Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
Det er nå over 10 år siden Goturlaget for første gang utforsket stiene rundt Djupadalen og i Haugesundsmarka. Men det foregikk stort sett i mørketid, og med begrenset kamerabruk. Syntes derfor det var greit å se oss om på nytt, nå i litt bedre lys.
Goturen ligger godt an i "TellTur"- konkurransen og Arka er et av målene hvor vi kan sanke inn poeng. Vi starter fra Eivindsvatnet (Stemmen) og går med en gang opp i skogstien som følger opp Kvernahaugen over Ramsdalen.
Nå er ikke granskog mitt favorittlandskap, men stien er fin og litt gjørmete, siden det har vært litt vått de siste dagene. Men oppover går det i høyt tempo med 1200 meter bortover og 120 meter oppover. Så står bergknausen der oppe, med tilrettelagt trapp, benker, høydemerke og klistremerke. Litt bedre utsikt enn sist
Arka
Veien ned gir mange muligheter. Det er glissent med skilting og vi blir fort usikre på veivalget. Viktigst er det likevel at det går nedover, så det gjør vi. Etter 15 minutter er nede på hovedstien i Djupadalen, og kan lete etter "Lionsløypa" som er opparbeidet av en moralsk organisasjon.
Lionsløypa
Med litt nedsatt vurderingsevne finner vi den lengste stien nå rett før mørket, og følger en oppgradert sti utover neset som stikker sørover i Eivindsvatnet. Dermed følger vi Lionsløypa helt til neste vik, hvor det er et fint område for utflukt og bading.
Men nå har det blitt skumrende mørkt, og når vi oppdager gruset sti med universal utforming, går vi like godt i skaret ved foten av Stakk, og er snart tilbake i Djupadalen, hvor vi kan rusle tilbake som pensjonister med god tid.
Vi tråler Haugesund for tiden, og finner mange flotte stier og turmuligheter, - og cacher, selvsagt.
I kveld prøvde goturlaget seg på marka til Arka igjen. Sist vi var her, var det mørkt, grått og lite utsikt, mens i kveld ble det en nydelig tur, med mange utsiktspunkter, snø som lyste opp kvelden, og en fin runde via Djupadalen og Kattanakk. Ekstra glad ble jeg da det viste seg at min nye iphone 4S egnet seg ypperlig til formålet, med både tracking gps og geocaching. Og det var ikke jeg som brukte opp batteriet først. Så er det sagt, og det er jeg glad for, det også.
Vi startet fra Bleikemyr, og parkerte ved Solandsbakken barnehage. Herfra gikk vi Austrheimsveien mot Solandsbakken, og opp nærmeste sti. Stien har en middels bratt stigning opp til utsiktspunktet. Det er nok lenge siden vi har gått i bakker, for plutselig merket vi den, selv om det ikke er mer enn 80 høydemeter til første utsiktspunkt (110 moh), over Arkavatnet (25 moh). Kanskje er det geocachingen som har gjort oss i dårlig form. De er alt for tilgjengelige. Det tok i alle fall 20 min å gå hit, fra parkeringsplassen.
På utsiktspunktet var det utsikt, en fin en, og oppslukt som Fredrik var i geocachen rett her oppe, glemte han hele formålet, og spradet videre på stien, mens jeg stod der i ærefrykt og skue utover Haraldsvang og Ramsdal. Et nødskrik i skogen fikk meg til å pakke hodet mitt sammen og springe etter Fredrik, som var på vei opp kveldens "hardeste" stigning, til Arka (174 moh).
Opp den neste kneika var det brattere. Her spurtet bakkekongen opp, mens langdistanseløperen hang litt etter i motbakkene. Etter 20 minutter til, kom vi til toppen. Arka ligger 174 moh, noe som gir god utsikt over det lave Haugalandet. Det er et bratt markert berg, som er tilgjengeliggjort med trapper, og man kan sette seg på benker ved foten av berget. På folkemunne kalles denne for "Sukkertoppen" fordi den ser ut som et fallos-symbol.
Vi lette etter en geocache her, men nysnøen skapte vansker, og etter at friidrettstjernen Fredrik, som normalt springer en mil i timen, hadde snublet ned noen fjellskrenter, og pådratt seg rygg uten skade, fant vi ut at vi avsluttet søket, og etterlater dette til St.Bernhardshunder. (Dette var ikke noe for løver og ugler.) En liten intern spøk der, altså...
Arka (174 moh)
Etter å ha beseiret motbakker, oksygenmangel, og utmattethet, lot vi som ingenting, og vandret ned bakkene mot Djupadalen. For målet er alltid å gå i ring (!) Det var vakkert med det tynne snølaget, som lyste opp skogen, og i åpnere partier trengte man ikke hodelykt i kveld. Dermed brukte vi tiden til å trene nattesynet, noe som gikk bra, og litt ikke.
Det er gøy å ta snarveier, når man har GPS, og i kveld kortet vi av ned til O-hytta i Djupadalen, der vi fant både sti og skogbunn.
Nede i Djupadalen går det brede grusveier som bare egner seg til ben, sykler og 4-hjulstrekkere, for de som er heldige og har det. Vi fulgte stien opp til krysset, der veievalget i kveld var enkelt. Vi fulgte stien til Kattanakk, - omlag 1 km, og plukket opp en cache bak de "trengendes hus", eller "dassen", på dialekt.
På vei ned den lange bakken til Bleikemyr, fant vi en Geocache-refleksløype oppe i lia, og fulgte den inn i tett skog, der en cache var gjemt litt ovenfor avgrunnen. Deretter var det bare å gå til bilen, der Fredrik spanderte på en Eplemost, og vi var godt fornøyd med nok en fin aften i Haugesundsmarka.
Goturlaget er for tiden på jakt etter grønne lunger i Haugesund. Det er mange av de, og med variert størrelse. Nocturen gikk i kveld fra Haraldsvang, der vi parkerte ved Røyrvatnet. Hit kommer man ved å kjøre til ishallen osv.
Vi vurderte straks å bruke min fantastiske 4-hjulstrekker opp i gjennom området, men slo det like fort fra oss. Derimot ville det ikke ha vært dumt med sykkel. På denne turen var det selvfølgelig en motivasjon i seg selv å finne cacher.
Vi gikk med lette ben langs Røyrvatnet, og Fredrik var noe forvirret, og forvirret meg, på tross av min nyfikenhet og enorme interesse for området. Etter noen hundre meter var vi kommet til stidelet ved Skeisvatnet. Det er mange vatn her, så at Fredrik ikke fant ut av det i mørket, er kanskje ikke så rart. Han fant ut av det etterhvert, da, etter 1 minutt (!) Heldigvis hadde vi skattene å navigere etter. Første skatt lå på selve Haraldsvang (Vangen på folkemunne). Dette er et nydelig parkområde, med lekeplasser, benker, paviljong, bord, og en liten restaurant. Kjentmannen kunne fortelle at dette er en populær plass om sommeren. Kafeen her serverer tom. middag og vin på sommerkveldene. Det er visst bare Karmøybuer som ikke vil vedkjenne seg den.
Etter å ha måpet i 5 sekunder, fortsatte vi vår ferd inn gjennom den vakre skogen, og siktet oss mot Urdadalsvatnet. På vei hit skulle vi passere Elvegård, der en kvern stod i 300 år. Vi var mer begeistret over plassen her, enn cachen som vi ikke fant, men roet oss kraftig ned, etter å ha oppdaget en kulturhistorisk perle.
Videre gikk stien på kryss og tvers. Vi gikk stort sett på kryss, og diskuterte rett med galt, og kommenterte i stadighet den siste loggen, der det stod beskrevet om cachen som "den lille rakkaren". Dermed ble "rakkaren" en rød tråd i resten av kveldens samtaler, mest til irritasjon, men litt ikke.
Vi fant; - fra godt opparbeidete stier, til de mer forglemte, - til de helt gjengrodde stiene, som verken hadde forklaring eller unnskyldning. Og plutselig befant vi oss ved det vesle smale Urdadalsvatnet. Det er mye gjengrodd i området, men når jeg tenkte meg om, så jeg bilder av gamle dager, da området sikkert var langt ut på landet, og folk jobbet med fe og ve.
Etter denne visitten, tok vi oss tid til litt caching på Austrheim, og gikk opp til akebakken ved Skeisvoll. Rundturen ble komplett ved å gå ned hovedstien tilbake, gjennom skogen mellom Skeisvatnet og Arkavatnet. Lite visste jeg at vi gjorde det, før jeg kom hjem og studerte kartet ...
Ukas kveldstur for Goturlaget, ble i natta i skogene i Haugesund. Med utgangspunkt fra de populære lysløypene ved Stemmen / Eivindvatnet, fikk vi en lys og stemningsfull åpning på hele turen. Fra Stemmen gikk vi rett opp de 400 metrene til første utsiktspunkt, Kvernahaugen. Der oppe er det rikelig med benkeplasser, og man kan tenke seg at de øverste benkene der oppe er "ja-benken" mens de litt nedenfor er "nei-benken" Oppe på høyden hadde det grodd litt igjen, så vi måtte se mellom krattet for å skimte lysene fra byen. Så dermed gikk vi bare.
Nå fulgte den neste kilometeren i mørka, med høy granskog i alle himmelretninger. Med hodelykter denne gangen, så vi heldigvis en bred og tydelig sti ned i et dalsøkke, før åsen lå foran oss og vi begynte på stigningen igjen. Vi fordelte oppgavene nokså likt, hvertfall slik at det ble rettferdig for Fredrik. Jeg ble haren opp bakken og han ble veiviseren.
Etter hvert ble skogen og stien vanskelig å skille, og vi stod der med buksa i hendelomma, og spilte pingpong, mens vi ymtet frem på at vi straks var fremme, fomling eller ikke. Etter litt slalom mellom grantrærne, ble bakken brattere, og vi enset at granlukta ble mindre intens. Og tror du ikke, at vi plutselig var ved et stidele (!). Litt fomling til, og vi var kommet til trappene som går opp til Arka, med det lille platået på toppen. Vi enset at vi var i høyden, men så det ikke, siden det tilfeldigvis var både mørkt, disete og yrete. Surt!
Nå diskuterte vi veien mot O-hytta rett der nede i Djupadalen. og Fredrik hadde både rett og kompass, slik at turen ble enkel, i lettere lender, med pratsom vurdering av turen så langt, og lykken av at det hadde gått så bra, - med unntak av at undertegnende ble sulten (!)
Vel nede fulgte vi veien videre til parkvesenet, grusvei, og bilen. Og vi var enig om èn ting: Det hadde vært en mørk tur...
Totalt tok turen en god time, og vi gikk til sammen nærmere 3 km. Turen er nok best på dagtid ;-)
