Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 31. august 2014

Siste sommerdag på Røyningsbu


Det var guttehelg. Far og sønn var klar for å nyte siste sommerdag. Egentlig var målet å få filmet målet med dronen min, men det blåser stadigt på Karmøy, og forsøket ble mislykket. Derimot ble det en vellykket gotur en runde rundt Røyningsvatnet, og et besøk på hytta til Skudenes fjellag.


Vi startet ved Hilleslandsvatnet og gikk kjerreveiene opp til Matiasgjerdet og Kvitamyr. Her var det kuer på beite., lite snakkesalige i dag. Det lot vi oss ikke provosere av, og fortsatte standhaftig videre.


På høyden som kalles Trongahaugen, uten grunn, blir kjerreveien enda mer kjerrete når man vender mot Røyningsvatnet. Selv med litt blest lå pyttene blanke og speilet himmelen, til glede for fotografen.





Det har vært gjort godt håndverk gjennom skogen og inn til Røyningsbu, så man går på tørr vei innover. Litt skader er det jo alltid når gravemaskiner får maskinere seg, men naturen vil helst gro igjen, så det blir nok bra til slutt, skal du se.


Inne ved Røyningsbu var vi for sene til vafler, men hadde skodd oss med sjokoladeboller fra der de selges, uten at det skal være en reklame i seg selv. Alle veier fører til Røyningsbu, viser det seg. Her var det turforslag i alle retninger, og spesielt nordover

Når bollene var spist fortsatte vi vest og kom inn på "Presteveien". Der stien krysser, fikk vi hilse på to mer sosiale gresshopper som ikke lot seg skjule på en planke rett i sola. De lot seg heller ikke skremme av kamera som kom farlig nært, men lot som ingenting og flørtet med hverandre, uanfektet.
Freidige gresshopper
Nå fortsatte vi nedover Presteveien mot Matiasgjerde, og oppdaget ikke stort annet enn skog, sopp og våte stier. Vi var raskt tilbake til bilen ved Hillesland, fornøyde med at vi hadde luftet oss en liten tur.



Lenke til UT.no - kart
Distanse: 5,5 km rundtur
Tid: 1,5 t rundtur
Terreng: Kjerrevei, sti, flatt, enkelte våte partier
Vanskelighetgrad: Enkel, middels

søndag 10. august 2014

Fire hjul og åtte ben til Olalihytta

Nye Olalihytta anno 2014
Det var den dagen jeg fant ut at man fint kan bruke redskap med hjul inn til Olalihytta. Det har pågått en omfattende ombygging av hytta, noe vi erfarte vinteren 2013. Derfor er anleggsvei laget innover. Nå jobber fjellaget med å tilbakeføre mest mulig til naturen, men vil likevel ha åpen en gruset sti slik at det kan trilles barnevogn, og gode rullestoler inn. Valget på søndagsturen ble derfor med fire hjul og 8 bein til Olalihytta.

Det er flere veier til hytta, men vi har alltid valgt å gå fra Oppheim, mellom Ølen og Etne. Her er god parkeringsplass, der avgiften betjenes med en sms. Enkelt og greit, når man ellers har vanskelige og avanserte mobiler.

Joachim, Jørgen og Ingeborg klare!
Vi gjorde klar Jørgens permobil, og satte fart. I dag gikk vi fort, nemlig. Det var ikke akkurat solskinn, men temperaturen var god, og ikke var det mye vind heller. Vi hadde 5,5 km foran oss.

Småkupert i starten
Den første kilometeren går litt småkupert, og snart kommer man til stidelet, der veien fra Sandeid / Fjellstølen flettes inn på hovedstien. Etter dette går det litt brattere opp mot Hest.

Bratt bakke mot Hest
Opp bakken hadde vi allerede klatret 100 høydemeter, og vatnet Toska lå der på et lite platå, stakkar!
Lenger fremme så vi neste høyde, en slakk bakke opp til 515 moh. Tiden gikk saktere enn oss og snart var vi der også.

Over toppen

Toska 465 moh
Utsikten var et vidt dalføre med Ongelsvatnet liggende midt i. På vinteren krysser man dette vatnet, men nå sommerstid mått vi runde det i nordenden. Det var gode stier, og tiden hadde fortsatt ikke tatt oss igjen, da vi gikk ned dalføret og opp igjen på andre siden.

515 moh Ved Ongelsvatn. Ongelshøyden bak t.v.
Det var en bratt kneik opp ved Ongelshaugen, men like bratt ned igjen til Olalihytta denne siste kilometeren.

Bratt opp fra Ongelsvatn
Bratt ned mot Olalihytta
Vel fremme møtte en ny, men nokså lik hytte oss, med flagget til topps og vaffeljernet i arbeid, for ikke snakke om det eldre paret som var der som hyttevakt, da.

Furevasselva
Hjultilpasset hytte 


De hadde nok mye å gjøre i dag. Kortautomaten virket ikke, og jernet lot seg ikke stresse. Litt kø ble det altså i den vesle kafèdisken. Hytta var blitt fin den, men kanskje litt lite personlig. Men det er jo folk som lager sjel i slike hytter, så åndene skal nok få tid til å røre på seg etterhvert som tiden og ungdommen osv.

Vaflene nytes
Etter en herlig vaffel og kaffe, fikk vi nødvendige dobesøk unnagjort, før returen lokket oss i like god fart tilbake til parkeringsplassen, omtrent på samme måte, men motsatt, om du forstår. Motivene var ikke færre, de heller.

God fart i dag
 

Utsikt mot Hovda ved Sandeid
Lenke til UT.no-kart

Distanse: 11 km t/r
Tid: 2,5 t t/r
Terreng: Gruset sti, noen bakker, småkupert
Vanskelighetsgrad: Enkel

tirsdag 5. august 2014

Off- pist til Hustveitsåta

Hustveitsåta 1187 moh
Vi befinner oss i Svandalen i Sauda, og ferierer en uke på Bekkestova. I går hadde vi en oppvarmingstur til Hovlandsnuten (931 moh). I dag står Hustveitsåta (1187 moh) for tur. Dette er en mye lengre og krevende tur.

Det er to muligheter å gå på sti til Hustveitsåta. Den ene og vanligste ruta går bratt fra Jonegarden på Hustveit, en tur/retur på omlag 6 timer, 14 kilometer og 900 høydemeter. Den andre ruta er nok mer brukt av hyttefolket i Svandalen og går fra Djuvsbotn. Denne ruta er en tur/retur på 4-5 timer, 10 kilometer og 500 høydemeter.

Bratt opp bakkene fra Kjerringtveit
Vi, derimot, starter lengre ned i dalen og går off-pist fra Kjerringveit, over Botnanutene, opp til "Aksla" og videre på "Djuvsbotn-stien" opp til Hustveitsåta. Til sammen blir dette omlag 20 kilometer og 12 timer ute på tur...

Værvarselet var lovende lengre ut på dagen, så vi satset på sol på toppen. Jeg drev ivrig markedsføring for denne off-pist-ruta, etter å ha erfart en vakker tur på sørsiden av Svandalen i september. Godama hadde fortsatt kneet fra Goturen til Veslesmeden i minne, men lot seg friste til bakkene rett ovenfor hytta. Dermed startet vi tidlig og la ut på en real turdag i Saudafjellene.

Det er bratt opp kjerreveien fra Kjerringtveit. Enda brattere er det, når villmarka kaller og vi går opp bakkene mot Storenut. Den første timen er en lang motbakke. Vi kommer inn i bjørkeskog og gjennom myrområder før vi når kanten av Storenut, og det flater litt ut. Herfra er de flott utsikt over Svandalen med fjellene sine på andre sida.

Ved Storanut
Videre går vi over et lite myrområde før neste avsats snart begynner. Her oppe i høyden oppdager vi rik multemark. Men sesongen er over. Vi legger området til minnebrikken, og tenker på fangst neste år heller...

Litt for sene til multene i år...
Det er vått og krattete videre opp til neste høyde, og vi kaver litt mellom fjellbjørk, ormegra, gjengrodd ur og lyng, før vi når neste platå, som er en belønning i seg selv, med sine maleriske pytter og tjern, med et fargerike som omkranser dem, og himmelen over som gjenspeiler seg og er rent forfengelig...



Videre innover går vi gjennom et lite dalsøkke, før vi begynner på stigningen mot Botnanutene. Her så jeg kongeørn i fjor og tar frem den tunge linsa, klar for noen virkelige nærbilder. Men i dag er ørnen sky, og blafrer ikke med vingene. Det er sikkert vitenskapelige grunner til det.


Vi kommer oss raskt opp på Botnanutene og fortsetter videre en bratt li ned til Botnaskaret. Her bestememr vi oss for ikke å gå over høyden, men følger fjellsida på nordsiden, og mot topptrekket i Djuvsbotn. Nå er det ikke lenge til vi kommer på sti.

Nussvatnet, sett fra Botnanutene
Det er turens minste opplevelse å gå opp heistrasèen til Aksla (800 moh), men den blir unnagjort på kort tid, med unntak av en liten energibar som vi hiver i oss før vi fortsetter opp mot Aksla (Sømløkjenskaret). Nå kommer vi på sti, og kan følge trygg merking resten av turen. Det er ikke verdens beste stier over Øvrastølheia, men tett merking gjør at det er lett å finne veien.

"Aksla" 805 moh
Øvra Svartavatnet
Vi kommer til et toppunkt, der vi ser ned på Øvrastølsvatnet (698 moh), hvor "Hustveit-stien" kommer opp. Vi stusser på at vi nå skal i nedoverbakke og mot vatnet, men stoler, fornuftig nok, på merkingen og fortsetter etter stien. Der oppe ligger et idyllisk tjern hvor himmelen speiler seg i vatnet, og jeg er glad jeg er her. Vi har nå vært på tur i over 4 timer.

Øvrastølsheia
Øvrastølsvatnet 698 moh
Vi huffer litt over tapet av høydemeter, men etter huffingen tar vi tak i oss selv og fortsetter, nå mot bekken som renner ned til vatnet, fra Storavatnet 160 meter høyere. denne bekken fosser godt, og stien leder oss på nordsiden av denne. Det er et skar oppover med etpar partier med noen kleiver. Lyden av fossende vann er herlig, og vi vet vi snart får sikt mot målet.


Når vi har kommet oss over bekken, og er helt oppe ved Storavatnet (860 moh),  gjenstår bare en liten fjellrygg, før oppstigningen til "såta". Vi går over ryggen, stadig beruset over vannpytter og tjern som leker i lyset av blå himmel og påtrengende skyer.


DNT-dugnad: Vi rydder stien
Det hele gjør oss sultne, og vi finner ut at det hadde vært godt med litt lammeskav, som vi pakket ned i sekken. Her oppe er det litt trekk, som gjør det til en utfordring å finne le. Godama snor seg mellom noen kampesteiner og finner en meter le for vinden. Til vår store forskrekkelse ligger både matskåler salt, pepper, og rømme igjen på hytta, noe som gjør at vi ender opp med nokså smaksløs suppe, skuffende nok.

Lunsj i røysa
Vi bryter opp så fort vi kan, og fortsetter oppover fjellryggen til "såta". Denne delen av turen blir den mest oppløftende av flere grunner: Vi er snart fremme, sola bryter gjennom skylaget og varmer oss opp, og utsikten blir bedre enn noen gang i dag. Vi får farten opp og eter høydemeter til dessert, opp de vakre og grønne bakkene til toppen.

Vardanuten og Storavatnet


"såta"
Endelig på toppen, og vi har en overraskelse til oss selv i sekken. En praktisk plastflaske av vin, som vi spretter etter en langvarig photoshoot. Den er kanskje ikke temperert, men bare tanken gjør dette til en kjærkommen belønning. 


Fra toppen er den beste utsikten skyene som driver hissig forbi. Når de har passert forbi, er det utsikt lang vei. Vi ser til Etne i vest, til Sand og Ryfylke i sør, og i et skylette får vi glimt av Ravnafjell i nord. Det er merkelig å se masta ovenfra, når vi ellers er vant må å se opp til masta, nedenfra.




Vi nyter synet en god stund, før vi skjønner at det kommer til å bli sent før vi er tilbake. Vi har brukt nesten 6 timer fra Bekkestova, og har hele veien hjem igjen. Det er allerede ettermiddag. Vi går i samme idyll tilbake ned bakken, og stopper selvfølgelig massevis for å ta bilde av den veldig grønnkledde bakken, i kveldslyset.



Nå kjenner allerede Godama smertene komme tilbake i knærne, og vi forstår at veien tilbake nok blir like lang. Vi har i utgangspunktet bestemt oss for å følge stiene helt ned til Djuvsbotn, og hytteveien de siste kilometerene til Bekkestova. Vi har ca. 10 kilometer foran oss. Hver bakke er en utfordring nedover, mens flatene og oppoverbakkene går bedre. Fra Aksla er det bare nedoverbakke igjen, 500 høydemeter og 4 kilometer ned til hytta.

Mot Djuvsbotn
Godama finner teknikken og setter foten med minst mulig smerte steg for steg, og jeg går rolig bak, og tar meg tid til å fotografere i et stadig dunklere lys.

Ravnafjell
I ellevte time på tur når vi Djuvsbotn, og det er "bare" 3 km med grusvei ned til hytta. I Djuvsbotn ligger det mange minner fra Godamas barndom, med manuelle skiturer, en kiosk i dalen, og pølser og brus. Fra Djuvsbotn er knærne nå så ille at hun bruker teknikken fra sist, og jeg leier henne baklengs hele veien ned til hytta.

Og etter en strabasiøs og opplevelsesrik dag i fjellet, er det godt å endelig komme tilbake til lune Bekkestova, med bekken sildrende rett utenfor døra, og egg med bacon fresende i stekepanna, for ikke snakke om klunkelyden. Drikken er medbrakt....

---

Den tryggeste og letteste veien går langs stien fra Djuvsbotn (ca.600 moh) eller kafèhuset til skisenteret (ca.400 moh). Om du likevel vil prøve deg off-pist i liene sør for Svandalen, kan du følge denne tracken:

Lenke til UT.no-kart

GPS-track
Distanse: ca.18 km
Tid: ca.12 timer
Terreng: bjørkeskog, myr, bratt, sti, vei
Vanskelighetsgrad: Krevende