Til Sålefjell fra Åkra eller Sevland

I kveld er det ikke verdens beste solskinn. Det er heller ikke spesielt varmt eller sommerlig. Men jeg har to ruter jeg vil stake ut. Begge disse er fotturer til Søre Sålefjell og begge går fra vestsida av Karmøy. Dette innlegget blir som en veiviser i så måte.

Til S.Sålefjell fra Åkra via Vaulen

Jeg blir skysset opp Myrdalsvegen til markas begynnelse og får disse valgene:

Dagens første rute går opp mot Vaulen og forbi. Opp til Vaulen er det så gode stier at det er for kjerrevei å regne. Så gode at jeg sikler etter å prøve ut terrengsykkelen min her. Det er omlag 2 km til vatnet og etterhevert ser man det avlange Strigvatnet til venstre / nord.

Strigvatnet

Ved Vaulen er det et nytt valgens kval, når man kommer til vatnet og kan gå nord  mot Sevland eller sør gjennom Ulvadalen mot Rossafjell. Jeg derimot følger stien rett frem, som er mot Søre Sålefjell og ikke videre skiltet her.

Det går videre over en liten høyde til man havner rett i nedre Buadalen, hvor to stikryss ligger tett i tett. Etter min mening er dette rutas fineste punkt, med vesle bekken som renner ned til Brekkevatnet og er livets kilde for de som er merket på kartet til vannverket.

Nede i dalen, ved første stikryss kan man ta til høyre, sør mot øvre Buadalen og Steinhytta, eller rett frem mot brødrene Sålefjell.

Jeg går rett frem, og passerer et godt infoskilt som forteller meg at jeg herved er i Stangelandsmarka, og har forlatt mine røtter. Litt lenger oppe er det et stikryss som kan virke uklart for fremmedfolk. Stiene deler seg kun med 15 graders vinkel, hvorav det til venstre går mot Nordre Sålefjell og det til venstre fører til Søre Sålefjell. Altså kan en velge å gå til Karmøys nesthøyeste eller høyeste fjell.  Jeg tar det høyeste og går mot Søre Sålefjell. Dette er også den mest brukte stien av de to, og leder inn i et dalsøkke, og forbi to myrer.

Sålefjell i sikte

Etter en kilometer ser man toppunktet og da er det ingen tvil hvor man skal gå.

Middels
Tid: 1,5 km èn vei
Distanse: ca. 6 km
Terreng: Grusvei, kjerrevei, skogssti, små partier myrlendt.

Til S.Sålefjell fra Tjøsvoll

Dagens andre rute starter jeg fra Søre Sålefjell. Men skal man starte fra Sålefjell trenger man helikopter. Jeg ser meg derfor hardt presset til å beskrive ruten i motsatt rekkeføge slik at den blir rett.

Oppstart er ved Ljosheim eller Statoil/Circle K på Sevland. Her finnes det parkeringsplasser. Man kan vandre den asfalterte veien opp mot Mariaskogen, eller ta sjansen på å parkere der, for å spare en liten kilometer. Ved Mariaskogen er det kjerrevei helt opp til 2. grind, hvor man kan velge å gå til pumpestatsjonen ved Aurei, eller ta korteste vei mot Sålefjell som er til høyre.

Ved Aureivatn

Jeg velger minste motstands vei og går rett mot Aureivatn. Det er en god sti med plankebroer over våte parti som holdes godt i stand av grenda. Opp til vatnet er det en god kilometer. Forbi vatnet følger man fortsatt stien en halvkilometer før man tar andre kryss til høyre; "Nikkostien".

Nikkostien fører til Vaulen og Vaulen fører til Ulvadalen, hvorav resten av turen er beskrevet ovenfor.

Middels
Tid: ca. 2 t èn vei
Distanse ca. 8 km fra Sevelandsvik
Terreng: Asfalt, kjerrevei, skogssti, delvis myrlendt

Nikkostien med sykkel

Jeg har fått litt dilla på terrengsykling igjen, og prøver meg på nye utfordringer utenfor stuedøra.  Noen teknisk god terrengsyklist er jeg ikke, men gøy kan man ha det likevel. Kveldens rute ble staket ut fra Åkravegen. Veien går forbi skole og boligfelt på asfalt, til grusvei forbi en gård, og til gode stier mot Vaulen. Asfalt og grusvei er enkelt, men utfordringene kommer på stien. Det er gjerne store stein og små bratte trange motbakker.

Videre opp mot Vaulen er det skiltet "Nikkostien". Den er oppgradert med mange plankebroer, men også her møter jeg de sammme utfordringene, så da er det bare å nyte utsikten i kveldssola.

Etter noen hundre meter på Nikkostien, er det en bedre sti som er lettere å sykle, og jeg følger denne ned til Mariaskogen. Dermed er dagens trim unnagjort i det fri, på en effektiv og måte full av kreasjon.

Middels
Tid: 1 time terrengsykling
Distanse: 8 km
Terreng: Asfalt, gårdsvei, skogsti

Rundtur Vaulen/Tistreivatnet

Jeg måler og veier turmuligheter i hjemkommunen for tiden, og denne gangen er det Tistreivatnet som står for tur. Jeg prøver å finne en logisk løype rundt vatnet, og starter fra nærområdet på Tjøsvoll, Åkrehamn. Turen blir kortere om man starter fra boligfeltet på Brekke, men der bor jeg ikke.

Jeg tar den vante stien fra Mariaskogen og følger denne forbi Aureivatnet og til Nikkostien. Stiene her har blitt oppgradert betydelig de siste årene, og det er ikke langt fra tørrskoddhet over de våte partiene.

Nikkostien fører til "Vaulenstien" og jeg følger den opp til vatnet. Så langt har jeg gått 3,5 km, og er fornøyd med at klokka mi teller puls og kalorier. Men jeg legger også merke til myrull som sprader i hvit drakt overalt. I tjernene gulper liljene opp blader, og langs stier blomstrer det i markblomster som kun faunister kjenner navnet på. Det er godt sprang i våren..

Jeg følger Vaulen et stykke sørover, og vender øst i enden av vatnet. Ved høyden over Buavassdalen er det skiltet mot Brekke, og denne følger jeg nordover. Stien her mot Tistreivatnet går i variert terreng, over berg, gjennom myr, gjennom skog, og så er man nede ved demningen.

Jeg noterer meg bedre drenering og plankebroer i området som kalles Jerikodalen. Grantrærne har nye skudd, og et skogstroll skremmer vettet av meg midt i skogen. Ellers har jeg det i grunnen bra, og registrerer at vannstanden ikke er så "ille gæren" i vatnet, der den er fanget opp av Norges høyeste tredemning.

Jeg går videre sørover over høydene helt til jeg kommer til Brekkedemningen og krysser skogen sør om Aureivatnet, før jeg går inn stien og gjennom "Eineskor". Der har det også nylig blitt tilordnet flere plankebroer, og livet er mer tørrskodd enn noensinne. Hurra!

Middels:
Tid: ca. 2 t
Lengde: ca. 10 km
Terreng: Gode skogsstier, skiltet, litt myrlendt, småkupert

Purple Rain

Jeg går min vanlige trimrunde rundt Aureivatnet, den som jeg går når jeg har for dårlig tid til annet. Denne runden har blitt dagligdags, takket være grendalaget som stadig vekk oppgraderer stiene i området. I dag var skyene og været mer dramaqueen enn normalt, kanskje for å hedre poplegenden som døde nylig. Så her et lite Purple Rain for Prince... 

Evt. fiolett. Kan ikke forskjellen.

Vintereventyr på Karmøy

Det er vinter på Karmøy, faktisk (!) Etter at snøen dalte beskjedent ned i forrige uke, har frosten holdt snøen liggende. Noe som hører til sjeldenheten. Det er to år siden snøen lå på bakken, et etterlengtet hvitt laken ligger over marka. Det er rene østlandske tilstander i skogen, med rimfrost og snøkrystaller som dekker de lave plantene i nærmarka.

For en gangs skyld trenger jeg ikke dra langt for å oppsøke vinteren. Men det varer ikke lenge, for om noen dager er det meldt vestlandsvær igjen, og den glitrende snøen vil forvandles til slaps, og marka til gjørme. Så jeg må ut nå. Og jeg er heldig. For denne praktfulle dagen ofrer arbeidet noen timers avspasering, og gir meg noen soltimer til å nyte naturen.

Jeg går straks ut, og kjører til pumpestasjonen ved Aureivatn. Veien inn dit har vært stengt en lengre periode, men nå kommer jeg meg langt nok inn til å parkere i grensen av marka. Et godt friskt og kaldt vinterpust blir det, før vandringen tar fatt.

Det er ikke langt inn til vatnet. Jeg har planlagt å gå rundt vatnet, men når jeg kommer til vannkanten ser jeg både skispor og fotspor ut på isen. Jeg studerer kantene nøye. Isen ser trygg ut, og har et tynt snødekke. Jeg har aldri sett dette vatnet slik før, og tar de første skrittene forsiktig ut på vatnet. Ingen lyd, ingen brak i isen, så jeg fortsetter forsiktig langs sporene som er tråkket opp. Kameraet kommer fort frem. Dette må dokumenteres. Det kan gå år før vi ser vatnet slik igjen. Eventyrlig og annerledes enn det vi er vant til her.

Aureivatn

Bak meg kommer en vandringsmann. Jeg spør om han tror isen er trygg. Han håper på det like mye som meg. Betryggende.. (?) Men han kan fortelle at det har gått folk på isen i en uke nå. Eneste forskjellen er at snøen har lagt seg oppå. Noe som kan endre temperaturen i isen.

Men etterhvert føler jeg meg trygg. Det er ingenting som tyder på at isen er usikker. Så da rasker jeg over isen. Holder meg ikke altfor langt til land, og følger fotsporene.

Etter en stund ser jeg kunstverket i gress og kratt, og kommer meg inn på stien der dette er. Krystallene er klare og danner et grotesk mønster på sivgresset. Villkornet har fått turbaner, og snødekket glinser praktfullt i bakken.

Når jeg nærmer meg den lange gangbrua i sørenden av Aureivatnet er sporene mangfoldige på vatnet, og brua forskjønnes av krystallsnø.

Jeg tar meg videre østover for å runde vatnet, men oppe ved stidelet til Tistrei blir jeg stukket av spenningen av ugått mark. For slik ser det ut når det ikke er spor i snøen. Jeg går mot Tistrei, noe jeg bare har gjort i mørke med Fredrik, noen år tilbake i tid. Det viste seg å være en tydelig smal og lite ryddet sti, som ble tydelig nå som snøen viste åpningene i marka.

Jeg kom meg raskt ned til Tistreivatnet hvor jeg fant en rasteplass. Full av energi som jeg var, kunne jeg ikke sette meg ned, men fortsatte sørover langs vatnet, mot sola. Vatnet er regulert med en stor demning, så det forundret meg at det var skispor midt på vatnet. Isen så likevel stabil ut, og hadde tydeligvis ikke gjort skade. Men her holdt jeg meg på stien likevel.

Tistreivatnet 

Det var underverk som åpenbarte seg langs stien. Om jeg hadde sett krystallsnø tidligere, var plantene dekorert i enda større grad her langs vatnet. Alt lå uberørt, og foruten om skisporene på vatnet så jeg bare spor etter rev og hare. De hørte meg nok godt her jeg knirket meg frem i snøen, så langt vekk var de nok, og jeg hadde ikke noe håp om å se dyrene i levende løping.

En vakker vik langs vatnet fanget oppmerksomheten min, der skyggene ble lange, nå som kvelden er tidlig ute.

Når jeg nærmet meg Vaulen (sørenden av Tistreivatnet) ble lyset bløtere, og ettermiddagsstemningen forandret landskapet. Den hvite snøen ble gulere og skyggene mer langstrakte. Fra Vaulen vandret jeg opp mot stidelet til Nikkostien, Karmøys morsomste stinavn, og langs stien var de nye flotte plankebroene dekket av snø, og lagde idyll av seg selv.

Tilbake ved Aureivanet fikk jeg lyst å krysse vatnet tilbake til bilen. Jeg observerte isen nøye, men midt på vatnet hadde et par satt seg til for en piknik, så da følte jeg meg trygg og gikk hele strekke nordover langs vatnet, og tilbake til bilen.

Kveldslys i Sevlandsmarka

Etter heftig arbeid til langt utover ettermiddagen, var mitt eneste ønske en luftetur i nærområdet. Nysgjerrig på hva grendalaget hadde funnet på det siste året, etter oppgraderingen av Nikkostien, og påfølgende lovnader om enda mer, var det akkurat dit jeg siktet i kveld.

Allerede fra start dekket solen landskapet i sin beste farge; gyllen, men ble overdøvet av en nydelig blåfarge, med lekende skyer i gråblå nyanser foran. Oppe ved Aureivatnet speilet det hele seg og ga nye motiv for fotografen.

Nikkostien var enda bedre enn i høst. Enda flere plankebroer over de våteste områdene: Ikke langt fra sandalføre her oppe nå... Jeg tok den vanlige runden mot Åkra, så "Åkrastien" tilbake til Aureivatnet og ned til Tjøsvoll igjen

Idet jeg kom over den siste høyden over Mariaskogen, holdt sola på å forsvinne, og kun et lyktelys var å se, før det snek seg inn bak treet og hoppet i havet...

Les mer om Nikkostien her