en sånn dag, da vi ikke klarer å gå hjem før vi har luftet oss. Vi tar en fin runde fra Gamle Sundvei og inn i skogen ved Slettvatnet, før vi følger myrene inn mot det forgrenede Rossavatnet. Her står solen lav og vakker før den forsvinner... Vi runder vatnet og er tilbake på plass etter solnedgang, men før mørket...

Stemmevatnet

Rossavatnet

Enkel/Middels

Tid: 1,5 t rundtur

Distanse: 5,5 km

Terreng: Grusveg, skog, myrlendt, kupert

Ut.no

Rossevatnet i høstlys

Rossevatnet

Vi hadde i grunnen ikke så god tid, men det nydelige været med sol fra blå himmel og vindstille, gjorde at vi tok oss en korttur i nærområdet. Da ble det tur til Sund, og en runde via Rossevatnet.

Oppstart er fra Gamle Sundvei, en fin grusvei uten trafikk på ca.1,5 km inn mot Sund. Langs veien er det fine allèer av gran og skog, og en passerer vatn og beiter. På fine dager som i dag leker sollyset mellom trærne og lager skumle skygger. Fargene danner en rik palett av farger i grønt, gult, rødt og blått.

Når vi passerer Slettvatnet, speiler breddene seg i vatnet, slik at fargene kommer enda bedre frem.

Vi smyger oss videre mot Sund, til veien stopper, og ender i den nyere Sundveien. Men ca. her skal vi ta av til høyre og følge en god kjerrevei og sti inn til Karmøys fineste speiderplass, og Rossevatnet.

Det er en lett tur inn til Speiderplassen. Tørr og god kjerrevei gjennom beiter og små furutrær. Dagen er fortsatt en av årets fineste, og vi lar oss imponere av speiderenes innsats ved vatnet. Slike leire ser en bare på film (!)

Speiderplassen

Ved speiderplassen kan det være vanskelig å finne stien videre. Det er mye aktivitet i området, og stier overalt. Men jeg har vært her før, og finner retningen, og til slutt stien videre.

Det er nå betydelig mer fuktig sti med enkelte gjørmehøl, og vi er takknemlige for at det har vært tørt en stund, for ellers kunne dette ha blitt en nokså kladdete opplevelse. Vi kommer snart til den innerste vika, og lar oss fenge av en stor mengde sivgress i vika. De står der og speiler seg i vatnet, med et heftig sollys strålende mot seg.

Videre følger vi vannkanten inn til en sitteplass. Langs vannkanten er det steinete, og vi går nesten på vannet enkelte steder, før vi kommer bort til en gapahuk. Der sitter to mennesker og opptar plassen, så noen rast blir det ikke. Heller ikke den store samtalen. Beklager det.

Vi tar til venstre og opp gjennom tett skog til neste stidele, så til høyre. Nå kommer vi opp i åpnere terreng, med lynghei og kratt. Vi passerer en vik og går over neste haug, nå forbi et nærmest gjengrodd vatn, som i sin glanstid nok var en del av Rossevatnet. En libelle leter etter partner, mens en annen parer seg i flukt. Så undrer vi oss over om det er forsket på om libellenes paring i flukt gir bedre produksjon enn stillestående..?

Libelle (singel)

Den siste vika er også en del av Rossevatnet, og her skinner sola gjennom gulnede bjørkeblader og lager stemning i seg selv. Vi avslutter hvertfall turen langs Slettvatnet (Janstemmen) og haster videre på andre gjøremål. Dette er en enkel tur uten utfordinger. Høyeste punkt er 38 moh (!)

Sjekk ut Rossevatnet vinterstid

Tid: 1- 1,5 t rundtur

Distanse: 5 km

Terreng: Flatt, grusvei, kjerrevei, sti, delvis fuktig

Vanskelighetsgrad: Enkel

Sundrunde

Rossavatnet

Gamle Sundveien

Jeg har tenkt på denne runden en stund, men har aldri gått den i sin helhet. Som i går, ble det igjen en tur mellom jobb og middag. Jeg var litt senere ute i dag, var jeg spent på om sola skulle gå ned før jeg var fremme, eller om jeg kom tilbake til bilen senere enn 16.36.

Ruta jeg har funnet, har startpunkt ved det østlige krysset til gamle Sundvei (Svehaugen). Jeg tok første etappe i godt tempo på denne grusveien, like inn til Juvika ved Sund. Det er 2 små kilometer å gå, og man passerer både Slettvatnet og Tomåsstemmen, før man såvidt kommer inn på nye Sundveien, og så ut i marka igjen, denne gangen på kjerrevei. Sola stod lavt på himmelen, og et vakkert rødskjær farget landskapet og de isbelagte vatnene.

Kjerreveier i Juvika

I Juvika er det grønne enger over bergene en liten kilometer, og er man heldig, slik jeg var i dag, kan man se sauer i silhuett.

Det er en fin kjerrevei over de små heiene før man kommer til Skår speiderplass ved Rossavatnet. Her har speiderene gjort en formidabel innsats, og bygd opp et riktig fort av en camp.

Fotspor på Rossavatnet

Fra speiderplassen er det delvis våte stier hele veien tilbake sør og øst, mot Slettvatnet og Fot. Idag var det frost i bakken, så stiene var lett å gå på. Vatnet lå tydeligvis med trygg is, for her var det fotspor. Jeg våget meg utpå. Litt stor sjanse å gå på is når man er alene, så jeg holdt meg nær kanten, og våget meg ikke til å krysse rett over vatnet. På andre siden er det et grindahus, og herfra går det sti mot Vorå, og et nytt stidele mot Fot, rett bak.

Det er kortvokst skog på nordsiden av Rossavatnet, før man kommer ut på små berg, omkranset av myr og gjengrodde tjern. Sivet vokser tett i kantene, og stod i kontrast til det hvite dekket over tjernet i dag.

Jeg gikk raskt videre, og våget meg ut på isen i neste vik igjen, før jeg gikk mot Fot, passerte Slettvatnet, og tilbake på de samme stiene jeg gikk i går. Jeg nådde bilen 10 minutter før solnedgang. Klokken var 16.26.

Trykk på kartet for zoom

Tid: 1t

Distanse: ca.5 km

Vanskelighetsgrad: Lett

Terreng: Grusvei, skogsti, flatt, småkupert

Fra Vorå til Sund

Høstens andre kveldstur i mørket gikk fra Vorå til Sund, og faktisk like inn til Eide. Det var ukjente stier for goturlaget, men studerer man kartet finner man alltids plasser å tråkke på. Planen var en rundtur mot Sund, over Kjerringtuva, og tilbake igjen fra Rossavatnet. Det skulle vise seg om dette var mulig...

Før mørket la seg og etter at fossregnet ga seg, startet vi opp ved Helgaberg, der det er en stor vanntank. Nytt landskap for goturlaget åpnet seg da vi kom over berget. Foran oss lå grønne enger, skog og berg, og vi var stort sett fornøyd med det.

Vi mistet stien fort, og havnet ned på det som fristet mest, nemlig de grønne engene. Litt blendet av grønnfargen vandret vi pratende, som i et paradis, og glemte at vi var av jordlig gods. Men tvilen hentet oss inn, og appen fra UT.no måtte frem. Der befant vi oss midt på turkartet, men ikke på stien. Dermed måtte vi skifte kurs for å finne stien igjen. Litt gjerdeklyving ble det før vi igjen kom på den smale sti, som ble mer og mer tydelig og fristende foran oss.

Vi passerte et tjern i et lite dalsøkke, og her var det til og med plankebro. Etter dette var stien mer gjengrodd, og lyset dempet seg kraftig. Vi myste oss gjennom den neste kilometeren, til vi fant ut at mørket var for mørkt til å finne noen vei til Kjerringtuva, slik planen var. Derfor tok vi det tryggeste valget mot Sundveien, og fulgte Lindedalen som lå foran oss. Delvis vasset vi opp til leggen, delvis brøytet vi oss gjennom braker, og noen ganger merket vi stien under bena. Til slutt kom vi til Torestemmen, et lite tjern ved Sundveien.

Når man lykkes med en utfordrende ekspedisjon, slik som Nansen og Amundsen, blir man helter i ettertiden. Dersom man mislykkes, slik som Jarle Traa, blir man idioter, i følge han selv. Vi følte oss vel  mer som i den siste kategorien. Men med alle ben og hender på plass, nok til å vandre de 5 kilometerene, uten sherpa, til Fredriks hus for å hente redningbil...

Området vi gikk i frister til gjentakelse, på lyse dagen. Da skal det også gå an å gjøre denne fine turen til en rundtur...

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 1t 

Distanse: ca. 3 km

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: delvis merket sti, myr, eng, berg