Skeisfjell 1037 moh

Hardingen: Camp Kvinnherad

Syv år etter vi utforsket turmål i Hardanger i 2017 har vi i år basecamp i Uskedalen i Kvinnherad,  både i mai og juni, og er klar for å utforske alt fra enkle til krevende turer.

Del 9: Skeisfjell

Skeisfjell er et fjell det ikke er lett å komme over, mellom alle disse alpine fjellene i Rosendal. Den er ikke markant med spiss topp eller bratte stup, eller eksponerte traverser med bratte fjellsider. Nei denne toppen ligger skjult bak topper som Malmangernuten, Melderskin og Bjørndalstindane. Toppen har andre kvaliteter, der den ligger rett på innsiden av Folgefonna Nasjonalpark med utsikt til Folgefonna som smelter seg ned i Bjørndalen og gjør nytte for seg i kraftverket ved Murabotn. Toppunktet ligger inne i nasjonalparken, så her må vi ta en titt...

Hattebergsdalen kraftstasjon

Parkeringsplassen er ved Fossberg, ved inngangen til Muradalen, og her er det grusveg eller sti (du kan faktisk velge) inn til Hattebergsdalen kraftstasjon. Det er nå turen virkelig begynner. 

Turen starter bratt opp Kuhammaren, og forsetter enda brattere, før vi krysser en bekk og det blir så bratt at vi må klyve. Vi blir litt overrasket over hvor bratt det er. På begge sider er det dype kløfter og oppover er det tau til hjelp. Dermed får vi 200 høydemeter klyving rett i fleisen.

Nedover kommer skrekkslagne utlendinger som har opplevd det samme. Brattere enn de trodde og ikke skapt for joggesko. Vi gir dem en kjekkaskommentar. "Expect the unexpected. You are in Norway..." og er litt ovenpå over å være norske fjellgeiter i eget beite.

Etter strabasiøse, spennende og lekne høydemeter, passerer vi tregrensa og klatring blir til brattbakke. Brattbakke til lynghei, lynghei blir til høyfjell, så er vi i gang med fjellvandringen. Vi står nå i stikrysset hvor man kan velge den karakteristiske Malmangeruten eller Guddal. Vi tar ruta til venstre og mot den mer måteholdne Skeisfjell.

Det er et vakkert lyngkledd fjellområde vi går den neste kilometeren over Kuhammaren. Sommeren har rukket å fargelegge heiene i grønt, og vannpyttene som såvidt har blitt smeltevann speiler berg og vegetasjon. Til og med små hardføre blomster har sprunget ut 800 moh. 

Malmangernuten og Muradalen

Ca. 870 moh går vi inn i nasjonalparken og fortsetter inn i et mer fattig område, der lyngheien gradvis forsvinner og gresset dominerer mens flak av stein stikker opp og forteller sin egen historie om urolige tider da de ble snudd og vendt på fjellet, frem til alt roet seg ned, istiden kom og gikk, mens de la fra seg blokker i hist og pist, kort fortalt...

Etter 2,5 time er vi fremme med det beskjedne toppunktet, og kan se oss omkring i områder vi i grunnen ikke kjenner så godt. Da er det bra vi har kart og kan peile inn de nærmeste toppene og den fjerneste fjorden.

Det er god temperatur fremdeles, men vi trekker litt nedover før vi ordner oss middag og dessert. 

På vei ned Kuhammmaren igjen, er det skiltet til et utsiktspunkt. Siden vi har god tid, og bare basecamp i vente, tar vi avstikkeren og får oversikt over Bjørndalsområdet som også ligger inne i nasjonalparken.

Denne turen var overraskende bratt i starten, med et nydelig fjellområde ovenfor. En annerledes topp i forhold til resten av Rosendal.

Krevende

Tid: 4-5 timer t/r

Distanse: ca. 8 km t/r

Høydeforskjell: 860 m

Terreng: Skogsti, fjellsti, bratt, klyving, tørt, våte partier 

Ut.no

Les mer fra Hardingen: Camp Kvinnherad

Del 1: Svartaberg

Del 2: Kjeldestøl

Del 3: Bremstølen

Del 4: Vikefjell

Del 5: Gardshammar og Bondhusvatnet

Del 6: Feto

Del 7: Juklavatnet

Del 8: Englafjell

Del 10: Ingahogg og Nautavatnet

Del 11: Padling i Uskedalselva

Kjeldestøl

Hardingen

Camp Kvinnherad

Syv år etter vi utforsket turmål i Hardanger i 2017 har vi i år basecamp i Uskedalen i Kvinnherad,  både i mai og juni, og er klar for å utforske alt fra enkle til krevende turer.

Del 2: Kjeldestøl

Kjeldestøl ligger ved Rosendal i liene opp fra Melsdalen, med den massive Melderskin som en vegg på andre siden av dalen. Vi kan parkere på Skålastølen 125 moh og gå opp skogsveg som er i full drift de første 2 kilometerne. Da har vi bare noen hundre meter igjen og under 100 høydemeter opp til stølen.

Turen langs veien er ikke så veldig interessant, men noen spenningspunkt er det. Det kommer nemlig tømmerbiler i fresende fart opp og ned veien, så her gjelder det å kaste seg til side og ut i grøfta hver gang. Vi hilser pent på bonden som kommer oppover med traktor, men får ikke en mine i retur. Og vi som trodde smil var smittsomt....(?)  Lenger oppe i anleggsveien lastes det mer tømmer. Her sitter en kar med AirPods og enser ikke turistene, så her gjelder det å ta en omvei i trygg avstand. Ved lasteplassen er det stablet aksje 8 meter høye stabler med tonnevis av tømmer. Det er som å se en fjellvegg av tre der vi passerer, og vi håper de ikke detter ned på oss.

Ellers blir vi kjent med mange turmuligheter fra veien. Det er flere stikryss og veivisere langs veien, og de fleste går opp til fjells. Langs Melsdalen ligger det nemlig en 10 km lang fjellrygg som strekker seg til værs med høyeste punkt Nordlifjell på 972 moh. Dette frister til et annet år, men nå må vi finne stien til Kjeldestølen.

Vi har gått over 2 km og ca 150 høydemeter på vegen da vi ser skilting ut i skogen. Skogen her er hugget ned, så det er sikt flere hundre meter opp i bakken. Stølen ser vi ikke enda. Vi går i dødens mark frem til skogsstien faktisk går inn i levende skog. Da er det ikke mer en et par hundre meter før vi er oppe på stølen. 

Kjeldestøl består av mange små sel, eller arbeidsbrakker som vi ville hatt i dag. Her bodde gjeter og budeier som jobbet oppe i fjellet. En velforening tar i dag vare på dette vakre tunet, og dette er derfor en attraktiv plass å komme til. Bare velg en finere vei enn oss, så blir hele turopplevelsen bedre.

Fra stølen ser vi ikke Melderkin i dag, emn noe fjell åpenbarer seg da en sprekk i skylaget dannes noen sekunder. Så får vi bare gjette hva slags fjell dette er. Kanskje Himmelbjerget (!?)

Middels / Enkel

Tid: 1,5 t t/r

Distanse: 5,5 km t/r

Høydeforskjell: 260 m

Terreng: Anleggsvei, skogssti, jevn stigning, tørt

Ut.no

Les mer fra Hardingen: Camp Kvinnherad

Del 1: Svartaberg

Del 3: Bremstølen

Del 4: Vikefjell

Del 5: Gardshammar og Bondhusvatnet

Del 6: Feto

Del 7: Juklavatnet

Del 8: Englafjell

Del 9: Skeisfjell 1037 moh

Del 10: Ingahogg og Nautavatnet

Del 11: Padling i Uskedalselva

Blomster til bestemor

Baroniet i Rosendal
Mamma har vært tøff og reist med nattbussen over Haukekli i natt, bare for å besøke oss! Men hun er ikke en slappfisk, og hiver seg med oss på en ettermiddagstur til Rosendal. Det er en drøy kjøretur, til info...
På veien fra Karmøy viser vi frem fjord, vatn og fjell, og det ser ut til at hun nyter det.

For voksne ben passer det best med en utflukt, så noen topptur blir det ikke. I dag er for øvrig Goturlaget komplett inkl. arvinger. Utflukten blir til blomsterhagene på Baroniet. Der er det skiftende vær i ettermiddag, så vi kryper fort inn på kafé og spiser oss fete. Under lunsjen får vi opplyst om at vi har havnet midt i kammermusikkfestivalen, og ser mange rare bedrevitende briter og amerikanske verdensmestere. Men så letter det, og vi våger oss ut i hagen.

Mamma studerer hver blomst og smiler med hele ansiktet, slik hun pleier. Så viser vi madamen tårnet med dammen og drar hjem. Verre er det ikke å få friluft.

Sherpaer på Melderskin

Vi har ankommet Hardanger med ett mål for øye: Å bestige Melderskin i Hordaland. Denne er en høyreist topp som ruver over Rosendal. Turen opp er en "klatretur" på over 1200 høydemeter opp til toppunktet som ligger 1426 moh. Den kalles "Hordalands dronning", pga at den er synlig fra store deler av Hordaland.
Bare så det er sagt: "Melder" er vikingsk for "Mel" og "Skin" er nynorsk for "Skinn". Og det er trolig fordi fjellet har en kappe av snø som ligger til langt ut på sommeren og skinner i sola, som om det er helt mel over den. På Dovre ville fjellet kanskje blitt kalt "Snøhetta" (?).

Rosendal turisthotell anbefales!

I Rosendal har vi booket et gammelt restaurert turisthotell. Eierene viser stolt frem resultatet, og vi blir imponert. Her er alt gjort med stil og i god byggeskikk. Det er til og med hjemmestrikkede pledd på sengene. Sengene er klemt inn i intime rom, med utsikt mot fjord og fjell, så vi gleder oss over denne detaljen, mens vi hele tiden vurderer toppturen. Vi har funnet et hull i gråværet, så dagen etter ankomst er vi klare for topptur.

Det er ikke strålende sol med en gang, men prognosene viser mulighet for solgløtt midt på dagen, så vi begynner stigningen fra Melsdalen med godt mot.

Stien går på skredvoller opp mot bratter partier. Bare etter et kvarters gange i slakk stigning, bratter Skardhaugen seg voldsomt. Først gjennom skog og kratt. Det er her beina får kjørt seg mest. Øverst i skogen er det vann tilgjengelig i en liten bekk. Det er langt igjen så vi finner det lurt å drikke så mye som mulig, og fylle opp drikkeflaska igjen.

Ut av skogen blir det enda brattere. Stien slynger seg oppover gjennom lav vegetasjon, og det er her utsikten blir virkelig god. Snilstveitøy ligger som en snegle ute i Kvinnheradsfjorden, og selv om toppunktet på øya er over 400 moh, virker den allerede liten her oppe fra bakken.

Akkurat idet vi kommer inn i Folgefonna nasjonalpark, omlag 750 moh. ser vi fjorårets verk i det bratteste partiet av bakken. Her har sherpaer fra Nepal blitt leid inn til å lage trappesteg opp mot Skardshaugen. Og det er er godt byggverk. I motsetning til før gå ikke stien gjennom skaret, men opp langs berget. Dette gir også en bedre utsikt langs oppstigningen. Vi tripper lett opp de siste 100 høydemeterene i bratta.

På Skardshaugen skinner sola på oss i noen minutter. Det er her utsikten mot Rosendal er best, og vi nyter synet av karakteristiske Malmangernuten, kjent for sitt årlige bakkeløp.

Malmangernuten i bakgrunnen

Skardshaugen

Opp mot Melderskin ser skylaget tungt ut. Vi begynner å bli pessimistiske i forhold til utsikten fra toppunktet. Ellers både mett og lett til sinns. Bakken fra Skardshaugen er ikke like bratt, men består av kampesteiner, slik at man må bruke bena fleksibelt og hoppende.

Lenger oppe er det tydelige tegn til finsliping og isbrehåndverk, for her har breen ligget lengst og gnaget på stein i tusener av år. Steinene er flatere og rundere, og lettere å gå på.

Over neste kant  har vi havnet i Holo. Det er et flatt område med kildevann og grønnkledte steiner. Billledlig og eventyrlig, med skarpe kontraster i bakken. Vi er på vei mot siste kneika og har kommet 1200 moh.

Holo

Skyer dekker toppen, og vi går opp i den. Lite sannsynlighet for at vi får utsikt der oppe, men til topps skal vi. Den siste kneika er bare på 200 høydemeter, men etter 1000 høydemeter i bena, kjennes den godt.

Melderskin 1426 moh

Etter 3 timers gange når vi toppen på 1426 meter, i skodde. Vi ser kun varden og noen andre turgåere, men tar oss tid til å vente på opplett. Det er bygget opp avskjerming nær varden, laget som en steingard, så vi setter oss inn i den og lager en Chili.


Midt i middagen kommer det et hull i skylaget. Godama spretter opp og tar så mange selfier hun klarer. Jeg reiser meg opp noe tregere. Men kameraet kommer frem, og jeg får tatt noen bilder av Store Laurdalen, som er et 400 meter dypt hull, formet av isbreen (ifølge geologene) eller andre lovløse (ifølge meg selv).

Etter bilder og middag har vi begynt å bli kalde. Det er fuktig her oppe, og ikke langt mellom kroppsvarme og nedkjøling. Så da labber vi nedover. Tilbake i Holo begynner et regnskyll å utfordre oss. Medbrakte ponchoer er godt å ha da. Kameraet pakkes godt inn og leserne må derfor nøye seg meg å fantasere om regndråper og liten sikt.

Når vi kommer tilbake til Skardshaugen opplever vi et spennende værfenomen. Her trekker skyene seg mot kanten av den bratte fjellsida, men kryper ikke over haugen. På sørsida av fjellet er det skyfritt, og et mykt (og vått) teppe viser oss at naturen lager kunstverk av seg selv.

Resten av turen ned byr på andre utfordringer. Stiene har blitt gjennombløte av regnet, og det blir en gjørmedans nedover mot skogen. I dette bratte terrenger er det lett for å gli, så vi trår forsiktig nedover. Aller mest utfordring er det å holde seg ren, så det dropper vi. Etter 8 timer på tur er vi tilbake til bilen og kjører tilbake til basecamp. Melderskin er en krevende topptur. Det mest krevende er nedturen. Den er lang, og man er slitne i bena. Men turen er i et av Norges vakreste områder, og anbefales, for alle som tåler det.

Bedre sikt? Sjekk turen i 2010

Krevende:
Tid: 6-8 timer
Distanse: 8 km t/r
Høydeforskjell: 1200 m

Terreng: Bratt, skogssti, sherpatrapper, steinrøys