Skjold på halv-tversen

Mot Varden. Ålfjorden bak

Parkering langs E139 ved Hodnafjell

I april gikk jeg meg en runde i Skjold, og traff på en del turentusiaster som hevdet hardnakket og berrføtt(!), at de var med på arrangementet "Skjold på tvers".  Den ruta berørte min egendefinerte "Skjold i ring" med noen topper, men hovedsakelig er ruta lenger vest. Noe jeg ble nysgjerrig på. I dag hadde jeg hele dagen til rådighet, og i forbindelse med en konfirmasjon, stakk jeg til fjells for å prøve ut området i "Skjold på tvers" Er man sprek og har mange soltimer til rådighet, kan man gå like inn til mål, men jeg nøyde meg med halve ruta (sånn rent teknisk: halve ruta tur/ retur er jo hel.... så da...)

Brattveggen på Hodnafjell

Skaret på brattsida, Grindafjorden bak

I tillegg til "Skjold på tvers" hadde jeg fått nyss i en brattere vei opp til Hodnafjellet. Dette fjellet besteg jeg første gang i 2012, men da den enkle (likevel bratte) ruta fra Tveit. Dermed skulle jeg få gjort unna to nye observasjoner, når jeg la ut på tur, sånn utpå formiddagen.

Første del av ruta ble en ren klatreopplevelse. Jeg parkerte ved bomstasjonen ved foten av Hodnafjellet, og krysset den trafikkerte veien med livet som innsats, før jeg begynte stigningen oppover. Det forsvant mange høydemeter under meg, på kort tid, og ikke var det noen sti å finne, når jeg klatret opp ura i skaret øst for toppen. Når man klatrer på denne måten får man raskt utsikt, og den er vakker i Skjoldafjorden (!). Noen partier var mer utfordrende enn andre, men egentlig gikk hele oppstigningen gjennom skaret ganske greit.
           

Opp av skaret lå det en bratt gresskledd bakke øst for meg. På min venstre side var det bratt svaberg, og jeg tok den utfordringen også, og begynte å klatre opp de bratte fjellsidene. Denne delen var mer utfordrende, og klatreren i meg (den lille) fikk brynet seg. Det er nok mer vanlig å runde toppen lenger borti bakken, men dette var skikkelig gøy, så jeg klatret avgårde til jeg kom til toppen av Hodnafjellet (325 moh) og var allerede på turens høyeste punkt... Oppstigningen tok en god halvtime.

Hodnafjellet 325 moh

Nå var det "tversen" som gjaldt. Det var en godt merket løype øst for toppen og neste mål var Varden. Det ble selvsagt en liten nedstigning  mot det kuperte området nord for toppen, og jeg gikk inn i Vindafjord kommune klar for vind fra fjorden... Det var et mektig lavfjellskue med lite vegetasjon langs ruta mi. En huggorm hilset meg i en av småmyrene, og etter å ha sett noen orm i vår, fikk jeg endelig festet en på minnekortet.

Etter en liten halvtime over småknauser og småmyrer, passerte jeg to billedskjønne vatn på omlag 250 moh, det siste lå beskyttet mellom småknauser og den siste lå rett under "Varden".

Før jeg kom til Varden toppet jeg også et koksgrå berg, som lå som en bratt glatt tunge midt i terrenget, der  fjellene hadde en ellers lysere gråfarge. Naturen er alltid full av overraskelser. tenker leserne ble imponert der (!)

Varden 280 moh, Skjold i bakgrunnen

Jeg var kommet til Varden (280 moh), - turens andre, og nesthøyeste topp, og kunne se vidt utover både Skjoldafjorden og toppene i nord, som jeg planla å toppe i dag. Den vide Naustdalen lå foran meg, og det så langt ut til dagens tredje topp: Naustdalsfjellet.

Naustdalen

Det var bare å labbe avgårde. Lett gikk det, nedover dalsida, og vestavinden blåste godt i disse slakke bakkene ned mot dalbunnen. Men så gikk det slakt oppover igjen, og jeg kom i le for vinden mot Naustdalsfjellet.

Toppunktet på 204 moh var en liten avstikker fra stien, men verdt det. På toppen var det nydelig utsikt inn i Hordaland, med Sundførvågen i vest, skinnende blått mot meg. Jeg var klar for en sjokoladebolle, og med vind i ryggen satte jeg meg mot øst og fikk utsikt videre langs leden. Der lå Hovåsen og ved foten av det, Naustdalstjørna og Vassåstjørna. Her oppe ble det tid til presset kaffe, og fotoshoot...

Naustdaltjørna og Hovåsen bak

Videre vandret jeg mot Hovåsen langs Naustdalstjørna, og krysset Hestdalen, før jeg tok stigningen over Hovåsen. På andre siden lå grønne beiter som strakks eg opp mot villmarka. Foran meg stod Kjikafjellet 227 moh, dagens fjerde topp, som en bratt tunge og strakte seg mot Skjoldafjorden. "Opp der!", tenkte jeg, og gjorde nettopp det. Fjellsida var bratt, og det tok ikke lang tid før jeg var på den flate ryggen. Jeg gikk ut på kanten og fikk se utover de grønnkledde innmarkene i Skjold.

Lenger nord lå Torefjellet også grønnkledd, med sauebeiter som strakte seg helt til toppen, og hvitprikket av flokken som fråtses seg i gresset. Det avr ikke mer å tenke på. Så nært målet, måtte jeg bare vandre videre til Torefjellet. Jeg gikk ned fra fjellet, og bratt var det jammen meg på nordsida også. Men ned i bakken fikk jeg øye på enda et yndig lite vatn, og en knaus liggende bak det.

Mot Torefjell og Ålfjorden

Hestfjelltjørna

Det var Hestfjelltjørna som hadde klemt seg fast foran Hestfjellet, og jeg passerte det med stor iver, før jeg kom ned til beitene ved Torefjell go tok den kort turen til topps på 220 moh. På toppen fikk jeg se like ut Ålfjorden. Det var tid for hovedmåltidet...

Torefjellet 220 moh

Jeg slo med ned i delvis le for den stadig kaldere vinden, og med varmtvann på termosen, rakk det akkurat til å fylle opp matposen og en god kopp kaffe. Mat med utsikt...

Mat med utsikt

Man blir fort kald av å sitte i vårtemperaturen, og særlig oppakket var jeg heller ikke i dag. Jeg vendte hjem, og bestemte meg for å strake veien tilbake med bare en pause. Denne tok jeg ved Naustdalsfjellet.

I skaret lengst øst for toppen var det ulendt

Tilbake ved Hodnafjellet, kortet jeg ned minste motstands veg, trodde jeg. Jeg gikk ikke ned bratta jeg gikk opp, men tok istedet ned i gressbakkene. Men de førte meg ikke helt ned. Foran meg var det stupbratte vegger og et fornuftig veivalg måtte taes ved hvert skritt, for ikke å havne på stupkanten.
Det endte opp med et skar som ikke var spesielt lett framkommelig, men det gikk selvfølgelig greit, det også, selv omjeg ikke vil anbefale den ruta. Dersom du ikke ligger klatring "off-pist" er det nok bedre å følge kjerreveien fra Tveit...

Kart fra UT.no

Distanse: 15 km t/r

Tid 2-3 t hver vei

Terreng: Delvis bratt, kupert, svaberg, myr, merkede stier

Mjåvatnet

Ved Mjåvatnet er det god parkering for biler, og herfra er også den korteste ruta inn til Røyningsbu. På kartet er det anvist sti rundt vatnet, og det var dette som pirret nysgjerrigheten min for en korttur i dag. Men i tillegg til bare å runde Mjåvatnet, fikk jeg se flere vatn langs veien.

Leteksjon ved Holmavatn i dag

Det er fortsatt en nydelig vår på øya, og har lenge vært tørt, men uvitende om hvor fuktig stien var, kledde jeg meg i gode fjellsko. Det første som slo meg når jeg så Mjåvatnet var den klare blåfargen. Det er da jeg føler man fanger øyeblikket som aldri kommer igjen. Akkurat i dag var lysforholdene og vindforholdene perfekt til å se akkurat denne fargen...

I dag fikk jeg selskap av storfuglen Sea King, som lager nok lyd til at man ikke føler at man er i villmarka likevel. Senere fikk jeg vite at de var ut på leteaksjon, så min overbærenhet fikk likviditet, sånn rent politisk.

Indre Holmavatn

Furua

Jeg gikk mot Holmavatnet, med  propelllyd langs hele Mjåvatnet, og søkte blikket mot andre siden av Mjåvatnet, hvor jeg skulle gå. Jeg la merke til små knauser, og tenkte at dette ikke skulle bli så verst... Det tok ikke lang tid, kanskje under 20 minutter før jeg nærmet med Holmavatnet, og måtte ta av til høyre, ved denne furua, som eneste sikre skilting. En sti så ut til å gå der, så jeg prøvde meg...

Det tok ikke lang tid før stien ble utydelig. På høyre side hadde jeg likevel Mjåvatnet, men foran meg, et hav av braker. Braker er kanskje det verste jeg vet på tur. De har stive kvister med stikkende nåler, som gjør det vanskelig å ta seg frem. Men med noen små stopp og et stort falkeblikk, fant jeg logikken og veien videre til neste spor av mennesker (evt. sau)

Videre østover og vekk fra vatnet ble jeg nå ledet, delvis på tydelig sti, og delvis gjennom myr eller braker. Jeg fulgt hjertet og ikke fornuften.. Nå kom jeg etterhvert opp på en høyde, og fikk se grensen til et landbruksområde, med grønne beiter på andre siden av gjerdet. Det ble et fotografisk minne av plassen, før jeg prøvde å finne veien videre.

Her er graset grønnere på andre siden

Morsomme bergformasjoner.

Et vagt minne hadde jeg fra en vinterdag, omlag 10 år siden. Da gikk jeg over disse heiene på snødekke for en planlagt rute sør fra Vik i Skudeneshavn, men endte opp på Burmaveien, og måtte gå hele Austrevegen hjem på asfalt. Disse åsene var fulle av minner...

Jeg fulgte gjerdet over neste hei og så en hytte rett der borte. Da la jeg inn en pause der borte, og satte meg ned, på grensen til enda et beite, med myrområder marmorert inn i marka. Det ble en müslibar, og medbrakt drikke, før jeg fortsatte videre ned langs heiene over Hilleslandsvatnet.

Hilleslandvatnet

Tørketid?

Jeg bet meg merke i at tørketiden denne våren hadde satt merke i jorda. De partiene som ellers skulle vært gjørmete og våte, var nå skrupet inn og sprukket opp.

Kvitsøy i horisonten

På min høyre side var et yrende hekkeliv,  og foran meg så jeg Skudefjorden og sørøst til Kvitsøy. Nå kom jeg på kjerreveier, og snart velbrukte gårdsveier. Ved Tronganhaugen fulgte jeg skilting mot Røyningsbu. Nå hadde jeg mulighet til å gå rakt til Mjåvatnet.

Yrende hekkeliv over myr og tjern

Men jeg nøt det gode været, og vendte like godt over Tronganhaugen til Presteveien. Denne stiene går helt til Kvilhaug, og leder meg på sørsiden av Røyningsvatnet. Nå gikk jeg enda litt mer nordover Presteveien, og flere stideler, før jeg endelig tok et valg, og vendte mot Mjåvatnet, på stier som ikke er merket på kartet, men godt skiltet der inne i skogen. Snart var jeg tilbake ved bilen, etter nok en ny oppdagelse, og en vakker tur rundt Mjåvatnet.

Kart fra UT.no

Tid: 2 t rundtur

Distanse: 7 km

Terreng: Småkupert, delvis merket løype, berg, myr, kjerrevei

Ådnafjell

For et par år siden, mens Goturlaget enda var på høgget med Geocaching, var det en topp, og en cache i Tysvær vi snakket om, men aldri dro til: Ådnafjell. Det var et nydelig vårvær 1.mai, og jeg bestemte meg for å marsjere til denne lille toppen. Kjøreturen ble lengre enn forventet. For p komme til området, må man kjøre fra Frakkagjerd eller Førresvik, og følge veien sørover, nesten helt til Stegaberg / Hauge. Her er det ikke anvist noe parkering, men det går an parkere ved Stegaberg skole noen hundre meter fra stistart, eller finne en lomme langs veien i Våge-området.

Stistart fra Våge

Jeg gikk ut av bilen, ganske nært stistart, og sauen stirret på meg, som om jeg skulle vært nordfra. Jeg fikk på meg skoene, og lette meg fram til skiltet ved veien, som pakte frem leden min. Stien gikk først over grønne små enger, og tror du ikke sauen var nysgjerrig på med der også... - eller kanskje skolebolla i sekken min..

Videre langs en steingard, til jeg kom til en port, og ble ledet på noen småberg, og fikk utsyn nordover ut over det vakre Vågevatnet.

Porten

Rotavika i Vågevatnet

Vågevatnet

Etter noen bilder, noen småhauger, og noen småmyrer, kom jeg til Bårdtjødnå, som er et personlig tjern med plankebroer rundt. Jeg fikk øye på på denne sommerfuglen. Om noen vet navnet på den, så grunn på dette..

Ådnafjell

Etter Bårdtjødnå, ble stien mer kjedelig et stykke. Her fulgte den kraftledningen, som jo aldri er særlig sjarmerende. Men rett frem gikk det, og etterhvert rett opp en bakke også. Ikke før jeg var på bakketoppen skjønte jeg at jeg hadde kommet opp til Ådnafjell (126 moh). Nå var det bare en slakk helling på berget bort til toppen. Og turen hadde blitt unnagjort på under 45 min.

Ådnavatnet

Jeg spankulerte litt rundt toppområdet, og når jeg gikk litt sørover åpenbarte Ådnavatnet seg for min fot. I turbeskrivelsen ahr noen også kommentert at det går en ti mot Apeland. Den hadde jeg lyst å prøve ut, men ale stilignende spor endte opp i braker eller lyng, så til slutt måtte jeg bare sette meg ned, nyte lunsjen, utsikten, og fuglelydene, før jeg vendte hjem igjen.

Kart fra UT.no

Tid: 1,5 - 2 t t/r

Distanse: ca.5km t/r

Terreng: Skogsti, myrlent, litt bratt mot toppen