Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



Viser innlegg med etiketten Lovatnet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Lovatnet. Vis alle innlegg

mandag 12. juli 2021

Ruteflotsætra

 

Stryningen

Vi har etablert basecamp på Sande i Lodalen, og er klar for å utforske fjell, fjord, isbre og vatn denne sommeren. De tre dalene Olden, Loen og Stryn ligger på rekke og rad innerst i Nordfjorden, bare delt av majestetiske fjellmassiver opp mot 2000 moh. Innerst i hver dal ligger Jostedalsbreen og brer seg nedover med sine lange armer. Dette skaper utallige fossefall nedover høye bratte fjellsider og renner ned mens de skaper grønnfargede store vatn og ender opp i lange fjordarmer. Kan omgivelsene bli bedre?

Del VII: Ruteflotsætra


Det var ved besøket i Kjenndalen at vi fikk kjennskap til denne turen. Den er ikke viden kjent, ikke en merket løype, og finnes heller ikke som søkeresultat på Internett. Så nå er det på tide:

Vi kommer i snakk med kroverten og flere eiere i Nesdal, -bygda som ble rammet av to rasulykker i forrige århundre. Slekta har nå overtatt området og benytter det som fritidsområde, så her bygges det ut hytter til barnebarn, søskenbarn og arvinger av den fraflyttede bygda. 

Langt oppe i Ruteflotdalen ligger sætra med samme navn, og der slår de nye eierne gress og holder stien sånn noenlunde ryddig. Det er vennlige og gjestmilde folk som bor her om sommeren, og gir klarsignal til både telting på sætra og ilandsetting av kajakker ved Nesdalen. For stier fra Kjenndalen finnes ikke, og vi trenger kajakk for å komme over Kjenndalsvatnet, og fjellutstyr for å komme oss opp dalen.

Vi har planlagt denne eksotiske turen noen dager og har bestemt oss for å overnatte i telt på sætra, i beste fall bare for oss selv. Dermed blir det full oppakning med mat, stormkjøkken, telt og soveposer. Utfordringen er å få med alt i kajakkene for padleturen over vatnet. 

Etter en omfattende pakking av kajakkene legger vi ut på tur. Padleturen over Kjenndalsvatnet er bare 1 km, så er det landsetting og ompakking igjen. Like omfattende... 


På stranda møter vi en av eierne, som gir oss tips om ruta innover, og gir enda et klarsignal om at vi får telte på sætra. Han legger til at vi ikke må forsøple, eller legge igjen mat. For rotter og andre troll kan lett la seg friste til et besøk. Men så er vi igang.


Det er tydelig at det det har vært godt å bo på Nesflaten. Det er ca. 1 kvadratkilometer med dyrkbar jord, og området virker mye større enn det ser ut fra andre siden. Vi følger kjerreveien opp til de første husene, og lurer litt på veivalget der veien deler seg. Men her er folk hjelpsomme og forklarer veien videre. Alle sier "rett frem", men det er jo litt vanskelig når veikryssene stort sett går i "V". Men med hjelpsomme fritidsboere finner vi veien til brua som alle snakker om.




Herfra er det en bratt start. En god klovsti fører oss opp gjennom skog. 



Etter dette er det litt bratt til, før vi kommer opp i høyden og hører elva bruse langt ned i et 50 m dypt juv. 


Vi kommer på partier der det er stupbratt ned til elva, og kan bekrefte det kjentmennene sa, at å hente vann i elva er utfordrende. Heldigis har vi drikkevann i bagasjen og vi klarer oss fint. Foran oss stikker noen spektakulære topper opp, som Nesdalsnibba og Gjerdeaksla.


I følge kjentmenn skal det ligge flere sætre i dalen, men de er ikke synlige fra stien. Når jeg har undersøkt kartet, viser det seg at Ruteflotsætra er plassert feil. Da skal vi allerede nå ha kommet til Ruteflotsætra, men den dukker ikke opp, så vi fortsetter innover dalen. 


Det veksler mellom sti på kanten av juvet og litt flatere terreng i løvskog. Men sætra dukker ikke opp, og sekken begynner å føles på ryggen. Den er nemlig fullpakket med tanke på en kort tur.



Mens vi fortsetter innover dalen ser vi enorme vegger av gråfjell reise seg 1300 meter over oss. Det er et mektig syn og vi kjenner oss små i omgivelsene. Elva er nå i tilgjengelig høyde, og renner ivrig ved siden av oss. Men vi har hørt ryktet om at det skal være elv nær sætra. 


Det begynner å gå på usikkerhet og motivasjon da vi treffer et turlag på retur. De kan fortelle at vi kun har 10 minutter igjen, og fortsetter inspirasjonen med at vi skal avslutte med en bratt oppoverbakke. 




Vi går de siste 10 minuttene opp til sætra. Det tar 15 minutter å gå, og vi avslutter med den bratte bakken opp til en koselig overraskelse. Her ligger nemlig Ruteflåten med 4 små hytter, eller "sel" som det kaller det her. Disse brukes i dag som jakthytter til eiere med rettigheter til å jakte hjort. Og det er visstnok bra fangst her oppe i dalen. 


Midt på den lille flaten finner vi en gressflekk å slå opp teltet på. Vi har allerede blitt tilbudt et sel som står åpent, men skal jammen meg bruke teltet, når vi har drasset det helt opp hit. Teltet slås fort opp, og interiørarkitekten innreder med underlag og sovepose.


Nå er vi slitne og sultne, og graver frem all maten vi har båret med oss. I dag blir det spaghetti med hjemmelaget bolognessaus. Gode og mette lengter vi etter telt og sovepose. Sola skinner ikke her på kveldstid. Sant og si vet vi ikke om den gjør det i det hele tatt. Med topper på over 1800 moh rundt oss, er det tvil i om sola rekker ned.

Vi våkner opp neste dag uten sol. Det er klart og skyfritt, men på fjellsidene rundt oss har solstrålene  bare rukket ned til 500 høydemeter over oss. Jeg synes det er for galt å ikke finne frem til solen, og overtaler følget til å gå ned til der sola rekker frem.


Det er skyggenes dal, helt til vi kommer til juva, der elva bruser nedenfor oss. Tilbake i Nesdalen skinner sola varmt. Vi passerer fritidsboliger som er befolket, og ser en gammel mann sitte på en terrasse. Han virker veldig nysgjerrig, så vi stopper opp og hilse på han. 

Det skal vise seg å være Sverre Nesdal. Denne mannen har mye på hjertet, og den største fortellingen i hans liv er at faren reddet livet hans under det siste raset i 1936. Da var han bare 1,5 år gammel, og husker bare det han har blitt fortalt. Men i hans øyne er faren en helt, og reddet flere barn den natta. 

Han forteller også om Ruteflotdalen, og sier at sætra en tid var benyttet som hvilebu for brelag som skulle opp på breen. Da lå visstnok breen helt ned i dalen, og man kunne gå over fjellet og til Jostedalsbreens høyeste punkt 1957 moh, deretter over til Jostedalen. Vi står litt og snakker med den gamle mannen, før vi tar farvel og er noen historier rikere.


Det er en varm stille sommerdag, og vi velger bort våtdraktene og nyter blikkstille vann og sommerdag i kajakk, før vi fortsetter kosen på basecamp.



Middels
Tid: ca. 3-4 t t/r
Distanse: ca. 9 km t/r
Terreng: Kjerrevei, skogssti, bratt, ulendt, umerket, vannkryssing


fredag 9. juli 2021

Norges lengste motbakke

 

Stryningen

Vi har etablert basecamp på Sande i Lodalen, og er klar for å utforske fjell, fjord, isbre og vatn denne sommeren. De tre dalene Olden, Loen og Stryn ligger på rekke og rad innerst i Nordfjorden, bare delt av majestetiske fjellmassiver opp mot 2000 moh. Innerst i hver dal ligger Jostedalsbreen og brer seg nedover med sine lange armer. Dette skaper utallige fossefall nedover høye bratte fjellsider og renner ned mens de skaper grønnfargede store vatn og ender opp i lange fjordarmer. Kan omgivelsene bli bedre?

Del V: Skåla



Så er vi klare. Sommerens hovedmål er Norges lengste motbakke opp til Skåla 1843 moh. Dette er en ekstra krevende tur på 8 km og 1800 høydemeter. Selv skryter Nordfjordingene av at dette er Nord-Europas lengste motbakke. Da har de selvsagt tatt med Danmark, Nederland og Belgia i beregningen...


Vi er både spent og full av forventninger. Vi har nemlig bestilt overnatting på Skålabu, den nye hytta på toppen. Her skal vi oppleve høydemetrene over en natt, med god middag og drikke for å feire det vi eventuelt klarer.


Skålatårnet har vært et turistmål i 130 år, siden Dr. Kloumann i 1891 tok initiativ til å bygge tårnet. Målet var å lokke turister til Loen. Motivasjonen lå i at sunt og godt arbeid i høyden ville gjøre godt for den herjende tuberkulosen i bygda. Med økonomisk hjelp og lokal arbeidsinnsats ble murvegger og tak bygget ferdig samme år. Kloumann fikk lite glede av tårnet og døde året etterpå, men lokale krefter har gjennom 130 år holdt tårnet vedlike, og etter at DNT overtok ansvaret har Skålabu blitt bygget som supplement og sikringshytte i 2016.


Sande, Lovatnet

Siden vi allerede er plassert strategisk til toppturen, velger vi en litt lengre tur fra Sande. Denne går bratt opp mot 400 moh, og deretter litt slakere gjennom skogen til Tjugen seter. Der møter den hovedstien fra Tjugen, der de fleste går. For oss blir det en kilometer lengre, men da slipper vi styr med parkering og køgang.


Veien opp fra Sande starter med en fin stigning på kjerrevei. Det blir en god oppvarming med over 20 grader i lufta. Langs veikanten vokser det villjordbær. Disse skal vi ta oss av på nedturen i morgen, tenker vi...


Det er heldigvis litt skygge i trærne, for ellers koker føtter og kropp opp den bakken. Etter 1,5 km kommer vi på skogssti. Denne er lite brukt og har en del vegetasjon og steiner, men er fin gå på. Etter litt flater den også ut, så vi er fornøyd med stivalget. 


Etter en time i skog lysner det opp og vi kommer til Tjugen seter. (...på kartet står det Tyvasætra). Her tar vi drikke og fotopause, for nå kommer de 1400 bratteste høydemetrene.

Tjugen seter 430 moh

Vi "legger" i vei,  over Tjugen bru og kommer inn på hovedstien fra Tjugen. Det første vi merker er at det kommer folk oppover, og vi må ta høyde for forbikjøring. Vi bruker og liker nemlig best å være sist. Det skal vanskelig la seg gjøre, for her kommer det folk i hælene hele tiden. 

Tjugen bru


Noen går denne turen opp på under 4 timer, og i bakkeløpet "Skåla opp" er visst rekorden litt over èn time. Men vi som har sekk med overnattingsutsyr og mat begge to, kan glemme tidtaking og hastverk. Vi er nemlig på Gotur. 

Fosdøla

Det er en jevn og ikke alt for bratt stigning oppover Fosdøla. På sidene kommer det noen snille fosser nedover liene. Opp mot 600 moh er det vegetasjon, men likevel så bratt at vi alltid har noe fint å hvile øynene på, spesielt jeg som hele tiden er i ryggen på fotomodellen min.



650 moh skal vi krysse Skålelva. Her er det bare busker og lyng som tar sjansen på å overleve, og landskapet åpner seg med videre utsikt og mer bevegelse i lufta. Kloumann har rett. Fjelluft gjør godt og heler lunger, kropp og sjel som hvilken som helst placebo.
Før vi krysser bekken får vi også fylt på vann. Det er viktig å ha fulle vannflasker i varmen og motbakken, så vi fyller flaskene her, og drikker godt. Neste vannhull kommer nemlig 1100 moh. 


Skålelva 650 moh


Etter kryssingen av elva er stiene enda bedre. De har vært velholdt i over hundre år og stadig blitt reparert og stelt med. I 2012 var siste oppgradering ferdig, ved hjelp av sherpaer fra Nepal. Det er bare motbakken som utfordrer. Og det er godt, for vi har enda ikke kommet halvveis.


Vi fortsetter inn Fosdalen uten at det er for bratt. Stiene går i lange kuverter og så banker de til de siste 200 høydemetrene opp til Skålavatnet. Her er det så bratt at vi kjenner bakkene godt i bena. Likevel vet vi at vi nå har gått halvparten av høydemeterne til toppen. 






Skålavatnet 1140 moh

1140 moh ligger Skålavatnet. Her er vinden litt friskere og vi bestemmer oss for litt niste. Vi kler oss om for kaldere klima, skifter svette treningsskjorter til ull, og fortsetter opp ei ur som ikke ser så voldsom ut.

Vesleskåla 1241 moh og Skålavatnet

Men ura er seig og bratt, og selv om det er fint tilrettelagt sti og trapp opp her, kjenner vi at vi har jobbet en stund. Ura tar oss 250 høydemeter opp, hvor siste sjanse for å fylle på vann er. Her har snøen trukket seg godt tilbake, og smeltevann renner ned mot Skålavatnet.  Men det er ingen selvfølge, så det er nok anbefalt å ta siste vannfyllling ved Skålavatnet.


brebekken ligger ca 1400 moh

Vi har nå ca. 500 høydemeter til toppen. Den siste stigningen starter med svaberg og er kanskje det bratteste punktet på ruta. Men nå er motivasjonen på topp og været holder seg fortsatt bra. 




Etter bratte svaberg flater det seg noe ut og vi kommer til en flat snøfonn som vi må krysse. Siste del av turen går i jevn stigning i ur, men med fantastisk flotte sherpa-stier den siste kilometeren til Skåltårnet. 





Vi har nå brukt 6,5 time til toppen, men har gått i rolig tempo og pauset mye med fotografering som unnskyldning. Utsikten er et postkort. Vi ser faktisk helt ned til Lovatnet 1800 meter under oss. Jostedalsbreen ligger i horisonten og koser seg med sine brearmer ned mot alle dalene.

Lovatnet 1800 meter lenger nede

Skålatårnet 1843 moh



Vi er klare for mat og håper vi er første karmøybu på toppen til å lage fajitas med hjemmelagd krydderblanding. Sammen med en flaske vin, skal vi nå nyte fjelltoppen frem til i morgen. I matlageret finner vi toro-pannekaker og nugatti, og får dermed en fin dessert. På hytta er det terningspill og kortspill, så vi koser oss manuelt, helt til forfatteren blir sur av å tape så mye (!)




Her inne holder vi oss til vi ikke hører stemmer lenger og har fjellet for oss selv. Ute begynner været å leke med vind og regn, så det er mer enn godt nok å sitte inne. Skålabu er godt utstyrt, med toaletter, gasskomfyr, tepper og panoramavinduer. Vi merker at vi blir misunnelig på oss selv.


Men så banker det på. Det er en familie som har booket senger i Skålatårnet, og er litt misunnelig på at vi to har fått den nyere fine Skålabu. Vi er litt misunnelig på at de får sove i det 130 år gamle tårnet, men nå koser vi oss ihjel, så noe bytte blir ikke aktuelt. 


Når ettermiddagen kommer er det stille på Skåla. Vi går ut og møter vind og et truende skylag rett over oss. Noen bilder blir tatt, og Stryneskåla frister en kilometer unna, men snøfonna ligger og kalver, så vi dropper den fra ønskelista.

Stryneskåla ligger èn km unna 1848 moh

Utpå kvelden kommer en gjennombløt vandrer inn og krever sitt eget rom i Skålabu. Det blir litt antiklimaks at vi ikke får hytta for oss selv, men sånn er nå en gang DNT-prinsippet. Karen er en trivelig fyr og forteller om sine bragder. Han samler både på DNT-hytter og fjelltopper, og er godt kjent med turmuligheter i det ganske land. Det blir et hyggelig selskap etpar timer, og mange nye turer på ønskelista, før hele bakketuren forteller kroppen at det er på tide å legge seg. Vi har nemlig tenkt å få med oss soloppgangen kl.04.00....


Vi våkner ikke helt av oss selv, men med digitale hjelpemidler og manuelt barometer, klarer vi å komme oss opp kl. 04.00. Da har lyset allerede blitt magisk, og det kjennes på den biologiske klokken at det er tid for foto...

Skåltårnet kl.04.00



En halvtime er nok til å fange soloppgangen, så vi legger oss igjen, og fortsetter skjønnhetssøvnen til langt ut på morgenen. Det er vel ingen fare for at vandrere kommer opp hit så tidlig....

Tidlig på formiddagen har de andre gjestene forlatt fjellet og vi står der sist i køen, etter eget ønske, og tar de siste bildene før vi sier oss ferdige med vår Skåla-date. 



Vi gjør oss klar for Nord-Europas lengste nedoverbakke, Belgia og Nederland medregnet.



Det er når man går nedover at det bratte terrenget merkes best. Det vi i går synes var greit bratt oppover, er ganske bratt nedover. Vi er spente på om tærne får det det i dag. Men tempoet blir ganske bra, og vi kommer snart ned til vegetasjon. 900 moh setter vi oss ned og kjenner på sommervarmen vi har blitt så vant til. Det er tid for lunsj. Og da kommer lerka på besøk...





Vi fortsetter lett nedover Fosdalen, som har blitt litt lengre siden i går, og føler turen er ferdig når vi kommer til Tjugen-setra. Stiene fra Tjugen setra har siden i går blitt 5 ganger så lange, og vi undrer oss stadig på om vi snart kommer til kjerreveien, for da er hvertfall turen over. Når vi endelig kommer til kjerreveien, kommer motivasjonen tilbake. Nå får vi et gledelig gjensyn med villjordbær, og vi blir plutselig sankere. 



Her plukker vi alt vi ser, og fyller opp i zip-posene vi har til overs.  Selv for en vandrer som meg blir det vanskelig å stoppe. Dermed forlenger vi turen ganske mye....


Når vi omsider kommer ned til basecamp, har vi ferdig dessert klar. Må bare ha et bad i Lovatnet først..



Krevende
Tid: 5-7 timer opp, 3-4 t ned (Goturtempo)
Distanse: 18 km t/r
Høydeforskjell: 1800 m
Terreng: Gode stier, sherpa-trapper, bratt hele veien, tørt, skiltet og merket