Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 30. mars 2014

På tur fra Kattanakk

Vannverksvegen
Det er en vakker vårlig søndag da goturlaget m. fam. drar ut fra Kattanakk og følger Vannverksvegen mot Håvås. I turlaget er fotografene Benedikte og Ingeborg selvdrevne på to ben hver, Jørgen kjører permobil og Østli-gutta sykler.

For etpar år siden prøvde jeg ut denne vegen. Det er en fin sykkelrunde via Håvås og Førresfjorden. Men i dag var planen en rast i høydene langs vegen, så vi dro i gangtempo opp fra Kattanakk. Dette er bakke med en stigning på ca. 100 høydemeter.

Kattanakk
Det er asfalterte stier den første biten, og gangsti så lenge det er mulighet for trafikk. Man kommer så opp til stidelet mot Djupadalen, hvor det er et åpent toalett, som ble tatt i bruk...


Etter stidelet kom vi snart til en bom, som stenger biltrafikk ute, og lar oss være i fred. Til nå har vi vært plaget av 0 biler, for øvrig....

Etter noen hundre meter finner vi skilting til Krokavatnet, som er en del av løypenettverket fra Djupadalen og Håvås. Her begynner villmarka, og selv om vi sykler på en anleggsvei, føler vi oss på vidda. Grusveiene er fine å sykle og kjøre på , så vi triller os avgårde i rolig tempo. Damene går med fotoapparatet i handa, og finner detaljer de tar bilde av, mens vi andre triller avgårde i kjent stil: Trillende!





Etter en time på tur finner vi et svaberg å slå oss ned på . Her får vi utsikt over fjell og vatn i nord og øst. Vi finner fremk kokeapparatet og varmer pølser med potetmos til. Deretter kom sjokoladen frem og vi koste oss med en litt kald vind i nakken.




Vinden ble etterhvert kjøligere. Det er ennå ikke sommer! Når vi så bak oss, kom et skydrev i godt tempo innover landskapet. Det var på tide å bryte opp, og returnere før regnbyger truet oss...

Skyene driver inn fra sørøst i nakken
Vi brøt opp og gikk raskt tilbake mot Kattanakk. Til vår forbauselse holdt været seg fint hele veien tilbake. Når vi kom til husklynga nær bommen, kom en av beboerne med en høne, som barna fikk holde i. Dermed fikk en naturlig avslutning på dagen, før vi trillet nedover mot startpunktet, og fikk med oss både is og sjokoladeboller på vei hjem til gråværet som ventet oss...

søndag 23. mars 2014

Siggjo

Kvinnen i vinden
Det var godt vær i vente.... i morgen. Lenge siden noen av oss hadde vært på tur, og fjelltoppen på øya i nord hadde lenge forlokket oss. Selv er jeg jo ganske verdensvant i området, med min tidligere erfaring opp til Bømlos topp. Men nå ville altså Godama beseire berget, og vi tok den lange kjøreturen til Bømlo. Jah, så fikk vi oss en kjøretur også (!)

Fine grusveier fra parkeringsplassen
Turen til Bømlos topp kan enkelt beskrives med: bratt bakke på berg og i barskog. Det er nemlig sannheten. Men på Goturen beskriver vi med innlevelse og en smule overdrivelse, så her er den litterære versjonen:

Fuktig i skogen i dag
Vi startet fra en god parkeringsplass ved Ospelia, og opp gjennom skogen til vi kom inn på en gruset skogsvei. Denne kan man gå fra bilveien, dersom man bare starter 200m lenger sør. Da holder man seg hvertfall tørrskodd, for i skogen her var det rimelig gjørmete og bekken hadde høy vannføring.

Skogsveien går bratt oppover Ospelia, noen hundre meter, før den bratte stien virkelig begynner. Langs veien så det ut som troll hadde trampet ned trærne i lia. Trærne lå i hytt og pine, med opprevne røtter, eller brekte stammer. Det var nok en storm som hadde herjet siden jeg var her sist.

Ved toppunktet av skogsveien, er det godt skiltet og opp mot høyre. Nå begynner den virkelige stigningen. Først etpar hundre meter gjennom barskogen, før man kommer ut på fjellet, og får vidsyn i alle retninger, spesielt sør og øst.

Noen regndråper kjente vi oppover fjellet. Det merkes at det er bratt oppover, for utsikten blir raskt bedre når man karrer seg oppover fjellsida. Enkelte plasser er fjellet utstyrt med flotte trebruer, som forenkler oppstigningen.




Siggjo er et populært turmål, spesielt for Bømlingene. I dag møtte vi mange. Halvparten i treningsdress, som trente foran Siggjoløpet 15.mai. Andre ikledd bikkjer, som de løsnet på i utide, mens noen småhunder måtte bæres, stakkars. Ellers møtte vi gamle og erfarne turmennesker. De er jo alltid hyggelig å snakke med, og man kan lære mye om lokalområdet, ved å ta seg tid til en prat.


Ved ca. 300 moh lå snøen som et nydekt teppe over lynga, og vitnet om at vinteren fremdeles ikke hadde gitt seg. Stien var snøfri, men i lufta kjente vi et drev av sludd...

Vi brukte ca.1,5 t i rolig tempo til toppen. Oppoverbakken er langs østsiden av fjellet, og dermed i le for vestavinden som stort sett regjerer her. Men i det vi så masta på toppen og rundet toppen av bakken blåste det kraftig mot oss. Vi famlet oss fort frem til høydepunktet, som er en diskusjon i seg selv. Mitt spørsmål til publikum er: 473, 474 eller 476 moh?
På toppen var vi hvertfall. Men det bøåste så kraftig, at vi fant ly på trappa til Telenorhytta der oppe. Den er vendt østover og vi kjente dermed ikke vinden mens vi drakk kaffe...

Nydelig utsikt langs østsida av Siggjo


Pausen ble ikke lang før vi gikk nedover igjen. Men da oppdaget jeg den karakteristiske grønnfargen av Rhyolitt, som kommer av vulkansk aktivitet i skapelsen, og som har blitt brakt rundt i distriktet helt fra steinalderen...

Rhyolitt

søndag 9. mars 2014

Dagstur på Karmøy



Brekkevasshøgda
I dag bestemte jeg meg for en lengre runde på Karmøy. Planen var å finne en god runde på 4 timer, med utgangspunkt i pumpestasjonen ved Aureivatn. Slik ble dagen:

Jeg ble kjørt til Aureivatn av Godama, og begynte spaseringen gjennom skogen sør for vatnet, som jeg har beskrevet mange ganger tidligere. Det var et nydelig vårlig vær, med en frisk varm vind i fleisen, når jeg gikk sørover mot demningen ved Tistreivatnet. Vannføringen her var høyere enn jeg har sett noen gang.  Selv måtte jeg ikke så mye på do.



Tistreivatnet
Stien sørover fra Tistreivatnet har jeg ikke begått på to år, og jeg gikk uten motvilje gjennom skogen og over Brekkevasshøgda (86 moh). Turen over høyden gikk mye raskere enn jeg trodde. Det var ly for vinden, og vått i bakken. Etter å ha passert "høgda" kom jeg nå til "Jerikodalen", som det heter lokalt. Denne dalen har noen stilige topper som stikke opp i et ellers ganske avrundet og utflatet terreng. Det var tid for fotopause, og en pust i bakken. Jeg hadde gått èn time...

Ved Brekkevashøgda
Jerikodalen
Etter å ha tatt bilder av fjell, gikk jeg videre mot Vaulen, før jeg vendte mot øst og nedre Buadalsvatnet. Herfra er det skiltet mot S.Sålefjell og "Steinhytta" øverst i dalen. Men det er også en sti som går parallelt med stien mot Sålefjell, og denne vekket nysgjerrigheten min.


Bellom Buavatna
Jeg fulgte den nordøstover, og langs en fin steingard. På nordsiden fikk jeg fin utsikt over nedre Buavassdalen, og noen idylliske tjern. Men jeg skjønte snart at stien ikke ledet mot Søre Sålefjell. Derimot ledet den meg mot Nordre Sålefjell (den nesthøyeste på Karmøy)



Stien ble ganske utydelig oppover mot fjellet og jeg mange ganger i tvil om jeg i det hele tatt gikk på en sti.. Ikke så nøye. Jeg var i kjente trakter, og satte kursen mot fjelltoppen. Til topps kom jeg og fikk nyte en nydelig utsikt over det hele, og nedenfor...

Tjernet ved N.Sålefjell
Oskreivatnet, sett fra Nordre Sålefjell
Stidele ved Melstokkevatn
Nå skjønte jeg at turen minst ville ta 4 timer. Jeg hadde begitt meg ut på en god omvei. Selv om hukommelsen ikke husket hvor langt det var fra N.Sålefjell fil Melstokkevatn, kjentes det som om bena var overrasket av lengden. Jeg fulgte sørsiden av Oskreivatnet (63 moh) og over noen heier og myrområder til jeg kom til Melstokkevatnet og stien til "Sålefjellsmarsjen".

Her ble det tid til dagens andre pause. Tiden rant fra meg og jeg mått ta et valg.. Skulle jeg bestige S.Sålefjell, eller bare finne raskeste vei tilbake...?

Søre Sålefjell
Snarveien ved Revadalen
Jeg fulgte "Sålefjellsmarsjen" lengs foten av N.Sålefjell rundet Ørnareirstjødn og kom snart til foten av S.Sålefjell. Her hadde jeg valget å gå tilbake til Nedre Buavassdalen, eller fortsette til Steinhytta ved sørendan av vatnet.

Vestre Sålefjellsvatn
Jeg valgte det siste og fant en snarvei fra "Lion`s stien" mot Sålefjellsvatnet. Deretter gikk jeg mot Steinhytta, langs det idylliske vatnet.


Steinhytta, Buadalen
Nå nærmet klokka seg 4 timer og jeg gikk raskt opp mot Rossafjell, mens jeg stadig så på GPS og klokke og stadig satte opp farten. Likevel skjønte jeg at det ikke ble noen "runding" i dag, så jeg avtalte henting ved stallen på Åkrehamn. De siste gikk i god fart nedover de gode grusete stiene via Kinnetoppen og speiderplassen.

Rossafjellet
Kinnetoppen, fjellagshytte
Hadde jeg hatt en time mer på meg ville jeg gått til via Ulvadalen, Vaulen, Nikkostien og Aureivatnet tilbake til utgangspunktet, og hadde da fått en hel rundtur.

Trykk på kartet for zoom
Tid: ca.4 t
Distanse: ca.13 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: skogsvei, skogsti, myrlent, kupert

onsdag 5. mars 2014

Off-pist til Sålefjell

Reiarsvatnet
En etterlengtet utedag ble utført i ettermiddag. Ukene i vinter har vært travle, og jeg har bare fått tid til korte turer i nærmiljøet. I helgene har ikke været slått til i vinter, verken kaldt eller pent har det vært, og dermed har vi fått tilbake vestlandsværet til Vestlandet. Det var heller ikke råflott vær i dag, da jeg la ut på en helaftens tur på "austresiå" av Karmøy. Utgangspunktet var Gruveveien, men jeg hadde en snedig plan...

Det er flere år siden jeg observerte en sti til venstre for gruveveien, i enden av skogholtet, før man labber over myrene.  Denne stien leder til Reiarsvatnet, og målet med min ekspedisjon, var å finne en sti mot Sålefjell og Karmøymarsjen fra vatnet. Ingen stier er merket på kartet, for øvrig. Teorien var at stien gikk mot Komledalen..

Vel jeg gikk transportetappen fra gruveveien og på ukjente stier over Håvelifjellet (108 moh). Her var det bedre stien enn forventet, og på tørre dager hadde det holdt med lakksko. Det blåste godt da jeg kom ned til Reiarsvatnet (65 moh). Dette vatnet er regulrert, og i tillegg til høy vannsatnd, så jeg også "kviten" i bølgene. Det blåste godt i dag...

Jeg fulgte et tråkk langs nordsiden av vatnet, og rundet en odde. Nå var det en vik mellom meg og foten av S.Sålefjell. Innerst i vika så jeg noe som lignet en bru, og selv om stien knapt lignet en sti, siktet jeg meg mot brua.


Spinkel bru
Stien ble verre å finne, og til slutt måtte jeg bare "brøyte" meg bort til brua. Men fremme, slo skuffelsen meg. Det var bare to spinkle trestammer over en dyp gøft full av vatn. Jeg sto og beregnet bjerkas tetthet og masse, sammenlignet med min egen, akseltyngde, og aksellerasjon, og fant meg for tung, og brua for lett. Nå var det en myr jeg måttte runde, for å komme videre mot målet.

Sti?
Etter stileting og myrkryssing fant jeg en sti som lignet mer på en sti. Denne ledet meg inn i et skogholt, og forsvant... Jeg kom meg ned gjennom noen braker, inn i et dalsøkk og så en demning som jeg gikk over. Her lignet det også en sti, som jeg fulgte over en myr, og jeg var optimistisk, med tanke på at jeg nå skulle finne hovedstien. Men det slo feil igjen. Jeg tok noen feil valg i det jeg trodde var stideler, og havnet i dyretråkk som ledet meg over en haug. Litt kartlesing ga meg informasjonen at jeg nå stod og så utover Komledalen.

Demningen ved Reiarsvatnet
Jeg tok meg frem gjennom lerk og kratt, passerte en bålplass, og kom til slutt ned i dalen. Ingen sti var å finne, så jeg krysset like godt myra, som var ganske så fuktig i dag. Over myra kom jeg til et vatn. Jeg leste kartet igjen og forstod at i andre enden av det lille vatnet lå "Karmøymarsjen".


Søre Sålefjell
Etter litt brakegjennomtrengning fant jeg ut at jeg like godt kunne krysse over høyden, og likevel komme meg inn på stien og over S.Sålefjell. Og for første gang i dag hadde jeg rett. Etter kort tid var jeg inne på hovedstien og klatret til Karmøys høyeste punkt; Søre Sålefjell (132 moh) Nå var det bare kjente stier igjen, og ned til Gruveveien og tilbake til bilen, rett før det ble mørkt.

Mot gruvene
Oppdrag fullført. Konklusjon: Det er ingen rundtur til Sålefjell via Reiarsvatnet.

Trykk på kartet for zoom
Tid: ca.2 t
Distanse: ca.7 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: skogsvei, skogsti, myrlent, kupert, off-pist