Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



mandag 18. april 2022

Smalenuten


Det er siste påskedag og vi bestemmer oss for en tur "på vei hjem". På Vikefjellet ved Vikebygd ligger 3 topper som har fellesbetegnelsen Smalanuten. Det er indre ytre og midtre Smalanuten.. Vårt turmål går til den midtre og høyeste Smalanuten 619 moh. Det blir omtrent 600 meter stigning, for oppstart er ved Vikebygd kirke i Vikevik. Men vi viker ikke for høydemeterne og setter i gang, med noen bratte bakker mot Vikestølen. 


Bakkene er tunge, selv om de går på grusvei. Det er til tider høyt tempo i Goturlaget, og forfatteren må be om lavere fart, siden andpusten ligger et hode foran kreftene. Ved Kleivane er det en liten demning som sparer vannet til Vikebygdingene, og like etter dette tar vi av inn i skogen. Det er skiltet Våbrekka, men ikke Smalanuten, så vi går i tvil innover. Vi har forsert 200 høydemeter.




Stien er ikke god her. Det er faktisk vanskelig å bestemme seg for om der er en sti, men god hjemmelaget merking viser vei, så vi følger staurene med rødmaling. Etter litt "bushing" opp gjennom lia treffer vi på en annen sti som er bredere og tydeligere. Nå går vi i bratt lende opp til myra. Nytint som det er, vasser vi delvis gjennom myr og gjørme til vi kommer opp på fast berg ved Fossasåta ca 450 moh.






Det er nå snaufjellet åpenbarer seg. Og snøen. Vi nyter følelsen og fortsetter sørover gjennom delvis myrlendt terreng og opp på berg. Noe småkupert er det til vi kommer frem til Morgonsvatnet, der vi krysser bekken og fortsetter oppover. 




Morgonsvatnet 467 moh


Vi går over bakkar og berg og kommer snart til et forvirrende stikryss hvor det står "Midtre" , "Ytre" og konkluderer med at Smalanuten har tre topper, og flere navn. Vi går mot vårt mål, Midtre Smalanuten opp en liten bratt kneik. Forbi her er det også myrlendt, men snart er vi oppå berg og kan øke tempoet oppover. 


Midtre Smalanuten

Ved Smalanutrinda ser vi toppen for første gang, og den er rett der borte, så nå tar det ikke lang tid før vi når toppen og kan ta en pause etter 2,5 timers oppoverbakke. Over svaberg og forbi små tjern, nyter vi siste oppstigningen til topps.



Smalanuten 619 moh

Med oss har vi rester av Ingeborgs spesialkjøttboller og potetmos, som vi varmer på primusen. Her nyter vi fjellet og utsikten en middagsstund før vi fortsetter. 


Turen er merket som en rundtur, så nå gjelder det å finne andre veien nedover. Det går lett nedover bergene på nordsiden av fjellet, og deretter er det bare å skli nedover snøfonnene ned til Børkjelivatnet, der stien er tydelig og godt merket.




Her er det pågående arbeid for å forbedre stien, så fremtiden ser lys ut på Vikafjellet. 



Fra vatnet går vi nedover langs Hestedalen, og kommer ut på et utsiktspunkt, hvor vi får utsikt over Vikebygda.


Videre nedover Børkjeli blir det bratt. Gjennom blandet skog hopper vi nedover stien til vi plutselig har mistet 250 høydemeter. Så slakker det ut litt før vi havner rett nede ved vannverket og kan labbe resten av turen ned på grusvei i solnedgangen. 



Vikefjellet er vilt og man får høyfjellsfølelsen uforstyrret av sivilisasjon eller strømledninger. Vi gikk denne turen tidlig på våren, men hadde vi ventet noen uker ville det ha vært snøfritt. Anbefales!

Krevende
Tid: 4-5 timer rundtur
Distanse: 11 km
Høydeforskjell: 610 meter
Terreng: Grusvei, skogssti, dyretråkk, myrlendt, berg, bratt

søndag 17. april 2022

Takhidler uterestaurant


Vi bestemmer oss for en siste skitur for året. Med mye varme er det stor rasfare, men nå har det smeltet så mye de siste dagene, at det snart ikke er mer snø som kan rase. Målet blir en trygg trasé innover Åbødalen, men litt lengre enn vanlig. Vi skal nemlig finne "TellTur" målet Takhidler, som ligger der Åbødalen smaler seg inn til en trang passasje, kalt Store Trongjå. Takhidler er et lokalt navn på en helle eller overheng i fjellet, som man i tidligere tider søkte ly for været. Nå mest brukt av sau. Vi passerte denne for 4 år siden på vei til Sandvasshytta


For å få en snill stigning fra parkering i Jeskedalen, går vi på vestsiden av dalen. Vi starter ikke før middagstid, for ved turens ende skal vi ha utemiddag, pga og til tross for....


Sola står høyt nå sent i april, og i dag sier værmeldingen "helt perfekt". Det er opp mot 10 grader, skyfritt og vindstille. I snøen er det slush i kontrast med vår forrige skareskitur. Lett. Ved første stikryss studerer vi kartet og bekrefter at det finnes en rundtur fra vestsiden av dalen, som runder ved Takhidler hvor vi kan snu og gå østsiden ned dalen igjen.



Vi går i høyt tempo og nesten uten stans frem til Fossdalsfossen, passerer de idylliske stølene hvor vi nok en gang må fotografere. Langs fjellsidene i Kvanndalen har det går flakskred, som minner oss om rasfaren. Innover dalen er det mindre sjans for ras i dag, ser det ut til.

Klekkstølen


Jøsteinen

Elva er helt åpen etter en uke med snøsmelting, og våren trenger seg gjennom og haster mot sommer, selv her oppe 500 moh.


På turens høyeste punkt har hyttefolk heist flagget i ei bjørk. Men i ryggen har vi sola som skinner med en glorie og lager fenomenet "halo". Vi foreviger inntrykkene over nasjonalitet og fenomen, før vi suser ned bakkene til Buer.





Valget står mellom og gå nedover i dalen for å krysse elva på en en vinterbro, eller fortsette innover dalen for å krysse en bro vi ikke vet er der. Det er nesten folketomt i Åbødalen i dag. Dette finner vi spektakulært, den nest siste dagen i påskeferien. Men det ser ut til at de fleste har reist hjem, tross det nydelige været. Vi tar sjansen på å gå innover dalen og satser på at det finnes en plass å krysse elva. Noen hundre meter lenger borte ser vi en hytte og en person. Vi må snakkes...


Det er en saudabu som sitter her oppe ved Buhidler. Hun er lokalkjent og riktig person for det vi lurer på. Men hun blir litt forvirret av spørsmålet, for rett ovenfor hytta hennes er det en Takhidler. Hun bor jo på Buhidler, som er oppkalt etter helle over hytta. Men vi gjør oss forstått over hvor vårt mål er, og da kan hun forklare at det er mulig å krysse ei bru noen hundre meter innover. Problemet er at denne er veldig smal, og ligger over et juv som kan være vanskelig å komme ned til i snømassene. Vi takker for informasjonen og satser på at vi klarer å krysse brua.


Videre innover går vi "off-piste". Mellom glissen løvskog holder vi oss nært elva, som har våret seg for våren, og ivrige vannmasser forteller oss at det ikke er lett å krysse den. Men etter oppskriften finner vi brua. Og etter oppskriften er den smal og ligger over et juv. Riktig er det også at snømassene på siden av brua er så massive at vi ikke klarer å ta oss trygt ned til brua. 


Dermed får vi et dilemma: Takhidler er på andre sida av elva. Hvordan skal vi komme oss dit? Skal vi satse på at det er steiner til å krysse elva lenger oppe? Finnes det snøbreer som er trygge å krysse? Kan vi komme nært nok til at GPS-koordinatene holder til denne sida av dalen? Vi prøver.


Vi fortsetter videre opp i nydelig skiterreng. På andre sida er det mye brattere, så den traseen vi har valgt er den beste, turmessig. Foran oss står den karakteristiske fjellveggen ved Reinakvam som vi har sett helt siden starten av turen. 

Store Trongja

Oppover til dalen er det så trangt at den heter Store Trongja. Det er her Takhidler skal ligge, og etter  litt mysing, ser vi den på andre siden, en stor kampestein med litt overheng. Da spørs det om vi kan krysse elva, eller om vi kommer nært nok.. 


Takhidler

Vi smyger oss ned til elva, og ser at den er mulig å krysse til bens. Snøbroene har smeltet. Men vi sniker oss så nære at GPS-signalet viser at vi kan sjekke inn. Turmålet er nådd. Det er tid for middag. 

Vi er på vestsiden av dalen, og med høye fjell vil nok sola forsvinne her først. Det gjelder å finne en helle. Vi går litt tilbake og litt vekk fra elva igjen for å søke le for vindpustet som følger nedover elva i skaret. Ei lita snøfonn er nok til å sitte mot sola og nyte middagen på Takhidler uterestaurant. Litt pasta med tomatsaus er matrester vi har tatt med oss for bærekraft og de greian der. 


Men nå ser vi sola danse lavt over fljellene i vest, så vi må prøve å komme oss ned til Buer og over på østsiden, hvor sola trolig fortsatt skinner etpar timer ekstra. Det er nå vi oppdager at vi faktisk har gått i oppoverbakke til Store Trongja. Det er lett å gå i nedoverbakke. Noe særlig gli er det ikke med smørefri og kortfeller, men lett går det.



Rett før vi kommer til Flotebogjen ved Buer kaster Reinakvam en skygge i dalen. Vi setter tempo opp og kommer oss inn i sola igjen. Nede ved "flotane" (Der elva svinger over myrene) skinner kveldslyset mykt, og vi må stadig stoppe for å fotografere.



Vi fortsetter over brua nedenfor Buer, og krysser dalen til østsiden, hvor vi får fortsette i mykt lys nedover Åbødalen. Det forbauser oss hvor stille det er her, 1.påskedag. Ikke et menneske å se i tykkeste hyttefeltet nedover. Vi har hatt dalen for oss selv hele dagen....




Vi har hatt mange fine skiturer denne vinteren, men som vanlig konkluderer vi med at denne var årets fineste. Stilt på alle måter, Nydelig vær på alle måter, og spektakulær natur på alle måter. Det var helt perfekt å sette et punktum på vinteren på alle måter...

Middels
Tid: 5t i goturtempo
Distanse: 13 km t/r
Høydeforskjell: 250 m
Terreng: Oppkjørte skiløyper, "off-piste", jevn stigning