Sætrefjellet 523 moh

Denne turen kom vi over i "Telltur" - konkurransen, og når planen er å fullføre alle de 153 turene i vårt distrikt, er det bare å stupe ut hver ettermiddag. Sætrefjellet er en tur blant mange turmuligheter fra Vikebygd i Vindafjord. I fjellpartiet som strekker seg fra Skjold og Ølen til Utbjoa finnes det mange topper og daler, som er godt  tilgjengelige for fjellvandring. Denne toppen har jeg derimot ikke lagt merke til og den har kommet i skyggen for toppene rundt. Men det er ikke noe som kaster skygge over denne toppen, da den ligger ytterst mot Ålfjorden, og har utsikt med lang rekkevidde.

Langs Vikevegen

Vi parkerer ved kirka og starter opp på grusveg mot Vikestølen. 1 km  oppe i veien tar vi av til høyre på kjerrevei / skogsvei. Et par hundre meter opp i bakken tar vi av på sti mot høyre og inn i blandet skog. 

Bakken er delvis bratt opp gjennom skogen, så vi må ta ned pulsen noen ganger. Det har vært mye regn i sommer så stien har mange våte partier helt opp til fjellet. Midt i bakken kommer vi til et utsiktspunkt der vi ser ut over Vikebygda. 

Vikebygd

Så er det inn i skogen igjen opp til ca 400 moh der tregrensa er og vi ser bekken fosse ned fra et høydedrag. 

Vi går opp til høydedraget og ser et vatn som har en gammel demning. Naturlig nok heter det Stemmevatnet (480 moh) og er ikke demmet opp lengre. 

Stemmevatnet

Det er bare en bekk som forbinder Stemmevatnet med Stemmevatnet, så det er enkelt å krysse over og opp mot høydedragene over. Nå er det bare 500 meter bort til toppunktet i lett terreng, og der oppe får vi god oversikt over midtre Ålfjorden, indre Sveio og nordlige Vikefjell...

Men kvelden nærmer seg og det er på tide med returen. Dette ble en fin ettermiddagstrim gjennom vakker blandet skog og et lite sjarmerende fjellparti med god utsikt.

Middels

Tid: ca. 3t t/r

Distanse: ca. 8 km t/r

Høydeforskjell 510 m (570 totalt)

Terreng: Asfalt, grusveg, skogsveg, skogsti, fjellsti, berg, bratte partier, våte partier

Ut.no

Smalenuten

Det er siste påskedag og vi bestemmer oss for en tur "på vei hjem". På Vikefjellet ved Vikebygd ligger 3 topper som har fellesbetegnelsen Smalanuten. Det er indre ytre og midtre Smalanuten.. Vårt turmål går til den midtre og høyeste Smalanuten 619 moh. Det blir omtrent 600 meter stigning, for oppstart er ved Vikebygd kirke i Vikevik. Men vi viker ikke for høydemeterne og setter i gang, med noen bratte bakker mot Vikestølen. 

Bakkene er tunge, selv om de går på grusvei. Det er til tider høyt tempo i Goturlaget, og forfatteren må be om lavere fart, siden andpusten ligger et hode foran kreftene. Ved Kleivane er det en liten demning som sparer vannet til Vikebygdingene, og like etter dette tar vi av inn i skogen. Det er skiltet Våbrekka, men ikke Smalanuten, så vi går i tvil innover. Vi har forsert 200 høydemeter.

Stien er ikke god her. Det er faktisk vanskelig å bestemme seg for om der er en sti, men god hjemmelaget merking viser vei, så vi følger staurene med rødmaling. Etter litt "bushing" opp gjennom lia treffer vi på en annen sti som er bredere og tydeligere. Nå går vi i bratt lende opp til myra. Nytint som det er, vasser vi delvis gjennom myr og gjørme til vi kommer opp på fast berg ved Fossasåta ca 450 moh.

Det er nå snaufjellet åpenbarer seg. Og snøen. Vi nyter følelsen og fortsetter sørover gjennom delvis myrlendt terreng og opp på berg. Noe småkupert er det til vi kommer frem til Morgonsvatnet, der vi krysser bekken og fortsetter oppover. 

Morgonsvatnet 467 moh

Vi går over bakkar og berg og kommer snart til et forvirrende stikryss hvor det står "Midtre" , "Ytre" og konkluderer med at Smalanuten har tre topper, og flere navn. Vi går mot vårt mål, Midtre Smalanuten opp en liten bratt kneik. Forbi her er det også myrlendt, men snart er vi oppå berg og kan øke tempoet oppover. 

Midtre Smalanuten

Ved Smalanutrinda ser vi toppen for første gang, og den er rett der borte, så nå tar det ikke lang tid før vi når toppen og kan ta en pause etter 2,5 timers oppoverbakke. Over svaberg og forbi små tjern, nyter vi siste oppstigningen til topps.

Smalanuten 619 moh

Med oss har vi rester av Ingeborgs spesialkjøttboller og potetmos, som vi varmer på primusen. Her nyter vi fjellet og utsikten en middagsstund før vi fortsetter. 

Turen er merket som en rundtur, så nå gjelder det å finne andre veien nedover. Det går lett nedover bergene på nordsiden av fjellet, og deretter er det bare å skli nedover snøfonnene ned til Børkjelivatnet, der stien er tydelig og godt merket.

Her er det pågående arbeid for å forbedre stien, så fremtiden ser lys ut på Vikafjellet. 

Fra vatnet går vi nedover langs Hestedalen, og kommer ut på et utsiktspunkt, hvor vi får utsikt over Vikebygda.

Videre nedover Børkjeli blir det bratt. Gjennom blandet skog hopper vi nedover stien til vi plutselig har mistet 250 høydemeter. Så slakker det ut litt før vi havner rett nede ved vannverket og kan labbe resten av turen ned på grusvei i solnedgangen. 

Vikefjellet er vilt og man får høyfjellsfølelsen uforstyrret av sivilisasjon eller strømledninger. Vi gikk denne turen tidlig på våren, men hadde vi ventet noen uker ville det ha vært snøfritt. Anbefales!

Krevende

Tid: 4-5 timer rundtur

Distanse: 11 km

Høydeforskjell: 610 meter

Terreng: Grusvei, skogssti, dyretråkk, myrlendt, berg, bratt

Vassnuten rundt

Vassnuten 461 moh

Min 3. og siste tur i Longåsdalen for denne gang. I utgangspunktet var den første og siste turen planlagt som èn tur, men pga manglende merking og stier som står for forfall, ble det to toppturer + en tur med barn. Jeg fikk ikke ro i sjelen før Vassnuten var besteget, men i dag var muligheten der, og været, faktisk....

Når man våkner til at en solstråle skinner gjennom vinduet og ser at den blå himmelen åpner seg, er det et tegn på at man må få fart i beina, og dra på impuls. Slik gjør Rogalendingene det, nemlig!

Stidele - Vassnuten rundt

Jeg parkerte som før i Bjordal, og gikk kjerreveien opp til Longåsdalsvatnet slik som forrige gang. Oppe ved vatnet kunne jeg i dag se hele fjellet til topps. Det er bratt. Så er det sagt... For å gå runden rundt Vassnuten må man følge skilting før vatnet, så dermed tok jeg noen steg tilbake, og fulgte veien opp mot Paddetjørna. Hele veien oppover var det mer eller mindre gjengrodd kjerrevei. Sikkert gøy med terrengsykkel her :-)

Opp bakken kommer man tett innpå den bratte nuten, og den står der majestetisk, selv med sine beskjedne 270 høydemetre over vatnet som ligger ved foten. (derav "Vassnuten"?).

Stidele ved Paddetjørna

Jeg gikk til sammen en liten time på kjerrevei, før stidelet til Vassnuten. Derfra var det merket sti opp ryggen som ligger sør for nuten. Det føles som en stor omvei, men alternativet er klatretur. Opp ryggen merker man høydemeterene godt, Med lite trær så jeg Skjoldafjorden og toppene rundt Vats.

På veien opp hørte jeg et vindaktig hves, og skvatt til da en huggorm, snodde seg rett på stien ved siden av meg. Jeg gosnakket litt til han, og sa at jeg ikke hadde tenkt å skade han, dersom han ikke ville skade meg. Han svarte at det hørtes ut som en fornuftig ide, men at jeg måtte bestå en prøve først. "Ja, hva kan vel det være?" sa jeg spørrende.  "Du må gå videre uten å skjelve" svarte ormen. "Ja, det skal jeg vel klare, så sant du gjemmer deg i krattet igjen!" svarte jeg. Så kappåt vi grøt og gikk hvert til sitt.

Langt oppe i bakken stod det skilting til Vassnuten, men jeg så ikke et stidele. Dermed stod jeg og undret mens Fredrik sendte sms og skrøt av sine lekeplass - utfordringer i dag. I det jeg undret, kom det gående en lokal mann med bikkje som jeg hilste på. Jeg snakket varmt om Longåsdalen, og vant hans tillit. Da slo jeg til og spurte om stien rundt og stien opp til Vassnuten. Han sa at stien videre her også var utydelig, og at jeg nok fort ville forville meg på dyretråkk. Men han pekte litt, slik at jeg forstod hvor leden videre gikk.

Dermed studerte jeg litt kart og trasket videre opp mot toppen. Nære toppen stod en vegg foran meg, men stien gikk pent og pyntelig rett under den, og jeg var snart på toppen (461 moh) Det er to topper der oppe, og jeg snakket med meg selv om hvilken som var høyest. Ble ikke enig. Litt mye vind var det her oppe, men en fantastisk utsikt i alle retninger, og litt lenger ned i bakken kunne jeg tydelig se Longåsdalshytta, som jeg var på for to uker siden. Dessuten så jeg Ulserhaug på andre siden av dalen, og var glad jeg ikke prøvde å gå ned derfra, den gangen i skydekket...

Twin Peaks

Nå speidet jeg videre østøver for å se merker etter sti og varder. Terrenget her er ikke så vanskelig å tråkke i, så jeg benyttet meg av retningssans og "brøytemetoden". Jeg siktet mot Bergahaugen (411 moh) som lå slakt der borte i øst, og som jeg leste av kartet at jeg skulle gå over.
Opp mot neste topp gikk jeg delvis i dyretråkk og delvis på merket sti. Her har DNT gitt opp, skjønner jeg... Så min oppfordring går til bygdelaget, for dette er et vakkert område, som flere kan ha glede av.

Mot Berghaugen 411 moh

Etter litt kryssing og brøyting, kom jeg opp til Berghaugen, og kunne se resten av leden ned dalen til Longåsdalsvatnet. Jeg hadde håpet på litt bedre sikt mot Vatnedalen, men dessverre har tregrensen krøpet helt opp hit. Dermed konsentrerte jeg meg om den delvis merkede stien ned til vatnet.

Midt nede i bakken var jeg på kjerrevei igjen, og slik gikk resten av turen, langs Longåsdalsvatnet, og like ned til Bjordal med de grønne enger, på under timen. Denne distansen er bedre beskrevet her.

De grønne enger i Bjordalen

Det er helt greit med litt kart - og kompasskunnskaper i fjellområdene rundt Longåsdalen. Enkelte steder er stien godt merket, mens i andre områder er den verken godt merket, eller tydelig. Dermed må man regne med litt navigering på egenhånd. I noen områder er det svært bratt, selv om terrenget stort sett er greit å krysse. Jeg anbefaler området på det varmeste. Det er det nærmeste man kommer høyfjellet for haugalendinger, og er bare en liten times kjøretur fra Haugesund.

3 turer rundt Longådaleb

Tid: ca. 5 timer  rundt i greit tempo
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Middels bratt, mye kjerrevei, delvis tydelige stier
Cacher i området: ingen