Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 30. april 2016

Til Sålefjell via Steinhytta


Det var i grunnen ikke så fint vær i dag, men plutselig lyste solstrålene frem igjen, slik det har gjort nesten hele måneden. Noen temperatur var det ikke, men det er bare bra, så lenge man er i bevegelse. Jeg satset på Søre Sålefjell i dag, men tok en vri, og gjorde turen til en "duathlon" Fra stallen på Åkra-åkrene syklet jeg de gode grusete gangstiene opp til Kinnebu, og forbi. Stien smalner litt mot Rossafjell, men går fint an å sykle. Så da syklet jeg like inn til fjellet, og spaserte derfra.

Jeg oppdaget raskt at det ikke var noe varig govær i dag. Det var truende skyer fra sør, og selv om jeg hadde håp om at de passerte uten konsekvens, holdt jeg god fart på stiene mot Søre Sålefjell. 

Buavassdalen
Det er en kilometer fra Rossafjell til neste checkpoint "Steinhyttå". Dette er en gammel fangsthytte, som er renovert og åpen for alle som vil utforske overnatting i Åkramarka. Åpen i den forstand at det ikke er dør eller glassvindu. Men godt tak og bålplass på utsiden, så det er bare å kose seg.  Den ligger midt i Buvassdalen, og med en riktig gofølelse av villmark. For de som vil ha en rundtur, kan man gå nordover gjennom dalen, og deretter mot Vaulen.

Steinhyttå
Fra Steinhyttå mot Sålefjell er det mer myrlendt, og vanskelig å holde seg tørrskodd. I så fall er det seriøse fjellsko som må til. Jeg vasset og hoppet slik som bukkene bruser og kom meg over myrene. 
Nå gjenstod bare oppoverbakken til toppen. Det er bare 1,5 km fra Steinhytta til toppunktet, og bratt er det ikke før helt på slutten. 

Med Sålefjell og byger  i sikte
Når jeg så toppunktet kastet skyene seg over meg og truet med regn. Jeg snudde derfor fort og gikk raskt tilbake mot Åkra. Skyene passerte slik jeg hadde håpet, og bare noen få dråper fant veien fra kanten av bygene, og jeg ble akkurat våt nok til at jeg var glad for å komme hjem.





Tid: ca. 3 t t/r
Distanse: 10 km t/r
Terreng: Gruset gangvei, sti, delvis myrlendt
Vanskelighetsgrad: Middels

torsdag 28. april 2016

Haga - Vikra


I dag kartlegger jeg enda en rundløype på Sandve. Den siste jeg vet om. Denne går jeg fra Haga, og
inn mot "Presteveien" Fra Haga er det kjerrevei helt inn til Presteveien. Det er enkelt å gå tørrskodd, og er for en lette spasertur å regne.

Er du like heldig som meg, får du hilse på kyrne som beiter langs veien. De er meget skeptisk og løper skrekkslagent hver gang jeg nærmer meg. Dette på tross av at slaktingen ikke har startet en gang. Jeg får med meg noen  portretter før jeg spaserer videre.


Inne ved Presteveien kan stien være mer gjørmete på enkelte steder, men stort sett hardtråkket gjennom skog, og med mange plankebroer over myrene. Det er tett granskog, og lyset leker seg mellom de tette grenene, slipper såvidt gjennom, - og lager et lekende lysspill.

Jeg får nyte Presteveien ca. 800 meter før det er klart for runding, og ved stidelet mot Vikra tar jeg av, over splitter nye plankebroer som Skudenes Fjellag bidrar med. Gjennom myrlendt skog og myrlendt myr kommer jeg meg nesten tørrskodd opp til høyden, der det er nyopprustet traktorvei, full drenering i marka, og labbetuss like ned til hovedveien. En runde man fint klarer når som helst.



Tid: 1,5 t
Distanse: ca. 6 km
Terreng: Kjerrevei, sti, delvis bløtt, småkupert
Vanskelighetsgrad: Enkel

onsdag 27. april 2016

Rundløype ved Gruveveien



Jeg skulle i grunnen gå strake veien til Søre Sålefjell, fra Sørstokke og tur retur, men like ovenfor skogen så jeg det var merket en rundløype jeg ikke har visst om. Alltid spennende med nye stier, så da valgte jeg denne.


Jeg gikk forbi tjern og i myrlendte områder, men holdt meg hele tiden tørrskodd på denne flaten. Og det var stort sett myr jeg så foruten om Sålefjellet i sør. Men så dukker jo alltid motivene med disse steingardene opp; -de som ligger i kring i hundretall over hele øya, og lager mønster av seg selv.


Jeg kom inn på "Karmøymarsjen" ved Bolleshaugane etter 1,5 km og fulgte stien opp mot Sålefjellet. Man kommer litt i høyden da, og får se Iglatjørnet nede ved gruvene. Det er kanskje mest idyllisk fra denne siden, så i skråblikk, litt ovenfra, med den lille holmen som har latt noen furuer overta faunaen.


Fra foten av Sålefjellet er det bare å komme seg ned til gruvene, hvor det er grusvei og lett spasering 1,5 km tilbake.

Det er hyttetomter langs Gruveveien, så ta hensyn, og parkèr nede ved Austre Karmøyvei, så slipper dere å stå i veien..


Tid: 1 t
Distanse: 4 km
Terreng: Gruset gangsti, sti, skiltet
Vanskelighetsgrad: Enkel

mandag 25. april 2016

Purple Rain


Jeg går min vanlige trimrunde rundt Aureivatnet, den som jeg går når jeg har for dårlig tid til annet. Denne runden har blitt dagligdags, takket være grendalaget som stadig vekk oppgraderer stiene i området. I dag var skyene og været mer dramaqueen enn normalt, kanskje for å hedre poplegenden som døde nylig. Så her et lite Purple Rain for Prince... 

Evt. fiolett. Kan ikke forskjellen.


tirsdag 19. april 2016

Slettvatnet


Man går ikke rundt Slettvatnet. Men man får øye på det og runder terrenget som omkranser vatnet. Turmålet er midt på Karmøy, nær Fotvatnet. Turen er kort, og velegnet for en kjapp ettermiddagstur. Min motivasjon er å finne alle turmulighetene på Karmøy. Denne er en av de korteste.


Den kan oppleves fra Gamle Sundveien, inn i skogen mot Fotvatnet, deretter er det bare å holde til venstre for hvert skiltet stikryss. Selv om det ikke står "Slettvatnet" på skiltene, er rundløypa enkel å følge. Stien går gjennom skog, med glimt av både Fotvatnet, Rossvatnet og Slettvatnet. 

Fotvatnet

Det er varierende kvalitet på stien. Fra grusvei, til kjerrevei, steinete og ujevn, og enkelte partier som ligger myrlendt. Unnagjort på 30-45 min.


Tid: 30-45 min
Distanse 2,5 km
Terreng: Kjerrevei, ujevn skogssti, delvis bløtt, flatt
Vanskelighetsgrad: Enkel

søndag 17. april 2016

Hele Presteveien

Kvilhaug
Det er meldt delvis skyet, frisk bris, og vårvarmt i dag, så jeg bruker like godt dagen ute. Målet er å gå hele Presteveien fra Kvilhaug til Hillesland, og i tillegg gå innom Røyningsbu for å spise vafler. Jeg har ingen hast, og trenger derfor ikke følge med på klokka, men gjør det likevel av vane.

Det skal bli en hel dag ute. Bilen er opptatt, så jeg vekker sykkelen fra vinterdvale og sykler fra Sevland til Kvilhaug, en liten mil. En fin tur langs "47" med vind i ryggen. Fordelen med sykkel er at jeg er uavhengig av parkeringsplass, og kommer dermed nært inn på marka, før jeg begynner å spasere. Jeg sykler forbi Ferkingstad kirke og opp Sjerpevegen ned til der det er skiltet med nettopp "Presteveien".

For 3 år siden gikk Goturlaget nesten hele ruta, men snudde ved Røyningsbu. Da jukser man med ca. 3 km. Det er hele distansen som gjelder i dag.

Det begynner bra. Sola skinner i det jeg starter fra Kvilhaug, og åkrene som strever med å få grønnfarge, ligger der pent med en kjerrevei som slynger seg mellom dem. Jeg går omlag 800 meter over åkrene før den omvandles til en mer fuktig sti, og leder meg inn i skogen. Da kommer dagens bratteste parti, og leder meg helt til topps gjennom skogen. Vel ute av skogen åpenbarer det seg god utsikt, som jeg nyter. Jeg ser lyngheier foran meg og Mjåvatnveien langt der nede. I vest hele Kvilhaug. Det er bare å fortsette.

Kvilhaug
Midt i Lyngheiene deler stien seg, og jeg ser ingen merking videre. Stien ser mest brukt ut til venstre, og følger høyden, så jeg tar sjansen på å gå denne. Stien er fin og vandrevennlig, men umerket, så jeg går med håpet som motivasjon. Lenger borte skimter jeg Butjørn, og er redd for at jeg har gått feil. Jeg kommer til et nytt stikryss, og velger stien til høyre, i ren panikk. Til sammen går jeg i uvissheten en hel kilomter, men er lettet når jeg ser gjerdeklyver og skilt til Presteveien. Jeg kommer meg ut på Mjåvatnvegen og ser at det nok var feil sti jeg valgte. På den annen side var stien bra, og jeg holdt meg i høyden, så angrer gjør jeg ikke (!).

Mjåvatnvegen
Jeg krysser veien og legger ut på neste etappe. Det er en god bakke opp igjen, men så holder jeg meg i høyden, hele 80 moh, omtrent resten av turen. Fra bakken det nokså flatt inn 2 kilometer til Røyningsbu.

Stien går mest gjennom skog, med noen åpne og myrlendte lysninger. Stien er godt opparbeidet og med gode plankebroer, slik at man nesten kan gå tørrskodd hele veien inn til hytta. Langs leden passerer jeg stikryss med kjente navn som Haga, Vikra, Sandve, Mjåvatn, Mjåvatn en gang til, Skudenehavn og til slutt skiltet mot Røyningsbu, hvor jeg nå bestemmer meg for å ta meg en kake eller en vaffel. Fra Presteveien er det 500 meter inn til hytta, men vel verdt omveien.

Inne på hytta sitter disse trofaste pensjonistene og betjener hytta hver søndag mellom 11 og 14. Jeg hadde forventninger om bakverk, men det var det visst slutt på, så jeg måtte nøye meg med fordøyelseskjeks. Heldigvis var det rikelig med kaffe, så jeg forsynte meg uforskammet, mens jeg rundsnakket de gamle med 2.verdenskrig og de greiene der. Fjellaget skal ha ros. De står på med skilting, bygging av plankebroer og rydding av stiene hele tiden. Det er dette de ånder og lever for, og forklarer alt med sin gode tid, og sin enorme vilje til å bevare stiene.

Men kaffen danner mye luft i magen, så jeg freser videre på min ekspedisjon. Nå går jeg kjerreveien mot Hillesland, og tar til venstre i krysset på myrene der hvor stiene til "Vårspretten" leder tilbake til Skudeneshavn.

Røyningsvatnet
Da er det bare en liten halvkilometer til jeg kommer inn på Presteveien igjen og staker kursen videre mot Hillesland. Denne delen av stien går gjennom kratt, skog og småmyrer. Litt fuktigere og litt mer tilgrodd, men fin å gå på. Nå ender jeg nede ved Matiasgjerdet, hvor det er gårdsvei ned til Hilleslandsvatnet. Kun en kilometer, dette strekket. Turen fra Røyningsbu er på 2,5 kilometer.

Matiasgjerdet

Hillesland
Nede ved Hilleslandvatnet bestemmer jeg meg for å ta strake veien tilbake til Kvilhaug. Returen går på sørsiden av Røyningsvatnet, hvor jeg passerer med blikk for hele anlegget på avstand.

Røyningsbu
Tilbake på Mjåvatnvegen velger jeg den skiltede stien tilbake mot Kvilhaug. Bare 20 meter etter skiltet blir jeg forvirret igjen. Ingen merking, og en kjerrevei gå på tvers av retningen. Men jeg forsøker meg forsiktig fremover, og sikter på strøm-mastene. Det gjorde jeg rett i, for rett der borte er en gjerdeklyver.


Det forundrer meg at den merkede stien er i mye dårligere forfatning enn den umerkede. Stien holder på å gro igjen og er tilsynelatende lite brukt. I tillegg er den svært fuktig og myrlendt, uten planker eller broer til hjelp... Det later til at folk foretrekker den øverste stien jeg valgte tidligere i dag. Kanskje ikke et problem i verdensdebatten, men jeg ble engasjert like fullt. Så da blir dette min anbefaling. Følg de øverste stien!

Etter å ha tilbakelagt 18 km på sykkel og 16 km i marka var jeg fornøyd. Hele dagen ble tilbragt ute. En skikkelig Gotur.


Tid: 5t t/r
Distanse: ca. 15 km t/r
Terreng: Traktorvei, skogssti, småkupert, stort sett tørt
vanskelighetsgrad: Middels pga. lengden

torsdag 14. april 2016

Rundløype Sandve - Vikra


Jeg fortsetter mitt kartleggingsarbeid på Sør-Karmøy og bruker studiedagen, komledagen og formiddagen på å utforske enda en rundløype. Dette pga det gode aprilværet, og kanskje bare derfor, på sikt. Forrige runde jeg tracket var fra Li til Sandve.
I dag fortsetter jeg lenger nord og forsøker finne en runde fra Sandve til Vikra. Jeg vet dette er mulig, for alle stiene fra Sandve knyttes sammen med Presteveien (som går fra Kvilhaug til Skudeneshavn). Jeg parkerer midt i asfaltleia, ved gamlebutikken på Sandve, og følger gangsti til Løkjabergvegen. Denne veien degraderes jevnt opp mot Sandvevarden, og forringes til bløt kjerrevei fra Langemyr.

Inn gjennom skogen er det litt som minner om vei, og mest som minner om natur. Midtveis til Presteveien ligger et tjern bak trærne. Jeg tar en titt og tar to gjess på fersken, som flykter i flukt når de oppdager meg. For treg med kamera igjen, men tjernet ligger der fortsatt.


Fra Presteveien er stien bedre. Jeg følger den en halv kilometer nordover før jeg ser skiltet mot Vikra. Siden sist jeg var i området har stiene blitt oppgradert. Her er det lagt ut mengder med plankebroer for å skåne fotturistene for den fuktige myra som strekker seg gjennom skogen og ut til den enda videre Langenmyra. Nå blir det plankebroer over det meste av de våte partiene, og blir enda mer fotvennlig for de lokale. All honnør til Skudenes fjellag. De fortsetter å imponere. Hele 500 meter usammenhengende plankebroer er det fra stikrysset til "Bråtå" på andre siden av myrene.


Langemyr
Det har tydeligvis blitt gjort mye arbeid med å drenere på høydene over Vikra. Det maner til sauebeite! I bakken opp fra myra er det fortsatt bløtt og gjørmete, men etterhvert kommer jeg inn på traktorvei. Da slutter jeg å se i bakken og vender blikket mot området rundt meg.


Det er et steinete landskap med småbeiter mellom klippene. I vest er havet. Havet! Jeg klyver opp på den første bergknasusen og nyter utsynet, før jeg labber traktorveiene ned til vakre Vikra, og asfalten sørover mot bilen. Har noen komler å lage nå....

Vikra

Distanse: 7 km
Tid: 1,5 - 2 t
Terreng: Traktorvei, skogssti, våte partier, bratt i begynnelsen
Standardmerking: Blå

onsdag 13. april 2016

Fotvatnet rundt, på naturlig vis.


Det er ikke første gang jeg går rundt Fotvatnet. Men det har alltid irritert meg at den siste delen av rundløypa har vært gjennom næringsområdet på Bygnes. Har liksom ødelagt litt av naturgleden. Riktignok er det en pumpestasjon ved vatnet, og monstermaster med høyspentledninger henger over vatnet. Men er man sjenert og ser ned i bakken, slik som jeg (?!) glemmer man høyspenten, og lyden av pumpestasjonen forsvinner etterhvert.

En gang jeg kjørte forbi med bosslass, skimtet jeg et av disse fine nye standardskiltene på et sted jeg før ikke har sett. På det står det jammen meg Litlavatnet (Lille Fotvatnet), og i stedet for å vise vei gjennom næringsområdet, viste det vei gjennom en hyttetomt og annen villmark. Nysgjerrigheten slo meg. Mon tro om ikke dette er en mulighet for å runde store Fotvatnet på naturlig vis...? Ikke lenge etterpå kom det meg for øret at nettopp det var tilfelle. Da var det bare å legge ut på ekspedisjon (!)

Fra Sundveien er det tydelig skiltet inn mot en hytte-eiendom. Jeg følger denne innover og søker etter stien videre.
I berget til høyre for hytta ser jeg noen trappetrinn bratt opp på berget. Det er tydeligvis stien, og jeg følger denne innover mot en liten vik og en kanal. Det er anlagt en bro over kanalen, deretter innover i tett skog.

Stien ser godt brukt ut, så det forundrer meg at jeg ikke har oppdaget den før. Lenger inn i skogen er det litt vanskelig å forstå hvor stien vil hen. Jeg havner i et vått myrlendt område, og må delvis vasse gjennom denne. Men så er jeg ved kanalen som kalles "Kanalen" Der er det mulig å padle gjennom med kano. Og det hender faktisk til stadighet.

Jeg har nå kommet på kjente stier, og går langs Lille Fotvatnet nordøst mot en vei. En gruset vei som følger til nordenden av Store Fotvatnet.

Her har det blitt gjort arbeid. Det er satt opp skilting til Vorrå, og stiene på nordsiden av vatnet er godt opparbeidet med gruset sti inn til skogen. Midt på stien er det også satt ut et bord med utsikt over vatnet. Det er Avaldsnes Grunneierlag som har stått for oppgraderingen. Takk for det.


Ved Fot er det vatn på rekke og rad. I det jeg går inn i skogen skimter jeg det smale og grunne Rossevatnet, eller i alle fall en myrete arm av vatnet. Skogstien er stemningsfull, og svært grønn. Den er bare 500 meter lang, før man kommer på en liten bergknaus og ser Fotvatnet igjen.



Deretter i ulendt terreng med litt klyving for ikke å bli våt. Resten av turen går i kupert terreng med innslag av viker, skogholt, forbygninger og småviker den siste kilometeren tilbake til Sundveien. Da er det bekreftet. Det går an å runde Fotvatnet på naturlig vis.


Distanse: ca. 4 km
Tid: ca. 1 t
Terreng: Merket sti, grusvei, gruset sti
Vanskelighetsgrad: Enkel

tirsdag 12. april 2016

Holmavatnet rundt


I desember prøvde Goturlaget denne runden, men ble stoppet midtveis, kanskje på pinglete grunnlag. Vi overlevde hvertfall. I dag er det vår, fint vær, og svært liten fare for ising. Da er det tiden som truer mest. For jeg vet ikke hvor langt det egentlig er rundt Holmavatnet, og må klare det på 2,5 time. Tidspress er dumt på tur, men bedre enn å sitte hjemme. Så da går jeg, da (!)

Jeg parkerer ved vatnet, og går 500 meter mot Ferkingstad, før jeg fortsetter kjerreveien inn Nes-skogen. Denne veien er ikke så annerledes enn i desember, for den er ganske tørr, helt til den blir fuktig, på samme plass som sist. Nes-skogen er en skog. Den er en 1500 - meterskog sånn omtrent. På andre siden lyser det blått mot meg og i Ytre Holmavatn stråler sola og fremhever blåfargen som speiles av himmelen. For det er slik det fungerer, nemlig.

Ytre Holmavatn
Ut av skogen er det en av mange demninger som samler vatnet til en av Karmøys viktigste drikkekilder. Den er godt inspisert, og har derfor grusbilvei mellom demningene. Fra Nes-skogen går jeg nå på denne veien. Et ganske kjedelig parti av turen, en god kilometer inn til Nøkksvatnet som er en del av Holmavatnet.

Ved Nøkksvatnet
Fra Nøkksvatnet går det sti mot Mjåvatnvegen, godt skiltet, men ikke så godt merket videre. Når jeg har passert Butjørn, blir jeg fylt med usikkerhet, for her går det sti i vest og sør, og valgets kval vaker i hodet mitt. Jeg har veien i sikte, og går målrettet mot den, og med litt forvirrende gange gjennom braker og dyretråkk, havner jeg ut på veien.



Butjørn

Det blir grusvei igjen. Nå i litt åpnere og billedsjkønt terreng, med blåfarger fra Reidarsløkjene som sniker seg mellom berg og myrklatter. Det er en kilometers gange opp til neste regulerte vatn; Mjåvatn.

Mjåvatn
Herfra er det skiltet mot Burmavegen. Det er trasèen til Karmøymarsjen jeg nå skal gå på. Jeg tar sjansen på å se på klokka, og skjønner at jeg nå har tiden på min side, og vil rekke bilen og ærendet jeg har etterpå. Over bergknauser på knudrete stier leder stien meg tilbake til Holmavatnet, det indre.



Det er et strekke på 1,5 kilometer, før jeg havner på ny grusvei igjen, og går de siste to kilometerene tilbake til bilen som jeg parkerte ved Burmavegen.

Indre Holmavatn
Denne ruta kunne jeg like godt ha syklet på halve tiden. Det er mye vei, og kun ett krevende parti for sykkel langs Mjåvatnet. Ellers går ruta i et lavt terreng med få utsiktspunkter, og korte partier der en ser synet av vatn. I mellom glimter det likevel til med vakre motiver langs hele ruta, spesielt av vatnene.


Distanse: ca. 9 km
Tid: 2,5 - 3 t
Terreng: Grusvei, kjerrevei, sti, flatt
Vanskelighetsgrad: Middels pga. distanse