Is og vatn rundt Aureivatn

Fredrik leker Jesus

Forrige mandag var goturlaget på en lang kveldstur rundt Tistreivatn, og fikk øye på Aureivatnet, rett der i vest, på slutten av turen. Dermed var neste rundtur allerede planlagt. Det er et nært, men lite utforsket område, fra goturlagets del.

Vi parkerte innerst i Aureidvegen, etter å ha brukt den nye fine fantastiske firhjulstrekkeren (skapt for norske forhold) som amfibiebil, gjennom et stort vannhøl/tjern langs vegen. Den funket på 30 cm vanndybde. Tøft!

Fra vannpumpestasjonen var det glattis, og vi måtte bruke benmakt (!) for å komme opp den lille bakken. Det var atskillig mørkere i kveld enn forrige uke, så hodelykter var en nødvendighet i kveld. Fredrik hadde utstyrt seg med gamle orienteringskart, og jeg skrøt hemningsløst over de gode satelittbildene jeg hadde på min iphone. Stien ble bekreftet "lett funnet", i det vi delvis gikk, delvis skled oss gjennom skogholt og langs vannkanten i vest, mot sør.

I den sørvestlige armen av vatnet, er det plasser en "steinrygg", som fungerer som sti, tvers over vatnet. Det var ikke overraskende at vatnet hadde flommet over veien, slik at leden vår lå 10 cm under vann. Men spennende var det. Fredrik hadde best lykt, og selv med dårlig dybdesyn, plasserte han ben for ben på de steinene som så ut til å ligge høyest. Det var 20 adrenalinskritt over til andre siden, og ikke helt tørrskodd. Langs bragden hadde vi Besseggen i tankene og skoene som vanntank. Dette skulle vi klare!

Å gå på vannet

Etter kveldens klimaks, gikk vi i vant terreng, på stier i vekselvis myr, skogholt og lave berg, godt skiltet i alle retninger vi kjente navnene på, - helt til vi så Tistreivatnet i øst, velkjent fra forrige tur. Snart fikk vi også gjensyn med Aureivatnet, der vi skulle fortsette turen i nord og vest, fra et stidele rette der borte.

Etter et umerkbart stidele, var vi ved Brekkedemningen, der vannet fløt overivrig over sine egne bredder, og stien nedenfor så våt ut. Fredrik lot seg lokke av vassingen nedentil, mens jeg vasset gjennom strømmen på selve demningen. Vi fikk Besseggen i tankene osv....

Det var en fin liten sti langs vestsiden av vatnet. Sjelden småkupert og i stadig nye omgivelser, som frister til gjentakelse på dagtid. Etterhvert var det mer skog enn vatn vi så, og nye stideler å forholde seg til. På det siste stidelet inne i skogen så det godt nedtråkket ut, og med gode plankebroer over myrer og småpytter. Vi så også spor etter folk som hadde gitt blaffen i brua, og hadde gått ved siden av. Rart men veldig macho. Snart var vi ved pumpestasjonen igjen, og konkluderte med en fin tur, og et pent "trackerbilde":

Tid: 1,5 t rundtur
Distanse: ca.5 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Lett

Terreng: Kjerrevei, stier, småkupert

Cacher i området: 2 + omegn


<<< Trykk på kartet for å zoome

Sosial Sykling fra Vedavågen

Sykling på Vea

I kveld syklet vi ikke langs, men fra Vedavågen, og til Sevland. Det var selvfølgelig 4 Geocacher som lokket oss, og som vi ikke nådde siste kveldstur. Denne jvelden fikk vi oppleve det sosiale med å cache, og nedenfor skal jeg fortelle hvorfor.

Vi startet fra Vedavågens eget lille kjøpesenter, og kjørte rake hovedveien inn og gjennom sentrum, nå snudde vi brått og rett vest ut til Østhusneset, og skulle til Gongholmen, eller populert kalt "Ny Mallorca".

"Ny Mallorca"

På Vea bygges det fortere enn kartene klarer å vise, så vi forvillet oss inn i nye nabolag, gjennom villmark og til eldre nabolag, der vi møtte på en hyggelig niendeklassing ved navn (!). Vi viste at også cachere er sosiale, og spurte etter dette sydenlandske navnet. Gutten var mer enn hyggelig og syklet ivrig i forveien nesten helt til målpunktet. Dette var et fint nes, der det bar tydelig preg av infrastruktur, med både hjemmelagd havn og gangbroer til de private eiendommene. Vel, "Ny Mallorca var vel å ta vel hardt i, for der har jeg aldri vært.

Gongholmen

Men glad over å se nye og fremmede steder, en funnet cache, og noen bilder, syklet vi videre, gjennom Veabygda, og der så vi en gammel bestemor. Inspirert over gjestmildheten til 9.-klassingen, spurte vi om veien til neste målpunkt; Vikje. Sosial var jeg, og fikk en interessant samtale med bestamora, som følger:

- Vet du veien til Vikje?
- Vitsje?
- Ja
- Ka va navnet sa du?
- Benjamin
- Nei, navnet på plassen dokkør sko?
- Vikje
- Tjenne ittsje det vanvnet eg!
(Fredrik bryter inn)
- Kjenne du til en plass i nærheten med en vik og noen båthus og naust?
- Ja rett bort vegen her
- Takk

Bortover veien dro vi, og som tatt ut av filmen "Norrafør ut i havgapet"  kom vi til en koselig liten havn, med en holme utenfor. Og på den holmen utenfor var det en sten ytterst ute, og under den stenen, nederst i det dype mørket, var det en cache, som Fredrik fant.

Vikje

Her var det idyll, og begeistret over nok en ukjent perle, dro vi videre, men først møtte vi en mann med smartphone og to barn, der jeg fikk denne interessante dialogen:

- Cache?
- Ja

Det var utrolig sosialt denne kvelden, og kulturelt, og en åpenbaring over å ha truffet på et ansikt som cacher (!)

Nest mål var Mannes havn, der Fredik hadde vært før, og kunne breske seg med at der var det en kystkultursamling. Vi syklet hit og dit, men rett denne gangen, gjennom et stort nabolag og ut på et .... nes, der vi fant dagens 3. cache.

Mannes havn

I denne havna var vi også sosiale, der det plutselig dukket opp en gammel mann ut av en gammel Opel, og her fikk vi denne samtalen:

Mann: - Fiske dokkør?
Benjamin: Nei, vi sykler
Mann: Trudde dokkør fiska eg!
Benjamin: Bruke du å fiske?
Mann: Nei giddittsje fiska eg, det har eg gjortt i mången år før!
Fredrik: E det bra å fiske her?
Mann: Nei ittsje en fisk å få hèr, må laangt ut då!

(Mannen gikk sin vei)

Mannes havn

Vi var så langt imponert over det sosiale livet vi hadde denne kvelden. Er ikke vant til slikt i naturen, men slik er det tydeligvis når man besøker kulturen. Vel nå satt vi farten opp, og syklet rett mot Sevland, der det skulle være en cache og en helleristning på "Nibbå"

Helleristning?

Ja, hva som var helleristning og hva som var Nibbå, var vanskelig og se, men har hadde vi hvertfall vært. I den anledning syntes vi det var på høy tid å innføre stolping. Etter strabasiøs planking på søndag, var det godt å innta en mer behagelig stilling.

Stolping på Nibbå

Fredrik opprettet likegodt et sosialt nettverk, inspirert av hele kvelden, og noen idoler i Bergen; og kalte dette for "Stolping Karmøy" Selv prøvde jeg ut "gavling", men har i ettertid skjønt at dette ikke er noe sosialt medium.

Gavling på Nibbå

En fin rundtur ble det i alle fall, på hele to timer. Nydelig vær, fine perler på en snor, og enoverveldende sosial aften..

Rundtur fra Veakrossen via Veabygda og Sevland

Sykling langs Vedavågen

Bloody Fredrik

Vedavågen ligger på midt-vest siden av Karmøy, og er en perle som ikke var utforsket, før denne dagen. Det er kun et eide på 500 m mellom denne lange vågen og Eidsbotn i Kopervik som binder nord og sør-Karmøy sammen. Best av alt. Her ligger det mange cacher. I mellom vinterlig vår fikk vi en nydelig kveld med vindstille, og oppholdsvær, og uten at vær er noen hindring for goturlaget, var det en stor fordel, når vi skulle ta sykkelturen ut mot havet i vest.


Goturlaget samlet seg på Brekke, og når jeg ankom, hadde Fredrik allerede ofret litt blod for å finne cachen her ved nedre Brekke bro. Jeg bistod som sykepleier, (fortalte hvor det var blodflekker) siden Fredrik hadde et blodsprutende kutt i hodet. Han hadde fokusert for mye på gps´en, - gått på et skilt, og var både forvirret og desorientert. Dermed var det jeg som fant cachen, og ledet 1-0, med litt fordel av ikke å ha gått på et skilt.

Nedre Brekke bro

Videre syklet vi den fine stien til Fiskerimuseet som ble bygd i fiskebygda i 1988. Langs stien fikk vi blikk utover blikk vann i den vakre vågen. Ved fiskerimuseet var Fredrik fortsatt mye opptatt med sin GPS, og jeg routet meg manuelt frem til sannsynlig gjemmested. Med litt slossing, var det jeg som først fikk øye på cache nummer 2, og den stolte stillingen 2-0.

Vedavågen

"Bak stolpen"

Nå viste gps´en til Fredrik en cache nede i fjæra litt lenger vest. Vi navigerte oss gjennom koselige sideveier, private veier og ned til naust, med tilsynelatende mugglere og lignende. Etter å ha kastet (!) fra oss hjelm og sykkel, spaserte vi ned mot vågen, der det åpenbarte seg et antikvarisk sjøbruksanlegg, kalt Solhåle. Et idyllisk lunt.. solhøl, med naust, sjoboder og tilbehør. Her ble det foto-session, og Fredrik poserte på bildet "bak stolpen" Det var likevel jeg som fant cachen, og jeg ble litt bekymret over Fredriks kutt i hodet, idet jeg ledet 3-0.

Solhåle

Fra Solhåle gikk turen opp til sentrum, der neste cache lå ved Vea kirke. Her gravde vi opp alle gravene, før Fredrik fant kveldens første cache, lettere inspirert av lyn og torden... Stillingen var 3-1 i min favør.

Stenen

Vi fulgte de lune grendeveiene ned til moloen og hovedhavna i Vedavågen. Området her er preget av fiske og industri, så sikten ut mot havet er det som gir inntrykk. Vi tok bilde av steinen der Fredrik fant cachen, hvis det kan være til hjelp... Stillingen var nå 3-2, og jeg skjerpet stedssansen, og villedet oss til neste mål: Salvøy.

Salvøy

For å komme til Salvøy, må man over en bratt bru. Freelance-journalisten som lå tett bak meg på sykkel, kunne fortelle at her hadde det vært store diskusjoner om forkjørsretten, da man ikke kan se veien over bakketoppen på broa. Der hadde hele samfunnet samlet seg for å diskutere hvem som måtte rygge, og hvem som måtte brøyte, - helt til en lokal mann satt en strek midt på broa og sa at den som kom først til streken, hadde forkjørsrett... Neida, så det... Det var avansement på gang i Fredriks velkuttede hode, og han fant cachen. Stillingen var nå 3-3.

Videre syklet vi ut mot havet og til en perle vi aldri hadde oppdaget, hadde det ikke vært for Geocache. Dette var en bitteliten strand, bak en granskog, gjennom en allè og med en fin sitteplass over stranda. Her har grendalaget gjort en fantastisk jobb i Lauvikje mellom berg og hav og skjær og....hav (...igjen faktisk). Vi møtte på en av de lokale, som kunne fortelle, at alt var bygd opp på dugnad, og at mengden fester kom deretter. Vi fortalte at vi var fra mentalsykehuset på Gårragårra, der vi lot som ingenting og snuste mellom steinene for å finne neste cache. Nå var Fredrik for opptatt av sin smartphone, mens jeg var mest opptatt av steinene, og fant dermed cachen. Stillingen var 4-3.

Lauvikje

Siste cache kan jeg ikke fortelle for mye om, da dette vil avsløre en kryptert koordinat, som ødelegger for andre letende. Det morsomme med historien er at jeg fant denne, og stillingen ble 5-3. Men området vi lette i var kanskje ikke det peneste av Salvøy, og litt brydd av ditt, datt og trøtt, vendte vi nesen hjemover, og tok rundturen langs Austre Veaveg, og Revurvegen, der jeg innhentet nok en cache, som Fredrik hadde funne før.

Denne ruta er absolutt anbefalt, selv om turens naturopplevelse nok mer ligger i utsikten og kulturen, fremfor de nærliggende naturomgivelsene. Ikveld var vi på tur i 3,5 time.