Storesåt via Svartamyr

Det ble en hastig tur av hensyn til dagsplanen. Nesten på grensen til trim. Andpusten var nært forestående, og tempoet skulle bli i stigende rekkefølge. Nysgjerrigheten hadde tatt meg, da jeg la ut på en ekspedisjon i Stangalandsmarka. Jeg hadde sett skilt til en sti jeg ikke har gått før, og det måtte prøves ut.

I Kopervik er det Rotary-klubben som har omsorg for skiltingen av stiene, og ved Svartamyr er det satt opp et nytt skilt som viser vei til Storesåt, en av høydene i marka. Jeg startet opp fra parkeringsplassen på Liarlund, og nærmest jogget opp til myra og veiviseren.

Stien mot fjellet er mindre brukt og litt mer myrlendt enn ellers i Stangalandsmarka, men huggormen trives tydeligvis her. For foran mine føtter krøket et lite eksemplar seg, og stakk av i graset. 100 meter senere kom jeg til ei lita hytte. I ettertid har jeg skjønt at jeg gikk litt utenom ruta, men merkingen innover var  overvunnet av gress og kratt, så jeg fulgte minste motstands vei inn dit.

Jeg lette litt etter mer merking, og prøvde meg i dyretråkk osv. før jeg til slutt fant både merking og sti oppover bakken. Ikke lenge etter kom jeg til toppunktet på 115 moh.

I minnet hadde jeg også nabotoppen Skrivarvarden, og tenkte jeg  like godt kunne toppe den også, som en fin rundløype. Jeg fulgte den mest naturlig retningen, men stien forsvant i et kratt, og jeg måtte peile igjen. Da så jeg en gjerdeklyver nede i bakken, og kom inn på merket sti igjen.  Men nå hadde jeg hastverk, og måtte sette opp tempoet.  Dermed ble det det en andpusten og lite kreasjonsvennlig avslutning på turen, denne travle søndagen.Men godt vær hvertfall!

Middels:
Tid: 1,5 t
Distanse: 7 km
Terreng: Gruset gangvei, skogssti, delvis myrlendt, småkupert

Dyreliv ved Oskreivatnet

Det mektige ørneparet svever over oss, når vi kommer fra Skrivavarden og skal runde Oskreidvatnet. 

Vi har gått fra Eidsbakkane i dag. Litt dårlig med parkering, men ellers utmerkede trillestier opp til Olavsvang, hvor vi tar av inn i skogen for å gå opp bakkene til "Golgata". For det er det det ligner, den vesle nuten på toppen av marka her, med sine staker og skilt, tre i tallet, på en billedlig knaus, med Getsemane liggende rett under. Sekulært heter toppen Skrivarvarden, og det er mye flått i skogen.

Golgata

Dette er begynnelsen på en nærmest vindstille dag der begge har fri, og kan nytes ute. Ned gjennom skogen fra Skrivarvarden (103 moh) er det nesten det eneste vi snakker om. Været, tørre stier, uttørkede vatn, vårgrønt i marka, og hvor greit det er med smartklokke.

Oskreidvatnet i nordenden

Nede ved vatnet, der det skiltes rundløype til venstre, velger vi å gå mot klokka. Grunnen er at vi senere tenker å toppe Storesåt, før vi går gangstiene ned til Eidsbakkane etterpå. 

Det er når vi kommer på vestsiden av vatnet at vi observerer ørneparet der oppe. De svever så lenge at vi ikke gidder mer, og går mot Nordre Sålefjell (119 moh)  i stedet. 

Stålorm

Her kan det være lett å komme ut av stien, siden den ikke er tydelig merket, eller spesielt nedtrampet. Det er også noe vi gjør. Litt gjennom dyretråkk blir det, men ved å sikte på fjelltoppen kommer vi inn på stien igjen og opp mot Sålefjellet, det nest høyeste på øya. En stålorm stikker av gjennom´m gresset, før vi får sagt "stålorm", og selv om jeg har glemt fotoapparatet i dag, får jeg fanget den på bilde, før den får sagt "bilde"

Der oppe er utsikten klar og vid, og vi slår oss ned med medsmuglete kanelboller, og velplanlagt kaffetermos, nyter dagen helt frem til tidsklemma, oppbrudd og fremgang igjen.

Oskreivatnet fra N.Sålefjell

Holmavatnet fra N.Sålefjell

Firfisle

Vi ser ikke ørneparet lenger når vi fortsetter videre sørover og ned mot Holmavatnet, der bare en sti deler de to vatnene. Men det hvisler i gresset igjen, og noe rører seg foran føttene våre. Denne gangen fru Firfisle som prøver å gjemme seg bak et tre. Men jeg drar frem mobil med gps, og klarer å fange denne i bildet, denne også.

Rett etterpå er det skiltet for rundløype igjen og vi følger stien på østsiden av vatnet og nordover mot Storesåt. 

Oskreivatnet fra øst

Storesåt og godame

Stien er ikke våtere enn her denne dagen. Det er stort sett tørt likevel, og kun små partier med myrlendt, før vi endelig trasker opp dagens siste bakke opp til Storesåt (115 moh). Da er turen nesten over, og kun grusveier igjen tilbake til Eidsbakkane. Så ble det en fin dag på tur i dag også.

Middels
Tid: 2 t rundløype
Lengde: 9 km fra Eidsbakkane
Terreng: Skiltet skogssti, kupert, noen bratte partier, delvis myrlendt

Oskreidvatnet

Oskreidvatnet

Det var en forlokkende vintersol som fristet meg til tur denne siste vakre januardagen. Jeg fikk hastverk med å komme meg på tur, for å nyte den siste soltimen. Jeg tok sykkelen fatt og syklet opp til Olavsvang i Kopervik. Derfra skulle jeg ta en god runde rundt Oskreivatnet, mens det enda var lyst. Første gang jeg rundet vatnet var i skumringstimen med Fredrik, i krattgange for å finne turorienteringsposter. Nå var det solskjønt og lett å finne stien.

Det er en rask oppoverbakke til Storesåt, og her fikk jeg en nydelig utsikt i et rødglødende ettermiddagslys.

En kort stopp ble det på toppen, før jeg vandret videre ned mot vatnet. Stiene var opptinte og bløte, men tydelige. Etter å ha mistet hele høydeforspranget, kom jeg til en bru, som ligger billedlig til ved den østre vika i Oskreiddalen. Vika er nærmest gjengrodd, og vokser seg snart til myr.

Et par hundre meter sørover, er det et stidele, og jeg fikk her en smakebit av Sålefjellsmarsjen, før jeg vendte nordover og vestover mot Nordre Sålefjell (119 moh). Stiene her går mellom små berg, og i glissen skog, og jeg var snart ved kneet av fjelltoppen. På myrene i bakken lå det et tykt islag i stiene, som varmegradene ennå ikke hadde tatt knekken på, så jeg måtte gå litt off-pist på enkelte steder.

I bakken fikk jeg et nytt ustyn over vatnet, med et stadig mer brennende sollys. Nå går leden i nedoverbakke igjen, og rakt nordover, før stien blir til noe som ligner en "trail-løype". Det har hvertfall vært noen kjøretøy her og pløyd marka. Men jeg skulle snart vende østover, og gå gjennom skog i dalførene mot Skrivarvarden.

Nordre Sålefjell

Det slo meg hvor variert terreng man går i, denne runden rundt vatnet, og det gledet meg litt også. Samtidig var jeg opptatt av å nå Olavsvang igjen før skumringen tok meg igjen. I et av dalførene måtte jeg hoppe i lynga for å klare stien som var endret til en isfoss, på de kalde dagene vi har hatt den siste tiden. Gikk bra det også, og etter kort tid var jeg på full fart opp mot Skrivarvarden.

Skrivarvarden

Fra Skrivarvarden er det en kort bakke og en liten kjerrevei, før man når Olavsvang. For meg var det bare å trille hjem igjen, siden høydemeterene var blitt min venn...

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca.1,5t

Distanse: ca.5 km

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Sti, kupert, myr, fjell

Turorientering rundt Oskreivatnet

Oskreivatnet

Kopervik IL avd. turorientering, legger hvert år ut orienteringsposter i den nordlige delen av sør-Karmøy, for den som kjenner kartet... I kveld tok goturlaget en tur rundt Oskreivatnet for å finne 10 av disse postene. Orienteringsavdelingen hadde vært grei, og lagt postene i en fin rundløype rundt Oskreivatnet, som er rett her nede. I tillegg hadde de lagt ut en turbeskrivelse, og GPS-koordinater, for oss med orientering som fag, med IT i bunn.

Turen ble delt i 3: 

1. Sykling fra Liarlund til Olavsvang.
2. Turorientering rundt Oskreivatnet
3. Sykling fra Olavsvang til Liarlund

Det er 2 km fra parkeringen ved Liarlund til grindahuset ved Olavsvang. Turen er på brede grusete skogsveier, med en stigning på omlag 60 høydemeter. Helt fint for sykling, med eller uten ballong. Men helst med brems. Fra Olavsvang er det krevende å sykle videre, så vi satte fra oss sykkel, og tok frem GPS, orienteringskart og en sekk full av sjokolade, og trasket opp mot første topp-punkt; Storesåt (115 moh). Ved Storesåt var det to poster, som raskt ble funnet. 

Nå trasket vi videre på hittil ukjente stier. Disse stiene gikk sørøst for Storesåt, mot Melstokkevatnet, og var både tydelige, og gikk i vakkert terreng. På vei til skillet mellom de to vatnene, fant vi 2 poster til, og startet vandringen nordvestover, på andre siden av Oskreivatnet. Stiene her var også tydelige, og vi fant en post ved foten av toppene til Nordre Sålefjell, mens den neste posten lå nokså "off-pist" i forhold til stien vi forholdt oss til. Dermed ble det en avstikker, før turen rundt vatnet kunne fortsette. 

Skumring på N.Sålefjell

Vi plukket opp enda en post, før vi startet bestigningen av N.Sålefjell (119 moh), - den mer ukjente nest-høyeste toppen på Karmøy. Det begynte å skumre når vi besteg toppen, men kaffemotivasjonen var god, så det ble 2 kopper, litt drøs, og sjokolade som styrkemiddel, for resten av ferden. 

Fra nå av brukte vi lykter for å lete oss frem til de to siste postene, stadig bryte nye barrierer, hva breddegrader angår, i det vi rundet nordenden av vatnet, en bekmørk granskog, med fare for mørkt.

Siste post fant vi midt i skogen, før vandringen fortsatte opp til Skrivarvarden (78 moh); Fredriks favoritt på Karmøy. Herfra er ikke turen lang ned til Olavsvang, og turen varte heller ikke særlig mye lengre. En fin kveldstur, må der sies!

Tid: ca 2 t rundtur fra Olavsvang
Distanse: ca.6 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: grusete stier, skogsstier, småkupert

Cacher i området: 8 + omegn


<<< Trykk på kartet for å zoome

På hemmelig oppdrag i Storesåtdalen

Isglede i Storesåtdalen

Et nytt prosjekt er i gjære: Jeg har begynt å plassere ut geocacher selv. I dag la jeg ut de tre første cachene i en serie på flere, og tok gogutten med meg på tur. Vi gikk fra barnehagen i Eidsbakkane, Kopervik,  og fulgte lysløypa til krysset til Olavsvang. Det er utbygging på gang i Eidsbakkane, så traséen er litt annerledes fra starten av. Stiene i lysløypa er omhyggelig gruset, slik at det passer for mennesker med alle funskjoner, - til og med venstrehendte. På veien plasserte vi ut den første cachen, hvilket plassering ikke må nevnes. Det var gogutten som fant gjemmestedet, så bare skyld på han.

Etter å ha gått opp de fine grusete stiene til grindahuset ved Olavsvang, var det tid for å ta en sjokoladebit. Den gikk som vanlig fort ned, og vi begynte vandringen ut på myrene i Storesåtdalen. Navnet har sin opprinnelse fra i går, da jeg fant det ut...
Her tenker jeg at det er helt naturlig at dalen ved foten av fjellet Storesåt, heter Storesåtdalen. Dermed tar jeg meg også friheten å kalle myra for Storesåtdalsmyra, og stien for Storesåtdalsmyrsvegen. Merkelig å tenke på at vi gikk ved foten av Karmøys 3.høyeste fjell (115 moh), uten å merke det en gang (!)

Snødekke i Storesåtdalen

Her oppe hadde snøen lagt seg vakkert i terremget, og et tynt lag med is lå i pyttene. Dette ble et forskningsprosjekt for min sønn, som testet i alle pyttene om isen var trygg, mens jeg gikk bak på trygg avstand og ropte "Er du død?" Ved stikrysset på myra la vi ut dagens 2. skjulte skatt, og satte oss ned ved et vakkert tre under åpen himmel, med en stein under, for å gjøre oss av med resten av melkesjokoladen. Freia, selvsagt.

Spoilerbilde

Fra barnehagen og opp til midten av myra hadde vi gått 3,5 km, og sønn undret seg over om det var like langt tilbake, eller kortere. Sant og si undret jeg selv også, og når nesene våre vendte seg mot der det luktet best, vendte jeg stadig øynene på trackeren, for å finne ut om ruta hjem igjen var sammenlignbar.

Vi valgte nå ruta direkte mot Liarlund. Da var det 1 km å krysse over myra, og deretter 300 m gjennom skogen, til vi kom ned til gruset vei igjen, og snart var inne på lysløypa, sivilisasjon og kultur. Vi fulgte veien helt ned til Liarlund, og krysset vestover mot Eidsbakkane, og på den nyanlagte stien.

Eidsbakkane

Tilbake ved bilen kom forskningsresultatet fram: Avstanden via Liarlund var nøyaktig den samme, og vi hadde lagt bak oss omlag 7 km på runden. Har du lyst å finne skattene, kan du lese mer på Gocaching.

Tid: 2t rundtur
Distanse: ca.7 km rundt

Vanskelighetsgrad: Lett

Terreng: Gruset sti, skogssti, småkupert

Cacher i området: 9 + omegn

<<< Trykk på bildet for å zoome

Skrivarvarden og Storesåt

Hvordan gå i Stangelandsmarka, og samtidig unngå lysløypa? Her er oppskriften:

Jeg var forberedt på en helt dagligdags spasertur i den nygrusete lysløypa i Kopervik, men både skjebnen og Fredrik ville det annerledes. For turorienteren hadde prøvd ut marka her på andre måter, og det var hans geniale plan i kveld også.

Vi startet fra Liarlund, etter lange diskusjoner om det virkelig het det, da undertegnende alltid har tenkt på dette området som Åsebø. Men full av bevis, motbevis og bevismot, viste Fredrik sin kunnskap og la kjøtt på flesk for å heve seg over den mindre lokalkjente.

Etter den første "lange" bakken på grusveien, tok vi av inn på en skogssti (1), og etter 10 sekunder var alt både villere og turete. Stien førte oss inn i skog, over myr og endte på et berg med "ja-benken" (2). En helt annen opplevelse enn å gå på den mer folkelige lysøypa. Nå måtte vi krysse lysløypa, gå i 10 sekunder til, før villskapen og naturopplevelsen kom tilbake igjen. Fuglene kvitret i trærne og hekketiden var i gang, mens vi showet off med kunnskap vi ikke hadde om hvilke fugler vi hørte (3):

Herfra gikk stien i stadig villere mark, helt til vi så en tydelig knaus, som måtte være Skrivarvarden (78 moh). Før vi gikk bakken opp dit, måtte vi krysse en myr med et par plankebroer, hvorav èn av de, sjokkerende nok, lå skjevt (4)

Vi mistet stien på vei opp til Skrivarvarden, og fulgte like godt gjerdet som faktisk krysser toppunktet. Litt kronglete ble det, men til slutt kom vi opp, og vi fikk se et tydelig berg som såvidt stakk seg opp i mellom dvergfurua (5).

Skrivarvarden

Fra toppen så vi hele Stangelandsmarka, med både N-Sålefjell, Melstokkevatnet, og vi så både til Vea, Håvik og Karmsundet. Storesåt (115 moh) så også fristende nært ut, der den ligger i sør, og vi besluttet oss for en avgjørelse: "Vil dit!" Så da fulgte vi en sti i sørlig retning, litt mot venstre nedenfor osv. og kom ned til Oskreivatnet, før vi gikk rett opp til topps (6), etter diskusjoner om avskjæringer og minner fra turorientering ifjor.

Oskreivatnet

Storesåt, med blikk mot Skrivarvarden

Her oppe begynte skumringen å ta tak, så vi fant det forgodt å gå like ned til Grindahuset (7) i Olavsvang, og fulgte lysløypa hjem; - omveien, vel å merke, og verdt å skryte av.

Turen tok i alt 2 timer, etter 5,6 km, 6,7 diskusjoner og 2 halvlitere (med brus). Vi hadde drukket like mye som vi hadde forbrent...

"Nattsyn-turene" våre er ikke så nattlige lenger, og å starte kl. 20 nå til dags, er som å ha en nattur i fullt dagslys. Om dette provoserer, kan leserne bare skrive en sint kommentar under.