Nordlendingen 2024
I 2015 utforsket Goturlaget Helgelandskysten og Lofoten på vei mot nord i Gobilen
I 2018 ble reisen til Vesterålen og Lofoten vårt prosjekt "Nordlendingen"
I år utforsker vi området fra Gildeskål til Hamarøy med basecamp i Storvika, Valnesfjord, Kjerringøy, Steigen, Hamarøy, og en bonuscamp på Rødøy som avslutning på et 3 uker langt eventyr i nord. For tiden har nordlendingene det beste sommerværet i landet, og det fikk vi gleden av å oppleve i år også..
Camp Steigen
Etter en dag med regnvær, hviledag, biltur og googling har vi funnet et område vi ønsker å utforske nærmere. En times reise fra basecamp finner vi dagens turmål:
Del 11 : Bratta i Brennvika
Den sørligste halvøya av Steigen strekker seg ut mot Leines og gaper rundt Brennvika. Her er det alpine topper rundt hele vika, og mange av disse er for klatrevant traversering. Vi har gått på noen egger før, men dette er på tydelige og godt brukte stier. Off-piste traversering har vi ikke erfaring med, og jeg er dessuten vettskremt, så vi har holdt oss unna. Men i en ordfattig beskrivelse ser det ut som om en eller to av de høyreiste toppene er mulig å komme seg opp på for lavmælte. Vi sikter mot den høyeste av det, og tross ordfattig beskrivelse satser vi på å komme oss opp til solnedgangen. Dette ble resultatet:
 |
| Første forsøk over sanddynene |
Oppstarten er dårlig med et feilaktig veivalg. For hvorfor skal man gå en omvei på stien, når man bare kan følge stranda. Svaret ligger i elvene som renner ut på stranda. Her må det vades, eller bades. Det orker vi ikke i dag.
 |
| Brennvika |
Så da må vi tilbake til utgangspunktet og restarte. Vi følger grusveg og traktorveg langs hele stranda. Det er jo en opplevelse i seg selv, med de fantastiske omgivelsene og opplevelsen av å være alene på tur. Steigen har enda ikke blitt en turistattraksjon, heldigvis for oss..
 |
| Til klatrerutene går vi ikke |
 |
| Brattbakken og Stortinden er i sikte hele veien |
Langs traktorvegen må man over flere elver og bekker. Vi går litt feil over den første og må nøye oss med vading likevel. På returen finner vi ut at det ikke var nødvendig. Det finnes nemlig ei gangbru lenger ned mot stranda...
 |
| Skottindan er godt synlig også herfra |
Vi fortsetter på det som mer og mer blir sti, men er optimister med tanke på kvaliteten, og tenker at det ikke bare er DNT som får til fine stier...
Dette frem til vi møter veggen. Og det i praksis... Etter å ha passert Heimstelva, går vi brått inn i skogen i et greit skogsterreng 200 meter, men så kommer utfordringen.
 |
| Bratta ved Heimstelva |
Det er en foss og et bratt skar oppover, og deretter inn i dårlig sti, med løs jord og røtter. De 350 høydemetrene går oppover med klyving, klatring og kaving, som gjør at det går svært sakte fremover. Til tider blir vi litt oppgitt over hvor vanskelig det er å komme seg opp her, men gir opp gjør vi ikke.
Etter en time med klyving opp brattveggen, er vi endelig oppe ved Heimstelvvatnet og synes vi fortjener middag. Kokeapparatet er med, så et ordentlig måltid blir det. Litt spennende er det at skyene legger seg helt ned mot oss, og vi får ikke øye på Laukviktinden. Vi tenker at det kanskje letter...
 |
| Endelig oppe |
 |
| Skyene renner ned fjellsidene |
 |
| Middagspause |
 |
| Skyene ligger tungt over Laukviktinden |
 |
| Mot Stortinden |
Vi returnerer mot middagsbordet, men finner ingen naturlig veier å gå. Skyene dekker toppene og demotiverer meg en god slump. Til slutt bestemmer vi oss for å returnere. Brattbakken har vært hard, og vi skal ned igjen... Så da ble denne turen bare "bratta i Brennvika" Hvis vi mot alle odds skulle returnere til denne stien igjen, ville vi valgt Stortinden, dit hvor vardene trolig leder....
 |
| Nede til solnedgang |
Krevende
Tid: 3-4 t
Distanse: 7 km t/r
Høydeforskjell: 380 m
Terreng: Traktorvei, umerket skogsti, ulendt, bratt, berg
