Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



Viser innlegg med etiketten Hardangervidda. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hardangervidda. Vis alle innlegg

torsdag 27. juli 2017

Hardingen del V: Middagstur til Vivelid

Vivelid fjellstove
I år går sommergoturen til eventyrlige Hardanger, med majestetiske fjellsider, blomstrende frukthager, en enorm isbre, ville fossefall og lange dype fjorder. Det byr på eventyr. Og denne uka blir det mange av de. Goturlaget har i år investert i basecampingvogn, og camper i sentrum av Hardanger: Kinsarvik. En god idè, skal det vise seg...

Del V
Middagstur til Vivelid

Etter den harde 2 dagersturen som endte i går, tar vi oss en god hvile i basecampingvogna, for å kjenne på hvordan det er å være menneske og finne oss selv. På Stavali kom vi i snakk med et par  tyskere som hadde blitt hekta på den norske fjellheimen. De skrøt uhemmet av den private turisthytta Vivelid, som de hadde startet på i år. Dette fristet til et besøk. Vi bestemmer oss derfor for å gå en korttur inn til hytta for å spise middag etter en lang utålmodig hviledag.

Det blir en dristig biltur opp den smale, bratte og luftige veien til parkering ved Hjølmaberget (Hjølmo) Veien er knapt møtbar. Nesten helt oppe i bakken møter vi fjellfolk på vei ned, og bruker litt tid for å lirke oss forbi de. Ingen detter utfor, og vi fortsetter oppover, og gjør oss klar for lettere gange fra 850 moh.


Fra parkeringsplassen går vi på gode skogsstier gjennom bjørkeskog, og med bare 100 meter stigning. Vi passerer flere stikryss, med destinasjoner innover mot Hardangervidda, men er fast bestemt på å nå Vivelid til middagstid.

Veigsdalen
Over haugen ser vi like ned i dalen med elva Veig rennende fint gjennom. Denne detter utfor berget rett der borte og ned i den bratte dalen og danner Valursfossen. Vi håper å få tatt en utsiktstur bort til fossen etter middag, noe som skal vise seg å ikke vise seg..




Nedover mot dalen er det fine stier, med plankebruer over de mest fuktige partiene. Det er vakkert langs Veig, med et variert terreng fullt av berg, myr, bekker og flatrøys. På andre siden av elva ser vi denne tradisjonelle turisthytta, som har blitt drevet av etpar generasjoner. I mørkebrunt og rødt lyser den mot oss, og det er nesten vi kan kjenne matlukta.

Det er et stykke vi må nøye oss med synet av hytta, for brua over Veig henger helt oppe med en liten foss lenger oppe i dalen. Denn brua er flott og vi går over ville vannmasser, atter en gang, før vi vender direkte mot Vivelid.


Veig
Vivo
Vi må også krysse Vivo, som renner ned fra Vivehalsane, men så er vi fremme på en frodig plass, og ønskes velkommen av vertskapet, og får en nydelig komlemiddag. Vertskapet prøver å overbevise oss om å overnatte. De er stolte over å ha oppgradert med nye vakuum-toaletter og vinterhage, så de anbefaler oss å føle på komforten. Men vi lover å komme tilbake. Hytta er nemlig et godt utgangspunkt for vandring på Hardangervidda.

Vivelid 880 moh



Vi tar turen videre, og prøver å stake kursen til Valursfossen. Vi legger merke til at mange navn er på "V", noen som forteller oss at vi er på vei mot en V-dal. (Logisk!) Nå prøver vi ut stien på rett side av elva i forhold til Vivelid. Stien er ikke merket men tydelig, og det er ikke langt tilbake. Derimot ser vi skodda tykne i fjellet, vandrende som et snikende teppe opp fra fossen.



Det begynner også å mørkne. Litt utrygge på hvilket stidele vi skal velge, og de naturlige faktorene som trenger innpå, bestemmer vi oss for å finne tilbake til hovedstien, og returnere til bilen. Det var nok et lurt valg. På tross av at vi gikk glipp av fossen, tetter tåka seg såpass at vi får redusert sikt. Men tilbake kommer vi fort, uten større problemer.






Tid: ca.1t. hver vei
Distanse: ca. 5km
Høydeforskjell: 100 m
Terreng: Småkupert, gode stier, noen fuktige parti
Vanskelighetsgrad: Enkel



onsdag 26. juli 2017

Hardingen del IV: Stavali og nedenom


I år går sommergoturen til eventyrlige Hardanger, med majestetiske fjellsider, blomstrende frukthager, en enorm isbre, ville fossefall og lange dype fjorder. Det byr på eventyr. Og denne uka blir det mange av de. Goturlaget har i år investert i basecampingvogn, og camper i sentrum av Hardanger: Kinsarvik. En god idè, skal det vise seg...


Del IV

Stavali og nedenom

Stavali 1025 moh
Vi våkner opp på sovesal. Jeg har god verk i den ene foten etter 15 km og 1100 meter stigning for andre gang på 3 dager. Men det blir en god frokost på Bergen turlags største hytte Stavali. Det er en nydelig morgen med solskinn og høyfjellsluft. Den friskeste som finnes. Jeg lusker rundt i området, og tar bilder.

Stølene på Stavali
Stavali er en gammel men trivelig DNT-hytte drevet av en hyggelig familie f ra Kinsarvik. De driver delvis betjent, og tilbyr begge prisklasser for de som overnatter. Vi kom til full hytte i går kveld, og måtte finne oss i å ligge på sovesal. Det var ikke mange turister på loftet, så vi klarte oss greit gjennom natta.

Men det blir ikke lenge før vi tar bena fatt igjen og returnere til Kinsarvik. Litt glade for nedoverbakker, men all erfaring viser at nedoverbakker kan være enda tyngre enn oppover, når man har slitne ben.

Jeg går 100 skritt, før jeg må løsne på fjellskoene. De har trykket for mye på et punkt i ankelen. Nå angrer jeg på at jeg ikke tok med skoskift. Dette kan bli en lang tur tilbake. Men med litt hjelpemidler fra førstehjelpskrinet går det seg til, og vi vandrer gjennom Grøndal med mindre smerter. Nå får vi se Stavalielvi og Stavalivatnet i klarvær, og merker vi får oversikt.


Det går raskt frem til Vierdalen, og været er like godt, men med en litt kald bris må vi finne oss le i fjellsida. Der blir dagens første lunsj spist. Mat med utsikt, drikke med sol. Vi ser ned hele fjellsida vi skal gå, o glike ned til strykene mellom Søtefossen og Nykkjesøyfossen, og bestemmer oss for å ta en nærmere titt på strykene når vi kommer nedfjellsida.

Vierdalen 980 moh 
Svabergene ned mot Kinso
I dag er bergene tørre, og vi kan gå i raskt tempo på den ru overflaten. Det er god friksjon, så det tar ikke lang tid før vi er nede på flaten og går rett mot strykene. De er et lite stykke fra hovedstien, men er i lett terreng, med mye berg og lite gjørme.



Å komme så nært inn på strykene er mektig. Det er god fart  med voldsomme krefter. En fot uti og man kan bli dratt rett ut i strømmen. Men forsiktig nærmer vi oss bergene ved elvebredden, og finner fuktige motiv. Vi vandrer langs elva og ned mot fallet til Nykkjesøyfossen. Det er et mektig skue. Vannstrømmen kastes opp helt på kanten, trolig på grunn av fjellformasjonen under. Det er et fabelaktig vannshow.




Nå gjelder det å finne tilbake til hovedstien. Vi følger kanten bortover mot stien og får god utsikt over platået Nykkjesøy. Litt småklatring må til nedover not stien, men vi kommer i vilt terreng med vridde døde trær som lager kunst av seg selv. Innimellom ser vi et og annet troll. Noen tusser lusker stadig mellom bergsprekkene. Ellers er det lite skognisser å se..


Det blir ny lunsjpause bved Nykkjesøy. Også i dag har vi bestilt regn, og får det akkurat i tide. Det er godt å få på ponchoen igjen, og grøten blir passe tynn i dag også.

Nykkjesøy
Fra Nykkjesøy bestemmer vi oss for letteste rute ned. Nå følger vi internasjonal standard, og går ned grusveien. Det er en lang bakke. Veldig lang. Ensidig tråkking i nedoverbakke sliter på den allerede eksisterende verken i ankelen, og det blir en tung tur for bena ned de siste kilometerene. Oppturen i nedturen er at vi får sett de siste to fossene i en annen vinkel. Veien er høyere oppe i bakken, og utsikten blir derfor videre.



Etter 9 timer på tur er vi nede ved basecampingvogna vår, og er klare for litt hvile før neste store utfordring. På grillen blir det grillmat, og i drikkeglasset blir det drikke. Sånn sett er det godt å være fremme.

Tid: 8-9 timer
Høydeforskjell: 1100 meter
Terreng: Bratt, fjellsti, grusvei, skogssti, delvis fuktig
Vanskelighetsgrad: Krevende pga. avstand og høydeforskjell

tirsdag 25. juli 2017

Hardingen del III: Husedalen


I år går sommergoturen til eventyrlige Hardanger, med majestetiske fjellsider, blomstrende frukthager, en enorm isbre, ville fossefall og lange dype fjorder. Det byr på eventyr. Og denne uka blir det mange av de. Goturlaget har i år investert i basecampingvogn, og camper i sentrum av Hardanger: Kinsarvik. En god idè, skal det vise seg...

Del III

Husedalen

Etter hviledagen og kortturen til Vøringsfossen, er vi klare for en ny langtur. Vi har lest oss opp og funnet ut at Husedalen fra Kinsarvik er verdenskjent. Innenlands, ikke så mye. Denne dalen har fire store fossefall, og en god sti som følger disse. Det frister. Værmeldingene ser også bedre ut enn tidligere, så med poncho som beredskap legger vi ut på tur.

Fossastien 10 moh, Kinsarvik
Vi kan starte rett fra basecamp og gå hele dalen. En forlengelse er helt til Stavali og inngangsporten til Hardangervidda. Det er en lang tur begge veier, så vi bestemmer oss for å forlate basecamp for en natt, og overnatte på Bergen turlags største turisthytte i DNT nettverket.. 

Fra campingplassene nede ved fjorden starter vi opp og langs elva Kinso. Elva stryker seg nedover med god kraft. Det har nettopp regnet, så vannføringen er stor. Gjennom fin skog og på trillevennlige stier går vi opp de 3 km til parkeringsplassen. Det er lettgått og vi bruker ikke mye krefter for å komme oss til startstreken for turistattraksjonen. Anbefales!



Nå følger vi en grusvei sammen med internasjonale turister. Bare en kilometer i denne omgang. For snart har vi ankommet Tveitafossen, som er innrammet av industriell revolusjon. Her har det nemlig blitt laget kraft i 100 år, og deler av fossen er lagt i rør ned til kraftstasjonen. Fossen er likevel et flott skue, og vi kjenner en steam av dusj, der vi står og gnager på vår første müslibar.

Tveitafossen 150 - 250 moh
For de mest internasjonale turistene er det grusvei like opp til 3.fossefall: Nykkjesøyfossen, men man kommer nærmere fossene ved å gå den litt mer bakstreverske stien gjennom skogen. Vi velger natur fremfor komfort og begynner ruta langs rørgata opp Tveitafossen. Det var ikke noe vits, for det er ikke utsyn til fossen og rørgater er ingen stor opplevelse. På toppen av fossefallet møter sti vei igjen, og der er det nok mer vits å gå inn i naturen..

Over Tveitafossen dominerer furutrærne. Nydelig for en altaværing å slippe unna mørk og tett granskog. Kanskje helt greit for Skudenesbuen også...
Stiene oppover mot Nyastølfossen er brede og gode, og ikke er det spesielt bratt heller. Men opp må man, så når vi nærmer oss fossen blir det noen bakker. Stiene er godt opparbeidet med trapper i naturstein. Det har vært vått et par dager, så noe gjørmete er det, men ikke verre enn at de aller, aller mest internasjonale turistene kan være fotkledt slik de pleier.



Oppe i bakken får vi flere utsiktspunkter, og får se Nyastølfossen i sin helhet. kraftig, med mye vann og god fart. Mellom fururtrærne lyser det hvitt, og siden det er sommer er fossen omkranset i grønt, for ikke å snakke om bratte grå berg. Helt naturlig. 

Nyastølfossen 300-480 moh
Det begynner å bli bratt oppover. Og veien videre blir en prøvelse for skosålene. Nå skal vi forsere bratte svaberg oppover mot neste platå 500 moh. Da er det friksjon som gjelder. Enkelte steder renner det fortsatt vann, og berget er glatt. Det er lett å gli, men vi kommer oss fort over bergene og stiger godt oppover mot Nykkjesøy, der det ikke hjelper å være internasjonal, for her oppe ender også grusveien. 




Skogene ved Nykkjesøy er vakre og bærer preg av urskog. Vi spaserer rett gjennom bilder av Tidemann og litt Gude, gjennom nasjonalromantikkens Asbjørnsen og litt Moe, helt inn til det optimale Nykkjesøy, der Kinso ligger nedsløvet og bevisstløs, etter å ha blitt kastet ned av Nykkjesøyfossen. Fossen ligger i bakgrunnen og fortsetter ugjerningen hvileløst.
Vi er på neste platå. En støl er omkranset av fine gressenger og danner et lite paradis for den turglade.


Nykkjesøy 515 moh 
Nykkjesøyfossen 510 - 600 moh

Det er klart for lunsj, og selvsagt skal vi ha regn til lunsj. Havregrøt blir til havresuppe, mens vi sitter der, ikledd gode ponchoer som verner oss fra den verste nedbøren.


Men det er lett å bli kald, så vi reiser oss og vandrer videre opp den neste kneika, til vi er på oversiden av fossen og litt til. Nå er det nemlig turens lengste stigning som ligger foran oss. Vi skal opp Reinsbrekkene og opp til Vierdalen, fra 600 til 1000 moh.



Reinsbrekkane 620 - 980 moh
Reinsbrekkene er er en lang motbakke med glatte svaberg. Det regnet nylig, så enkelte steder er det sleipt. Her oppe har vi en fantastisk utsikt til den siste store fossen på turen: Søtefossen. Den heter nok det fordi den er søt...

Søtedama foran Søtefossen
Søtefossen 640 - 880 moh
Vi staker kursen over de glatte svabergene i mange omganger og klarer å komme oss helskinnet opp til Vierdalen uten uhell. Litt sliten muligens... 

Vi nærmer oss turens høyeste punkt og tar en ny rast, med brødskiver og drikke. Inne i dalen vokser det, ikke overraskende; vier. Små buskarter kler høyfjellsdalen grønn. Der inne har noen litt mindre internasjonale ungdommer funnet campplass. De har slått opp en hel leir med telt, og ser ut til å trives. Nå letter skylaget og vi får sommerlig vær her på toppen av turen. En perfekt pause 1000 meter over havet.



Vierdalen 980 moh
Etter en kort pause, stålsetter vi oss for 100 meter stigning til. Vi går gjennom Vierdalen og opp mot et brekke og over til Botnane på andre siden av fjellet Kjerring (KJÆRRING!!)) Det blir et lite vannpåfyll i Vierdalsbekken før vi topper turen 1100 moh.

Vierdalsbekken
På brekket ser vi utover en vid myrlendt dal. Med Randifjellet (1498 moh) som en vegg i bakgrunnen ligger Grøndal der og peker inn mot Stavalielvi, og minner oss på et det er et stykke igjen. 

Grøndal og Randifjellet

På vei ned mot Grøndal passerer vi noen botner med tjern. Vi er på vei gjennom Botnane og entrer så selveste Grøndal. 

Botnane 
Grøndal

Dalen er vid og tar lengre tid enn først antatt. Det er vått og gjørmete enkelte steder. Andre steder, helt greit. Omsider kommer vi oss ned til elva Grøno, som renner gjennom Grøndal. Den er kraftig nok, og har to bruer som krysser seg. Mellom berg og kløfter får den fart, og må observeres med alle mulige fotoapparater. 

Grøno
Men turen er ikke over. Det nærmer seg kveld, og vi har vært 8 timer på tur allerede. Som vanlig har vi startet sent, og klokka nærmer seg kvart på kveld. Vi runder Randinuten, og beveger oss innover dalsiden med Stavalivatnet og Stavalielvi nede i dalbunnen. Kveldssola lager solnedgang av seg selv, og forsvinner for kvelden.


Vi får akkurat øye på Stavali innerst i dalen, da det begynner å regne. Og dagen ender omtrent her. Fotokameraet må ned i sekken, ponchoen på igjen, og vi blir våte før vi når hytta etter 9 timer på tur. 

Stavali i sikte
En time senere har vi satt i gang brannalarmen to ganger fordi vi stekte bacon, har laget oss pasta carbonara, og er klar for å legge oss. Det er mye folk på hytta, så vi må klare oss med sovesal. Da er vi glade for at det neste natt blir i basecampingvogna nede i Kinsarvik... 

Tid: 7-9 timer
Vanskelighetsgrad: KrevendeLengde: 15 kmHøydeforskjell: 1100 m
Terreng: Jevn stigning, delvis bratt, Gode stier og veier