Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 31. juli 2011

Bjørgene på sykkel

Bjørgene på sykkel
I nydelig temperert vær tok jeg og gogutten en sykkeltur gjennom Bjørgene og Torvastad. Målet var 9 cacher, men vi endte opp med 7.....


(Les mer)





torsdag 21. juli 2011

Gruveturer

Søre Sålefjell (132 moh)
Gode værutsikter, etter noe ustabilt vær denne uka, ga oss to dager med turer. I går på vann, i dag på land. Valget falt på to "lett-turer", for å trene gjestene litt, og helt tilfeldig ble dette en temadag for gruvekultur og natur  på Karmøy.

Første tur gikk til Karmøyheiene:
Den fine grusveien til gruvene, og deretter i "tøffere" terreng, opp til Søre Sålefjell. Det var flere gjester tilstede; Guttormsen med hunden Tessa (5) som er på besøk,  Tobias (11) som trengte luft, og selvfølgelig gogutten Joachim (10) og meg selv.

På gruveveien
Entusiastiske barn fant stor dramatikk i gjørmen som de satt seg fast i, og fantasier om kvikksand og andre skremmende opplevelser som de ikke hadde errfart. Et kort stopp ved gruvene på Sørstokke, satte enda mer fart i fantasien, og de merket knapt at vi var på toppen før vi var der. Verre var det med Guttormsen, som stadig bemerket våte flekker og bratte bakker, og skrøt hemningsløst over hunden som var både hare og trekkhund, opp bakkene til toppen.

Vel oppå toppen ble vi vel blåst, og fant oss vel en krok med vel mye sol, slik at vi alle følte oss vel. Her ble det kaffe, kakao, te og en stor boks med snop, litt kjeks, og en prat som ble igjen der oppe på toppen.

I le for nordvesten
Så bar det ned igjen, og guttene fant en frosk (som det for øvrig er mye av her på øya for tiden). Den skulle de bære hjem, og bære over med omsorg i tiden som følger. De vannet frosken hele veien ned til bilen, og slapp den fri i bilen, på vei hjem, før de fant den under gasspedalen og lagde et hjem til den i en murbøtte.

Andre luftetur ble en tur i langsom solnedgang på Visnes.
Elementet vann og vind var sterkt tilstede. Da var hele Guttormsen-familien og min egen arving med. Gruvedriften på Visnes har en stolt og lang historie, som jeg prøvde å gjenfortelle i motvind, mens blåsten hadde sitt og si den også, noe jeg ikke forstod, for jeg snakker ikke vindsk. Vi startet ved den lille frihetsstatuen, der jeg skrøt av kobber og eksport.

Frihetsstatuen i miniatyr
Vi gikk ruta ut til smeltehytta, der en luftgeværskytter øvde seg på gamle engangsgriller. Ingen personer ble skutt for øvrig.

Smeltehytta på Visnes
Videre fra Smeltehytta gikk vi den krokete og steinete stien ned til Sykehusbukta, og videre til kanonstillingene rett ovenfor. Vi fulgte så ridestiene videre den lange ruta, ned til Verksjordet og så tilbake på ugrodde stier tilbake til Fransehagen. En kommentar til dette; "skilt, kanskje?"

Lysthuset på Visnes
Til slutt tok vi turen opp til lysthuset, der man ser i nesten altfor mange retninger, og der det er like godt å gå ned igjen etterpå. Jeg & søn snek oss også inn i gruveinngangen ved Gruvemuseet, og fikk se innsjøen over dagbruddet.

To fine familieturer på henholdsvis 3 og 2 timer, som anbefales for alle som har gjester her på øya.

onsdag 13. juli 2011

Lammanuten

Lammanuten 631 moh
Vi har vel tenkt på denne turen etpar måneder, men denne dagen var den beste dagen vi kunne valgt. Årets første skikkelige sommerdag på Haugalandet ga oss en herlig sommertur på Haugalandets høyeste topp; Lammanuten (631 moh) i Nedstrand, Tysvær. Hele 6 timer var vi på tur, og denne gangen i greit tempo. Som gjesteartist hadde vi med Håkon, som er like vant til barnestell, som goturing, for tiden
Vi startet fra Sandvik, ikke langt fra Skjoldastraumen, der det er godt skiltet, parkering, - og nå heller ikke vanskelig å legge merke til. For her er det anleggsarbeid til langt oppi dalen...

Første kryssing av Bordalsbekken
Anleggsarbeid i Bordalen
Vi startet på ny anleggsvei opp den bratte kneika og gikk snart forbi første bekkekryssing, der vi kunne velge mellom to broer i dag. Vi tok den ene. Vi undret oss over denne veien, da den lå unaturlig i denne naturskjønne dalen. Nesten helt oppe var det også sprengt ut fjell, som lå ustabilt i grunnen, og tvang oss opp i lyng og kratt, utenom Fredrik, - som har god forsikring.

Nå var vi snart øverst i Bordalen, med Bordalsbekken kvitrende mellom vakker furu, som om vi skulle vært på høyfjellet.

Nydelig furuskog i Bordalen
Tjernet på 330 moh
Landskapet åpnet seg mer og mer, mens vi raskt hentet inn høydemeterene og snart var 330 moh, og ved foten av Gråfjellet, som var rimelig grått. Vi gikk gjennom gjørme, myr, over plankebroer og svaberg, til tjernet lå under oss og varden på nuten var i øyesyn langt der oppe. Halvannen time tok det hit.

2.krysning


Neste stopp var ved Bordalsbekken igjen, - denne gangen på oversiden av tjernet,  og ved foten av selve målet. Fredrik kunne melde at han var stygt skadet, etter å ha snublet og tatt for seg hånden. Han kom grtende med et kjøttsår i handflaten.

Kjøttsår

Herfra forserte vi et lite søkk, før vi igjen hadde en rask stigning på 100 høydemeter. Vi fant en pynt der på kammen, og så ned på Gåsavatnet, fjordstrøka utafor, med Stjernarøynå Ombo og Finnøy som de nærmeste øyene.

Utsikt fra pynten på 450 moh
Mens Fredrik fristet med turnøtter han ikke delte, tok vi oss likevel tid til en kopp kaffe, en slurk vann og en koselig, men kort prat, - før det hele tok slutt, ved at Fredrik sa "NEI!" og forstatte stigningen de siste 200 høydemeterene til toppen.

Siste bakke mot toppen
Når vi nærmet oss toppen, og så at beregnet tid ga oss god margin, obeserverte jeg et turlag bak oss, som nærmet seg faretruende. Skulle det likevel gå slik at vi nok en gang skulle bli forbigått på tur? Nei det fant jeg meg ikke i, og ropte til vårt eget lag at vi måtte skynde oss, at det bare var å stå på, og spurtet like godt i forveien, til enorm inspirasjon for resten av laget (i mitt hode), like til jeg var ved varden på toppen, gav en  håndspåleggelse, og skuet over Haugalands beste utsikt. Vi hadde brukt 2.40 timer opp fra parkeringen..
Vi så både Boknafjell og Siggjo i det fjerne, der de står og seilmarkerer seg ut mot havet. Det fikk oss til å tenke....

Gåsavatnet 
"Det var verdt det", tenkte jeg, på vegne av laget, og var klar for neste prøvelse: Koke vann. Vi fant en fin vestlig sitteplass nært toppen, og jeg prøvde ut min nyinnkjøpte superprimus, som skal varme opp 1 ltr vann på 2.30 min. Håkon tok tiden, Fredrik tok frem toddyen, og jeg knipset i gang gassen...
Spenningen var stor, og vi skuet vannet i kjelen hvert halvminutt. Håkon sekunderte, Fredrik spiste nøtter, og jeg kontrollerte nedbøren. Og joda; det gikk ikke mer enn 2.30 minutt, så var vannet kokt. Det var tid for instant kaffe, og så var den moroa over. Eieren av primusen var både fornøyd, og litt stolt...

Etter en times nytelse på toppen, så vi tydelige skygger i fjellene nedenfor oss, og plutselig var det store reaksjoner å finne i turlaget:


Nå satte vi i gang med stolping, gavling, luftløping, og alt som hører med til en gotur, og plutselig var vi i bakkene på vei nedover igjen, idet solen tok sin nedgang, skyggela Bordalen, og satte bena våre i fart. Etter 2.00 timer var vi nede på parkeringsplassen og løste mysteriet:


Egging av Fredrik
Her bygges nemlig Bordalsbekken ut til et lite kraftverk, og derfor var nok denne turen i siste liten, før anlegg, turbintuneller og unaturlige veier legger dalen under seg i en skygge av menneskelig inngripen.
...får håpe de lager en parkering der oppe....?... eller slik Fredrik freelancejournalistkritisk ville sagt det, i kraft av all sin sarkasme: "Parkering, kanskje?"

søndag 10. juli 2011

En overraskende fin tur

Kolstøåna
Etter en kritisk anmeldelse med "En kjedelig tur", er det helt utrolig at jeg tok denne ruta for tredje gang i vår. Men jeg tok den på sykkel, og det ble en effektiv og fin tur på søndags formiddag. Første forsøk gjorde jeg fra gassanlegget på Kolstø, der kjerreveien gror gradvis mer kjerrete...

onsdag 6. juli 2011

Karmøys vakreste?


Goturen tok en nocture, da vi gikk en lengre vandring fra øst til vest og tilbake til øst igjen. Motivasjonen var cache nr. 100 som skulle markeres på Søre Sålefjell denne kvelden. Vi startet fra Sørstokke og gruveveien på sykkel, og syklet inn til det nedlagte gruveområdet.

Sykling med Søre Sålefjell i sikte
Herfra tok vi bena fatt. Noen i goturlaget hadde forberedt seg med seg skikkelige fjellstøvler men noen hadde vanlige hiking-joggere. Denne "noen" skulle ikke ha valgt slike sko til denne turen, da det for tiden er vått i marka, og gjørmete og sleipt, spesielt på den turen vi tok i dag. Etter bare 1 km sklei "noen" i myra, og vrikket ankelen. Litt tøff i trynet, og med tanke på Jarle Trå, tenkte "noen" at han skulle gå den bra igjen, noe som viste seg å være vanskelig, da det stadig dukket opp flere "overtråkk" langs mila som skulle legges bak oss denne kvelden. Men fremover gikk det, om enn ikke i høyt tempo...

Buadalen
Det første vakre inntrykket som møtte oss langs stien mot Åkramarka, var den frodige Buadalen, der bekken renner fredelig ned mot søre Brekkevatnet. Her er det fortsatt tydelige rester av steingarder fra 1800-tallet, og lyngen vokser fritt uten å bli kvalt av granskogen. Den første bakketreningen ble igangsatt her, da vi klatret opp Brekkevasshøgdene og over til det vakre vatnet Vaulen i Åkramarka.

Tjernet i Brekkevasshøgdene
Ved Vaulen gikk vi litt nordover og fant cache nr. 98 (for begge, for faktisk). Her var det en liten furu-oase og med blikkstille vatn som bakgrunn ble dette et vakkert motiv av sommer i marka.

Vaulen
Den neste delen av turen gikk opp den myrete våte Ulvadalen og like til Rossafjellet (97 moh), som ikke ser spesielt høyt ut, men er det, i Karmøy-sammenheng. Vi har besteget toppen før, og bestemte oss for at bakketrening derfor ikke var nødvendig her. Heller ikke noe lengre høydeopphold ble ansett som nødvendig denne kvelden.

Sikringstau i "høyfjellet"
Dermed siktet vi mot Sålefjellet der øst, i det fjerne. Vi trasket over et lynglandskap før vi kom ned til kveldens høydepunkt nede i Buadalen igjen. Vi var kommet til nedre Buadalsvatn, en dal som minnet om dal, og med et vatn som minnet om solnedgang. Et litt bratt parti ned til bekken, over bekken, og vi så noe som minnet om et sikringstau, og som faktisk var det (!) Her var det tilpasset for haltende.




Nedre Buadalsvatn
Vi rundet odden og kom opp til Steinhytta, som er en gammel fiskehytte fra før i tiden, og som er bygd opp igjen nå i tiden. Her skulle vi også finne cache nr. 99 (for begge, faktisk) og vi leitet til jeg kjente kravling under legghårene, og summing mellom ørevoksen. Vi stod nesten stille og undret oss. Det fikk oss til å tenke... Men i et sideblikk, fant "noen" en cache mellom kratt og sten, og vi var lettet over at knotten enda ikke hadde funnet plasser på kroppen vi ikke visste om...

Steinhytta
Ved Steinhytta hadde Fredrik kveldens overraskese; - en turblanding fra Polly, som inneholdt nøtter, rosiner, og overraskende sjokoladebiter, som godgjorde kjeften mellom saltet, og fikk oss til å snakke mildt, og reklamere for oss selv. Vi drømte om hvilke reklamegiganter vi ville vært, ved å fremelske denne posen med godbiter, perfekt tilpasset turgleder og inntrykk, - der vi satt i skyggen av solnedgangen og plutselig oppdaget klokken. Fredrik, som har lærerferie lot seg ikke distrahere av dette, da han har småbarn i hus, mens jeg tenkte på jobben jeg skulle oppstå til neste morgen, og uttrykte dermed mitt "NEI!" nu må vi komme oss videre.

S.Sålefjell i sikte
Vi gikk omsider videre mot S.Sålefjell (132 moh), langs vatn, over bekk, og opp den lange bakken fra sørsiden av fjellet, til vi så varden der oppe, og kunne bekrefte at klokken nærmet seg midnatt. Ivrig etter å finne cache nr. 100 før midnatt, gikk vi rett over toppen og mot cachen. Det ble en rolig og mysete leting, da skumringen allerede hadde lagt seg. Men "noen" haltet seg til å finne nr. 100 og lykkelig over å ha haltet hit, ulykkelig over at det var lenge til neste markering, og lykkelig igjen over at det ikke var langt hjem, og nok en gang ulykkelig over at ankelen var vond, men lykkelig over alle vakre inntrykk, tok vi hverandre i hendene, rørt over kanskje Karmøys vakreste tur, vendte vi haltende og ikke-haltende ned til syklene og trillet til bil, hjem og en god natts søvn...

Karmøys vakreste tur?

søndag 3. juli 2011

Heiavatnet

Den første bratte kneika
Det var vel en ny cache som lokket meg hit, men en ny sti ble funnet, og en trivelig tur med Joachim ble det, da vi la ut søndags formiddag på en korttur fra Brekke og langs den gamle Austreivegen til Heiavatnet. Dette var en positiv overraskelse; -en fin kjerrevei, som er på god vei til å bli en sti. Vi gikk opp den bratte bakken fra Brekke i Kopervik, og var straks i mark som omkranset oss på alle sider, med berg, tjern og granskog.


Litt lenger inn på veien kom vi til et stort vanntårn, hvor Joachim var lysten på den første sjokoladebollen, og hvor vi fikk utsikt mot vatnet, og målet for turen. Herfra bar det raskt nedover på en mer utnyttet grusvei, ned til vatnet hvor en lett tilgjengelig cache var å finne og hvor vi kunne lese plakaten om det fredete naturreservatet hvor det yrer av fugleliv og gjedde i vatnet, som faktisk er sjeldent på disse kanter.

Stenen ved Heiavatnet
Vi satte oss rett og slett på en sten og lyttet til mangfoldet av fuglelyder, før vi vadret hele veien hjemover, med samtaler om reve-feller og revebjeller, som ble nok en oppdagelse for 10-åringen. Så var planene klare for neste tur, denne gangen i gobåten..