Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 18. oktober 2009

Vending / Kiellandbu

16.-18. Oktober

Denne helgen var jeg sammen med to andre nordlendinger på en fjelltur i nærheten av Voss. Vi meldte oss alle inn i Turistforeningen, og la ut på tur fredag kveld.

Utgangspunktet var Osen, ved Hamlagrøvatnet i Vaksdal kommune, hvor vi kom sent igang, så mørket hadde allerede innhentet oss. Dermed var det bare å ta hodelyktene på oss og håpe på å finne T-ene langs stien. Det gjorde vi ikke de to første timene. Men takket være min iPhone sitt gode kart med GPS, og papirkartet, fant vi i tide ut at vi gikk feil. På tredje forsøk, etter 2 timer, fant vi endelig T-ene igjen. Turen opp til hytten tok til sammen 4,5 t. mot 2 t. normalt. Så vel fremme ved DNT-hytten Vending (880 m.o.h) var klokken blitt 00.30, og det var bare å fyre i peisen og finnbiffen.

Vending



Neste dag ble morgenen lang, og vi sent igang. Med en 8 t. tur foran oss fattet vi godt mot og nøt det herlige klare høstværet, uten et eneste vindpust bak øret. Vi gikk over Molthaugen, og  passerte mange vakre tjern og bekker, til vi endelig kom til Blåkollvatnet hvor vi startet oppstigningen mot Løkjedalstjernene.

Blåkoll
Men mørket hentet oss inn igjen, og T-ene igjen ble gode veivisere. Det var allerede mørkt da vi kom til Løkjedalen.

Plutselig havnet vi rett foran en stupbratt kløft, som var sterkt undervurdert i kartstudiene tidligere på dagen. Men ned gikk vi og hørte strykene komme nærmere og nærmere, før vi endelig nådde avgrunnen, og kunne stige igjen. Uten sikt og med slitne ben, mistet vi nesten motet før vi endelig stod der med hytten 20m lenger fremme. Vi var kommet til Kiellandbu (913 m.o.h.) på en knaus, men hadde ingen utsikt, før den neste dag åpenbarte seg med en fjordbotn rett der nede, 900 meter under oss. Og slitet var verdt det!


Kiellandbu
Løkjedalsnuten


Siste dag lekte vi tøffe gutter på kanten av stupet på løkjedalsnuten , før en lettere tur ventet ned Hardingskaret til Hodnaberg, der vi hadde planlagt å gå rundt vannet, helt til vi skjønte at det ble en lang tur på asfalt.

Heldigvis møtte vi entusiastiske hytteboere som ga oss skyss de 12 km som var igjen til bilen, og vi var enig om at det hadde vært en fin tur.

søndag 9. august 2009

Aurlandsdalen

Mens vi var i Aurland holdt været seg pent og stabilt, så vi bestemte oss for å bli en dag til, for å gå Aurlandsdalen, på en kløversti fra Vassbygdi til Østerbø, med en stigning på 800 høydemeter. Dette stykket er 16 km langt. I sin helhet er dalen 40 km lang, og strekker seg inn til Hardangervidda. Jan Terje hadde gått denne dalen flere ganger tidligere, og kunne skryte hemningsløst a naturen her. Så jeg hadde høye forventninger til turen. JT´s tante anbefalte oss å gå opp dalen istedet for ned, siden noen bratte hyller i dalen kunne være skumle når man gikk nedover.

Oppstart fra Vassbygdi. Hele Aurlandsdalen foran oss
Den første halvannen timen gik i slak oppoverbakke, med elven som bruste rett ved stien. Noen bratte partier var det, men på god og tørr sti. Vår første korte stopp var ved Almen. 200 m før vi kom hit, så vi et "ferskt" ras. JT kunne fortelle at det hadde gått ras her året før. Derfor var stenene lyse. Jeg ble bergtatt av de store bergmassene som lå nederst i dalen. Enkelte kampesteiner så ut til å være opp til 20  kubikk...
Oppe med Almen, lå denne lille sætra, beskyttet under kampestener, med sauer som beitet fredelig rundt.

Almen
Foran oss lå nå en kløft med loddrette fjellvegger rundt, og en buldrende foss nederst i kløfta. I tidligere tider var dette partiet en stor utfordring å passere, med sitger i fjellveggen, men i 1870 ble det sprengt ut en berghylle her: "Sinjarheimsgalden" Denne hyllen var en luftig opplevelse å gå, med fossen som ble mindre og mindre under bena våre.

Sinjarheimsgalden
Vel oppe fra den stupbratte fjellhylla, kom vi til den majestetiske garden "Sinjarheim". Den rauvet høyt opp i bakken. Denne garden var i drift frem til 1922, og ble brukt som sæter til 1964. Nå er det frivillige lag som bruker den til museum, turisme, og som beite til sau. Garden fremstår som en mini-landsby med flere driftshus og fjøs, klemt økonomis sammen, for å spare jordlappene opp på dette lille platået.

Sinjarheim

Nå hadde vi lagt bak oss de største stigningene, og tok en velfortjent pause, med tantas innbakte ost - og skinkehorn. Men vi hadde en mil igjen frem til målet, og vandret videre.

Vi kom snart til den bratte passasjen "Skori", der vi med tydelighet kunne se arbeidet som ar lagt i denne kløverstien, der veiene var tilrettelagt for kløvet hest.

Skori
Etter enda en bratt stigning, kom vi opp til Vetlahelvete, en stor jettegryte, med uant dybde, liggende der dalen bredt seg ut, for en lten stund. For å komme hit, måtte vi ta en liten avsikker. Synet var spektakulært, og JT kunne fortelle at det i mørkere tider ble brukt til å senke ned forbrytere som ikke tilstod.

Vetlehelvete
Fra Vetlehelvete er det et stidele, der man kan velge den historiske Bjønnstigen over fjellåsen. Bratt opp i  henget er det funnet fram en sti, som skal være spektakulær for de høydeskremte. Idag syntes vi stigningen holdt, så vi valgte den nyere stien gjennom dalbunnen. Det var ingen skuffelse. Ikke langt stidelsen ligger vakre Berekvam, frodig og voldsomt, med fossefall i full kraft, selv på sensommeren, og en bro overhengende, slik at fremferdselen blir fremragende.

Berekvam
Stienn videre går gjennom det frodige dalføret forbi Vetlevatnet og gjennom det trange passet Holmen, før dalen utvider seg, lyset blir mer fremtrende og man kommer opp til vakre Nesbø.

Nesbø

Fra Nesbø må man igjen gå en hulle; "Nesbøgalden" før man har en km igjen til Østerbø. Vi gikk over elva ved Vikjaneset, hvor JT´s onkel kom og hentet oss til middag. En fantastisk fin dal jeg kan anbefale. Turen tok 7 timer i rolig tempo.

lørdag 8. august 2009

Rallarvegen

Jeg har lenge hatt lyst til å sykle Rallarvegen, og endelig fikk jeg planen gjennomført. Denne gamle anleggsvegen som går fra Haugastøl til Flåm , med et toppunkt på 1338 moh. Jeg og min kamerat Jan Terje tok med oss terrengsyklene, og overnattet i Aurland, hvor hans tante og onkel bor. Tidlig om morgenen tok vi Flåmsbanen opp til Finse, hvor vi startet sykkelturen.

Stigning mot Fagernut
Vi var litt bkymret for at vi ikke ville rekke å sykle fra Haugastøl, så valgte avgang fra "toppen". Finse ligger på 1222 moh og vi hadde en svak stigning opp mot 1338 moh ved Fagernut den første timen. Deretter kom den lange nedoverbakken i god fart ned til Høghellervatnet på 1158 moh, hvor en rast med deilige skinkehorn fra JT´s tante ga mer energi til å rulle videre.

Høghellervatnet
Vi passerte Hallingskeid, Klevavatnet (1000 moh), og skaret Klevagjelet, før svingene førte oss nedover til den vide og frodige dalen ned mot Seltuftvatnet (900 moh).

Moldåna ved Seltuftvatnet
Litt svakere nedstigning, og litt opp og ned gikk det, før vi kom til endestasjonen av Flåmsbanen, Myrdal (867 moh). Men nå gikk det fort i 21 skarpe og bratte kuverter ned Vatnahalsen, før vi nådde Flåmsdalens bunn, og trodde nedoverbakkene tok slutt.

Vatnahalsen, Myrdal stasjon
Men vi hadde en lange vei å trille, og var over 500 moh fremdeles, både oppover og nedover, og syklet forbi sauebeiter, vakre fossefall og grinder. Nedover gikk det, og forbi Fellestøl (520 moh) ble veien kjørbar for bil. Vi trillet raskere nå, og kom fort ned til fossen ved Holtet (300 moh).

 Flåmselvi ved Holtet
Snart var vi på asfalt, og farten ble prioritert foran opplevelsen. Et lite blikk på Rjoandefossen (150 moh), tok vi oss likevel tid til...

Rjoandefossen
Og et flakkende blikk av bygda Flåm (10 moh) gav oss et hint om at vi snart var fremme, nede ved Aurlandsfjorden, og Flåm stasjon, hvor en svømmetur ut mot havet egentlig ikke fristet, denne gangen...


søndag 4. januar 2009

Jærstrendene på nyåret

Feistein fyr
En nyårsdag med vakkert klart vær og stille luft på Jærstrendene er sjelden kost, og ble godt benyttet i venners lag. Damene kjørte og gikk, og menn fikk være menn på terrengsykkel. Vi syklet fra Sola, via stranda på Hellstø og sørover til Sele.

Naustene på Sele
Der disket mine venner opp med pannekaker, som ble stekt på stormkjøkken. Noen kaker ble det vel også... en vakker tur, med flere inntrykk enn anstrengelser...

Marit, Else Jorunn og Jan Sigve disker opp