Stryningen
Vi har etablert basecamp på Sande i Lodalen, og er klar for å utforske fjell, fjord, isbre og vatn denne sommeren. De tre dalene Olden, Loen og Stryn ligger på rekke og rad innerst i Nordfjorden, bare delt av majestetiske fjellmassiver opp mot 2000 moh. Innerst i hver dal ligger Jostedalsbreen og brer seg nedover med sine lange armer. Dette skaper utallige fossefall nedover høye bratte fjellsider og renner ned mens de skaper grønnfargede store vatn og ender opp i lange fjordarmer. Kan omgivelsene bli bedre?
Del VII: Ruteflotsætra
Vi kommer i snakk med kroverten og flere eiere i Nesdal, -bygda som ble rammet av to rasulykker i forrige århundre. Slekta har nå overtatt området og benytter det som fritidsområde, så her bygges det ut hytter til barnebarn, søskenbarn og arvinger av den fraflyttede bygda.
Langt oppe i Ruteflotdalen ligger sætra med samme navn, og der slår de nye eierne gress og holder stien sånn noenlunde ryddig. Det er vennlige og gjestmilde folk som bor her om sommeren, og gir klarsignal til både telting på sætra og ilandsetting av kajakker ved Nesdalen. For stier fra Kjenndalen finnes ikke, og vi trenger kajakk for å komme over Kjenndalsvatnet, og fjellutstyr for å komme oss opp dalen.
Vi har planlagt denne eksotiske turen noen dager og har bestemt oss for å overnatte i telt på sætra, i beste fall bare for oss selv. Dermed blir det full oppakning med mat, stormkjøkken, telt og soveposer. Utfordringen er å få med alt i kajakkene for padleturen over vatnet.
Etter en omfattende pakking av kajakkene legger vi ut på tur. Padleturen over Kjenndalsvatnet er bare 1 km, så er det landsetting og ompakking igjen. Like omfattende...
På stranda møter vi en av eierne, som gir oss tips om ruta innover, og gir enda et klarsignal om at vi får telte på sætra. Han legger til at vi ikke må forsøple, eller legge igjen mat. For rotter og andre troll kan lett la seg friste til et besøk. Men så er vi igang.
Etter dette er det litt bratt til, før vi kommer opp i høyden og hører elva bruse langt ned i et 50 m dypt juv.
Vi kommer på partier der det er stupbratt ned til elva, og kan bekrefte det kjentmennene sa, at å hente vann i elva er utfordrende. Heldigis har vi drikkevann i bagasjen og vi klarer oss fint. Foran oss stikker noen spektakulære topper opp, som Nesdalsnibba og Gjerdeaksla.
I følge kjentmenn skal det ligge flere sætre i dalen, men de er ikke synlige fra stien. Når jeg har undersøkt kartet, viser det seg at Ruteflotsætra er plassert feil. Da skal vi allerede nå ha kommet til Ruteflotsætra, men den dukker ikke opp, så vi fortsetter innover dalen.
Det veksler mellom sti på kanten av juvet og litt flatere terreng i løvskog. Men sætra dukker ikke opp, og sekken begynner å føles på ryggen. Den er nemlig fullpakket med tanke på en kort tur.
Det begynner å gå på usikkerhet og motivasjon da vi treffer et turlag på retur. De kan fortelle at vi kun har 10 minutter igjen, og fortsetter inspirasjonen med at vi skal avslutte med en bratt oppoverbakke.
Midt på den lille flaten finner vi en gressflekk å slå opp teltet på. Vi har allerede blitt tilbudt et sel som står åpent, men skal jammen meg bruke teltet, når vi har drasset det helt opp hit. Teltet slås fort opp, og interiørarkitekten innreder med underlag og sovepose.
Nå er vi slitne og sultne, og graver frem all maten vi har båret med oss. I dag blir det spaghetti med hjemmelaget bolognessaus. Gode og mette lengter vi etter telt og sovepose. Sola skinner ikke her på kveldstid. Sant og si vet vi ikke om den gjør det i det hele tatt. Med topper på over 1800 moh rundt oss, er det tvil i om sola rekker ned.
Vi våkner opp neste dag uten sol. Det er klart og skyfritt, men på fjellsidene rundt oss har solstrålene bare rukket ned til 500 høydemeter over oss. Jeg synes det er for galt å ikke finne frem til solen, og overtaler følget til å gå ned til der sola rekker frem.
Det er skyggenes dal, helt til vi kommer til juva, der elva bruser nedenfor oss. Tilbake i Nesdalen skinner sola varmt. Vi passerer fritidsboliger som er befolket, og ser en gammel mann sitte på en terrasse. Han virker veldig nysgjerrig, så vi stopper opp og hilse på han.
Det skal vise seg å være Sverre Nesdal. Denne mannen har mye på hjertet, og den største fortellingen i hans liv er at faren reddet livet hans under det siste raset i 1936. Da var han bare 1,5 år gammel, og husker bare det han har blitt fortalt. Men i hans øyne er faren en helt, og reddet flere barn den natta.
Han forteller også om Ruteflotdalen, og sier at sætra en tid var benyttet som hvilebu for brelag som skulle opp på breen. Da lå visstnok breen helt ned i dalen, og man kunne gå over fjellet og til Jostedalsbreens høyeste punkt 1957 moh, deretter over til Jostedalen. Vi står litt og snakker med den gamle mannen, før vi tar farvel og er noen historier rikere.
Det er en varm stille sommerdag, og vi velger bort våtdraktene og nyter blikkstille vann og sommerdag i kajakk, før vi fortsetter kosen på basecamp.
Tid: ca. 3-4 t t/r
Distanse: ca. 9 km t/r
Terreng: Kjerrevei, skogssti, bratt, ulendt, umerket, vannkryssing
