Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
Så er vi der endelig. Klar for å stemple inn på Besseggen, en av Norges mest populære goturer. Det er morgen på Memurubu, sola skinner fra alle kanter, og bakken ligger foran oss. Reinen Iver har kommet til gards for å snoke i sekkene til alle turistene. Nå er den ikke søt lenger.
Med oss har vi niste og en god frokost i magen. Foran oss en god stigning og omlag 3 timers gange før vi når målet. Etterpå 3 timers gange til Gjendesheim, hvor bilen står.
Vi starter oppstigningen fra Memurubu kl.9.00. Oppe i bakken har første båtlass med turister kommet i gang, inkludert en gruppe med delvis motiverte elever; alt fra sprintere til snegler, men med tålmodige ledere med turvisdom og hjerterom.
Velgåtte stier fra Memurubu
Det tar oss en god halvtime å klatre opp den bratte bakken på 300 høydemeter. Oppe på kanten ser vi tydelig Sjugurdtinden fra i går. Nederst i bakken begynner Memurubu å bli mindre, og det er heller ikke vanskelig å se hvordan Muru fargelegger Gjende.
Sjugurdtinden som vi kom ned fra i bakgrunnen
Muru som fargelegger Gjende med isbrevatn
Det slakker ut nå og vi går rett mot Besseggen. Men det er Besshøe som dominerer utsikten oppover. Besshøe er 2258 moh og er best å "toppe" fre Gjendesheim. En annen gang, kanskje...
Høyreiste Besshøe i bakgrunnen
Nærmere halvveis til Besseggen passerer vi et lite tjern. På andre siden av Gjende har den karakteristiske Knutshøe blitt lav og vi ser ned på den i en nydelig vinkel, der den ligger med vatnet Øvre Leirungen ved sin fot.
Knutshøe midt i bildet
Gjendine blir liten fra denne høyden
Ikke lenge etter passerer vi Bjørnbøltjønne. Tjernet som har en bøl som minner om bjørn, eller noe. Det er bratt i fjellveggen ned mot Gjende, og bakken opp til neste høyde (ca.1550 moh) er ikke så verst bratt den heller. Men ikke så lang. På toppen får vi eggen rett i fleisen, rett ned i neste dalsøkke. Det nærmer seg...
Bjørnbøltjønne
Besseggen sett mot øst
Vi får litt utfordringer med snøfonnene ned mot Bessvatnet, men ikke så mye som paret foran oss. Der har sjokket og redselen kommet, og de står fast. Vi sier "det går nok bra..." og finner vår egen vei gjennom fonna ned til Bessvatnet. Dette vatnet regnes som Norges (og kanskje verdens?) klareste vatn, med en dypdesikt på 30 meter (!). Dette på grunn av at det er svært næringsfattig. Dette vet jeg når jeg tar frem drikkeflaska og fyller opp "bessvatn".
Ved Bessvatnets sørside ligger også "Bandet". Det ligger som en demning og forhindrer vatnet å renne ut i Gjende. Det er bar noen få meter bredt, og kanten ut mot Gjende er stupbratt. Tid for "selfies"!
Bandet har en stupbratt fjellside
Nå klatrer vi opp eggen. Den er ikke spesielt skremmende de første metrene, og vi kommer fort 100 meter over Bessvatnet. Der er det bredt nok til at vi finner oss en rasteplass og tar frem raskmat og kaffe, - og utsikt.
Trang lunsj på Besseggen
Det er tid for den bratteste delen. Det er et kort stykke, men luftig nok når man klatrer med hender og føtter. Folk er flinke til å vente på tur, og det at man har folk bak seg i køen gir et ekstra puff, slik at det ikke er mulig å trekke seg. For det kan være skummelt for noen, skumlere for andre.. For oss går det raskt, og vi innrømmer ikke høydeskrekken før en time senere.
Standard Bessegn-selfie, her med fotomodell Ingeborg
Det tar ikke lang tid før vi er på neste "selfiepunkt" og kan ta dette klassiske bildet, med Bessvatnet så blått, så blått, og Gjende, så grønt, så grønt. I midten Besseggen. Herfra ser vi hele ruta som vi startet på fra Gjendebu i går. Ser lite ut herfra, men er ikke det, til info.
Vi stiger opp den neste kneika og er på Veslfjellet. Veslfjellet er en røys. Etter flere hundre tusen vandrende fotturister, og jevnt ryddearbeid i over hundre år er stiene som en motorvei å regne. Vi vandrer i friskt tempo og når toppunktet på 1743 moh. etter en halvtime.
Toppen av Veslfjellet 1743 moh, vokst til 1746....
Nå ligger "motorveien" tydelig foran oss, en lys stripe gjennom ura. Det er bare å sette i gang. Vi er såvidt over halvveis totalt.
Inklusive fotopauser tar det oss 45 minutter å krysse fjellet, før den bratte nedstigningen begynner. Denne virker lengre enn vi tror. Gjendesheim ser man hele tiden, og tenker at man snart er nede. Det stemmer ikke.
Langt ned til Gjendesheim
Det tar oss en god time å komme ned til hytta, og med sure ben som på to dager har tilbakelagt 24 km med opp og nedstigninger, er vi fornøyde.
Heile skiten ferdiggått
Gjendesheim
Disse to turene er av Norges mest ikoniske, og man føler seg ikke mer nordmann eller internasjonal turist, enn etter å ha gått her. Anbefales både som jomfrutur og rundbrenning. Greit å ha gått litt tur før man gir seg ut på denne. Likevel er det mange amatører som klarer seg helt fint. Turen gikk fint tidlig i juli, og august - september er nok enda bedre, med mindre snøfonner.
Det er dag 2 på vår vandring i Jotunheimens rosiner, og i dag har vi skrekklandet fryd når vi går opp bakken fra Memurubu. Vi har snakket om Besseggen siden våre første høydeskrekkturer, og i fjor hadde vi konkrete planer, som ble avlyst pga "oppussingsskade". I år klaffet både helse og ferie til turen hit, og i dag var øyeblikket kommet. Leia så vi i går da vi gikk nedstigningen fra Sjugurdstinden, og i dag skulle vi gjøre jobben.
Vi merker fort at dette er en tur 40.000 mennesker går hvert år. Det er som en helnorsk pilgrimsferd, der vi opphøyer naturen til ett av Norges vakreste turmål. I dag blir det køgang. Et båtlass fra Gjendine kommer i det vi starter, og vi blander oss lett i flokken, med mer eller mindre frivillighet. Den første stigninga er bratt, men ikke i nærheten av Bukkelægeret. Her er det også bygget stentrapper, for å skåne faunaen og føttene.
Opp fra Memurubu
Etter den bratteste stigninga, flater det nokså mye ut, men oppoverbakken er fortsatt merkbar. Utsikten blir stadig bedre, og høydemeterene gjør at fjellene rundt popper opp som troll i eske. Kanskje er det jotnene? I dag er det mer vindfullt enn i går, noe som setter hjertebanken ekstra fart, med tanke på at vi skal gå opp en bratt egg, med henholdsvis 400 og 700 meter i stupbratt fjelvegg på begge sider.
Surtnigssue (2358 moh)
Knutshøe (1517 moh)
På 1500 moh ser vi Besseggen på nært hold, og det roer oss ikke akkurat ned. Men som en engel kommer det en motivator traskende forbi med sine ivrige barn, og motvillige kone, og han forteller barna at "Selv om den ser smal ut hefra, er den ikke så smal i virkeligheten! Et menneske tar ikke stor plass, og den er ennå langt borte!" Vi takker han for motivasjonen, og holder oss nær han så lenge vi klarer, helt til vi føler oss forlegne og fortsetter med hans kloke ord i tankene; klar for å "egge" oss.
Gjende og Bjørnbøltjønnet
Ved Bjørnbøltjønnet (1475 moh) har vi den siste stigningen før selve eggen, og slår oss ned med "Mat med utsikt" En god skive, som gradvis blir spist opp mellom kritikken av alle foreldre som kler barna mye dårligere enn seg selv. Men vi er utålmodige etter å få tatt utfordringen, og blir ikke lenge før vi tar den siste stigningen, og deretter går med sikten på eggen helt til vi er på den.
Besseggen i sikte
Bandet
"Bandet" holder Bessvatnet innelukket fra Gjende, og er det laveste punktet på Besseggen. Likevel er det 5-10 meter over Bessvatnet, så holder nok vannet inne noen tusen år til. Bandet revner nok ikke med det første. Det går et loddrett stup herfra og ned til Gjende. Utpå der kan man be kona si stille seg langt utpå, slik at hun blir sint og roper noe stygt tilbake. Dette var Fedrik vitne til, og vi hadde mye moro på andres bekostning av det.
Benjamin løper på eggen
Vi hadde gått i nærmere 3,5 time da vi startet klatringen på selve eggen. Dvs noe klatring ble det ikke den første delen. Her var det fin oppoverbakke, bred nok til 100 mennesker, og oppe på første avsats, satte vi oss ned igjen, og tok matpakke 2 med utsikt. Herfra ble eggen brattere og brattere. På enkelte partier var det rene klatringen, og noen partier var ikke smalere enn at men måtte gå en om gangen. Vi tok oss god tid til å få pulsen ned, og så helst i veggen mens vi klatret. Etterpå kunne vi være imponert over distansen vi hadde gjort, og det var vi faktisk. Men motivatøren hadde rett. Et menneske tar ikke så stor plass, og eggen var ikke så smal som den så ut til. Bare litt brattere.
Fredrik "Stolper" eggen
Toppen av selve eggen er på 1638 moh, og 700 meter over Gjende. Det er midt mellom Preikestolen og Kjerag en plass, i høyde. Her oppe satt vi oss på en hylle på kanten, og var svært fornøyd over prestasjoner overvinnelse av høydeskrekk, og en nydelig plass, som trygt kan anbefales på tross av befolkningstettheten. Folkene glemmer man på plasser som dette...
En drøm om goturer i Jotunheimen ble oppfylt i august i år. Vi hadde planer om en femdagerstur, men meldinger om snøvær og vind, gjorde at vi forenklet og forkortet oppholdet til å bestige hovedattraksjonene Besseggen og Galdhøpiggen. Likevel tok vi også med oss Bukkelægeret, som er mindre kjent, men vel så spennende. Her en liten smakebit. Detaljene følger etterhvert..
