Gymtime

Turorientering med sykkel

Så er det orientering på timeplanen, og jeg må "stake ut" en løype til elevene i nærområdet. Jeg tar meg en tur fra Håvik med 20 poster i handa, og legger ut en lett løype langs veien ved gassledningen. Denne turen har jeg ikke vært så imponert over tidligere, men er skolens eneste alternativ til å dra elevene på tur. Etterhvert så synes jeg turen begynner å bli helt grei. Gassledningen glemmer jeg og jeg ser skogen for mer enn trær. Det er jo fugler her også (!)

En gråværsdag legger jeg ut postene og markerer (med sprittusj altså) postene. For det er også en måte å bruke arbeidernes dag på....

Neste dag tar jeg med meg klassen på sykkeltur, og vi får en fin gymtime, der de fleste postene dukker opp, mens resten ikke gjør det. Noen poster ligger nok der fremdeles, så det er bare å prøve seg...

To vatn og en solnedgang

Demningen ved Tistreivatnet

Det er travle kvelder for foreldre og barn for tiden, så goturlaget var sent ute, og hadde plan om en kort tur i hjemtraktene. Vi startet derfor rett utenfor "stuedøra" og gikk fra Brekke mot Tistreivatnet. Deretter fikk vi se.. I anledning goværsgutten Håkons fødselsdag, hadde Fredrik funnet det for godt å finne turorienteringsposter i området.

Vi startet i godt tempo opp til tredemningen ved Tistreivatnet (Norges høyeste tredemning) og "orienteringspostalarmen" gikk straks hos Fredrik. Jeg hadde utstyrt meg med korte bukser, og skrubbet meg gjennom brakene, til Fredrik fant post nr.1. Selv om Fredrik var lettet over funnet, lette jeg etter gode unnskyldniger til å slippe mer skrubbing. Jeg skyldte på årstiden, allergi, huggormfaren, og traumatiske opplevelser med å bli våt på beina. Dermed fikk Fredrik vasse seg gjennom resten av brakene selv for å finne postene, mens jeg tok mitt kunstneriske snitt i å ta bilder, - resten av turen.
Forrige tur i mørket tenkte vi nok at det var fint i dagsys, og vi hadde helt rett. Stiene her slynger seg gjennom mystisk granskog, og det er ikke noe å si på utsikten heller...

Tempoet var godt i kveld, og selv om kompanjongen opptil flere ganger ble andpusten, bestemte vi oss for å runde Vaulen, slik som vi gjorde i svarteste natta i vinter. Snart var vi i "Jerikodalen", denne gangen uten omvei, og fikk se de stilige fjellformasjonene, som ved forrige tur så ut som høye topper i mørket. Vi lo latterlig av oss selv, og satte opp tempoet nok en gang. Fredrik sprang etter postene og fikk nok en kilometer lengre tur en meg i dag. Men ikke like mange bilder.

Jerikodalen

Etter forbløffende kort tid kom vi til hovedstien fra Åkra til Sålefjell, og var klar for å finne kveldens sørligste post, før vi snudde og gikk nordover igjen. Nå gikk diskusjonene i om vi skulle følge de nesten gjengrodde stiene langs Tistreivatnet, eller om vi skulle finne en bedre vei. På kartet så det ut til å gå en bedre sti mot Sevland, og brått møtte vi en jogger (!). Heldigvis hadde vi ikke begynt å lense på en gran eller lignende, og kunne rolig innta en kort prat med han. Vi spurte uanmerket om det fantes en sti mot Aureivatn, og det kunne han bekrefte.

Dermed vandret vi lettet på svært gode stier fra Vaulen og mot Åkrehamn. Etter kort tid fant vi "Nikkostien" som ledet oss mot Aureivatnet, og deretter på kjente stier mot Vannpumpestasjonen ved Tjøsvoll / Aureivegen.

I området hadde fjellaget laget til nye gode plankebroer over de våteste områdene. Vi hadde friskt i minne turen rundt Aureivatnet i vinter, og la merke til flere endringer: Vannstanden var omtrent en meter lavere enn sist, og vadestedet vi vasset gjennom hadde fått en bro over seg.

Nye plankebroer ved Aureivatnet

Vi gikk videre ned til pumpestasjonene, og via vanntårnet til Brekke. Denne veien oppdaget jeg første gang på turen med gogutten i fjor, og kan like godt sykles, til info... Tilbake til Brekke hadde vi oppnådd en mils gange på 2 timer, og var både forbløffet og godt fornøyde med kveldens veivalg...

Tid: ca. 2 t rundtur

Distanse: ca.10 km

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: god skiltet sti, flatt

Cacher i området: 3 + omegn

"Off-pist" ved Holmavatnet

Forskjellen på sti og ikke sti, lot seg merke, da vi i kveld tok turen fra Mjåvatnvegen, mot Ytre Holmavatn for å finne turorienterings-poster i villmarka. Vi startet fra et stipunkt midt på vegen og vandret freidig inn mot Butjørn, til demningen ved Ytra Holmavatnet. Dette er terreng vi ikke hadde gått før, og vi skjønte fort hvorfor...

Butjørn

For etter demningen ble stien mindre tydelig og vi befant oss brått i voksende skog:

Etter den "fantastiske skogplantingen" i forrige århundre, har ikke skogen på Karmøy blitt holdt nede. Det lønner seg ikke nok. Derav bondeopprøret vi har i år (?) Resultatet er at skogen kryper over myrområder som dette. Det er heller ikke særlig mye beite i området, så brakene vokser fint og dekker det som er igjen av lysninger. Nå er det juletrær her, men om ti år, er det nok høyvokst granskog i området. Følg med å se (!)

Krypende juletreskog

Klovning-steinen

Når man ikke har sti å følge, som i dag, er derfor terrenget noe ulendt. Inn i den krypende juletreskogen gikk vi, og fant en kløyvet kampestein vi straks døpte til "Klovning-steinen" -inspirert av Utsira turen i vinter... Videre inn i den krypende skogen fant vi den første posten, godt plantet i en myr-renne, slik at vi fikk lov å bli våt med en gang. På orienteringskartet til Fredrik, så vi en bred sti rett i nord, og etter å ha fått halve jula i øyekroken, var dette en fristelse vi ikke kunne motstå.. Vi fulgte dermed stien østover til Ytre Holmavatn, og fortsatte letingen i nordlig retning langs neset som grenser mot det som "Norgeskart" kaller for  Nøkksvatnet, og som sikkert het det en gang før reguleringen...

For oss nøkket det i ben og armer, da vi prøvde å ta oss ut på nesetippen, der posten skulle ligge. Her var det ingen sti. Derimot tettvokst med braker, gran, og stein. Enkelte plasser var det så tettvokst med braker, at vi ikke fant skogbunnen engang (!). Det ble derfor en omstendelig tur utover, som sikkert aldri kommer til å gjentas. Men med godt humør og høy motivasjon, fant vi til slutt både skogbunnen og posten.

Vassing Mathilda

Det var nok for i kveld, og vi ønsket en snarlig tilbaketur i lettest mulig lende. Fredrik var våt til beinet. Det regnet nemlig vannrett i kveld, og våte greiner strøk over alle klærne våre. Vi var også lei av å karre oss frem i kratt og skog, så Fredrik mistet tålmodigheten (glad likevel) og vasset seg gjennom en hel vik, før vi fant lysning i marka, og kunne gå i lettere terreng, og tilbake til startpunktet. Se den lille filmen om "Vassing Mathilda"

(trykk på kartet for å zoome)

Tid: ca. 2 t. roting

Distanse: ca.3 km rundt i granskog og braker

Vanskelighetsgrad: krevende

Terreng: ulendt, småkupert, dyretråkk

Cacher i området: 0

Turorientering rundt Oskreivatnet

Oskreivatnet

Kopervik IL avd. turorientering, legger hvert år ut orienteringsposter i den nordlige delen av sør-Karmøy, for den som kjenner kartet... I kveld tok goturlaget en tur rundt Oskreivatnet for å finne 10 av disse postene. Orienteringsavdelingen hadde vært grei, og lagt postene i en fin rundløype rundt Oskreivatnet, som er rett her nede. I tillegg hadde de lagt ut en turbeskrivelse, og GPS-koordinater, for oss med orientering som fag, med IT i bunn.

Turen ble delt i 3: 

1. Sykling fra Liarlund til Olavsvang.
2. Turorientering rundt Oskreivatnet
3. Sykling fra Olavsvang til Liarlund

Det er 2 km fra parkeringen ved Liarlund til grindahuset ved Olavsvang. Turen er på brede grusete skogsveier, med en stigning på omlag 60 høydemeter. Helt fint for sykling, med eller uten ballong. Men helst med brems. Fra Olavsvang er det krevende å sykle videre, så vi satte fra oss sykkel, og tok frem GPS, orienteringskart og en sekk full av sjokolade, og trasket opp mot første topp-punkt; Storesåt (115 moh). Ved Storesåt var det to poster, som raskt ble funnet. 

Nå trasket vi videre på hittil ukjente stier. Disse stiene gikk sørøst for Storesåt, mot Melstokkevatnet, og var både tydelige, og gikk i vakkert terreng. På vei til skillet mellom de to vatnene, fant vi 2 poster til, og startet vandringen nordvestover, på andre siden av Oskreivatnet. Stiene her var også tydelige, og vi fant en post ved foten av toppene til Nordre Sålefjell, mens den neste posten lå nokså "off-pist" i forhold til stien vi forholdt oss til. Dermed ble det en avstikker, før turen rundt vatnet kunne fortsette. 

Skumring på N.Sålefjell

Vi plukket opp enda en post, før vi startet bestigningen av N.Sålefjell (119 moh), - den mer ukjente nest-høyeste toppen på Karmøy. Det begynte å skumre når vi besteg toppen, men kaffemotivasjonen var god, så det ble 2 kopper, litt drøs, og sjokolade som styrkemiddel, for resten av ferden. 

Fra nå av brukte vi lykter for å lete oss frem til de to siste postene, stadig bryte nye barrierer, hva breddegrader angår, i det vi rundet nordenden av vatnet, en bekmørk granskog, med fare for mørkt.

Siste post fant vi midt i skogen, før vandringen fortsatte opp til Skrivarvarden (78 moh); Fredriks favoritt på Karmøy. Herfra er ikke turen lang ned til Olavsvang, og turen varte heller ikke særlig mye lengre. En fin kveldstur, må der sies!

Tid: ca 2 t rundtur fra Olavsvang
Distanse: ca.6 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: grusete stier, skogsstier, småkupert

Cacher i området: 8 + omegn


<<< Trykk på kartet for å zoome

Turorientering fra Tømmervika

Kuldegradene ser ut til å ligge lavt på Karmøy for tiden, og med temperaturer på ned til -10, har myrene forlengst frosset til, og vannene begynt å få et trygt lag. Denne dagen var det Fredrik som guidet oss gjennom 4 poster i turorienteringen sin, og destinasjonen var i første omgang Tømmervika, Tømmervikvatnet, og Stiklevatnet.

Isen var tykk over myrene

Fra Tømmervika har bonden opparbeidet en tømmervei en drøy kilometer opp og forbi Tømmervikvatnet, og lagd beiter til villsauene. Disse flotte sauene møtte oss på veien, og ville gjerne hilse, evt. tigge mat. Men vi var sta og utålmodig for å finne den første posten, og gikk forbi det vakre og isbelagte Tømmervikvatnet, trasket over myrvatn, klatret i berg, før den første posten ble funnet.

Stiklevatnet

Nå så vi Stiklevatnet i vest, og lette etter post nummer 2 i Fredriks program. Den dukket opp etter at vi dukket opp, og nå var Joachim klar for en frostrøyket blås i bakken, og en dampende kakao i kjeften. Imens vi satt oss ned for en pause, jogget Fredrik videre for gull, og fant den 3. posten rett der nede.

Kakao og kjeks i bakken

Vel tilbake ivret han etter å gå tilbake til bilen, for å ta den siste posten ved "Burmaveien" midt på øya. Vi trasket ned igjen i nydelig solskinn, 4 minusgrader og lett iskald bris fra vest.

Fredrik og Joachim våger seg på isen

Kigjevatnet

Fra Burmaveien fikk vi en 10 minutts spasertur, og prøvde oss forsiktig på isen som lå tilsynelatende tykt. Og motet vokste, slik at vi mot slutten av turdagen lekte oss fritt på bredden av vannet, hilste på en rar gutt med skateboard på isen, og hans rare bestefar uten mæle. Til og med Kong Ørn hilste oss langt der oppe... Og konklusjonen var at vinteren er kald, og ikke til å undervurdere. Vi var klar for en varm lang dusj...