Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 29. mai 2011

Rossafjell

I februar var vi på nocture til Rossafjell, men så bare en bergvegg i mørket. I dag fikk vi se hvorfor turen opp hit er verdt det...

Vi har vært mange runder i området rundt Kinnebu og Tistreivatnet, både på turorientering og familieturer, men denne gangen var målet å innhente cachene langs den fint opparbeidete grusveien. Det ble guttetur denne søndagen også; Fredrik, Henry, Joachim og meg.

I dag møtte vi mye familiefolk som var på vei ned fra skogene. Det hadde tydeligvis vært et orienteringsløp for barn her, men nå var turen over for deres del. Stien starter ved stallen innerst i Myrdalsvegen, og går over mark og inn i tett skog, med påfallende grønt dekke i skogbunnen. Vi har jo vært her før, man da i mer vinterlige omgivelser...

Granskaugen
Speiderplassen
Første stopp ble ved speiderplassen, der Østli fant første cache. Her har de pusset opp det siste året, og bålplassen / paviljongen hadde nytt fint tak. Men vi var på vei videre og tok oss ikke tid til verken bål, pause eller pust i bakken.

Noen har beskrevet turen opp mot Kinnebu som krevende. Hvor god formen deres er sier nok litt, for når Henry på 4 år og Joachim på 9 år springer opp, og vi voksne klarer å holde følge, uten sterkt behov for en pust i bakken på "pitstop I & II", og uten nevneverdig treningsmengde, - kjennes ikke denne turen krevende. Kanskje har vi kommet i form...(?) Uansett, på begge bakkepustene var det skatter, som henholdsvis Jackson og Østli fant, og veien gikk raskt videre til fjellagshytta Kinnebu.

...godt på Kinnebu
Her har både Jackson og Østli vært mange ganger før, med samme gode inntrykk: Hit er det godt å komme. På søndager er det frivillig servering, med frivillig betaling. Dette er svært gjestfritt, og inspirerer til kollekt. Jackson sørget for tienden, og Østli spiste lapper med stor apetitt. Vi tok oss også tid til kortspill av forskjellige variabler, før Fredrik sa sitt markante "NEI!" og vi ble pisket videre. Her var det to poster til å innhente.

Den første fant vi nært hytta, før veien gikk mot den vesle, men godt synlige (i dagslys) toppen av Rossafjell. Turen fra Kinnebu og inn dit er kort og på gode stier i lett terreng, ikke krevende, som "noen" sier det...

Rossafjell i sikte
"Planken"

Nesten fremme beviste vi at goturlaget følger med i tiden, og jeg poserte "planken" på en passende plass. På veien til toppen buldret vi på noen småberg, fordi vi tenkte at Rossafjell så bratt ut, så litt øvelse ville vel ikke gjøre noen skade. Noen få skritt var det, men "buldring" ble litt overkvalifisert, da stien gikk rett til toppen.


Rossafjell er bare 97 m høyt, men det er overraskende hvor god utsikt det er herfra. Vi så både til Nordre og Søre Sålefjell, Boknafjell, Skrivarvarden, Storesåt, og like ut til Nordsjøen. I mitt stille sinn, tenkte jeg at Shetland ikke var langt unna, men det var sikkert en kombinasjon av luftspeiling og viking-galskap. 

På Rossafjell
Da var det bare å ta frem smarttelefonene igjen og navigere til siste post for dagen, deretter rett hjem. Vi var utrolig fornøyde da vi returnerte til bilen, og oppdaget at vi hadde vært på tur nærmere 4 timer. Nesten for en dagstur å regne...


Gode stier til Kinnebu og Rossafjell

onsdag 25. mai 2011

Sykling langs Vedavågen

Bloody Fredrik
Vedavågen ligger på midt-vest siden av Karmøy, og er en perle som ikke var utforsket, før denne dagen. Det er kun et eide på 500 m mellom denne lange vågen og Eidsbotn i Kopervik som binder nord og sør-Karmøy sammen. Best av alt. Her ligger det mange cacher. I mellom vinterlig vår fikk vi en nydelig kveld med vindstille, og oppholdsvær, og uten at vær er noen hindring for goturlaget, var det en stor fordel, når vi skulle ta sykkelturen ut mot havet i vest.


Goturlaget samlet seg på Brekke, og når jeg ankom, hadde Fredrik allerede ofret litt blod for å finne cachen her ved nedre Brekke bro. Jeg bistod som sykepleier, (fortalte hvor det var blodflekker) siden Fredrik hadde et blodsprutende kutt i hodet. Han hadde fokusert for mye på gps´en, - gått på et skilt, og var både forvirret og desorientert. Dermed var det jeg som fant cachen, og ledet 1-0, med litt fordel av ikke å ha gått på et skilt.

Nedre Brekke bro
Videre syklet vi den fine stien til Fiskerimuseet som ble bygd i fiskebygda i 1988. Langs stien fikk vi blikk utover blikk vann i den vakre vågen. Ved fiskerimuseet var Fredrik fortsatt mye opptatt med sin GPS, og jeg routet meg manuelt frem til sannsynlig gjemmested. Med litt slossing, var det jeg som først fikk øye på cache nummer 2, og den stolte stillingen 2-0.

Vedavågen
"Bak stolpen"
Nå viste gps´en til Fredrik en cache nede i fjæra litt lenger vest. Vi navigerte oss gjennom koselige sideveier, private veier og ned til naust, med tilsynelatende mugglere og lignende. Etter å ha kastet (!) fra oss hjelm og sykkel, spaserte vi ned mot vågen, der det åpenbarte seg et antikvarisk sjøbruksanlegg, kalt Solhåle. Et idyllisk lunt.. solhøl, med naust, sjoboder og tilbehør. Her ble det foto-session, og Fredrik poserte på bildet "bak stolpen" Det var likevel jeg som fant cachen, og jeg ble litt bekymret over Fredriks kutt i hodet, idet jeg ledet 3-0.


Solhåle
Fra Solhåle gikk turen opp til sentrum, der neste cache lå ved Vea kirke. Her gravde vi opp alle gravene, før Fredrik fant kveldens første cache, lettere inspirert av lyn og torden... Stillingen var 3-1 i min favør.

Stenen
Vi fulgte de lune grendeveiene ned til moloen og hovedhavna i Vedavågen. Området her er preget av fiske og industri, så sikten ut mot havet er det som gir inntrykk. Vi tok bilde av steinen der Fredrik fant cachen, hvis det kan være til hjelp... Stillingen var nå 3-2, og jeg skjerpet stedssansen, og villedet oss til neste mål: Salvøy.


Salvøy
For å komme til Salvøy, må man over en bratt bru. Freelance-journalisten som lå tett bak meg på sykkel, kunne fortelle at her hadde det vært store diskusjoner om forkjørsretten, da man ikke kan se veien over bakketoppen på broa. Der hadde hele samfunnet samlet seg for å diskutere hvem som måtte rygge, og hvem som måtte brøyte, - helt til en lokal mann satt en strek midt på broa og sa at den som kom først til streken, hadde forkjørsrett... Neida, så det... Det var avansement på gang i Fredriks velkuttede hode, og han fant cachen. Stillingen var nå 3-3.

Videre syklet vi ut mot havet og til en perle vi aldri hadde oppdaget, hadde det ikke vært for Geocache. Dette var en bitteliten strand, bak en granskog, gjennom en allè og med en fin sitteplass over stranda. Her har grendalaget gjort en fantastisk jobb i Lauvikje mellom berg og hav og skjær og....hav (...igjen faktisk). Vi møtte på en av de lokale, som kunne fortelle, at alt var bygd opp på dugnad, og at mengden fester kom deretter. Vi fortalte at vi var fra mentalsykehuset på Gårragårra, der vi lot som ingenting og snuste mellom steinene for å finne neste cache. Nå var Fredrik for opptatt av sin smartphone, mens jeg var mest opptatt av steinene, og fant dermed cachen. Stillingen var 4-3.

Lauvikje
Siste cache kan jeg ikke fortelle for mye om, da dette vil avsløre en kryptert koordinat, som ødelegger for andre letende. Det morsomme med historien er at jeg fant denne, og stillingen ble 5-3. Men området vi lette i var kanskje ikke det peneste av Salvøy, og litt brydd av ditt, datt og trøtt, vendte vi nesen hjemover, og tok rundturen langs Austre Veaveg, og Revurvegen, der jeg innhentet nok en cache, som Fredrik hadde funne før.

Denne ruta er absolutt anbefalt, selv om turens naturopplevelse nok mer ligger i utsikten og kulturen, fremfor de nærliggende naturomgivelsene. Ikveld var vi på tur i 3,5 time.


søndag 22. mai 2011

Vinterlig vår på Bukkøy

Idag var værutsiktene svært dårlige, så vi måtte dra på tur. Fredrik, som er "geocacher-premium" hadde fem cacher å hente inn på denne historiske øya ved Avaldsnes. For "geo-standard" var dette andre turen hit i vår, da jeg og Joachim sveipet innom i april, mens det ennå var sommer her på øya.

I skogene på Bukkøya
I le for regn og vind, i en av jordhyttene på Vikinggarden
Fredrik har vært en time før meg idag, med sin Nocturen, og kvalifiserer derfor til fremadstormende turblogger. Det er derfor viktig at første ord som blir sagt er det rette, som det står skrevet. Anbefaler derfor å lese hans beretning om turen vår i vinterlig vår.

Turstier på Bukkøy

onsdag 18. mai 2011

Strandsykling på vestre Karmøy

I går var planen klar for i dag. Vi skulle samle skatter langs den kulturelle stien fra Åkrasanden til Hop ved Ferkingstad på vestre Karmøy. For å gjøre dette til en rundtur, i høvelig kveldsturs-tidsklemme, tok vi turen på sykkel. Denne ruten gjemmer altså 8 cacher, og vi gikk glipp av en.... - så vi fant 8. Hvordan er dette mulig? Les videre og du får løsningen på kveldens krim:

Bedagelige som vi er, tok vi med oss syklene og kjørte bil til barnehagen på Åkrasanden. Når vi parkerte, var vi 21 meter fra nærmeste nanocache, og Fredrik fant den fort, og ledet dermed 1-0.

Åkrasanden
Fredrik peilet oss inn på neste cache, og meget provosert, tøffet jeg meg med min terrengsykkelerfaring, og "peiste på" ned på stranda og til nærmeste berg, der jeg var sikker på at jeg skulle finne den neste. Men etter en del leting, lot Fredrik som ingenting, og sa i sitt stille sinn, og bråkete blikk, at han hadde funnet den. Stillingen var 2-0 til turorientereren. Med ambivalent myndighet sa han: "Den ligger rett der nede. Finn an sjøl!" Joda, jeg gjorde jo det, så det gikk jo bra da.
Nå hadde vi omlag 2 km til neste cache, ved Skjoldmøyane. Det var en fin sykkeltur langs stranda, i Karmøysk vestabris, og med påtrengende sol jo nærmere vi kom Ferkingstad. Vi syklet på stier, deretter på gårdsvei, asfalt og tilbake på gårdsvei igjen. Blant minkfeller i noen knudrete fjell som så ut som berg, fant Fredrik den 3. cachen for dagen, og jeg ble svært svært misunnelig.  Nå gjaldt det å gi jernet!

Vi syklet videre til Stavasanden der den fjerde cachen skulle ligge. "Under en liten sten og delvis synlig" stod det i hintet. Vi lette lenge i området, før jeg endelig fikk revansj og fant cachen under en sten og delvis synlig. Stillingen var 3-1 i Fredriks favør.

Kultururstien
Bare 150 meter lenger borte er det en eldgammel gravlund fra før svartedauden. Neste skatt var innen rekkevidde. Over en eng og obesrvert en mann med kikkert i nærmeste hus, fant vi plassen, og jeg fant cachen. Jublende og sulten på seier, hadde jeg nå tatt kraftig innpå, og stillingen var 3-2.

Nå tok vi en liten sykkeltur inn til "sjømannsminnesmerket" ved Ferkinstad havn, som er et langt ord, men fullt beskrivelig. Her snublet jeg og falt på en skarp sten, gråt en skvett, men fikk full trøst av å oppdage den neste cachen. Jeg hadde avansert, og stillingen var 3-3.

Bare noen hundre meter sørover ligger tuftene av noen gamle sjøhus fra vikingtiden. Her var det bare å lete etter en stor flat sten. Jeg sparte batteriet, og Fredrik navigerte. Jeg sprang til første flate sten, og Fredrik til neste, deretter jeg til neste osv. Men det var Fredrik som var sterkest, og fant cachen. Stillingen var igjen i hans favør, med 4-3.

Hop
I dette området undret vi oss over vannstanden, tusen år tilbake i tid. Det tok 2 minutter, før vi syklet videre, nå inn til Ferkingstad, der cachen skulle ligge godt skjult i nærheten av de mange bedehusene på øya. En sidevei, et klokt veivalg, og litt fikling rundt noe magnetisk, så var det jeg som fant den lille cachen rett der borte, og kampen ga resultatet "U"

Hvilken cache mangler og hvorfor var funnene våre likevel fulltallige?
Fredrik fant det ut, så spør han...

Nå var det bare å sykle langs riksveien tilbake til Åkrehamn. Fredrik vant, så det trenger vi i grunnen ikke nevne engang, og jeg tar ikke fem øre for å gjøre det...

Kultur og landskap går hand i hand langs denne stien. Naturopplevelsen er absolutt til stede, så dette er ingen kjedelig tur.. Men verken jeg eller Fredrik gikk hånd i hånd, spesielt ikke jeg. Men det skal være sagt at denne stien langs de vestre strendene på Karmøy var vakre, med alle kreftene som spiller inn, fra hav og historie. Mer lyrikk enn det gidder jeg ikke...

Rundturen tok 2,5 t inkludert leting etter skattene og tomt batteri.

søndag 15. mai 2011

Surt på Sørstokke

Etter at goturlaget oppdaget "Gruveveien" på Sør-Stokke, har det blitt flere turer hit av forskjellige grunner. I dag vandret Jacksons med påheng opp den vante stien, - denne gangen for å innhente Geocacher langs veien. Det var frisk vind i håret, og vi som liker best motvind i ryggen, gikk med mottoet: "dette var surt!".

Første cache funnet

Langs veien fant vi første cache, og Henry byttet dill mot dall, før vi vandret videre mot gruvene. Her oppe utfordret gps´ene oss med pekepinner i alle himmelretningene, ja kanskje mer enn det (!). Men cachen ble funnet på opplagt vis, og dall ble byttet mot dill. Her lagde vi også en stemningsrapport:



Ved gruvene fikk vi tid til både kaffe boller og sjokolade, denne gangen uten Snickers. Så satt vi der til vi reiste oss og buldret, til vi gikk ned igjen, - godt fornøyd med at motvinden blåste oss surt i ryggen, før nesen vendte mot bilen og bilen vendte mot nord.

Et tre, liksom...
På bilveien hjem stoppet vi ved Stokkastrand skole, der en cache måtte innhentes ved den vakre plassen rundt det gamle kvernhuset, mellom sten og berg og hva det enn kalles på lokalspråket.

Kvernhuset på Stokke
Det var nok en fin dag, og surt var det hvertfall!

søndag 8. mai 2011

Geocaching i Skudeneshavn

 Søndagsturen gikk denne gangen til Skudeneshavn på Karmøy. Jeg var mye i marka her i perioden 2001-2006 og vandret hvileløst på trillestier, og andre triller. Etter forberedelsene på 15 minutter, og innhenting av antall cacher å finne, koordinerte jeg med Joachim og Jacksons for å gå turen og innhente skattene.

Plassen ved "New Zealand-hytten"
Dagen i dag var perfekt for goturing, med 20 grader i lufta og frisk bris. Starten går ved stadion i Skudeneshavn. Man kan parkere ved Salem, evt u-skolen. (den gule skolen). Som dere ser her, har jeg parkert foran Salem. (Legg merke til den nyvaskede bilen min)

Herfra går man forbi Skudeneshallen og opp grusveiene. Første oppdrag i dag var cachen "Skudenesheiene". Her måtte vi lete litt for å finne boksen, men så var den i boks, og leker ble byttet av ungene.

Første Geocache funnet
Noen hundre meter lenger opp i grusveien ligger den fine plassen ved "New Zealand-hytta". Her har fjellaget laget til sitteplasser og bord til store sammenkomster, og et bekkeanlegg med demninger og dammer. Det er et lunt område, så det ble veldig varmt her i dag. Etter litt leting, og kratting, fant vi post nummer 2 for dagen. Fredrik satte nå i gang matkunsten med sitt stormkjøkken: Han stekte karbonader og bacon, til alle. I mens hadde jeg dårlig samvittighet med mine Jaffakaker. Mitt bidrag til turen, altså...


Til slutt eksperimenterte vi med farger. Her er bildekomposisjonen "Grønn" 

Grønn
Etter en times pust i bakken var vi klare for å innhente siste post for dagen, oppe på Nauthidleren, det høyeste punktet i området. Til info, er tittelbildet til Goturen tatt her oppe. Herfra er det nydelig utsikt mot sør og vest og barna lekte på kanten av stupet. Tøffe (og sterke) fedre som vi var, lot vi oss ikke skremme, bare med en smule moderasjon..Cachen ble funnet og barna byttet leker igjen. Til slutt tok vi nedstigningen igjen, rundet vannet og dro hjem til hjemmeaktiviteter.

På Nauthidleren, med utsikt over Skudeneshavn

Denne turen er en super familerunde, som anbefales.......familier. Lett å ta seg frem med vogn, sykkel eller... ben. Med vogn kan man trille rundt området på 20 min. (om man har det travelt)

Goturen v.1.2

Ny oppdatering av Goturen: Nå vil du se faner med forskjellig innhold fra Goturen, katalogisert i "Bilder" "Filmer" og "Kart"

onsdag 4. mai 2011

En kjedelig tur

En oppskrytt, men likevel kjedelig tur full av motargumenter, er turen fra Håvik til Kvalavåg, langs gassledningen. I 1976 begynte arbeidet på gassledningen som er lagt helt til Kårstø. På Karmøy ble den lagt under bakken, og i den forbindelse ble det lagd en anleggsvei. Denne går nå rett over gassledningen, med tydelige skilt av sikringssonen. De er gule, for de som lurte.

Turen er beskrevet i turistforeningens turtips om 100 turer på Haugalandet, men kunne like godt ha vært beskrevet slik:


"Man kan starte ved det overveldende industrielle gassanlegget på Håvik, og gå i et anleggsområde på 4 km, med utsikt til  anlegg, gule skilter hele veien, og benker til å sette seg ned på. Her kan man nyte utsikten av de gule skiltene, grusveien, og skogen som ble beplantet av idioter i turistforeningen i gamle dager. Ikke vær redd, det er godt skiltet med advarsler om gass hele veien, så bare ikke tenn bål, eller kos deg på noen som helst måte, da du er i et anleggsområde. Det er svært lite spennende å se på turen, med unntak av det vakre Grasvatnet og Rotavatnet, som er besudlet av anleggsområdet du går i. Går du om kvelden er det fare for at du får et irriterende motlys fra vest, som skinner opp de godt markerte gule skiltene hele veien. Når du kommer til Kvalavåg, er det godt skiltet med adgang forbudt, inn på jordlappene. Det er ingen fare, for det er også avmerket med piggtrå og strømgjerde, slik at du ikke tar feil, og går over de vakre jordlappene, men heller følger den gråe anleggsveien, helt til du har asfalt under beina. Turen passer best til terrengsykkel eller; aller helst hybridsykkel, så du kommer deg fort gjennom strekningen raskest mulig. God tur :-)"


Grasvatnet

Men noen lyspunkter var det likevel. Fredrik gikk i sikksakk hele det første kvarteret, før vi kom til gassanlegget, og vi var oppmuntret av en bekk som rant pent i et dalsøkke, og en av to poster fra "Geocaching" og kaffe i Fredriks bil, når vi var framme ved bilen hans.

Kostøåna

søndag 1. mai 2011

Første maitur til Siggjo

Håper alle la merke til ordspillet i overskriften. Den var vel gjennomtenkt, nemlig.

Siggjo

Før påske var goturlaget på Rogalands best kjente seilemerke: Bokn. Denne gangen tok vi Sunnhordalands best kjente seilemerke; Siggjo. Toppen er nesten 200 meter høyere en Bokn, med sine 474 moh. Og stigningen fra parkeringen er på ca.400 meter. Det er en god tursti på 1,8 km til toppen, i nærmest konstant oppoverbakke, men med fine avsatser, hyller og plankebroer, som er overkommelig for de fleste, med unntak av folk som ikke vil. Turen er også lagt inn som en av turmålene i Hordalands intiativ Bilvandring

Bratt stigning opp fra grusveien

Parkeringen og utgangspunktet for turen, er ved Bømlos trekantforbindelse og litt til, langs fv 542, på vei mot Bremnes.

Fredrik hadde utstyrt seg med full nykjøpt sekk. Her hadde han både stormkjøkken, mat, kaffe, klær, stålbestikk og toalettpapir, så han så riktig "tursk" ut. Undertegnende hadde en liten sekk med sjokolade, varmt vann, kjeks og sjokolade jeg bare selv likte. Heldig med den!

En imponerende Henry (5) gikk på egne småbein hele veien til toppen, hvor han like før toppen sa: "Her var det ingen utsikt!" Ikke like imponerende var det at 60-70 år gamle gamlinger kom løpende oss i møte, for de har jo hatt hele livet på å trene (!).

Fredrik og Henry på en av de mange plankebroene
Flere reaksjoner ble det ikke på veien opp, annet enn at fotografen lot seg imponere av en utrolig fin utsikt i alle himmelretninger, jo lenger man nærmet seg toppen. Hordaland ER vakkert, og i dette fantastiske vårværet ble blå himmel og hav en ekstra bonus.



Utsikt mot Mosterhamn osv
Oppe på toppen glimtet Fredrik til med stormkjøkkenet, vel forberedt på å lage en 3-retters middag, for 2-retters eksisterer ikke, sånn rent prinsipielt. Så her er oppskriften:

Forrett: 
Spekeskinke og honningmelon
- pent dandert i biter på et plastfat av en nordlending


Hovedrett:
Pannekaker med sukker
- møysommelig stekt med tidvis riktig varme, og servert rykende.


Dessert:
Bakt banan med kokesjokolade
- Varmet opp, til tiden renner ut, og man må skynde seg ned fra fjellet.


Og dermed var sulten mettet og maten syltet, så da var det bare å finne "geocachen" som lå i et område med en skala på 1-10, under en sten og fire støvleskaft unna angitte punkt.

For å lette på tidspress og kona til Fredrik, delte vi på den voksne rollen, å bære Henry ned fjellstien, like til veiens ende, og litt lenger med bil... Been there. Done that!


Turen opp med 5 -åring tok 1,5t.  Nedover tok vi ikke tiden. En obligatorisk tur for alle i høvelig avstand, og omreisende.