Dagstur fra Brekke

Brekkevatnet

Det er ikke verdens varmeste mars, og i morges har vinteren kommet til Karmøy. Vi planlegger en runde rundt Brekkevatnet. Det vil si, man går ikke rundt vatnet, men i området rundt det. Oppstart er ved vannrenseanlegget på Brekke, og det er en av de få stedene vi får nærkontakt med vatnet.

Fra vannet går vi nå mot øst og opp i høyden mot Beinedalsmyra. Det kommer et saftig snødrev mot oss, og vi drømmer frem til værmeldinga som sier: "sol etterhvert". Fordelene med å gå på en kald morgen er at det er frost i bakken, og dermed ikke gjørmete eller vått, som normalen. Vi fortsetter dermed med godt mot.

Beinedalsmyra

Snødrevet gir seg etterhvert som vi nærmer oss Oskreivatnet. Der ligger vatnet blikkstille og speiler seg med himmelen. Litt ambisiøst, kanskje...(?)

Oskreivatnet

Vi noterer oss Rotary Club som har stått for infotavler og skilting av stiene i Stangelandsmarka. Gode gjerninger setter vi pris på. Vi er aldri i tvil om hvor vi er. Vi nyter himmelspcilingen av Oskreivatnet og fortsetter sørover mot Nordre Sålefjell (119 moh). For om vi skal runde Brekkevatnet i dag, må vi over denne toppen.

Nordre Sålefjell

Mens vi klatrer opp kommer blåhimmelen fram, og gir oss pausevær. Vi setter oss på toppen, med utsikt mot Melstokkevatn og Boknamasta lenger øst. Etter en fin pause i godværet labber vi ned fra fjellet og vest mot Buadalen. Stiene her er litt mindre brukt, så noen våte partier blir det langs den kuperte lille ruta.

Ved Nedre Buadalsvatn er det ei fin bru. Her stopper vi litt, for denne dalen er en nytelse, med bekk, vatn og le for vinden.

Buadalen

Vest fra Buadalen går vi opp i høyden og vender nordover igjen. Gjennom karakteristiske Jerikodalen er stien oppgradert betydelig, så det som tidligere ofte var en våt opplevelse, er blitt en lettvint og tørrskodd sti.

Jerikodalen 

Fra Jerikodalen er stiene også oppgradert. Det hjelper godt i disse Koronatider, da marka brukes mye mer enn før. En ny oppdagelse er skilting til "Martasetrå" denne har jeg ikke visst om, spå nysgjerrigheten lokker oss nedover bratte bakker i granskauen til vi når en tuft med noen rester av bygning og drift. Her nede er det laget en idyllisk lysning, som egner seg for familietur, grilling eller overnatting. En kjekk nyoppdagelser.

Martasetrå

Vi returnerer til hovedstien og følger den ned til Tredemningen ved Tistreivatnet. Nå begynner turen å nærme seg et Korona-stunt. for oppover stien møter vi mange mennesker. Vi ler og bløffer på en meters avstand. Etterpå tenker vi at å vaske hender nå kan være på sin plass...

Stiene fra Tredemningen blir bare bedre og bedre, og til slutt går vi på grusete brede stier ned til brekke, hvor vi vender øst igjen og ender ved vannrenseanlegget. I det vi setter oss inn i bilen, kommer et nytt snødrev. Vi har fått de beste timene ute i dag....

Middels

Tid: 3-4 timer rundtur

Distanse: ca. 9 km

Høydeforskjell: ca. 100m

Terreng: Gode skiltede stier, gruset sti, småkupert, våte partier

Tørke i Åkramarka

"Aureimyra"

Sommeren har gitt Karmøy en rekordlang tørkeperiode helt fra april til august. Dette har gått ut over drikkevannskildene i marka. Denne uka har vi fått sett resultatene på to turer i Åkramarka. Det er da vi forstår alvoret av vanninghsforbud og grillforbud som ble praktisert i sommer:

Tistreivatnet har sunket 2 meter

Vaulen

Vaulen

Rundtur Vaulen/Tistreivatnet

Jeg måler og veier turmuligheter i hjemkommunen for tiden, og denne gangen er det Tistreivatnet som står for tur. Jeg prøver å finne en logisk løype rundt vatnet, og starter fra nærområdet på Tjøsvoll, Åkrehamn. Turen blir kortere om man starter fra boligfeltet på Brekke, men der bor jeg ikke.

Jeg tar den vante stien fra Mariaskogen og følger denne forbi Aureivatnet og til Nikkostien. Stiene her har blitt oppgradert betydelig de siste årene, og det er ikke langt fra tørrskoddhet over de våte partiene.

Nikkostien fører til "Vaulenstien" og jeg følger den opp til vatnet. Så langt har jeg gått 3,5 km, og er fornøyd med at klokka mi teller puls og kalorier. Men jeg legger også merke til myrull som sprader i hvit drakt overalt. I tjernene gulper liljene opp blader, og langs stier blomstrer det i markblomster som kun faunister kjenner navnet på. Det er godt sprang i våren..

Jeg følger Vaulen et stykke sørover, og vender øst i enden av vatnet. Ved høyden over Buavassdalen er det skiltet mot Brekke, og denne følger jeg nordover. Stien her mot Tistreivatnet går i variert terreng, over berg, gjennom myr, gjennom skog, og så er man nede ved demningen.

Jeg noterer meg bedre drenering og plankebroer i området som kalles Jerikodalen. Grantrærne har nye skudd, og et skogstroll skremmer vettet av meg midt i skogen. Ellers har jeg det i grunnen bra, og registrerer at vannstanden ikke er så "ille gæren" i vatnet, der den er fanget opp av Norges høyeste tredemning.

Jeg går videre sørover over høydene helt til jeg kommer til Brekkedemningen og krysser skogen sør om Aureivatnet, før jeg går inn stien og gjennom "Eineskor". Der har det også nylig blitt tilordnet flere plankebroer, og livet er mer tørrskodd enn noensinne. Hurra!

Middels:
Tid: ca. 2 t
Lengde: ca. 10 km
Terreng: Gode skogsstier, skiltet, litt myrlendt, småkupert

Vintereventyr på Karmøy

Det er vinter på Karmøy, faktisk (!) Etter at snøen dalte beskjedent ned i forrige uke, har frosten holdt snøen liggende. Noe som hører til sjeldenheten. Det er to år siden snøen lå på bakken, et etterlengtet hvitt laken ligger over marka. Det er rene østlandske tilstander i skogen, med rimfrost og snøkrystaller som dekker de lave plantene i nærmarka.

For en gangs skyld trenger jeg ikke dra langt for å oppsøke vinteren. Men det varer ikke lenge, for om noen dager er det meldt vestlandsvær igjen, og den glitrende snøen vil forvandles til slaps, og marka til gjørme. Så jeg må ut nå. Og jeg er heldig. For denne praktfulle dagen ofrer arbeidet noen timers avspasering, og gir meg noen soltimer til å nyte naturen.

Jeg går straks ut, og kjører til pumpestasjonen ved Aureivatn. Veien inn dit har vært stengt en lengre periode, men nå kommer jeg meg langt nok inn til å parkere i grensen av marka. Et godt friskt og kaldt vinterpust blir det, før vandringen tar fatt.

Det er ikke langt inn til vatnet. Jeg har planlagt å gå rundt vatnet, men når jeg kommer til vannkanten ser jeg både skispor og fotspor ut på isen. Jeg studerer kantene nøye. Isen ser trygg ut, og har et tynt snødekke. Jeg har aldri sett dette vatnet slik før, og tar de første skrittene forsiktig ut på vatnet. Ingen lyd, ingen brak i isen, så jeg fortsetter forsiktig langs sporene som er tråkket opp. Kameraet kommer fort frem. Dette må dokumenteres. Det kan gå år før vi ser vatnet slik igjen. Eventyrlig og annerledes enn det vi er vant til her.

Aureivatn

Bak meg kommer en vandringsmann. Jeg spør om han tror isen er trygg. Han håper på det like mye som meg. Betryggende.. (?) Men han kan fortelle at det har gått folk på isen i en uke nå. Eneste forskjellen er at snøen har lagt seg oppå. Noe som kan endre temperaturen i isen.

Men etterhvert føler jeg meg trygg. Det er ingenting som tyder på at isen er usikker. Så da rasker jeg over isen. Holder meg ikke altfor langt til land, og følger fotsporene.

Etter en stund ser jeg kunstverket i gress og kratt, og kommer meg inn på stien der dette er. Krystallene er klare og danner et grotesk mønster på sivgresset. Villkornet har fått turbaner, og snødekket glinser praktfullt i bakken.

Når jeg nærmer meg den lange gangbrua i sørenden av Aureivatnet er sporene mangfoldige på vatnet, og brua forskjønnes av krystallsnø.

Jeg tar meg videre østover for å runde vatnet, men oppe ved stidelet til Tistrei blir jeg stukket av spenningen av ugått mark. For slik ser det ut når det ikke er spor i snøen. Jeg går mot Tistrei, noe jeg bare har gjort i mørke med Fredrik, noen år tilbake i tid. Det viste seg å være en tydelig smal og lite ryddet sti, som ble tydelig nå som snøen viste åpningene i marka.

Jeg kom meg raskt ned til Tistreivatnet hvor jeg fant en rasteplass. Full av energi som jeg var, kunne jeg ikke sette meg ned, men fortsatte sørover langs vatnet, mot sola. Vatnet er regulert med en stor demning, så det forundret meg at det var skispor midt på vatnet. Isen så likevel stabil ut, og hadde tydeligvis ikke gjort skade. Men her holdt jeg meg på stien likevel.

Tistreivatnet 

Det var underverk som åpenbarte seg langs stien. Om jeg hadde sett krystallsnø tidligere, var plantene dekorert i enda større grad her langs vatnet. Alt lå uberørt, og foruten om skisporene på vatnet så jeg bare spor etter rev og hare. De hørte meg nok godt her jeg knirket meg frem i snøen, så langt vekk var de nok, og jeg hadde ikke noe håp om å se dyrene i levende løping.

En vakker vik langs vatnet fanget oppmerksomheten min, der skyggene ble lange, nå som kvelden er tidlig ute.

Når jeg nærmet meg Vaulen (sørenden av Tistreivatnet) ble lyset bløtere, og ettermiddagsstemningen forandret landskapet. Den hvite snøen ble gulere og skyggene mer langstrakte. Fra Vaulen vandret jeg opp mot stidelet til Nikkostien, Karmøys morsomste stinavn, og langs stien var de nye flotte plankebroene dekket av snø, og lagde idyll av seg selv.

Tilbake ved Aureivanet fikk jeg lyst å krysse vatnet tilbake til bilen. Jeg observerte isen nøye, men midt på vatnet hadde et par satt seg til for en piknik, så da følte jeg meg trygg og gikk hele strekke nordover langs vatnet, og tilbake til bilen.