Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 13. desember 2015

Iskunst ved Holmavatnet


Det er lysfest og St.Lucia har lyst opp en ellers regnfull senhøst. Det er for tiden lite tid til tur, grunnet oppbyggingen av Goturlagets nye flotte basecamp i Sauda: Gohytta. En helg hjemme blir det likevel, og tid til å sprade påkledd rundt det regulerte Holmavatnet, som ligger i marka over Ferkingstad.


Det er fortsatt lite snøfnugg å se, men klarværet har gitt minusgrader i bunnen, og himmelen er vinterblå. Vi kjører halvveis opp Burmaveien fra Ferkingstad og setter i gang goturen, med håp om å finne en led rundt hele Holmavatnet. Stistart er fra Nes-skogen, der nye veivisere har gjort meg oppmerksom på at alt ennå ikke er gått på Karmøy.

Stistart ved Nes-skogen
I Nes-skogen følger vi en god kjerrevei inn mot vatnet. Litt utålmodig vender jeg nesa fra kjerreveien og inn i skogen, idet jeg får øye på vatn mellom trærne. Kanskje går stien videre innover her, selv om all logisk tankegang (inkludert godama) tilsier at å følge kjerreveien er best.

Natur oppleves kanskje best utenfor stien, selv om jeg villeder oss ned til vannkanten, og bare kan ha det så godt med mine egne teorier om frihet og bildekunst. Motiver dukker hvertfall opp, og Holmavatnet viser seg fra en overraskende idyllisk side, der mellom trærne.


Holmavatnet
Nå kommer problemet opp med å finne sti. Vi klyver mellom naturlig krokete skog på leting etter noe mer enn ekorn-dyretråkk. Det tar ikke lang tid før vi ser spor etter menneskapt skapverk, og følger stien helt til vi ser klare veivisere, og er på rett vei igjen.

Det blir en kilometer til på kjerrevei, før vi når demningen ved Ferkingstadskogen, der kjerreveien møter anleggsvei. Da blir det vandring i på grus en kilometer til, frem til neste demning ved Nøksvatnet, som nå henger sammen med Holmavatnet og andre pytter.



På dette punktet forvillet jeg og Fredrik oss en våt vårdagdag, på leting etter turorienteringsposter i brakene. Dermed visste jeg at det fantes en sti til Mjåvatnveien. Og fra Mjåvatnveien finnes det sti mot Burmaveien fra andre siden av vatnet osv. Vi fulgte dermed stien mot Mjåvatn, og en stund gikk det helt fint. Men så ble det full stopp. En god gangbru over myrene var så isbelagt, at å finne feste ikke var mulig.

Isbelagt bru
For å slippe brekte ben og idiotiske ulykker rett før jul, valgte vi derfor å snu, og prøve å finne en annen led til Mjåvatn. Den fant vi ikke. Derimot fant vi iskunst, og sa oss fornøyde med det, tross alt...





Vi prøver igjen senere...



Tid: ca. 2 timer t/r
Distanse: ca. 8 km t/r
Terreng: Kjerrevei, skogssti, grusvei, stort sett tørt, flatt
Vanskelighetsgrad: Enkelt

søndag 18. oktober 2015

Rossevatnet i høstlys

Rossevatnet
Vi hadde i grunnen ikke så god tid, men det nydelige været med sol fra blå himmel og vindstille, gjorde at vi tok oss en korttur i nærområdet. Da ble det tur til Sund, og en runde via Rossevatnet.

Oppstart er fra Gamle Sundvei, en fin grusvei uten trafikk på ca.1,5 km inn mot Sund. Langs veien er det fine allèer av gran og skog, og en passerer vatn og beiter. På fine dager som i dag leker sollyset mellom trærne og lager skumle skygger. Fargene danner en rik palett av farger i grønt, gult, rødt og blått.


Når vi passerer Slettvatnet, speiler breddene seg i vatnet, slik at fargene kommer enda bedre frem.



Vi smyger oss videre mot Sund, til veien stopper, og ender i den nyere Sundveien. Men ca. her skal vi ta av til høyre og følge en god kjerrevei og sti inn til Karmøys fineste speiderplass, og Rossevatnet.


Det er en lett tur inn til Speiderplassen. Tørr og god kjerrevei gjennom beiter og små furutrær. Dagen er fortsatt en av årets fineste, og vi lar oss imponere av speiderenes innsats ved vatnet. Slike leire ser en bare på film (!)

Speiderplassen
Ved speiderplassen kan det være vanskelig å finne stien videre. Det er mye aktivitet i området, og stier overalt. Men jeg har vært her før, og finner retningen, og til slutt stien videre.


Det er nå betydelig mer fuktig sti med enkelte gjørmehøl, og vi er takknemlige for at det har vært tørt en stund, for ellers kunne dette ha blitt en nokså kladdete opplevelse. Vi kommer snart til den innerste vika, og lar oss fenge av en stor mengde sivgress i vika. De står der og speiler seg i vatnet, med et heftig sollys strålende mot seg.


Videre følger vi vannkanten inn til en sitteplass. Langs vannkanten er det steinete, og vi går nesten på vannet enkelte steder, før vi kommer bort til en gapahuk. Der sitter to mennesker og opptar plassen, så noen rast blir det ikke. Heller ikke den store samtalen. Beklager det.

Vi tar til venstre og opp gjennom tett skog til neste stidele, så til høyre. Nå kommer vi opp i åpnere terreng, med lynghei og kratt. Vi passerer en vik og går over neste haug, nå forbi et nærmest gjengrodd vatn, som i sin glanstid nok var en del av Rossevatnet. En libelle leter etter partner, mens en annen parer seg i flukt. Så undrer vi oss over om det er forsket på om libellenes paring i flukt gir bedre produksjon enn stillestående..?

Libelle (singel)
Den siste vika er også en del av Rossevatnet, og her skinner sola gjennom gulnede bjørkeblader og lager stemning i seg selv. Vi avslutter hvertfall turen langs Slettvatnet (Janstemmen) og haster videre på andre gjøremål. Dette er en enkel tur uten utfordinger. Høyeste punkt er 38 moh (!)




Tid: 1- 1,5 t rundtur
Distanse: 5 km
Terreng: Flatt, grusvei, kjerrevei, sti, delvis fuktig
Vanskelighetsgrad: Enkel

søndag 27. september 2015

Haugen rett der borte


Jeg satt her og stirret etpar år og undret meg over denne haugen. Den runde toppen til venstre og den langryggede toppen til høyre. Er det fin utsikt der? Er det sti? Er det fremkommelig?. Hm...

Akkurat nå sitter jeg her alene på Gohytta, og stirrer i samme retning. Slik blir det når man setter seg på samme plass. Jeg har den samme utsikten, men vet den vil endre seg snart. Det er sent i september, og sommeren skal avveksles av høsten. Fargene skal snart vise dalen fra sin beste side. Men nå ligger skogen der borte fortsatt grønn. Da går jeg...

Fra Gohytta er det kjerrevei opp en lang bakke fra Kjerringtveit. Den har jeg tidligere brukt til å komme meg opp til Botnanutene og dalstrøka innafor. Men i dag tar jeg en sidevei helt nede i bakken og går mot haugene rett der borte.

Det er mye skog og enda mer sauagjerder i det bratte terrenget rett der borte. Det nylige regnet har gjort skogbunne våt, men jeg har heldigvis utstyrt meg med "badass" fjellsko. Traskingen går jevnt i bratt oppoverbakke, med stadig nye gjerder som utfordrer barnet i meg.

Snart er jeg oppe i et dalsøkke, som buer seg mellom den runde nuten rett der borte, heretter kalt Litlenut. Den ser bratt og utilgjengelig ut, så jeg sikter meg heller mot storebroren rett der borte til høyre. Men denne er også bratt. Jeg må klyve meg opp en steinrøys som ikke har sett folk før, later det til.

Øverst i ura ser jeg nylige tegn til ras, og jeg tar meg i å gå i risikabelt terreng. Da er det bare å skynde seg opp til kanten, noe jeg også gjør.


Og der opp får jeg belønning. For her ser jeg utsikt fra en ny vinkel. Jeg får blant annet øye på Øyegarden, som jeg ellers aldri ser. Jeg ser fjorden og Sauda innerst mot nordøst, og Saudasjøen litt nærmere. Så ser jeg klart mot Svandalsheia på andre siden mot nord. Reinsnuten viser seg i all tydelighet og Nevroldsnuten (Torghatten uten hull) som har blitt en av toppene på ønskelista til Goturen. Da blir det litt drikke, og en god fotostopp.

Øye gard, toppen av Svandalsfossen
t.v. Saudasjøen t.h. Sauda. Nevroldsnuten over Sauda
Kjerringtveit og Djuv
Etter dennee enorme utsikten og de greiene der, lar jeg blikket falle på det nære. Og der får jeg kanskje turens beste utsikt. Gress som gulner og står i kontrast til det grønne sommerlige, Små tjern som speiler en vanvittig blå himmel, omkranset av vekster som later til å ta kvelden i ujevnt tempo. Krokete bjørk som har knelt altfor mange ganger i vinter og storm, og en isbreskurt kampestein som ligger der og surmuler i bakken for at ingen finpusser på han lenger.








Jeg er på Storanut, haugen rett der borte, og nyter en av årets fineste dager, i klar høstluft, omgitt av naturens kunstgalleri. Og jeg nyter det, mens jeg går tilbake til mer kjente områder, tilbake til veggen på Gohytta, hvor jeg har sittet i flere år, og sett på haugen rett der borte. I dag så jeg tilbake...


søndag 20. september 2015

Krakkanuten

Krakkanuten 454 moh
På veien til og fra Sauda er det obligatorisk med stopp på Knapphus. Opp fra "skysstasjonen" stikker det en bratt og nutete nut; Krakkanuten. Dalbunnen i Vats ligger på ca. 30-50 moh og denne toppen ruver 400 meter over. Det er derfor duket for potensiell utsikt...

I Vats er det godt skiltet, og litt mer variabel merking ellers, men det er aldri vanskelig å finne veien til turmålet. Parkeringn til turen er ikke like logisk. Den er på bedehuset etpar kilometer fra bensinstasjonen, og det blir derfor ikke en "rett opp" tur. Da får man heller dra til Hardanger....

Vi går sørover 200 meter, da tydelig skilting viser vei til Krakkanuten. En smal sti fører oss til en bredere kjerrevei. Der er det tydelig skiltet tilbake til veien, så i dag skal vi ikke gå oss vill.

Til E134
Det er en fin og lett tur over beitene opp kjerreveien. Ikke alt for bratt, og utsikten åpenbarer seg med en gang. I dag er det et lekende lys over dalen, og septemberfargene er fortsatt August (!). Veien går forbi det navngitte Peratre (Trolig etter en slags Kjell Peratre, som jeg kan tenke meg har voktet en bygdeborg i folkevandringstiden. Dette er ikke bekreftet, for øvrig.)




Lengre opp i bakken går vi inn et mer skogkledd område, helt til kjerreveien tar slutt, og stien bratter seg opp mot snaufjellet. For på 300 meters høyde er ikke veksten høyere enn 50 cm, og utsikten blir dermed enda bedre. Nå ser vi hele det langstrakte Vatsvatnet, og Åmsfjorden (Vatsfjorden) lenger sør.




Foran oss ser vi lillebror Sørsåt og storebror Nordsåt, som klenger seg til selve Krakkanuten. Snart er de bak oss, og vi strekker oss etter hovedtoppen. Overraskene dumper vi bort i et gjengrodd ras av en bekk (Sjurseikjebekken), som skapte rabalder i Vats på 50-tallet.

Nordsåt, Sørsåt, Sjurseikjebekken
Men så blir toppen nådd. Det tar mindre enn timen, og belønningen er vidsynet fra Varden og omegn.  Da er det bare bilder og posering som gjenstår. En liten sjokoladebit og en gave (Griflar) fra godama, gjorde turen fullbrakt.


Vatsvatnet
Vatsvatnet og Åmsgjorden lengst sør
Fuglen, Skjold i vest
Til slutt springer vi ned igjen, dobbelt så fort, og kjører hjem 10 ganger så fort. 


Tid: ca. 2t t/r
Distanse: 5km t/r
Høydeforskjell: ca. 400m
Terreng: Sti, kjerrevei, gangsti, noe bratt
Vanskelighetsgrad: Enkel

lørdag 19. september 2015

Gjeterne i Herheimsdalen


Det har såvidt blitt høst, og vi oppholder oss i Sauda på helgetur. Snart skal jeg tilbringe hver uke her for å studere og bygge ut hytta. Det er mye ugått mark i Sauda, som vi tenker å inspisere fremover. Goturlaget drar ut på en korttur, for enkelhets skyld. Denne gangen til en dal vi aldri har vært før: Herheimsdalen. Dalen ligger nordøst av Sauda, og har et gammelt etablert hyttefelt, med innslag av noen nybygg. De fleste ligger nær det idylliske Fitavatnet, og det var turmålet for dagen.

Vi parkerte ved en kjerrevei på undersiden av en demning og startet denne lette turen på vestsiden av vatnet. Til høyre så vi Nevroldsnuten som vi aldri husker navnet på, men som er en karakteristisk "torghatt" uten hull. Toppen er i tillegg over 1000 moh og et turmål for senere bruk.

Etter litt av og på kjerrevei, gikk vi på en god sti nordover langs vatnet. Det var ferdelig og stille, men noen lureskyer truet omtrent overalt. Revebjellene blomstret fullt og åt bier til frokost. Så ble lilla også en høstfarge (!).

Det var såvidt andre høstfarger fikk vist seg. Det meste fremstod sommerlig og grønt, med friske bjørketrær som flottet seg i vannkanten. Vi gikk rolig langs det idylliske vatnet og motivene dukket opp i stadighet.





Nord ved vatnet rant Herheimselva under ei bru og lot oss passere over. En bjørk truet i fallestilling over hodet til godama, men dog defensiv. Et fall ville i såfall ført til en flodbølge på opptil 10 cm i de nærmeste vikene (!)


På nordsiden av Fitavatnet var stien mindre tydelige, og lite ryddet. Noen våte partier var det, men ikke mer enn at vi satt oss ned og fant frem gosjokoladen (Dronningsjokolade), en kopp kaffe og et friskt eple. For sultne ble vi ikke av denne lette turen.


På andre siden av vatnet så vi en lang hvit stripe i bevegelse. Det var fårikålen som var på vei ned fra fjellet, ledet av et omsorgsfullt (og sultent) hyrdelag. De brekende ulldottene gikk villig langs vannkanten i retning slakteriet. Så hadde de passert. Og i neste uke skal vi ta en titt i kjøledisken.


Videre mot øst kom vi oss gjonnom og over et skar, før vi så tegn til hytteliv igjen. De lå der glissent og passende i naturen. Stiene ble bedre og bredere igjen, velstelt og opparbeidet.





Og mens vi beundret den fine dalen, ble det brått slutt. Kan vel ikke stoppe her (!?) Men jo....


Tid: ca. 1 time
Distanse: ca. 4 km
Terreng: God sti, flatt, små bløte partier
Vanskelighetsgrad: Enkel