Utemiddag på Røyningsbu

Goturlaget er klar for å finne nye turmål i nærområdet. Det er koronakrise og man får holde seg utenfor stuedøra. For å bli inspirert finner vi appen til Norgeskart og Telltur, og finner et turmål til en hytte i egen kommune. Selv så populær Røyningsbu er, skal det være mulig  å holde to meters avstand til sitt indre. Det er også en helt grei ettermiddagstur, og i passe avstand til å ordne seg utemiddag. 

Mens jeg studerte kartet fant jeg ett til Telltur-mål i nærheten Jeg tenkte lite over at jeg hadde zoomet kartet ut, men er jo kjent i området, og tenkte at det ikke kunne være så langt. Dermed ble turen slik:

Vi starter sent (kl.15) fra Storaborg øst for Skudeneshavn, og går gjennom et hogstfelt til vi kommer inn på stien som er del av runden "Vårspretten". Det er denne ruta som er utgangspunktet for turen i dag, men vi har planlagt en "liten" utvidelse. Det er kjølig nordavind og liten grunn til å stoppe. Selv er jeg spent på myrene nord for Ilsvatnet, som jeg har opplevt fuktige tildligere.

Litlavatnet (Skudemarka) inkl. gjerde

Noen forandringer er det siden sist vi gikk her er det: Betydelige flere plankebroer gjør at vi nesten går tørrskodd nordover fra Litlavatnet. På Litlavatnet er det nå også sikret med gjerde langs demningen, så planen med å dytte uvenner utfor går ikke an lengre.

Vi passerer raskt Ilsvatn-demningen fordi det blåser kaldt, og er klar for våte myrer. Men også her er det bygget flere plankebruer, og gjør at skoene omtrent ikke berører gjørme. Midt i myrene kommer det flere turfølger mot oss. Påpasselig på å holde 2 meter avstand, foreslår vi høflig at de går utenfor plankebrua. Har vi gått tørrskodd så langt, så....

Plankebruer gjennom hele marka

Vi bruker ca 1,5 time til Røyningsbu. Det er da sola stikker frem og skinner på oss. Nå gjelder det bare å finne ly for vinden. For dette er vær for utemiddag! Jeg rigger til naturlig bygningsavfall og lager meg en kjøkkenbenk.  På menyen i dag står det Spaghetti Bolognese. Medbrakt har jeg sortert spaghetti, bolognese-saus og kjøttdeig. Resten av oppskriften må du lete lenge etter.

Utemiddag på Røyningsbu

Ved benken er det en firfisle som tror den er godt kamuflert og leker død, men ombestemmer seg etterhvert. Hva er vitsen da?

Vi sjekker inn Telltur-mål Røyningsbu og sikter inn mot neste. I det store kartet var det ikke så langt, så vi går freidige 2 km til Mjåvatn, og fortsetter turen nedover veien mot Sandhåland.

Mjåvatn

En lang kilometer nede i veien er det skiltet til Burmaveien. Denne stien følger vi en god kilometer til Litlavatnet i Ferkingstadmarka. Der har det blitt bygget et grindahus for folk flest av Turlaget Vestsiå. Vi sjekker inn Telltur-mål Litlavatnet og forstår at det plutselig er sent og langt tilbake til bilen.

Nå har vi gått omtrent 10 km. Det er 1,5 time til det er mørkt, og vi har like langt tilbake. Vi snakker tempo, altså.

Butjørn

Det blir noen raske skritt langs Presteveien, og ned til Allmanamyr, før vi snubler oss gjennom skumringen den siste kilometeren til Storaborg. Akkurat før mørket blir bek. Tilsammen har vi gått 90% av lengden til Karmøymarsjen og er rimelig stolt av oss selv....

Middels/Krevende

Tid: 6-7 timer

Distanse 20 km rundtur

Terreng: Skogsstier, plankebruer, våte partier, flatt

Haga - Vikra

I dag kartlegger jeg enda en rundløype på Sandve. Den siste jeg vet om. Denne går jeg fra Haga, og
inn mot "Presteveien" Fra Haga er det kjerrevei helt inn til Presteveien. Det er enkelt å gå tørrskodd, og er for en lette spasertur å regne.

Er du like heldig som meg, får du hilse på kyrne som beiter langs veien. De er meget skeptisk og løper skrekkslagent hver gang jeg nærmer meg. Dette på tross av at slaktingen ikke har startet en gang. Jeg får med meg noen  portretter før jeg spaserer videre.

Inne ved Presteveien kan stien være mer gjørmete på enkelte steder, men stort sett hardtråkket gjennom skog, og med mange plankebroer over myrene. Det er tett granskog, og lyset leker seg mellom de tette grenene, slipper såvidt gjennom, - og lager et lekende lysspill.

Jeg får nyte Presteveien ca. 800 meter før det er klart for runding, og ved stidelet mot Vikra tar jeg av, over splitter nye plankebroer som Skudenes Fjellag bidrar med. Gjennom myrlendt skog og myrlendt myr kommer jeg meg nesten tørrskodd opp til høyden, der det er nyopprustet traktorvei, full drenering i marka, og labbetuss like ned til hovedveien. En runde man fint klarer når som helst.

Tid: 1,5 t

Distanse: ca. 6 km

Terreng: Kjerrevei, sti, delvis bløtt, småkupert

Vanskelighetsgrad: Enkel

Hele Presteveien

Kvilhaug

Det er meldt delvis skyet, frisk bris, og vårvarmt i dag, så jeg bruker like godt dagen ute. Målet er å gå hele Presteveien fra Kvilhaug til Hillesland, og i tillegg gå innom Røyningsbu for å spise vafler. Jeg har ingen hast, og trenger derfor ikke følge med på klokka, men gjør det likevel av vane.

Det skal bli en hel dag ute. Bilen er opptatt, så jeg vekker sykkelen fra vinterdvale og sykler fra Sevland til Kvilhaug, en liten mil. En fin tur langs "47" med vind i ryggen. Fordelen med sykkel er at jeg er uavhengig av parkeringsplass, og kommer dermed nært inn på marka, før jeg begynner å spasere. Jeg sykler forbi Ferkingstad kirke og opp Sjerpevegen ned til der det er skiltet med nettopp "Presteveien".

For 3 år siden gikk Goturlaget nesten hele ruta, men snudde ved Røyningsbu. Da jukser man med ca. 3 km. Det er hele distansen som gjelder i dag.

Det begynner bra. Sola skinner i det jeg starter fra Kvilhaug, og åkrene som strever med å få grønnfarge, ligger der pent med en kjerrevei som slynger seg mellom dem. Jeg går omlag 800 meter over åkrene før den omvandles til en mer fuktig sti, og leder meg inn i skogen. Da kommer dagens bratteste parti, og leder meg helt til topps gjennom skogen. Vel ute av skogen åpenbarer det seg god utsikt, som jeg nyter. Jeg ser lyngheier foran meg og Mjåvatnveien langt der nede. I vest hele Kvilhaug. Det er bare å fortsette.

Kvilhaug

Midt i Lyngheiene deler stien seg, og jeg ser ingen merking videre. Stien ser mest brukt ut til venstre, og følger høyden, så jeg tar sjansen på å gå denne. Stien er fin og vandrevennlig, men umerket, så jeg går med håpet som motivasjon. Lenger borte skimter jeg Butjørn, og er redd for at jeg har gått feil. Jeg kommer til et nytt stikryss, og velger stien til høyre, i ren panikk. Til sammen går jeg i uvissheten en hel kilomter, men er lettet når jeg ser gjerdeklyver og skilt til Presteveien. Jeg kommer meg ut på Mjåvatnvegen og ser at det nok var feil sti jeg valgte. På den annen side var stien bra, og jeg holdt meg i høyden, så angrer gjør jeg ikke (!).

Mjåvatnvegen

Jeg krysser veien og legger ut på neste etappe. Det er en god bakke opp igjen, men så holder jeg meg i høyden, hele 80 moh, omtrent resten av turen. Fra bakken det nokså flatt inn 2 kilometer til Røyningsbu.

Stien går mest gjennom skog, med noen åpne og myrlendte lysninger. Stien er godt opparbeidet og med gode plankebroer, slik at man nesten kan gå tørrskodd hele veien inn til hytta. Langs leden passerer jeg stikryss med kjente navn som Haga, Vikra, Sandve, Mjåvatn, Mjåvatn en gang til, Skudenehavn og til slutt skiltet mot Røyningsbu, hvor jeg nå bestemmer meg for å ta meg en kake eller en vaffel. Fra Presteveien er det 500 meter inn til hytta, men vel verdt omveien.

Inne på hytta sitter disse trofaste pensjonistene og betjener hytta hver søndag mellom 11 og 14. Jeg hadde forventninger om bakverk, men det var det visst slutt på, så jeg måtte nøye meg med fordøyelseskjeks. Heldigvis var det rikelig med kaffe, så jeg forsynte meg uforskammet, mens jeg rundsnakket de gamle med 2.verdenskrig og de greiene der. Fjellaget skal ha ros. De står på med skilting, bygging av plankebroer og rydding av stiene hele tiden. Det er dette de ånder og lever for, og forklarer alt med sin gode tid, og sin enorme vilje til å bevare stiene.

Men kaffen danner mye luft i magen, så jeg freser videre på min ekspedisjon. Nå går jeg kjerreveien mot Hillesland, og tar til venstre i krysset på myrene der hvor stiene til "Vårspretten" leder tilbake til Skudeneshavn.

Røyningsvatnet

Da er det bare en liten halvkilometer til jeg kommer inn på Presteveien igjen og staker kursen videre mot Hillesland. Denne delen av stien går gjennom kratt, skog og småmyrer. Litt fuktigere og litt mer tilgrodd, men fin å gå på. Nå ender jeg nede ved Matiasgjerdet, hvor det er gårdsvei ned til Hilleslandsvatnet. Kun en kilometer, dette strekket. Turen fra Røyningsbu er på 2,5 kilometer.

Matiasgjerdet

Hillesland

Nede ved Hilleslandvatnet bestemmer jeg meg for å ta strake veien tilbake til Kvilhaug. Returen går på sørsiden av Røyningsvatnet, hvor jeg passerer med blikk for hele anlegget på avstand.

Røyningsbu

Tilbake på Mjåvatnvegen velger jeg den skiltede stien tilbake mot Kvilhaug. Bare 20 meter etter skiltet blir jeg forvirret igjen. Ingen merking, og en kjerrevei gå på tvers av retningen. Men jeg forsøker meg forsiktig fremover, og sikter på strøm-mastene. Det gjorde jeg rett i, for rett der borte er en gjerdeklyver.

Det forundrer meg at den merkede stien er i mye dårligere forfatning enn den umerkede. Stien holder på å gro igjen og er tilsynelatende lite brukt. I tillegg er den svært fuktig og myrlendt, uten planker eller broer til hjelp... Det later til at folk foretrekker den øverste stien jeg valgte tidligere i dag. Kanskje ikke et problem i verdensdebatten, men jeg ble engasjert like fullt. Så da blir dette min anbefaling. Følg de øverste stien!

Etter å ha tilbakelagt 18 km på sykkel og 16 km i marka var jeg fornøyd. Hele dagen ble tilbragt ute. En skikkelig Gotur.

Tid: 5t t/r

Distanse: ca. 15 km t/r

Terreng: Traktorvei, skogssti, småkupert, stort sett tørt

vanskelighetsgrad: Middels pga. lengden

fra Haga til Røyningsbu, og forbi!

Våren er favoritt-årstiden min. Jeg liker den like godt som... 
høsten, vinteren... og sommeren...

Det var et strålende vårvær da Goturlaget la ut på enda en tur til Røyningsbu. Denne gangen fra Haga. Stien er skiltet fra hovedveien. Sti? Nei dette er en god traktorvei som tydeligvis er i flittig bruk. Da ble det lett vandring i solskinnet fra Haga og inn til Presteveien.

Langs veien får vi utsikten i nord og vest i en vinkel vi ikke har sett før. Det er som å gå i nytt landskap. Her er det slakke hauger med grønne beiter, og det blå havet lyser mot oss i vest. Etter hvert som vi kommer over høyden, er steingardene intakte, og kjerreveien mindre grusete, der gresset tar litt mer over. Slik vandrer vi inn i gamledager, og begynner å tenke på hest, kjerre og de greiene der.

Steingardjenta

No livnar det i humlar

Lenger nede i dalsøkket ser vi Mjåvatnveien. Kjerreveien vi gå på snor seg vakkert gjennom gamle beiter og nye myrområder, helt til vi kommer inn i et skogholt, og forbi! Vi krysser Langemyr og inn i et nytt skogholt. En fin kjerrevei går gjennom her også. På andre siden er Presteveien.

Vil vi se huggorm i dag da? Det er varmt i sola, og det burde være en eller annen kryper som varmer seg i sola...? Eller ikke? Jeg har fortsatt til gode å se huggorm i år, selv om andre har det... Jeg er litt skuffa sånn sett...

Det går i høyt tempo de neste 2 kilometerene. Været holder seg godt, og solveggen på Røyningsbu frister. Presteveien er så god at man kan sykle her med terrengsykkel, noe jeg akter å gjøre før 40-årskrisa er over. Det er få parti som ligger våte i dag, men kan nok være mer i regntidene.

Til slutt ender vi opp på Røyningsbu, slik vi pleier for tiden, og solveggen lyser mot oss og gjør oss slappe.

Røyningsbu

Jeg tror vi sovnet av der i solveggen. Flagget var firet da vi ankom, og det var folketomt. Roen senket seg i et herlig solskinn, og vi ble nok borte i sommerdrømmen mens vi satt der i vårsola.

Men så våknet vi. Mitt selvutnevnte oppdrag var å gå videre til Mjåvatn, den nest korteste veien (tidligere nevnt som den korteste, men skilt lyver ikke!). På Røyningsbu ønsker de å vite antall besøkende, så vi skrev oss inn i gjesteboka, og skrevet videre. Forbi...

Veien har jeg gått før, og er spesielt godt egnet for småbarnsfamilier. Jeg tillot meg å sykle her en gang i tida også, noe som går fint, med etpar unntak. Stien er hvertfall både bred, god og tydelig, og ikke spesielt mange bakker heller. Det er 1,8 km inn til Mjåvatn, og gjort unna på en bitteliten halvtime.


Det er 200 meter  å gå på kjerreveien fra Røyningsbu og til stidelet mot Mjåvatn, før man går innover i en flott allè mellom høye og alt for ruvende grantrær, i alle fall for rødhette.

Ut av allèen er det muligheter for rundtur tilbake til Røyningsbu. Det er tydelig skiltet til Prsteveien, men vi skulle til neste avkjørsel. Etter å ha passert et lite myrområde, kom vi til vidda. Et slett parti rett borti der, og med langsikt i opptil flere retninger.

"vidda"

Det tar opptil 10.... minutter å krysse vidda, før man kommer ned i et mer frodig og granete område, med trappegang ned til en skjønn liten bekk med plankebru:

Opp igjen fra skogholtet og forbi steingarden, er vi praktisk talt ved Mjåvatn, hvor det er en demning, og det går an å kjøre, parkere, og kaste søppel. Til info. Her skulle vi snu...

Mjåvatn

Fra Mjåvatn kan man også gå inn til Presteveien, og til stiene fra Sandve eller nordover. Vi måtte prøve ut denne ruta også, for vi ville jo tilbake til Haga. Stiene er ikke like godt opparbeidet, men tydelig nok, og heller ikke spesielt lang, ca 1 km. Opp fra Mjåvatn er det fine steingarder og kløyvde stein, som lyser ekstra pent mot oss på en slik vårdag.

Ungskogen

Men så blir det verre. Av en eller annen grunn ble det plantet vekstvillig gran i marka for 100 år siden, og skogen har spredt seg. Den truer nå den vakre lyngmarka. Ungskogen brer seg rundt stien vi går på, og høy vegetasjon av barnåler fra gran og braker, kiler oss på leggen, spesielt leggene til Rødhette med trikot. Denne stien vil om få år være en skogssti, dessverre.. Og området som i dag kaller Storamyr, vil bli "Storaskog"

Oppover går vi nå uten særlig skue til motiver, før vi kommer opp til et tjern, som jeg personlig ville kalt "Puslesbrikketjernet" siden det ser slik ut. I norsk navnetradisjon vil det kanskje i fremtiden bli kalt "Storaskogpuslebrikketjernet", men forenklet til "Tjernet", - rent vitenskapelig, der altså....

"Storaskogpuslebrikketjernet"

Nå er det ikke langt til Presteveien, og godama er lei av at naturen stikker henne i leggen. Heldigvis har vi nå gode brede stier tilbake til Haga. Det er kveldslyset som nå serverer motivene i nytt lys, og tiden blir like lang som tidligere, mens skyggene blir lengre. Ah! Hvilken herlig vårdag!

Lenke til UT.no

Tid: 2,5 - 3 t rundtur

Distanse: ca. 10 km rundtur

Terreng: Grusvei, kjerrevei, skogssti, flatt, småkupert, 

Fottøy: Tursko

Mjåvatnet

Ved Mjåvatnet er det god parkering for biler, og herfra er også den korteste ruta inn til Røyningsbu. På kartet er det anvist sti rundt vatnet, og det var dette som pirret nysgjerrigheten min for en korttur i dag. Men i tillegg til bare å runde Mjåvatnet, fikk jeg se flere vatn langs veien.

Leteksjon ved Holmavatn i dag

Det er fortsatt en nydelig vår på øya, og har lenge vært tørt, men uvitende om hvor fuktig stien var, kledde jeg meg i gode fjellsko. Det første som slo meg når jeg så Mjåvatnet var den klare blåfargen. Det er da jeg føler man fanger øyeblikket som aldri kommer igjen. Akkurat i dag var lysforholdene og vindforholdene perfekt til å se akkurat denne fargen...

I dag fikk jeg selskap av storfuglen Sea King, som lager nok lyd til at man ikke føler at man er i villmarka likevel. Senere fikk jeg vite at de var ut på leteaksjon, så min overbærenhet fikk likviditet, sånn rent politisk.

Indre Holmavatn

Furua

Jeg gikk mot Holmavatnet, med  propelllyd langs hele Mjåvatnet, og søkte blikket mot andre siden av Mjåvatnet, hvor jeg skulle gå. Jeg la merke til små knauser, og tenkte at dette ikke skulle bli så verst... Det tok ikke lang tid, kanskje under 20 minutter før jeg nærmet med Holmavatnet, og måtte ta av til høyre, ved denne furua, som eneste sikre skilting. En sti så ut til å gå der, så jeg prøvde meg...

Det tok ikke lang tid før stien ble utydelig. På høyre side hadde jeg likevel Mjåvatnet, men foran meg, et hav av braker. Braker er kanskje det verste jeg vet på tur. De har stive kvister med stikkende nåler, som gjør det vanskelig å ta seg frem. Men med noen små stopp og et stort falkeblikk, fant jeg logikken og veien videre til neste spor av mennesker (evt. sau)

Videre østover og vekk fra vatnet ble jeg nå ledet, delvis på tydelig sti, og delvis gjennom myr eller braker. Jeg fulgt hjertet og ikke fornuften.. Nå kom jeg etterhvert opp på en høyde, og fikk se grensen til et landbruksområde, med grønne beiter på andre siden av gjerdet. Det ble et fotografisk minne av plassen, før jeg prøvde å finne veien videre.

Her er graset grønnere på andre siden

Morsomme bergformasjoner.

Et vagt minne hadde jeg fra en vinterdag, omlag 10 år siden. Da gikk jeg over disse heiene på snødekke for en planlagt rute sør fra Vik i Skudeneshavn, men endte opp på Burmaveien, og måtte gå hele Austrevegen hjem på asfalt. Disse åsene var fulle av minner...

Jeg fulgte gjerdet over neste hei og så en hytte rett der borte. Da la jeg inn en pause der borte, og satte meg ned, på grensen til enda et beite, med myrområder marmorert inn i marka. Det ble en müslibar, og medbrakt drikke, før jeg fortsatte videre ned langs heiene over Hilleslandsvatnet.

Hilleslandvatnet

Tørketid?

Jeg bet meg merke i at tørketiden denne våren hadde satt merke i jorda. De partiene som ellers skulle vært gjørmete og våte, var nå skrupet inn og sprukket opp.

Kvitsøy i horisonten

På min høyre side var et yrende hekkeliv,  og foran meg så jeg Skudefjorden og sørøst til Kvitsøy. Nå kom jeg på kjerreveier, og snart velbrukte gårdsveier. Ved Tronganhaugen fulgte jeg skilting mot Røyningsbu. Nå hadde jeg mulighet til å gå rakt til Mjåvatnet.

Yrende hekkeliv over myr og tjern

Men jeg nøt det gode været, og vendte like godt over Tronganhaugen til Presteveien. Denne stiene går helt til Kvilhaug, og leder meg på sørsiden av Røyningsvatnet. Nå gikk jeg enda litt mer nordover Presteveien, og flere stideler, før jeg endelig tok et valg, og vendte mot Mjåvatnet, på stier som ikke er merket på kartet, men godt skiltet der inne i skogen. Snart var jeg tilbake ved bilen, etter nok en ny oppdagelse, og en vakker tur rundt Mjåvatnet.

Kart fra UT.no

Tid: 2 t rundtur

Distanse: 7 km

Terreng: Småkupert, delvis merket løype, berg, myr, kjerrevei