Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



torsdag 16. juli 2015

Verdens vakreste utsikt

Goland

Del VI

Forsidepike
I år er Goturlaget på ekspedisjon i Nordland. Det er Helgelandskysten og Lofoten som er målet. Middelet er fri luft i et eventyrlig norsk område. Enda et eventyr... Men vi er langt hjemmefra og tyr til bobil for å komme oss opp fra Sørvestlandet, frem og tilbake til Nord-Norge på mest effektiv og opplevelsesrik måte. På 2 uker får vi oppleve Torghatten, Vega, Tjøtta, Sju Søstre, Træna, Værøy og Lofoten, samt fantastiske kjøreturer og båtturer mellom destinasjonene. 

Dag 11

Reinebringen er en skarp fjellrygg liggende 450-600 høydemeter over det lille samfunnet Reine i Moskenes. Midt i Lofotveggen ligger denne perlen, som har blitt tilgjengelig for både spanjoler og italienere. Denne turen har jeg ventet lenge på. Helt siden jeg fikk boka "Norske perler" har denne lille toppturen vært en drøm. Reinebringen beskrives som Norges fineste utsiktspunkt. Siden jeg er bereist, og både har vært i Spania og Italia, kan jeg bekrefte at dette er verdens vakreste utsikt.

Reinebringen
Vi har overnattet på Moskenes camping, og gobilet oss helt ut til fisk på hjell i Å, den siste bokstaven i lofotalfabetet. Nå kjører vi innover på Norges lange arm, og stopper i Reine, for en liten topptur. Det er tilrettelagt en liten parkeringsplass i utkanten av bygda, og så må man gå til fots, først langs veien, så på en gammel vei til stistart.

Stien er ikke veldig bred, slik man skulle tro her i verdens navle, men advarslene skriker mot oss, som er tilstrekkelig for oss til å forstå at vi er på rett vei. Stistart er i skogen, men ikke mindre bratt en resten av turen. For denne turen gir ikke rom for pust i bakken. Her er det bare å gå på, skrike ut når stein ruller nedover bakken, gå med årvåkne skritt, høye knær, og holde balansen.



På vei opp ser vi veien bli smalere nede ved Vestfjorden, men det virker ikke som vi er langt unna i luftlinje, noe som tyder på at vi går mer oppover enn bortover. Det er utallige slynger og hyller når man går oppover, og vi tror stadig vi er nærmere toppen. Det stemmer ikke. Toppen er alltid lenger oppe...

Gyltttinden og Steffennakken mot sør i Lofotveggen
Siste delen av turen er i ei røys med mye løse stein, og vi lytter etter varslinger lenger oppe. Kommer det en stein ned her, er det fare for store skader. Vi beveger oss årvåkent oppover de siste slyngene opp til kanten.


Kanten er en virkelig skarp kant, og vi nærmest svever når vi kommer opp det siste skrittet, for tar vi ett til havner vi i Reine sentrum. Det bokstavelig talt et stup foran tærne våre, og en utrolig utsikt til å få permanent av. Jeg blir stående å måpe. Her ser vi det beste kystlandskap kan tilby: Småvatn, spisse fjell, flate holmer og skjær, og den gigantiske Vestfjorden. Det er på tide å pakke ut fotokameraet (!)

Reinefjorden
Verdens vakreste utsikt
Reinevatnet, bak: Kjerkfjorden, Rostadtindan, Vorfjorden

Verdens vakreste godame
Etter alt for mange bilder i fugleperspektiv, prøver vi å balansere oss bortover eggen. Stien er en knapp meter, store deler av ruta, og ubalansen i meg vekkes. På vei opp mot det høyeste punktet må jeg gi tapt for høydeskrekken, og må snu. Vi går i stedet mot den nederste toppen, der bratta går rett ned i havet. Et nydelig utsiktspunkt også her, men opptatt av et annet kjærestepar. Gå vekk!





Etter en matbit og en del vatn, kommer skyene krypende over Reinebringen. Vi tar skrittene nedover igjen. Det blir de siste skrittene ut av ekspedisjonen.

krypeskyer
Vi var lykkelige over alle opplevelsene vi hadde på Helgelandskysten og i Lofoten. Møysalen får vente til bedre vær en annen gang. Og vi kommer garantert tilbake, for Nordlandet er virkelig verdt den lange reisen sørfra. Jeg døper dermed fylket til "Goland"


Tid: ca. 2-3t t/r
Distanse: ca. 3 km t/r
Høydeforskjell: 450-600 m
Terreng: Svært bratt, sliten sti, berg, skog, ur
Vanskelighetsgrad: Middels - Lett

NB! Ikke gå turen i regnvær eller årstider der rasfaren er stor. Det raser hele tiden i stien på toppen av Reinebringen, og steinrasene er dødelig. 

onsdag 15. juli 2015

Værøy på langs


Goland

Del V

Måhornet 439 moh
I år er Goturlaget på ekspedisjon i Nordland. Det er Helgelandskysten og Lofoten som er målet. Middelet er fri luft i et eventyrlig norsk område. Enda et eventyr... Men vi er langt hjemmefra og tyr til bobil for å komme oss opp fra Sørvestlandet, frem og tilbake til Nord-Norge på mest effektiv og opplevelsesrik måte. På 2 uker får vi oppleve Torghatten, Vega, Tjøtta, Sju Søstre, Træna, Værøy og Lofoten, samt fantastiske kjøreturer og båtturer mellom destinasjonene. 

Dag 10

Etter en lang kjøre-etappe langs Helgelandskysten og inn i Salten, tok vi ferga fra Bodø til Værøy, hvor vi landet tirsdag kveld. Det er ikke campingplass på Værøy, men mange plasser å sette bobilen fritt. Vi fant en røff parkering med utsikt mot Nordlandet, hvilte og stod opp igjen i dag. Dagens mål er å gå Verøya på langs, til Måstad, og en topptur til Måhornet (439 moh). En dagstur, regner vi med. Eneste tidspress er ferga til Lofoten kl.22.00. Det skulle vi klare.

I sekken pakker vi med oss stormkjøkken og en heftig finnbiff med godt tilbehør. Trolig den beste turmaten som finnes (!). Så er vi klare. Startpunktet for turen er på Nordlandet, der verdens farligste, men nedlagte flyplass ligger. Nå er det en sjokoladefabrikk der, og sjokoladen ble smakt på i går. Mildt sagt. Fra flyplassen går det en grusvei inn til et lite nes (Tussen), hvor det er god parkering og startpunkt for turen vår. Det er også tilrettelagt med dass, så telt er også velkommen her.

Ved foten av Hornet (346 moh), Tussen, Nordlandet
Starten på stien er også på vei. En god kjerrevei leder oss opp til første bratta. Ikke bratt opp, men en bratt helling "ned te fjærsteinan" langt der nede. Ute i havet er det tett skodde, og skyer truer toppene på Værøya også. Men med mot fattet er vi innstilt å nå helt frem i dag. Og tilbake.

Sidene er bratte her langs Hornet, og selv om stiene føles trygge er det stadig konsekvenstanker som ruller gjennom hodet. Men det er tanken på det eksotiske, - at vi faktisk er her helt ute i havet, som taler mest.


I bratthengene blomstrer det vilt: Jeg lærer meg f.eks blomsten "hundekjeks". Har sett denne blomkålplanten før, ja, men synes i grunnen "Røsslyng" hadde passet bedre. Slik er livet!



Det begynner å stinke. Død, forråtnelse og fordervelse stikker i nesene våre, og vi undrer hvor denne dødelige gassen kom fra. Nede i fjærsteinan ligger det en hel skog av tare i oppløsning, tett slynget som et Vigelands kunstverk, men frastøtende i metangassen som avgjør skjebnen for våre neste steg: Videre!



Etter å ha gått i bratt blomstereng og steinur, gjennom dødens fjærstein og mellom noen kampesteiner, kommer vi til et flatere parti, kalt Slettstranda, passende nok. Sletta er dekket av en gressmatte med planter jeg ville kalt "Sivgress", men som sikkert heter noe annet. Her er det tegn til sivilisasjon, med telegrafmaster fra Telegraftiden, delvis nedramlet, og delvis ikke.

Slettstranda
Bortenfor bratta, tangen og sletta, kommer vi til en strand, hvor det er stablet store kampesteiner hulter til bulter. Det klare vannet fristet til bading, men ikke temperaturen, som fortsatt holder rundt 10 grader. Godama tegner det klassiske "Hjerte i sand" som alltid vekker berømmelse i snapchat-kretser, mens jeg prøver å fange bølgeskvulpet, denne gangen uten hell.


Hjerte i sand
Etter fotografering av stranda en god stund, fortsetter vi videre langs den lange stranda. Vi observerer skarpe gryter hvor havet har skåret i fjellet, og en gammel sur guppe som glor utover...


Sur gubbe glor utover
Nå langs Yttertussen og til Sauhellaren, hvor Værøy er på sitt smaleste; bare 200 meter, med en skarp klippe som skjærer havet i to. Sauhellaren er en stor kampestein hvor sauene går i hell, kanskje. Men ingen sau å se her, riktig nok, men derimot ser vi en anlagt vei, som bråstopper ved kampesteinen. Det var en plan en gang. Det var en plan...

Nå kommer vi til en slette med svak helling, og passerer et eide kalt Eidet. Vi går ikke ikke langt på veien før vi får sikt mot den lille grenda som ligger for seg selv.


Måstad
Måstad ligger under Måhornet; dagens topptur. Grenda har sin egen koselige historie, med lundehunder, lundefugler og fiske. Et yrende liv var det en gang, bare fortalt av den store måkeflokken som ivrer opp i fjellskrenten.

Ute i Måstadvika lander en skarv på vatnet og imponerer dama si. I bakgrunnen hører vi liv i fjellet. En kjent lyd av måkeskrik ønsker oss snart velkommen til fuglefangerbygda.


Vi går til grendas ende og setter oss ned for litt matlaging. Finnbiff og sopp freses i panna, og maten fortæres på menneskelig vis. En flott seilbåt ankrer opp og inn på land strømmer bortskjemte amerikanere i følge med luksus-svensker, og prøver å være turister, så godt de kan. En av amerikanerene forviller seg borti røysa, men vi finner henne igjen, når vi selv er på vei opp bratta mot Måhornet. Det gikk jo bra, da.

Måstad
Bratta opp mot Måhornet og lundefjellet på baksiden kalles Staupan. En svært bratt sti i kuverter opp mot eggen 276 moh. Vi klatrer opp svimlende smale stier, med luft under bena, og småfrykt i skolten. Inn i  mellom er frykten større enn fornuften, men opp kommer vi, og snart er bratta mindre bratt, mens utsikten brattere.
Staupan

Måstad
På eggen der oppe har skyene nok en gang lettet for goturen vår. Vi minnes Sju Søstre for noen dager siden, og har tro på både sol og utsikt. Så vi fortsetter opp mot hornet, en lang oppoverbakke til himmels, føles det som. Vi ser ikke toppunktet før vi ser det, men ender til slutt opp ved varden på 439 moh.

Måhornet
Det er bratt på alle sider, men ikke så luftig. Her kan vi nyte utsikten hvor skyene leker over de skarpe toppene og daler ned i Måstadvika, til fotografenes glede. I øyeblikk ser vi helt til Sørlandet, der hvor Værøya er tettest befolket, og hvor vi landet i går.


Nede i lundefjellet jakter en havørn. Den seiler truende over en måkeflokk, og viser hvem som er sjef. Flottere fugl finnes ikke. Vi er heldigvis ikke i dens interesse.


Så vant vi over været på Værøy også. Vi har fått oppleve det beste av øya, og vender nesa tilbake, ned bratta som kjennes enklere nå, og bortover strendene og hellingene, som kjennes lengre nå, til vi kommer tilbake til parkeringen ved Tussen på Nordlandet, der bilen står og oplleves prikk lik. Vi er klar for Lofotveggen!




Tid: ca.4t t/r
Distanse: 14 km t/r
Terreng: Bratt, sti, kjerrevei, tørt
Høydeforskjell: 439 m, en del opp og ned mot Måstad
Vanskelighetsgrad: Middels

søndag 12. juli 2015

Padleparadiset

Goland

Del IV


I år er Goturlaget på ekspedisjon i Nordland. Det er Helgelandskysten og Lofoten som er målet. Middelet er fri luft i et eventyrlig norsk område. Enda et eventyr... Men vi er langt hjemmefra og tyr til bobil for å komme oss opp fra Sørvestlandet, frem og tilbake til Nord-Norge på mest effektiv og opplevelsesrik måte. På 2 uker får vi oppleve Torghatten, Vega, Tjøtta, Sju Søstre, Træna, Værøy og Lofoten, samt fantastiske kjøreturer og båtturer mellom destinasjonene. 

Dag 7

Etter "fricamp" ved siden av en container på en rasteplass, er vi klare for det fri igjen. I dag drar vi til Tømmervika på Tjøtta, hvor Tømmervika opplevelsessenter tilbyr oss utleie av kajakker. Vi har forberedt oss godt til dette, med kajakk kurs i juni. Var egentlig klar for noen dager siden på Vega da vinden stoppet oss. I dag er det drømmevær for nybegynnere som oss. Eller drømmevær, sånn generelt sett! For første gang i sommer har vi god varme, sol fra blå himmel, og vindstille i lufta. Vi blir likevel anmodet om å ha på oss våtdrakt, siden vannet har ca. 12 grader.


Vi padler ut sent på formiddagen og merker med en gang at varmen var innpåsliten. Likevel klarer vi nyte stillheten, været og hegrene som flyr lavt over oss hele tiden. Bare fuglelyder og padletak "forstyrrer" oss her på vatnet. Vi velger en trygg rute, inn i lagunen som Tjøtta omfavner. På vår høyre, nordlige side står gårsdagens opplevelser skinnende i sola. Sju Søstre er det som glaner forsteinet på oss, som om de ikke har sett kajakker før (!).



Midt i lagunen finner vi en øy og en liten øde strand. Vi er overopphetet og trenger å lufte oss. Vi strander slik kajakker gjør og fyrer opp en ny smart sammenleggbar grill jeg fant i Brønnøysund noen dager tilbake. Godama kler seg i bikini. Sånn sett er varme sommerdager fine.


Det er også mer vakker utsikt. Vi har Sju vakre Søstre som bakgrunns-kulisser, og krystallklart vatn, svaberg og brunrød tang som grer håret sitt i fjæra og lar seg blafre. Å gå på do er heller ikke verst.(!?). Men etter et godt måltid og solslikking er det ikke mer å gjøre. Vi pakker oss sammen og returnerer i lavt tempo tilbake til Tømmervika.

Tømmervika
Både Barbiq og Tømmervika Opplevelsessenter anbefales på det varmeste. Takk for god service, og bra grill!



lørdag 11. juli 2015

Tre av Sju Søstre

Goland

Del III


I år er Goturlaget på ekspedisjon i Nordland. Det er Helgelandskysten og Lofoten som er målet. Middelet er fri luft i et eventyrlig norsk område. Enda et eventyr... Men vi er langt hjemmefra og tyr til bobil for å komme oss opp fra Sørvestlandet, frem og tilbake til Nord-Norge på mest effektiv og opplevelsesrik måte. På 2 uker får vi oppleve Torghatten, Vega, Tjøtta, Sju Søstre, Træna, Værøy og Lofoten, samt fantastiske kjøreturer og båtturer mellom destinasjonene. 

Dag 6

Endelig så værmeldingen bedre ut, etter flere dager med gråvær. Men vi våkner til tunge skyer, der vi camper ved foten av Sju Søstre. Det blir en svipptur til Mosjøen før vi legger ut på tur, og klokka blir 17. Har for så vidt ingen betydning i midnattsolens rike, så vi legger ut på tur i håp om at været lettet. Vi parkerer på Markvoll, og møter et turlag som nettopp har avsluttet turen. De var til topps, men hadde gått i tåke. Ingen utsikt i dag.

Markvoll 55 moh
Vi tenker vårt, men har værmeldingen i minne, og satser (!) Når vi labber bort langs foten av de mektige fjellene, ligger skylaget tykt på omlag 200 moh. Vi skal opp til 1000 (!) Vi starter ved et småbruk, og går videre gjennom en idyllisk skoglund, før barfjellet ligger foran oss, - et bratt fjell.



Den første stigningen er en tøff start. Bratthellingen er ikke mulig å bare spasere opp, så det er bare å benytte seg av merkingen opp via sprekker, og torvtuster. Litt kratt å holde seg fast i er det også innimellom. Etter regntunge dager er det fuktig og med gjørme i sålene blir det ekstra stor sklifare oppover. Men etter en halvtimes klyving var vi opp over kanten på ca.250 moh.


Den første kanten, 250 moh
Oppover den neste bratta ser berget enda glattere ut, og bekken sprer seg i hele bredden og danner småfosser  nedover fjellsida.





Skyene ser ut til å ha lettet litt. De ligger nå kanskje 500 moh. Det ser ut til at vi jager skyene mens vi går oppover. Det vekker motivasjonen i oss. Kanskje kan det bli glimt av utsikt der oppe?



Vi går bare 10 minutter før jubelen bryter løs. Oppover ser vi et blåglimt av himmel i en skysprekk, og vi ser hele fjellsiden opp til neste kant på ca. 500 moh. Vi ser deler av Skjerdingen på vår venstre side, men lite av Tvillingan på høyre side. Aller mest ser vi lys i tunnelen, og får ekstra energi i beina.


Bra er det, for den neste bakken er  både bratt, og har lite sprekker og hyller å gå på. Bekken renner i alle retninger. Det er også mange glatte partier. Men vi har T-merking og er priviligerte med et stadig bedre vær.  Utsikten blir videre for hvert steg. Det går i rett kurve på alle plan.


Skjerdingen

Vi nærmer oss kanten på 500 moh. da skyene sprekker opp og viser oss en av Tvillingan. Disse er vel selveste symbolet på Syv Søstre. Den nærmeste tvillingen har mange småtopper som står på rekke nedover. Kunne nesten vært søstre i seg selv. Vakre er de!



Nå tar vi fatt på den siste hellingen mot eggen mellom Tvillingan og Skjerdingen. Denne er ikke like bratt, men har mer svaberg. De 250 høydemeterene opp til eggen går greit, og når vi står på kanten får vi blå himmel. Skyene har landet ned i sjøen. Dønnamannen stikker opp over skylaget på andre siden av sundet, og i mellom er det et hvitt mykt teppe. Dermed tar vi en pose tørrmiddag, og en halvtime i bakken.



Etter den korte pausen er vi full av energi og fortsetter. Vi er nå på ca.750 moh. Første topp vi skal bestige er Tvillingan, den nordre. Det er 250 høydemeter opp dit, og vi stamper oss opp dagens fjerde etappe. Stigningen er slakere enn de forrige. Vi får utsikt over Vefsnfjorden og Rødøya i øst. En liten halvtime senere er vi på Tvillingen, men bare en fortopp. Det høyeste punktet finner vi ikke stien til, og det er bratt på alle kanter.

Tvillingan Nordre 945 moh
Likevel er det en herlig følelse å ha besteget den første toppen. Utsikten er fantastisk, skyene har lettet over havet, og vi ser så langt øyet kan se. I sør venter den sørlige Tvillingen og Kvasstinden.

Tvillingan Søndre 980 moh og Kvasstinden 1010 moh
Langt bak mot horisonten ser vi toppene på Vega. I vest får vi oversikt over den fantastiske skjærgården, og Dønna høyreist i forkant, Lovund og Træna i bakgrunnen.

Dønnamannen, med Lovund og Trænstaven i bakgrunnen
Skjerdingen skjermer foran de siste 2 søstrene i nord. Det frister mer og mer å gå dit, selv om vi egentlig har hvilt oss på planen om at Tvillingan er nok for en kveldstur.

Etter å ha latt oss begeistre over været, utsikten og de fantastiske omgivelsene, skråner blikket mot Tvillingen i sør. Vi starter på den lille nedstigningen til flata mellom toppene, og klatrer 100 meter opp igjen før vi er på 980 moh. Toppen er stupbratt på sørsiden og juvet er på 500 meter. På andre siden er den skarpe Kvasstinden en vegg som skjermer for den siste søstra i sør.



Å komme på toppen er en skikkelig luftig overraskelse. Et steg til og vi spaserer i friluft (!). En ordentlig gotopp med enda bedre utsikt. Skyene danser rundt Kvasstinden, og kveldslyset begynner å farge fjellene.




Kvasstinden 1010 moh. Rødøy i Vefsnfjorden til venstre
Vi begynner på nedturen. Det er en lett spasertur ned til eggen på 750 moh. Så lett at vi tar en sporty avgjørelse. Bena kjennes sterke, og vi bestemmer oss for å bestige Skjerdingen også, selv om klokka nærmer seg natta. Nå legger jeg fra meg tursekken på eggen, og har bare kamera med som bagasje.

Tvillingan Nord og Skjerdingen bak til høyre
Oppover igjen. Denne gangen 300 meter stigning opp til fjellkjedens nest høysete topp (1037 moh). Stigningen er dagens slakeste, og er lett å gå, med få utfordringer.

Opp igjen
Da vi nærmer oss toppen blir steinene grønne av kartlav. Noen steiner ser ut til å bevege seg, men med nærmere blikk er det to ryper som tripper rundt og i mellom. De vandrer ut mot snøfonna og nyter utsikten, - ikke videre anspente, og later ikke til å frykte jegeren med objektiv.

To søstre på Sju Søstre
Etter naturopplevelsen bestiger vi toppen, og får kveldens beste utsikt. Nå ser vi alle søstrene: Grytfoten (1019 moh) og Botnkrona (1072 moh) i nord:

Med Botnkrona (1072 moh) på hodet
4 søstre mot syd
Vi ser Tvillingan (945 / 980 moh), Kvasstinden (1010 moh) og Stortinden/Breidtinden (910 moh) i sør. I vest har midnattsola begynt å spille nattfargene over Dønnamannen (858 moh) og ute i havet ser vi nå tydelig både Lovundfjellet (623 moh) og karakteristiske Sanna med Trænstaven (338 moh).

Trænstaven t.v. Lovund t.h
Dønna
Vi spaserer ned i solnedgangen som danser over havhorisonten, med fjellformasjonene som ramme, og klatrer ned de fire siste etappene tilbake til parkeringen, stadig mer overveldet over goturens utvikling denne fantastiske sommerkvelden på Alsta. Vi er ikke fremme med Gobilen før klokka er halv to, helt utslitt i bena, men motivert for padling på flatt hav i morgen...

Midnattsol over Helgelandskysten


Tid: 3t til første topp. 8-9 t totalt
Distanse: ca 12 km t/r
Terreng: Bratt, fjell, T- merket
Høydeforskjell: Tvillingan N 890m S 925m Skjerdingen 980m. Alle: ca.1300m
Vanskelighetsgrad: Middels krevende