Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



mandag 22. oktober 2012

Sør-Karmøy rundt på sykkel

Det er det beste sykkelværet vi kan få: Vindstille, sol og en klar høstluft. Lyset viser frem naturens beste høstfarger. For sjeldenhets skyld kan vi sykle uten motvind på øya i vest: Karmøy.

Sykkeltur rundt Sør-Karmøy er nok en dagligdags trim for landeveis-syklister, med sine 4 mil, men kan også være en fin rolig dagstur for oss dødelige.  Man kan starte fra alle tettstedene på Sør-Karmøy og få den samme runden. Jeg valgte å starte fra det nordligste punktet, Kopervik, og syklet sørover på Vestre Karmøyvei. Resten av goturlaget hang på ved Sævelandsvik, 7 km lenger sør.

Det var lett å tråkke i dag, og snart hadde vi passert både Åkrehamn og Ådland, med stø kurs sørover. Det er flatt landskap forbi Stava og ned til Ferkingstad. Dersom vinden er rolig som i dag, triller nærmest sykkelen av seg selv. Fra Ferkingstad går "Burmaveien" rett østover til den østre langsida av Karmøy. Dit skulle vi også, men ikke før vi hadde nådd øyas sydligste by.

Fra Ferkingstad kirke begynner det å bli noe mer kupert. Svingene slynger seg gjennom Sandhåland og Sandve før veien flater ut igjen mot Skudeneshavn. Det går også an å velge ruta om Syreneset, for en mer landlig tur, men det er litt omvei, og vi følte at farten var for stor til å svinge av mot sørvest.

I Skudeneshavn tok vi oss en drikke og nøttepause før vi startet på Austre Karmøyveg. Med solskinnet i vest, kom ettermiddagslyset som skinte over høstfargene. Etter dumpa "Vik" og bakken til Falnes kirke syklet vi over slettene forbi Hovdastad. Også her kan man få en enda mer landlig tur, ved å sykle via Hillesland og Dale. Vi hadde for stor fart, og valgte derfor ikke å svinge rett mot nord.


Videre mot Blikshavn slynger veien seg i krappe svinger og småbakker. Etter et stykke med berg og lyng, kom vi til tett granskog. Variert!


Det er viktig å høre etter billyder, for i disse skogene er bilene de farligste dyrene. Utenom det er det en flott sykkeltur langs "austre siå" Nord for granskogen kom vi til Tømmervika, der ospen stod og lyste gult foran blå himmel. Løvtrærne lyste i alle farger mens vi syklet mot Stokkastrand. Høsten er vakker!


Ved Stokkastrand er det flatt igen, med noen bakker som avveksling før man er i Kopervik. der skilte vi  lag, og var fornøyd med ettermiddagstrimmen.

Boost le´map

Tid: ca. 3t
Distanse: ca. 42 km
Vanskelighetsgrad: middels, lang sykkeltur
Terreng: afaltert gangsti og landevei

lørdag 20. oktober 2012

Tengdal

Tengdal
Det er en våt værtype over fylket, men vi reiser inn til gohytta i Sauda likevel, og biter tennene sammen for en tur i pøsregnet neste dag. Ingeborg vil vise meg en vakker dal i Saudaområdet, og har minner fra en rekordvarm sommer med bæremeis i bratte bakker. Ikke akkurat sommer i dag, men landskapet ligger vakkert og vått foran oss, da vi kjører opp bakkene fra Åbødalen. Det er en liten parkeringsplass også, selv om denne nok er regnet for hyttegrenda som ligger oppe i dalen. Her parkerer vi, for vi regner ikke med stor trafikk i dag.




Bratt veg til Tengdal
Vi starter turen i pøsregn, og slik går nu dagen (!). Bakkene er bratte helt fra starten av, så det er bare å stålsette seg med en gang. Med så mye regn, er vannføringen stor, og her hvor den fosser ned, ser vi et voldsomt slør langs hele turen.



Når vi kommer opp den første kneika, kommer vi til ruinene av en løe. Slike ble plassert mange plasser i Saudaområdet, minnes vi, fra turen i vår. Informativt nok står det "Midt-lia" på et turskilt. Å være halvveis er belønning i seg selv...

Vi vandret videre opp neste kneik, stadig på kjerrevei, -noe som er takknemlig på våte dager. Lenger opp i lia kommer vi til en seter som har utviklet seg til en liten hyttegrend. Her er det en god blanding av bevarte tømmerhus og moderne hytter. Ikke nok til å stoppe å undre, så vi vandrer frem til målet. Det er ikke langt unna, og etter kort tid er i på flaten der målet vårt er.

Tengdal
Vi kommer snart opp til en stor flate, med en buldrende foss som bakteppe. Over bekken, som er veldig elvete i dag, er det laget til en fin bru. Her oppe ligger det en liten grend av eldre hytter. Tømret opp og med velgjorte steingarder rundt. Over oss ligger Tengdalsnuten (949 moh) majestetisk, så det hele er veldig prehistorisk, idyllisk og vakkert.

Ingeborg springer fort bort til et snekkerlag. De renoverer en av hyttene, og vi får vite at mange av hyttene er opp til 100 år gamle. Vi får også vite at leden videre kan føre oss helt til Etne, om vi vil. Det vil vi ikke, men turen kan ikke stoppe her! Derfor går vi opp elveleiet til Tengdalselva, der den flotte fossen viser muskler.

Tengdalselva

Det blir dermed en bratt bakke til, før vi tenker at det visstnok bare går oppover i dag. Det er tid for å snu. Nå trasker vi nedover, og over sletta, denne gangen i myra, til vi kommer frem til den søte bekken "Søtebekk". Videre herfra på stier, mot onkelens hytte rett der nede. Der skuer vi veggen og trappa, og inntar kaffe og sjokolade.

Søtebekk
På turen hjem krysser vi Tengdalselva igjen, som viser muskler hele veien, slik at jeg selv føler meg som en vekling. Regnet øker på, kameraet blir vått, og mange fuktige bilder blir tatt på vei tilbake til bilen. Det ble en våt dag, men i et vakkert landskap hele turen. Anbefales.


Trykk for gokart

Tid: ca. 2t
Distanse: ca. 6 km
Vanskelighetsgrad: lett
Terreng: kjerrevei, bratt, myrlendt

søndag 14. oktober 2012

Pannekaker på Ryvarden


I dag var det et nydelig vær over Haugalandet, og en gotur fristet etter en overvekt av regn i år. Det ble 2 goturfamilier på tur i et vakkert kystlandskap og klar høstluft.

Når vi kom til Mølstrevåg, skjønte vi fort at det var trafikk ut mot fyrtårnet. Det var nok en utstilling i gjære, for her var det nesten ikke parkeringsplass å finne. Vi sysselsatte barna med geocaching helt fra starten av, og selv lekte jeg med kameraet mitt.



I vår var en turist uheldig med primusen, som førte til en storbrann i lyngheiene. Men naturen vokser seg til. Gresset og den blå himmelen sammen med de brente buskene ga turen et nytt friskt syn. Synd og si det, men fint å se området på en ny måte.

Brannskader på veien ut til Ryvarden
Veien ut til Ryvarden har trillestier, og er egnet for rullestol, som vi hadde med oss i dag. På veien ut møtte vi også på en turistinformant fra Skuddnes, som kom kjørende i en bil (!) faktisk.. Ikke like idyllisk, men hendelsen var fort over. Biler går fort. Vi siktet videre mot Ryvarden.


Selv på en stille dag som denne, kjennes trekken godt fra "Slettå". Vi lette litt før vi fikk ly for trekken. Planen var å lage pannekaker på primus (!) Kanskje litt upassende akkurat her, - men vi hadde ikke tenkt på brannen før vi så de brente buskene. Ute ved fyret fant vi en lun plass der matlaging stod på menyen. Det ble pannekaker på primus uten brann, og sjokolade med nypresset kaffe til dessert. Barna likte ikke kaffen, til opplysning.

Pannekaker ved fyret


Etter et godt måltid, var det tid for å gå hjem igjen. På veien tilbake fant barna den siste geocachen på strekningen, og så bar det hjem til hjem.

Geocaching ved Ryvarden
Les om andre turer til Ryvarden her

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca.30 min. hver vei
Distanse: ca.2 km hver vei
Vanskelighetsgrad: handicap
Terreng: grusvei, småkupert
Cacher i området: 4 + omegn

tirsdag 9. oktober 2012

Haldde

Haldde-toppen 905 moh
Vår andre og lengste tur under goturlagets høstbesøk i Finnmark. Av Altas fjell er Haldde vår stolthet. Den høyeste av toppene er den høyeste i kommunen med sine 1149 moh, men er vanskelig å komme til, da det bare er en steinur, og ingen sti. Lillebroren er en sukkertopp på 905 moh, rett ved fjorden, og er synlig fra byen. Altaværinger er også stolt av dens historie og feirer dette med en Halddemarsj hvert år. I tillegg er veiene opp så gode, at noen velger å sykle ruta.

Selv har jeg vært på toppen både vår, høst og vinter. Min siste tur på toppen var nyttårsaften 1993/1994 i et eventyrlig blålys, månelys og nordlys. I dag, mer enn 18 år senere, ville jeg ta med meg min kjære for å besøke denne flotte toppen i hjembygda mi.

Skyene dekte toppen godt i dag, og det var uvisst om vi i det hele tatt ville få utsikt over landskapet rundt. Men værmeldingen meldte om solgløtt, så vi lot ikke sjansen glippe fra oss. Vi regnet med både regn og kuldegrader, og kjøpe inn ekstra ull for anledningen. Nøkkel til det gamle observatoriet og boligen der oppe, hentet vi på rådhuset.

Utgangspunktet for turen er Kåfjord, en arm av Altafjorden. Vi startet i godt tempo opp den første bratte bakken. Det er gode kjerreveier her, og jeg undret på om det hadde gått med 4-hjulstrekkeren min, før jeg sluttet å tenke på det, og konsentrerte meg om løvet som falt i år.

Løvet som falt i år
I den første lange bakken opp mot 300 moh fikk vi stadig bedre utsikt ned mot Kåfjorden, og snart kunne vi se like inn til Alta. Den første kneika er 3 km lang og går gjennom løvskog, med Brakkelva sildrende ved siden av leden. Her oppdaget vi at turen var 9 km hver vei, og ikke t/r som jeg misvisende fant ut på turbeskrivelsen.

Storefjellet



Siste bakken opp Storfjellet
Skoggrensa gå omtrent her, på 300 moh, og en bratt bakke på 200 høydemeter slynger seg opp mot Storfjellet. Halve turen var unnagjort, og litt lenger oppe på fjellet kunne vi se skyene som dekket Halddetoppen på andre siden av et dalføre. Vi passerte et trolsk tjern, før vi snart var i overkant av Annasvannet og dalføret som leder mot toppen.


Annasvannet
Halddetoppen kalles også Sukkertoppen, og er en av de mest karakteristiske sukkertoppene jeg har sett, dekket av et tykt lag med steirøys. Uten veien ville nok denne turen tatt mye lengre tid, men vi var heldige som kom snaue 100 år etter at veien ble bygd.

Skyene dekket toppen
Nede i dalen kunne vi se restene av sivilisasjon. Nordlysobservatoriet var i drift til 1926, og det ble gjort et omfattende arbeid for å gjøre transport og elektrisitet tilgjengelig. Her kunne vi se rester av strøm-master, vinsjer og en godt brøytet vei, gjennom det steinete landskapet. Vi fikk en svak nedstigning til elveleiet, og så veien slynge seg opp i fjellsida på selve sukkertoppen.


Nå tråkket vi med friskt mot opp mot skyene, selv om vi fortsatt ikke kunne se toppen. Men det dukket stadig opp steiner med sekundering. Ingeborg oppdaget at steinura var i mange forskjellige farger, og ville egentlig dra alle steinene hjem, men nøyde seg med en håndfull. Skyene var i drift, og i korte øyeblikk kunne vi skimte bygningene der oppe. Vi nærmet oss...


Etter 2,5 timers gange så vi den siste steinen innskrevet med "200 meter til toppen" og i det øyeblikket drev skyene vekk, slik at vi kunne se begge bygningene. Vi var i mål.

Observatoriet og vintertunnellen
Fra hovedhuset går det en vintertunnell til observatoriet som ligger helt på tuppen. Vi skulle opp til 905 moh, og forhåpentligvis komme oss inn i observatoriet. Litt klatring ble det på tretaket over tunnellen, før vi var oppe ved observatoriet. Nøkkelen passet fint, men døra hadde "slått seg" kraftig, slik at vi ikke fikk den opp.

I hovedhuset
Da gikk vi ned til hovedhuset igjen og prøvde nøkkelen der. Den passet og vi kom inn i et romslig lokale, som tydeligvis brukes til festlige anledninger. Her satte vi oss til bords, og lagde oss hurtigmat, presskaffe, med nogo attåt, som vi åt.

Han far nede i Alta ventet på at turistene skulle komme hjem. Men det var bare en unnskyldning for å komme ned. For vi ble litt frosne inne i huset, og tok til å vandre hjem igjen, før kulda satte seg i vinduskarmen og natta ble lang. Da vi skulle til å gå ned veien, kom det et drag over toppen, og plutselig forsvant skyene en liten stund, slik at vi kunne se toppen i sin helhet, og noe av landskapet rundt. Det ble ivrig knipsing, før vi satte fart og vandret i godt tempo tilbake til Kåfjorden.

---

Dagen etter kunne vi se at skyene lettet over toppen, slik at vi kunne ta bilder med utsikt fra Alta. Den var forunderlig lik høydekurven på trackeren (!)

Halddetoppen skyline

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca.  5-6t t/r
Distanse: ca. 18 km t/r
Vanskelighetsgrad: krevende
Terreng: kjerrevei, bratt

søndag 7. oktober 2012

Sautso

Sautso
Høstferien tilbrakte goturlaget i Finnmark, mine hjemtrakter. Vi benyttet sjansen til å ta to turer i Alta-området. Den første av disse gikk til Sautso, kjent som Alta Canyon. Den er som en lillebror til Grand Canyon, er en av Nord-Europas største, og ligger rundt den lakserike Altaelva. Elvegjelet er 10 km langt og opptil 400 meter dypt. Absolutt verdt et besøk. På 80-tallet ble øvre del av vassdraget demmet opp, mens den delen av dalen som kalles Alta Canyon ble bevart.

Fra Gargiaveien
Jeg gikk her en gang på nittitallet, og husker ikke stort annet enn utsikten. Derfor regnet jeg turen for en nokså kort tur. Med oss hadde vi min bror, min søster og min søstersønn. Alle har navn. Ruta vi tok i dag starter fra Gargiavegen, - gamleveien mellom Alta og Soulovuopme, hvor Bæskadesrennet arrangeres hver vinter. Vi kjørte forbi Gargia fjellstue, og gikk rett mot Altaelva. Diskusjonen gikk om avstand og tid. Mens jeg regnet med 2-3 kilometer til canyon, regnet bror med navn, at dette minst var 5 km.


Her gikk vi over viddelandskap, litt for sent til å se løvtrærne i høstfarger, men tidlig nok til å se landskapet rødkledt av lyng, gress og mose. Det var en kald luft her oppe, men vi unnslapp regn mens vi vandret kjerreveiene inn mot dalen. Etter en halvtime og 2,5km nærmet vi oss dalen. Vi så en kløft foran oss og vasset over Vähännivanronka (faktisk). Trodde vi var nærme nå, men stien ledet oss sør over slakke hauger, og ikke ut mot kanten.

Over Vähännivanronka
Vi dikuterte litt om det var rett vei, men den karakteristiske dalen var ikke i skue. En studie på kart og gps, og vi fant ut at vi måtte lenger sør. Dermed vandret vi videre. Et par kilemeter sørover, fikk Tessa (bikkja) plutselig fart over seg, og der så vi at den hadde oppdaget rein, som den jagde på til den ga opp. De neste meterene så vi stadig flere rein, helt til en liten flokk var et steinkast unna oss. Vi vurderte om vi skulle kaste stein for å sjekke, men lot det være til fordel for fotograferingen. Karmøybuen fikk oppleve Finnmark på sitt beste, og ble nesten paralysert av synet.


Etter en god fotostopp med reinsdyr, gikk vi videre. Stadig vekk syntes vi turen var lengre enn antatt, og når vi kom til elva Cáppesjohka fant vi det like godt å vandre i retning dalen.

Cáppesjohka


Det ble en 100 meter nedstigning i en nydelig lyngkledd bakke, med elva brusende ved siden av oss gjennom små kløfter og kampesteiner, før vi var nede ved en stupkant, og elva i fritt fall, mens vi plantet rompa ned, for en pause.

På kanten av Sautso
Rast i bakken
Yngste karen i laget viste at han ikke hadde særlig høydeskrekk, der han satte seg på kanten av stupet for å ta noen profesjonelle mobilbilder.

Vi gikk bort på en høyde, og der fikk vi se Cávzu (Sautso) i sør, med sine 400 meter loddrette grusfall ned mot elva. Lufta var klad og klar. Etter en kjapp middag, varm kaffe og kald sjokolade, ble det kjølig å sitte der på kanten av stupet, så vi vendte hjem til hu mor og an far, som ventet bekymringsløst i Alta. Da ble det 6 km hver vei gitt, og selv da var vi ikke ved selve målet, en gang...










Trykk på kartet for zoom

Tid: ca.  3t t/r
Distanse: ca. 12 km t/r
Vanskelighetsgrad: middels
Terreng: kjerrevei, myr, vidde, flatt