Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



torsdag 19. mars 2015

Folkerik tur til Olalia


Det var et nydelig påskevær da vi dro ut på skitur til vaflene på Olalihytta. Goturlaget bestod i dag av godama gogutten og meg selv. Parkeringsplassen på Oppeim var helt full, og i løypene var det tett med folk. Året startet med kraftig snøfall, men de siste ukene har det vært mildvær, så de enorme snømassene så vi ikke.  De første 200 meterene var det faktisk bart i løypa.



Føret var ikke til å klage på . Både smørefri og smøreski hadde greit feste i de første oppoverbakkene man må begynne med fra Oppeim. Det var mye barn og snublete haugalendinger i motbakkene. Sant og si var vi ikke bedre selv. Men fremover gikk det, og med litt ekstra motivering nådde vi høyden ved Hest.

Herfra er det flatere, selv om man må en tur gjennom et dalsøkke ved Ongelsvatnet. Det er alltid herlig å komme over tregransa, og se snødekte fjelltopper rundt oss. I sør så vi Lysenuten, som har vært en fristelse et par år, men som vi ikke har tatt oss tid til å bestige.

Lysenuten 812 moh
Etter å ha passert Ongelsvatnet, er det ikke lange biten inn til fjellstova, hvor det alltid er kos. Turen inn tok ca en en time.



I dag var det folkerikt i goværet, og folk satt som sild i tønne rundt hytta. Jeg tenkte at vaffelkøen kom til å bli lang, men her var det effektivisert og raskt kjøpt og spist. I samtale med de frivillige helgevaktene, fikk jeg også greie på at det i sommer kommer til å være betjent på Olalia. Hytta har vokst seg stor, og det satses friskt her oppe.


Men man blir fort kald, og etter etpar vafler og kaffekopper, satte vi opp tempoet og hjemover. Denne veien gikk det mye fortere, gogutten ble mer modig i nedoverbakkene, og godama suste som vanlig 100 meter foran oss, og vant utforcupen,  - sammenlagt..


Det er ingen grunn god nok til å sitte hjemme på en slik fantastisk dag..

Lenke til UT.no- kart

Tid: 2 t t/r

Distanse: 11 km t/r
Terreng: Opptråkkede skispor, flatt, delvis bratt
Vanskelighetsgrad: Enkel

Korteste vei til Røyningsbu

Sjenet


Jeg har lenge trodd at stien fra Mjåvatn var den korteste veien til Røynigsbu, men i det siste har det kommet opp for meg at det faktisk er en enda kortere rute til fjellags-hytta. Denne er fra Sjenet ved Hilleslandsvatnet, og måtte utprøves.

Dagen var blå, med strålende solskinn og lurevår i lufta. Joachim sluttet seg til turlaget i dag, og ble med pappen sin på tur.


Vi kjørte forbi steinbrudd og beiter, før en grind med en tydelig kjerrevei kom til syne på vår venstre side. Veien gikk gjennom et lite beite, med langhåret villsau på, og på toppen av bakken fortsatte beitet helt av seg selv.

Mot Hillesland og Dale 

Verre var det ikke enn at vi nå var på hovedleden fra Hillesland, som er en rute goturlaget har brukt mye. Det betydde at vi var oppe på de øverste myrene, og bare kunne spasere rett inn til Røyningsbu på kjente veier.



Turen var unnagjort på 20 minutter, men vi tok likevel en rast i solveggen, med medbrakt sjokoladebolle og "statoilkopp" som såvidt holdt varmen etter påfyllingen.



Det var en herlig dag å steike seg i sola, noe vi ikke hadde tålmodighet til. Dermed var bolla nesten ikke svelget da vi returnerte tilbake til Sjenet, bare distrahert av en vær som bruste med ulla, og gomlet gress.


Denne turen er perfekt for småbarnsfamilier. En lett tur med flott utsikt til vest, og en deilig rast på idylliske Røyningsbu. Dessverre ikke trillbar, da det er litt vått øverst i beitet, og en gjerdeklyver sperrer veien inn mot myrene

Lenke til UT.no - kart

Tid: 30 - 45 min t/r
Distanse: 3 km t/r
Terreng: Kjerrevei, Beite, flatt
Vanskelighetsgrad: Enkel


onsdag 11. mars 2015

Ferdavegen...

... mellom Sevland og Eide

...eller ikke...?

Etter tre overskrifter, er jeg endelig klar for å beskrive min ekspedisjon mellom Sevland og Eide. Turmålet var klart. Finne ut om det var en god tilknytning mellom plassene, uten å gå langs vei eller gangsti. På forhånd hadde jeg staket meg ut ruten fra Sevland til Brekke, men den siste biten fra Brekke til Eide var uklar og ukjent for meg. 

Fra Mariaskogen
Jeg startet fra bensinstasjonen på Sevland og gikk asfaltveien opp til Mariaskogen ved Tjøsvoll. Deretter fulgte jeg veien opp mot Aureivatn, og tok av mot nord, oppe ved grinda. Videre opp dalen til pumpestasjonen ved Aureivatn. Så langt gode stier, og tørrskodd ved hjelp av plankebroer, god grusing, og gamle ferdaveger.

Aureiveien
 Videre fra Aurei, gikk jeg på gruset bilvei forbi vanntanken og videre på gode grusete kjerreveier til Brekke. Dette begynte å bli en virkelig bra ferdaveg i mitt hode, og sannsynligvis også bra for terrengsykkel. Jeg ble motivert.

Brekke
Fra grenda på Brekke gikk jeg på gode stier, og etterhvert grusete stier il vannrenseanlegget. Herfra ble det uklart. Nyttårsturen i år gikk i dette området, hvor jeg fant en sti, som svingte opp og sørover langs høydene over Brekkevatnet. Og dette var starten på en omstendelig avslutning på fredavegen.

Øvre Eide Landskapsvernområde
Bare hundre meter innover mot Øvre Eide landskapsvernområde forsvant stien under bena mine, og bare kratt var å se. Jeg måtte speide. På sørsiden så jeg stien som jeg gikk på i januar, mens på nordsiden var det kun piggtrå, beiter, og en gårdsvei. Jeg klatret over piggtråden, og prøvde meg på gårdsveien. 

LNF på Eide
Den ledet meg rett nordover, mens jeg skulle lenger vest. Da klatret jeg over neste piggtrå, og gikk over noen beiter, og ned mot en myr (trolig rett inn i verneområdet igjen. 

Myrene var for fuktige, så jeg måtte prøve å gå rundt, og til slutt fant jeg en kjerrevei som ledet mot vest og Eidsbakkane, der lysløypene i Kopervik knytter marka til byen. Etter å ha brukt en god halvtime på å rote meg inn i et LNF - område, fant jeg endelig Eidsbakkane. 

Byggefeltet på Eidsbakkane
Konklusjonen ble at dette ikke kan anbefales som ferdaveg mellom Sevland og Eide. Derimot er stiene mellom Sevland og Brekke veldig gode, og man kan gå eller sykle disse, nærmest tørrskodd.

Lenke til UT.no - kart

søndag 8. mars 2015

Kvinnemarsjen til Løvstakken

Løvstakken
I dag arrangerte Goturen en tur til ære for kvinnen med dagen sin. Med oss hadde vi søstrene Dale, som fniste, neiet og aktet seg med klare karaketristiske kvinnelige trekk, slik en ydmyk kvinne skal gjøre. Derimot gikk de ikke i skjørt, og opptrådte dermed svært så dristig. Det er nesten som en uro vekkes i meg. Marsjerer de for likestilling?!


Det var kjentkvinne Gerd Irene som førte oss frem mot toppen. Vi startet ved Solheimsviken og gikk fra nivå 0. Noen hundre meter opp i bakken kom vi til den nylig opparbeidete "Løvstien", som er et turløypeprosjekt på denne siden av byen, og følger foten av Løvstakken, fra Damsgård tl Minde. Også opp mot toppen hadde nylig kommunen oppgradert til gode stier, nesten helt opp til det de lokale kaller "Platåen". Stiene her var drenerte og gruset, og dermed godt tilpasset, slik at selv mor kunne gå oppover et stykke. Søstrene Dale gikk enda lenger. En uro ble vekket i meg. Samler de seg, og blir sterke?!

Gode drenerte grusveier
Midt i bakken møtte vi det gode budskap. Noen har tydeligvis markert Løvsatkken som et hellig fjell. Ordene var tydelig: "Jesus lever" (sist sett på Løvstakken...)


Utsikt mot Ulriken
Videre oppover var det tydelige spor av skogrydding og drenering. Særlig naturskjønt var det ikke, den raserte skogen, men det var tydeligvis gjort et nyttig arbeide, for i skogen så vi at mange trær hadde blitt felt av stormkast, og lå knebøyd oppover lia.
Vårmøyene hoppet lett fra sten til sten, for ikke å bli våte på de små føttene sine, høydemeter for høydemeter ble beseiret, helt til vi nådde kanten, og kom opp på fast fjell, med et tjern liggende foran øynene våre.



Gasellene trippet videre på bergene mot Løvstakken, og snart kunne vi se varden og mastene, når skylaget avslørte toppunktet. Jeg lot kvinnene ha selskap med seg selv, og tok til viktigere ærend., slik menn gjør. Her måtte alt dokumenteres, og snart kom vidvinkel-linsa på slik at utsynet mitt ble bedre.




Etter en slakk helling, med sti på bart berg, midt i bekken, brattet "Stakken" seg litt og vi gikk rett på toppen, uten videre dramatikk. Kvinnene hadde hentet meg inn, og var nesten på kanten dristig, da de passerte meg, og lot til å være like sterke. En uro ble vekket i meg. De tenkte vel virkelig ikke at de skulle nå toppen først?!



Dette kunne jeg ikke vedkjenne meg, og satte lårene og all min maskulinitet til verks, slik at jeg rakk varden i tide, la handen først på sten, og lot kvinnene komme bak min rygg, slik tradisjonen er. Det var bedre...

Utsikt mot byfjorden og Laksevåg
Utsikt mot sentrum osv
Utsikt mot kvinnedagen
Nedover ble det verre. Da hang jeg etter som et småbarn, og lot kvinnene ta ledelsen foran meg, slik at jeg kom sist ned til bilen, til ære for dagens markering. Litt kreditt må de få på denne dagen, disse skjønne skapningene. Gratulerer med dagen!

Lenke til UT.no - kart
Tid: 1,5 - 2 t t/r
Distanse: ca. 5 km t/r
Terreng: gruset sti, skogssti, berg, bratt, delvis vått
Vanskelighetsgrad: Middels