Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



onsdag 14. juli 2021

Bildet på Raksætra

Stryningen

Vi har etablert basecamp på Sande i Lodalen, og er klar for å utforske fjell, fjord, isbre og vatn denne sommeren. De tre dalene Olden, Loen og Stryn ligger på rekke og rad innerst i Nordfjorden, bare delt av majestetiske fjellmassiver opp mot 2000 moh. Innerst i hver dal ligger Jostedalsbreen og brer seg nedover med sine lange armer. Dette skaper utallige fossefall nedover høye bratte fjellsider og renner ned mens de skaper grønnfargede store vatn og ender opp i lange fjordarmer. Kan omgivelsene bli bedre?

Del IX: Raksætra


Raksætra er et yndet mål for det bildet med sætra, vettu! Snapchattister og Instagrammere har dette som et pilgrimsmål, tror jeg. Du er liksom ikke nordmann uten å ha tatt dette bildet. Eller turist....


Dette må vi komme til bunns i. Vi kjører til Oppheim, rett utenfor Loen, og bestiger 280 høydemeter på fire hjul og elmotor. Her er det like stor parkeringsplass som et middels kjøpesenter, og med parkeringsavgift like kostbart som Jotunheimen. Men så mye koster altså 280 høydemeter.

Fra parkeringsplassen går det rett opp gjennom furuskog. Det er ikke mye utsikt, så jeg ser mest ned i bakken, og svetten renner av meg nok til å frykte kleggdøden og knottavgrunnen. Men nedi bakken er det et annet insekt som tar oppmerksomheten. Hva dette er vet jeg ikke, men hvis det finnes en entimolog der ute er det bare å si fra. Denne er nemlig enorm, minst 4 cm lang og med vepselignende kropp. Min første tanke er en vepsedronning, men etter å ha lest meg Wikenskapelig opp finner jeg ingen arter i Norge i denne størrelsen. Så, entimologer; - ta dere ut!


Bakken er bratt. Det er 1,7 km og 260 høydemeter i konstant motbakke, så det koster å ta bilder denne gangen også. Men etter en liten halvtime er vi oppe på sætra, der det er et snapchat-festival, og Instagram-messe. Her står folk i kø for å ta "det bildet med sætra, vettu!". Vi setter oss like godt ned og nyter en kaffe med noe godt i og noen Giflar (siden bakeren ikke bakte noe særlig i dag). 


Etter en kort pause ser vi det glisner litt til  med folk, der borte der man tar "det bildet med sætra, vettu!" og bidrar til både selfie-samfunnet, snapchatismen osv. 

Bildet med sætra, vettu!


Selv henger jeg meg på bloggomanien og skriver derfor akkurat dette: Raksætra er et postkort fra noe av det mest autentiske Norge kan by på. Sætra med sine 18 småhytter (sel) ligger der pyntelig på en hylle og ser ut over noe av det vakreste dette landet kan by på. Turen er verdt bildene!

Enkel
Tid: ca 1 time t/r (+foto)
Distanse: 3 km t/r
Høydeforskjell: 260 m
Terreng: Skogssti, bratt


tirsdag 13. juli 2021

Gamle Strynefjellsvegen

 

Stryningen

Vi har etablert basecamp på Sande i Lodalen, og er klar for å utforske fjell, fjord, isbre og vatn denne sommeren. De tre dalene Olden, Loen og Stryn ligger på rekke og rad innerst i Nordfjorden, bare delt av majestetiske fjellmassiver opp mot 2000 moh. Innerst i hver dal ligger Jostedalsbreen og brer seg nedover med sine lange armer. Dette skaper utallige fossefall nedover høye bratte fjellsider og renner ned mens de skaper grønnfargede store vatn og ender opp i lange fjordarmer. Kan omgivelsene bli bedre?

Del VIII: Gamle Strynefjellsvegen


Etter 8 dager med bakketurer er det på tide å strekke bena. Det har lenge vært en drøm å sykle gamle ferdselsveger i landet vårt, og nå er vi rett ved en av dem: Gamle Strynefjellsvegen. Vegvesenet har vært så greie å lagt ut en nettside med nasjonale tursitveger, og her finner vi turmålet. Siden veien ikke er åpen for tungtrafikk, egner den seg til å sykle. Dermed setter vi i gang planen med å gjennomføre det. 

Det er ikke så enkelt. Når ønsket er å ta en enkel rute fra Grotli til Hjelle byr det på transportproblemer. Det er ingen i Stryn som tilbyr transport og drosje koster en formue, så det blir ikke aktuelt. Eneste sjansen vi har er buss som går 2 dager i døgnet. Vi bestiller billett til formiddagen og reiser til Hjelle for å sette start og sluttstrek. 

Etter transport opp til Grotli, kan vi starte sykkelferden. Men først en vaffel. Det blir ingen travel dag. Her oppe 900 moh er det behagelig sommertemperatur, så å sykle passer godt i dag. Men det passer enda bedre etter en vaffel. Vi har ikke reist til Innlandet uten grunn...


Strynefjellsvegen fra Grotli har behagelig stigning de første 5-6 kilometerene. Etter å ha passert hytteveien kommer vi inn på en nyrestaurert grusveg og blir informert om den imponerende vegstrekningen med gode infoskilt. Veien ble sluttført i 1894 for å hjelpe til den tiltakende turismen på Vestlandet. Med utfordrende og bratt dalføre mot Hjelle og Oppstryn ble dette et kunstverk av en vei.


Vi stopper mye i oppoverbakkene. Unnskyldningen er at vi vil ta bilder. Forklaringen er at vi er andpusten.



Snart er vi ute av bjørkeskogen og høyfjellsdalen åpenbarer seg, med det langstrakte Heillstuguvatnet ca. 1000 moh. Forbi oss passerer en og annen bil, men vi sykler stort sett i fred og ro.

Heillstuguvatnet


Veien fortsetter i slakk stigning opp til Vassvende (...eller vannskillet som jeg ville sagt det) Fra Vassvendetjønni renner vannet ut både til Vestlandet og Østlandet, og her er veiens høyeste punkt, 1139 moh. 




Plutselig hører vi et brak i fjellveggen. Det er en fonn full av iss som brister, og raser nedover fjellsiden, mens den knuses til slush. Vi rekker akkurat å se det. 


Etpar minutter senere braker det løs igjen, og vi bestemmer oss for å bli skuelystne, slik at vi kan se hele prosessen en gang til. Vi tar oss en liten matbit og skuer lystent bort i fjellsida. Men ingenting skjer, og tålmodigheten sier 20 minutter.




Fra Vassvendtjønni er det slette veger og slakt nedover. Vi sykler lett forbi Vassvende, og kommer til neste vatn: Langvatnet. I enden av vatnet er det sommerskitrekk, men lite tyder på at det er mulig å kjøre ski nedover svabergene. 


Fra skisenteret er det utforkjøring. Vi skal 1000 høydemeter nedover dalen, og kan slutte å bruke pedalene. Når det er bratt er det foss, og vi ser mange småfosser nedover Videdalen. 




Ellers er det bare å trille nedover. Etter 27 kilometer på to hjul, kommer vi inn på den nye Strynefjellsvegen (rv.15) og må tåle litt trafikk den siste mila ned til Hjelle. 


Sykkelturen fra Grotli til Hjelle er en enkel tur som alle kan klare, og oppleves som en slags "mini-Rallarveg" i høyfjellet. Dette var en fin måte å få strukket bena på etter mange dager i bakker.

Enkel/Middels
Tid: 2-3 timer (Grotli-Hjelle)
Distanse: 39 km (Grotli-Hjelle)
Høydeforskjell: 200m oppover, 1100m nedover
Terreng: Slakke oppoverbakker, middels bratte nedoverbakker, Asfaltert vei, grusvei


Stryningen

mandag 12. juli 2021

Ruteflotsætra

 

Stryningen

Vi har etablert basecamp på Sande i Lodalen, og er klar for å utforske fjell, fjord, isbre og vatn denne sommeren. De tre dalene Olden, Loen og Stryn ligger på rekke og rad innerst i Nordfjorden, bare delt av majestetiske fjellmassiver opp mot 2000 moh. Innerst i hver dal ligger Jostedalsbreen og brer seg nedover med sine lange armer. Dette skaper utallige fossefall nedover høye bratte fjellsider og renner ned mens de skaper grønnfargede store vatn og ender opp i lange fjordarmer. Kan omgivelsene bli bedre?

Del VII: Ruteflotsætra


Det var ved besøket i Kjenndalen at vi fikk kjennskap til denne turen. Den er ikke viden kjent, ikke en merket løype, og finnes heller ikke som søkeresultat på Internett. Så nå er det på tide:

Vi kommer i snakk med kroverten og flere eiere i Nesdal, -bygda som ble rammet av to rasulykker i forrige århundre. Slekta har nå overtatt området og benytter det som fritidsområde, så her bygges det ut hytter til barnebarn, søskenbarn og arvinger av den fraflyttede bygda. 

Langt oppe i Ruteflotdalen ligger sætra med samme navn, og der slår de nye eierne gress og holder stien sånn noenlunde ryddig. Det er vennlige og gjestmilde folk som bor her om sommeren, og gir klarsignal til både telting på sætra og ilandsetting av kajakker ved Nesdalen. For stier fra Kjenndalen finnes ikke, og vi trenger kajakk for å komme over Kjenndalsvatnet, og fjellutstyr for å komme oss opp dalen.

Vi har planlagt denne eksotiske turen noen dager og har bestemt oss for å overnatte i telt på sætra, i beste fall bare for oss selv. Dermed blir det full oppakning med mat, stormkjøkken, telt og soveposer. Utfordringen er å få med alt i kajakkene for padleturen over vatnet. 

Etter en omfattende pakking av kajakkene legger vi ut på tur. Padleturen over Kjenndalsvatnet er bare 1 km, så er det landsetting og ompakking igjen. Like omfattende... 


På stranda møter vi en av eierne, som gir oss tips om ruta innover, og gir enda et klarsignal om at vi får telte på sætra. Han legger til at vi ikke må forsøple, eller legge igjen mat. For rotter og andre troll kan lett la seg friste til et besøk. Men så er vi igang.


Det er tydelig at det det har vært godt å bo på Nesflaten. Det er ca. 1 kvadratkilometer med dyrkbar jord, og området virker mye større enn det ser ut fra andre siden. Vi følger kjerreveien opp til de første husene, og lurer litt på veivalget der veien deler seg. Men her er folk hjelpsomme og forklarer veien videre. Alle sier "rett frem", men det er jo litt vanskelig når veikryssene stort sett går i "V". Men med hjelpsomme fritidsboere finner vi veien til brua som alle snakker om.




Herfra er det en bratt start. En god klovsti fører oss opp gjennom skog. 



Etter dette er det litt bratt til, før vi kommer opp i høyden og hører elva bruse langt ned i et 50 m dypt juv. 


Vi kommer på partier der det er stupbratt ned til elva, og kan bekrefte det kjentmennene sa, at å hente vann i elva er utfordrende. Heldigis har vi drikkevann i bagasjen og vi klarer oss fint. Foran oss stikker noen spektakulære topper opp, som Nesdalsnibba og Gjerdeaksla.


I følge kjentmenn skal det ligge flere sætre i dalen, men de er ikke synlige fra stien. Når jeg har undersøkt kartet, viser det seg at Ruteflotsætra er plassert feil. Da skal vi allerede nå ha kommet til Ruteflotsætra, men den dukker ikke opp, så vi fortsetter innover dalen. 


Det veksler mellom sti på kanten av juvet og litt flatere terreng i løvskog. Men sætra dukker ikke opp, og sekken begynner å føles på ryggen. Den er nemlig fullpakket med tanke på en kort tur.



Mens vi fortsetter innover dalen ser vi enorme vegger av gråfjell reise seg 1300 meter over oss. Det er et mektig syn og vi kjenner oss små i omgivelsene. Elva er nå i tilgjengelig høyde, og renner ivrig ved siden av oss. Men vi har hørt ryktet om at det skal være elv nær sætra. 


Det begynner å gå på usikkerhet og motivasjon da vi treffer et turlag på retur. De kan fortelle at vi kun har 10 minutter igjen, og fortsetter inspirasjonen med at vi skal avslutte med en bratt oppoverbakke. 




Vi går de siste 10 minuttene opp til sætra. Det tar 15 minutter å gå, og vi avslutter med den bratte bakken opp til en koselig overraskelse. Her ligger nemlig Ruteflåten med 4 små hytter, eller "sel" som det kaller det her. Disse brukes i dag som jakthytter til eiere med rettigheter til å jakte hjort. Og det er visstnok bra fangst her oppe i dalen. 


Midt på den lille flaten finner vi en gressflekk å slå opp teltet på. Vi har allerede blitt tilbudt et sel som står åpent, men skal jammen meg bruke teltet, når vi har drasset det helt opp hit. Teltet slås fort opp, og interiørarkitekten innreder med underlag og sovepose.


Nå er vi slitne og sultne, og graver frem all maten vi har båret med oss. I dag blir det spaghetti med hjemmelaget bolognessaus. Gode og mette lengter vi etter telt og sovepose. Sola skinner ikke her på kveldstid. Sant og si vet vi ikke om den gjør det i det hele tatt. Med topper på over 1800 moh rundt oss, er det tvil i om sola rekker ned.

Vi våkner opp neste dag uten sol. Det er klart og skyfritt, men på fjellsidene rundt oss har solstrålene  bare rukket ned til 500 høydemeter over oss. Jeg synes det er for galt å ikke finne frem til solen, og overtaler følget til å gå ned til der sola rekker frem.


Det er skyggenes dal, helt til vi kommer til juva, der elva bruser nedenfor oss. Tilbake i Nesdalen skinner sola varmt. Vi passerer fritidsboliger som er befolket, og ser en gammel mann sitte på en terrasse. Han virker veldig nysgjerrig, så vi stopper opp og hilse på han. 

Det skal vise seg å være Sverre Nesdal. Denne mannen har mye på hjertet, og den største fortellingen i hans liv er at faren reddet livet hans under det siste raset i 1936. Da var han bare 1,5 år gammel, og husker bare det han har blitt fortalt. Men i hans øyne er faren en helt, og reddet flere barn den natta. 

Han forteller også om Ruteflotdalen, og sier at sætra en tid var benyttet som hvilebu for brelag som skulle opp på breen. Da lå visstnok breen helt ned i dalen, og man kunne gå over fjellet og til Jostedalsbreens høyeste punkt 1957 moh, deretter over til Jostedalen. Vi står litt og snakker med den gamle mannen, før vi tar farvel og er noen historier rikere.


Det er en varm stille sommerdag, og vi velger bort våtdraktene og nyter blikkstille vann og sommerdag i kajakk, før vi fortsetter kosen på basecamp.



Middels
Tid: ca. 3-4 t t/r
Distanse: ca. 9 km t/r
Terreng: Kjerrevei, skogssti, bratt, ulendt, umerket, vannkryssing