Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 26. januar 2014

Vind og is på Ferkingstad


I dag blåste det opp mot 20 m/s på Karmøy, og goturlaget var litt trege å få igang. Men søndagsturen bør man ikke droppe "unless in uttermost need" og derfor dro vi like godt til Ferkingstad. Vi hadde sett for oss en tur i skogen, i le for vinden, men det skulle vise seg å bli litt annerledes...

Bilen parkerte vi langs Burmaveien, etpar kilometer øst for Ferkingstad. Der har vannverket en anleggsvei inn mot to demninger ved Ytre Holmavatnet. Veien var nå grovgruset, og ga oss et lett terreng den korte kilometeren inn til første demning. Det var et åpent landskap, - mye åpnere enn jeg husket fra nocturen i fjor, men til gjengjeld var det mørkt den gangen... Det blåste frisk motvind, der vatnet og demningen åpenbarte seg for oss.

Ytre Holmavatnet
Vi gikk opp på demningen, og tenkte "demn it! så kaldt det var her. Vinden kom fra øst, og fikk god fart over vatnet. Det hadde tydeligvis blåst fuktig og kald luft her tidligere, for på steinene lå det ei hinne av klar is, og på nedsiden hadde det dannet seg et nytt islandskap i den myrlente bekken. Her ble fotografen fanget av isskulpturer:





Det blåste friskt, og selv om jeg kunne vært lenge her og lett frem mange vakre formasjoner, blåste vinden oss videre, og vi la på sprang videre sørover langs vatnet. Dvs vi gikk visst likevel...

Det er grusvei en drøy kilometer til, før stien deler seg, og man kan velge å gå langs Nøkksvatnet, som er regulert og en del av Y. Homavatnet. I enden av denne stien hadde goturlaget en våt opplevelse for etpar år siden. I dag gikk vi mot Ferkingstad / Langåker, på gode stier, og vind i ryggen.

Denne delen av turen er en kilometer, før man kommer til høyden over Langåker og ser både bygd og hav. Det var som et sceneteppe som åpnet seg da vi kom ut av lysningen og fikk se de lange åkrene og den "ferkete" (?) staden.




Langåker åpenbarer seg
I fjor, da goturlaget famlet seg nedover i mørket, valgte vi å gå helt ned til veien og nabolagene der nede, før vi vendete om og opp Løkjenvegen tilbake. I dag sjanset vi på å gå over golde enger. slik at vi ikke skulle miste naturfølelsen.  De heter visst Prestekloppene, de små beitene her.

Prestekloppene og Geitafjellet
Til å begynne med gikk vi på fine gresskledde kjerreveier, men så gikk vi i undring i hvor denne skulle ende opp. Tilsynelatende gikk veien rett inn i en hage, og når vi nærmet oss, så vi en grind og enden av en asfaltert vei. Vi måtte gjennom tunet til b.nr. 25/50. Beklager det.

Nå var det siste etappe igjen, og vi straket oss opp Løkjenvegen og gjennom Løkjen. Vi passerte høyt sivgress med sin symfoni i den gode vinden, og fanget det hele med det hele.

Gjennom "granløkjen" hadde vinden slengt ned trær i en dominoeffekt, og vi passerte halvfelte trær i god fart. Det knaket godt i skogen, så også her spilte vinden sin symfoni. Nå var det bare en transportetappe igjen. Fra Geitafjellet til Ferkingstadskogen er det omlag 2 km...



Trykk for zoom
Tid: ca.1,5 t
Distanse: ca.6 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: grusvei, kjerrevei, skogsti, asfalt, flatt

tirsdag 14. januar 2014

Så lenge snøen varer...

Mariaskogen
Midt i januar fikk vi årets første snøfall på Karmøy. Det førte til lange køer på veiene, panisk innkjøp av snøskuffer, brøytebiler som gikk natta lang, ekstravakter i akebakken på skolen, og bunnfrosne mennesker overalt. Snøfallet var på 10 cm.... Etpar dager senere forsvant den igjen...

I mellomtiden hadde vinden fått lekt seg med snømassene, og laget nydelige formasjoner i marka. Dagen etter snøfallet tok goturlaget seg ut på en gledelig vintertur, i naturens egne skulpturgalleri på Sevland / Tjøsvoll. Litt oppi bakken var snøen uberørt, og det var vi som måtte brøyte sti. Frosten hadde ennå ikke satt seg i bakken, så vi tråkket en del gjennom , og sank ned i gjørmehull flere ganger.

Det ble en kort rundtur opp til Aureivatnet og ned igjen. Men det ble også mange stopp og inntrykk. Snølandskap er vakkert, så lenge den varer...





Ved Djupedal



Aureivatn






Trykk kartet for zoom
Tid: ca.1 t
Distanse: ca.4 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: skogsvei, skogsti,

søndag 12. januar 2014

Haugesundsmarka

Presten
I dag la vi ut på en ferd rundt Haugesundsmarka, med mål om å gå over 3 topper i Haugesund / Tysvær: Prest, Krokvassnuten og Såt. Et nydelig vær var det, og da vi parkerte på Steinsfjellet skjønte vi at vi ikke var alene i marka i dag. Kanskje lurte det en kjenning i skogen...?


Fra den nederste parkeringsplassen startet vi litt skjevt ut, og endte opp i dyretråkk, før vi skjønte at vi mått lete etter den virkelige stien. Men innen 10 minutter var vi på gode stier og i retning Djupadalen. Vi passerte flere turfølger før nedstigningen mot Djupadalen, og ble passert igjen da vi stoppet for å fange motiver langs stien. Ned mot hovedstien i dalen gikk vi gjennom en glissen skog, som hadde blitt "glisnet" enda mer av en storm, med trær som hadde blit felt idet rota hadde løsnet fra det våte berget.

Snart kom vi ned til Djupadalen, og gikk hovedstien ned til neste stidele, der vi vendte østover og opp  "Skaret" mot sørenden av Krokavatnet.

Djupadalen
Skaret
Skaret tok lang tid i dag. Det var et vakkert lys, med slør av snø som lå på mosekledde steiner, og lyden av den lille myrbekken ga en spesiell stemning. Øverst i skaret hadde vinden fått herje, og felt trær med domino-effekt. Et stort tre lå på tvers over stien, og ga både blikkfang og spenning. Ut av skaret så vi nå Krokavatnet.





Krokavatnet
Trygve Berget
Mens vi tok bilder av åpenbaringen, så vi en skikkelse i kjent tempo og med et kamera hengende rundt halsen. Han nærmet seg raskt, og et kjent fjes med et varmt smil møtte oss. Det var fotoentusiasten og naturelskeren Trygve Berget, som spaserte i sitt "andre hjem". Han hadde parkert sykkelen sin i Djupadalen, og hadde gått Krokavatnet rundt. Han fortalte om turglade mennesker som solte seg i bakkene langs hele stien, og med kjent entusiasme lovpriste han dagen og naturen han befant seg i.

Vi hilste god tur videre, og begynte på nedstigningen til Krokavatnet. Bergene var glatte i dag. Selv med varmegrader i lufta, hadde våte partier iset seg til i skyggene, og vi måtte trå forsiktig nedover. På andre siden av demnningen lyste sola mot oss, og en benk og et tre gjorde stemningen på dette stedet.


Skygger mot nord
Vi gikk videre innover skogen og opp mot Jøtnaheim, en ruin av fornalderen da ungdomsforeningen Haugeund Fjell-lag  dyrket skog på Haugalandet. I gamle dager var det lyngheier og god utsikt mot vest, men beplantingen har sperret utsikten. I dag ryddes det etter beste evne for å få utsikten tilbake, og noe utsikt kunne vi få her på denne gamle foreningshytta som var i bruk frem til 1952.

Jøtnaheim
Etter en kjapp "Wasa" begynte vi klatringen opp mot "Presten". Denne har en karakteristisk varde på to ben, og i dag er det også utsikt fra toppen, selv om trærne vokser seg høye rundt hele toppen. Den er bare 213 moh, så det skal i grunnen ikke mye til.

Presten
På toppen var det folksomt nok, og vi ble ikke lenge før vi vandret mot dagens andre mål: "Krokvassnuten". Denne er høyest i Haugesundsmarka, og ligger i Tysvær. Likevel er det bare noen få hundre meter fra "Presten" og gir en god nedoverbakke og deretter oppoverbakke til markas høyeste topp 249 moh.

Krokvassnuten i sikte

Utsikt mot Lusatjørn,  Stakkastadvatnet og Valhest
Snøbyge over Ryvarden i nord
Turen opp gir god utsikt mot nord, og på toppen får vi god utsikt i alle himmelretninger. I sør ser vi Såt, dagens tredje mål, stikke seg opp, bare 10 meter lavere, men etpar kilometer unna. Etter en fotostopp begynne vi nedstigningen igjen.

Såt i sikte
Mellom toppene ligger Såtamyr, som vi må gjennom. I dag har varmegradene overvunnet frosten, så stiene er rimelig våte der vi går. Det er heller ikke spesielt godt skiltet til Såt, så gps og dårlig hukommelse må frem.

Klatring mot toppen av Såt
Stien opp til toppen, fra denne siden, går opp på østsiden av fjellet. Turen i dag er lang nok til av vi kutter av og går rett opp mot toppen. Det er lavtvoksende kratt i denne bakken, så det går nokså lett oppover. På toppen av bakken, ser vi Såt stikke seg bratt opp fra omgivelsene, og med et lite søkk i mellom oss og toppen, satser vi på å finne stien igjen, og "strake" oss oppover. Såt består av bratte stup på alle sider, så en sti opp er ikke dumt i dag. Vi klatrer opp på vestsiden og dytter litt på månen...


Nå gjenstår bare en transportetappe tilbake. Vi følger planlagt rute over Buefjellet, og til Kringsjåhytta, før vi vandrer de lette stiene tilbake til Steinsfjellet, fornøyd med 4 timer på tur, og like mange topper.

Kringsjå

Tid: ca.4 t rundtur
Distanse: ca.10 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: skogssti, myr, kupert, skog, lynghei