Søndagsturer med hjul og vaffel

Med hjul på tur

I dag tok jeg, Godama og Jørgen en søndagstur. Vi valgte "Åkraturen" til Kinnetoppen, som alltid er en opptur når man er avhengig av hjul. Det fins også mange andre ruter som er fine å ta med hjul, på Haugjkalandet, om det er rullestol eller barnevogn, og her vil jeg nevne de jeg mener egner seg best, for familier med hjul:

Kinnetoppen

Kinnetoppen

Dagens mål, Kinnetoppen er en halvtimes spasering for voksne, fra parkeringsplassen og opp til hytta. Søndager er den åpen med åpne mennesker som ønsker framandfolk og kjente varmt velkommen. De serverer lapper eller vafler hver søndag, og tar bare kollekt i betaling. Kaffen er alltid på kanna, og går det tomt for vafler er det alltids kjeks å få der oppe.

Turen opp er en god stigning for hjulbente familier, men stiene er brede, gruset og gode å gå på. Etter regnet for noen uker siden hadde denne stien fått ordentlig bank, men i går var de flinke fjellagsfolka på plass for å reparere, og hadde ordnet det meste av ruta tlbake til normalen. Resten tar de nok snart, kjenner jeg de rett...

Røyningsbu

Et annet mål for familier med hjul er ruta til Røyningsbu. Denne ruta må ta ta fra Hillesland, dalen øst for Skudeneshavn. Til fots kan du gå inn fra hvor du vil, men med vogn, rullestol eller sykkel, er nok denne ruta aller best. Vær varsom med parkeringen, Bøndene bruker veien (!) Du kan trille hele veien fra asfalten og opp langs beitene mot Røyningsbu. Veiene er nok litt grovere enn de i Åkrehamn, men fullt mulig, med en liten slump vilje.

Inne på hytta ønskes du velkommen av vafler og kaffe, fra fjellagsfolket. Vis respekt her, for disse folka har atskillig mange arbeidstimer for å gjøre Skudemarka til en perla av et turmål, og er blant de ivrigste jeg kjenner til. Det er hyggelige folk som er stolt av marka si, og de har åpent på hytta hver søndag til kl.14.

Håvåshytta

I grenselandet mellom Tysvær og Haugesund ligger Håvåshytta, som kan nåes med lang eller kort tur. Velger du den korteste kjører du opp dalen fra Førre, og går fra perkeringsplassen på Nodland. Her er det gode grusete og brede stier inn til hytta, hvor det serveres vafler og kaffe hver søndag fra sept - mai. Det er Haugesund turistforening som driver hytta. Greit å beregne en god halvtime hver vei, fra Nodland og inn hit.

Velger du heldagstur, kan du gå fra Stemmen eller Kattanakk i Haugesund. Denne turen vil nok ta 2 timer hver vei, så sjek åpningstidene om du er sulten på vafler.

Kringsjå

Kringsjå er ikke like trillbart som de andre hyttene, men vi har klart turen med rullestol, den også. Hytta er drevet av en egen interessegruppe: "Kringsjåhyttas venner" som er et vennlig lag, og tar varmt i mot alle gjester på søndager. Også her er det gode vafler og kaffe. Turen inn går fra toppen av Steinsfjellet, og tar maks 20 min. inn. Det er også verdt å gå opp den siste bakken til Kringsjåsætra, hvor det i lange perioder av året er høy sannsynlighet for villsau. For familier uten hjul er det utallige stier i Haugesundsmarka: Såt, Krokvassnuten, Trolladalen, osv.

Sommerfugler på Håvås

Høysommeren kom sent i år, men i dag fikk  vi oppleve "hundedagene" på Håvås, som er både vakkert og plagsomt.

Det ble en familietur med Jørgen, Ingeborg og meg i dag. Jørgens permobil er et godt hjelpemiddel i naturen, og vi ville prøve ut kjøretøyet på skogsveiene til Håvåshytta.

Det har vært en del veiarbeider på Nodland i Tysvær det siste året, så både parkeringen og startpunktet for stien var ny. Videre innover er stien den samme. Vi gikk over haugen og ned mot myra på fine brede grusete stier.

Ny trasé fra Nodland

Stakkastad

Stistart. Jørgen med sin permobil

Det tok ikke lang tid før vi merket "hundedagene" på kroppen, og fikk se øyenstikkere, libeller og sommerfugler suse rundt hodene våre.

Noen steder hadde Jørgen utfordringer med bilen sin, men han er god på joysticken, og kom seg gjennom ujevne partier. Etter 40 minutter var vi inne på Håvås. Da hadde vi tatt oss god tid...

Skogen ved Håvås

Fremme ved Håvåshytta

Inne på hytta var vi helt alene. Hytta var sesongstengt, og de eneste som regjerte i området var sommerfugler, klegg og fluer. Sikkert mye annet også, men de brydde vi oss lite om. Vi satte oss ned for kaffekos og ble til varmen ble påtrengende og vi ville hjem igjen.

På veien hjem paret libellene seg i hjerteform, og alt virket som det skulle i naturen, til inspirasjon for oss andre. Veien tilbake ble litt raskere; 30 minutter brukte vi denne veien, selv med oppoverbakker...

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca.1t t/r

Distanse: ca. 3 km t/r

Terreng: Gruset skogsvei, småkupert

Vanskelighetsgrad: Lett

Gomat ved Håvås

Håvåshytta

I dag tok vi utemiddag, skikkelig ute, altså,...

Vi startet ved Nodland og gikk rake veien inn til Håvåshytta. Litt lenger i går, med 500 meter hver vei, så nå skal gogutten gå alle stegene til et skikkelig turmenneske.

Fin vei inn til hytta

Anledningen var utemiddag. Jeg pakket turkjøkkenet og lagde enkel, men god kost på turen vi tok, etter en kort arbeidsdag.

Etter en god middag og skillingsboller ti dessert, gikk vi hjem igjen, med regn som forfulgte oss tett på og angrep hardt i det vi satte oss i bilen.

Regnet forfulgte oss på vei hjem

Oppskrift:

Fiskepinner
Olje
Fløte
Potetmos
salt
pepper

Fremgangsmåte: Stek og kok etter behov.

Krokvassnuten fra Nodland

Antall oppmøtte i goturlaget i dag: 1.

Jeg startet derfor rett fra jobb, og kjøpte meg en ny "rogalandsjakke" som tåler regn like mye som vind, og dro ut i pøsregn med mål om å gå en rute jeg har tenkt på i 19 dager og noen timer, rundt regna...

Krokvassnuten fra Nodland

Jeg hadde tegnet ut ruten fra en globus jeg har stående, så å regne ut hvor lang tid det ville ta, var bare å gi opp. Derfor var det godt å ikke starte senere enn halv seks denne dagen. Ruta begynte fra parkeringen i grenda Nodland, Tysvær, og her går det gruset vei inn til Håvåshytta, og faktisk like til Kattanakk og Djupadalen i Haugesund. Og da tenker jeg: Bra å sykle på (!)

Første stidele (1) nede ved Kjosen, gikk jeg mot Håvåshytta, noe som strengt tatt ikke er nødvendig, men skal man være tøff, må man tøffe seg. Fra Håvås (2) fulgte jeg stien oppover i skogen, krysset grusveien igjen, og gikk videre opp i lia gjennom en nydelig og tydelig skogssti. Etter hvert åpner terrenget seg og man får en god stigning opp i snaufjellet, og utsikten blir bedre og bedre ned mot der man nettopp gikk. (3)

Bårdshaugvatna

Videre følger man stien inn i et lite dalføre mot Bårdshaugvatnet der man kommer til et stidele som peker i hytt og pine. Om man forstår all skiltingen, og tar det som minner mest om Djupadalen, går man rett, og da blir det enda en stigning. I bakken (4) får man god utsikt mot Bårdhaugvatna, som sikkert er fint på fine dager. Men jeg fant fort ut at været i dag ikke tillot noen lengre pauser, så jeg gikk videre gjennom det velplantede skogsfeltet og inn til Krokavatnet.

Inne med vatnet (5) blir stien bredere igjen, og minner mer om vei. Her er skiltene av høy kvalitet, og jeg valgte stien som var skiltet mot Presten, over fjellet nordøst for vatnet. Da kommer man til en fin rasteplass, hvor det sikkert er fint å tilbringe tid med kjære og niste.  Nå er det viktig å ikke hvile en krampe i seg, før man tar stigningen opp mot Presten (N Krokvassnuten) som ligger på 217 moh. Og det var ikke noe problem for meg. Det regnet.

Presten (N-Krokvassnuten)

Presten (6) er en morsom topp, med en overdimensjonert varde på toppen. Det sies at det er utsikt her, men selv fant jeg bare innsikt, der jeg gjemte meg i hetta, og bevarte roen for å komme meg videre. Stien ledet meg videre østøver til et tydelig skilt viste meg veien til selve Krokvassnuten (den søndre). Opp hit forverret været seg, og sikten ble dårligere, men stiene var bra.

S-Krokvassnuten

Litt stilig var det også at Krokvassnuten (7) fikk noe "Gaustatoppsk" over seg, der den lå i tett regn og så stor og langt borte ut. Men det tok bare 5 min opp..  På toppen viste likevel vestlandsværet sin bredside, med piskeregn og vestavind, med kuling i kastene. Ikke så jeg noe heller, så ble der oppe i 15 sekund, før jeg tok hele nedturen som en opptur, vel vitende at jeg atter hadde krysset grensen til Tysvær, og var i rett kommune hvertfall. Ved foten av nuten kom jeg inn på stien som skulle lede meg tilbake mot Håvås og Nodland. Etter kort tid var jeg på kanten av fjellsida (8), og fikk utsikt over hele dalføret og veien langt der nede. Koselig! Da var det bare rake vegen ned og hjem, våt som en fisk, for de er bare våte på utsiden, til info.

Litt uvant var det å være alene på ukens kveldstur, og jeg tok meg i å snakke med meg selv, og argumenterte høylytt, uten å bli enig en gang (!)

Turen denne veien til Krokvassnuten tok en god time, og like så tilbake igjen. 9 km var tilbakelagt, og i våtværtempoet tok det til sammen 2,5t. Men turen kan godt tilpasses en dag ute i fint vær. Det er dårlig skiltet i Tysværmarka, og stiene er svært fuktige i fuktige tider, så det er anbefalt å ta med gode kart, helst fjellagets egne (evt, tracking/gps) og gode sko som tåler mye vann.

Håvås

I dag gikk "nattvandrerne" i ettermiddagslys og skumring, og tittelen vår falt ikke langt fra stammen...
Turen gikk til Håvås ved Stakkastadvatnet, i grenseland mellom Haugesund og Tysvær. Her har Haugesund fjellag bygd et internat av en hytte, og etter at Fredrik hadde hatt sin rekognisering med familien på søndag, var det to sterke menn som tok ettermiddagsturen på grusete brede stier inn til Håvåshytta, og videre til pumpestasjonen ved Stakkestadvatnet.

Fra pangkeringen er det en kort bratt bakke opp til en topp, der landskapet mot vest åpenbarer seg, her med de små fjell som virker så store i sin barhet.  I øst lå den tidligere okkuperte Valhest, mens vi i vest kunne se både Krokavassnuten, Høgafjell osv. Fra toppen går en lang bakke ned mot Kjosen, denne vakre bukta i sørvestenden av vatnet, - før stien (eller veien, som vi sier det på nordnorsk) ledet oss like inn til Håvåshytta. Fredrik fortalte at de hadde blitt servert både vafler og bitre historier der, om alle turgåerne som kom inn hit, lente seg til veggen (!) og bare gikk igjen. Turen hit inn tok oss 20 minutter, og 1,7 km, i følge GPS (som jeg velfortjent skryter av).

Håvåshytta

Vel inne ved hytta, lente vi oss til veggen, før utfordringen bød seg, da vi skulle finne stien videre nordover mot pumpestasjonen, som etter ryktene befant seg her i området. Etter et orienteringsløp gjennom utydelige stier, fant vi hovedstien (eller veien, som vi sier det på nordnorsk). Den hadde plass til 5 turgåere i bredden, og ledet oss forbi møteplasser, og like ned til hovedstien mot Kattanakk. Vi diskuterte hele veien, og fant ut at akkurat denne naturopplevelsen hadde vært bedre på terrengsykkel, siden stien var bred, mens vi normalt søker etter den smale sti i naturen. Nå gikk vi forbi Håvåsen, som jo er en ås...

Pumpestasjonen

Etter 20 minutter og 1,3 km til, nådde vi pumpestasjonen og kunne villlede oss tilbake igjen. Pumpestasjonen er et stort anlegg, uten særlige linker til natur og friluft, men likevel en stasjon i seg selv (!?)

Nå var målet å finne en mer turete sti tilbake til Håvåshytta, og sannelig orienterte vi oss inn mot noe som lignet en sti. Den villedet og ledet oss vekselsvis inn i granskauen, til vi ikke fant stien mer, men betrygget oss med at vatnet var på venstre side, og at skumringen gikk langsomt. Om man skal kritisere fjellaget, må vi ytre at knekkingen av sjenerende grener inn gjennom skogen, bare var halvveis gjort. Vi drømte oss tilbake til Oddvar Brå, og satte i gang med knekking gjennom hele granskogen. Skumringen tok etterhvert alvorlig tak, og vi havnet nok litt nært vannet der Håvåsen bratter seg rett ned i vatnet. Til slutt stod vi der midt i stupet, og fant det for godt å klatre litt oppover. Og jammen var ikke stien rett der oppe. Joda!

Så var det atter kort vei til Håvåshytta, hvor vi lente oss inn til veggen igjen, og stien tilbake kjente vi jo. Det er på sin egen stamme man kjenner seg best over bekken! Bare så det er sagt...

Bevis

Til slutt, en nyhetsmelding:

ULV I HÅVÅS
To vandrere uten dyrisk innsikt fant hodeskalle av noe som trolig, høyst sannsynlig, muligens, kanskje, men kanskje ikke,  kan være levningene etter en ulv. Turgåerne advarer alle mot å ferdes i området, da det er stor fare for at ulven ikke finner annen mat en turgåere og speidere for øvrig.