Nordstøldalen på ski

Mosbakka, med Reinsnuten i sikte

Jeg og godama har helga alene på Bekkestova og skal utøve skigåing på langs. Det er nydelig vær i vente, og med nyinnkjøpte feller til kjæresten er vi godt forberedt på bakker. De er det nemlig mange av i Sauda...

Første tur denne helga går til Nordstøldalen. Oppstart er Lyngmyr, bare et snøballkast fra hytta, dersom man er veltrent i snøballkrig. Lyngmyr er en liten skiskytterstadion nederst i Svandalen, med mange løyper å velge mellom. Vi velger ruta opp til nabobdalen. Fra parkeringen ser vi bare bakker, så fellene monteres med en gang. På de utydelige kartene virker dette som eneste stigningen, men det skal vise seg at det skal vise seg.

Vi trasker som turgåere flest, og merker at fellene er på, for her er det bare å labbe oppover. Det føles som juks, men gir stor glede, og sparer oss for krefter. Jeg bestemmer meg for å være kjentmann, og hevder brått at dett var dett, og formaner demontering av fellene. Under begrunnet tvil går godama med på dette og brått er vi på bakglatta, klar for å gå videre. Bare 100 meter bortover kommer første stivalg, og vi må spørre noen forbipasserende siddiser om veivalget. Vi følger rådene og holder mot nord, eller "babord", som det heter blant isbrytere.

Løypene videre skal vise seg å ha mer oppoverbakker. Området kalles for Mosbakka, men det er under snøen... Vi får kjenne godt på fiskeben igjen, men også utforkjøring de neste 3 kilometerene. Vi går gjennom vakker furuskog, over gamle bruer, og forbi noen gamle støler. Foran oss stikker det seg frem en karakteristisk snødekt topp, som vi snart lærer at er Hovlandsnuten (931 moh). En fristelse til påsketuren, kanskje..?

Hovlandsnuten stikker opp til venstre (nord)

Klar for neste bakke

Kupert og bakkete er det hele veien, og spesielt et trangt og bratt parti legger vi merke til, før vi endelig er oppe ved Risvollia og et nytt stidele. Vi har kommet til Nordstøldalen, og har allerede hatt en total stigning på 200 høydemeter. Vi ser også skyer trenge på fra nord, og bestemmer oss for en rast i bakken, i tilfelle det blir for kaldt til det senere.

Bakkene mot Risvollia

Etter en rast i bakken, og bilder i motlys, bryter vi opp igjen og går videre mot Nordstøldalen. Løypene går kupert videre enda en kilometer før den flater ut. Øyet klarer å se innerst mot dalen, der det er en bratt bakke. Terrenget åpner seg, og det eneste som skjemmer, er noen høyspentmaster som ikke ble protestert mot i fortida.

Nordstøldalen

Vi følger dalen helt inn, og er på diskusjonsnivå om vi skal klatre opp bakken, for å komme opp til Storavatnet og kanskje helt inn til Storvassbu. Hit vurderte jeg og Fredrik å gå til, ett år tilbake. Kjæresten leser meg godt, og forstår at lysten ligger høyt i kurs. Bakken ser tung ut, og været ser ut til å bli gråere.

Glad for å være ferdig med den verste kneika

Men der, innerst i dalen løper noen barn forbi oss i full fres, med sekk på ryggen og ski på bena, på strak kurs mot bakken. Gnisten tennes for fullt hos Ingeborg, og vi bestemmer oss for ikke å være dårligere, så vi følger etter harene, og fiskebener oss opp bakken, vi også.

Bakken er tung, og vi ønsker at fellene var montert under skia. Likevel tror vi at vi skal klare bakkene uten feller, og tar alle de 100 høydemeterene med barn i hælene. Andpustne ser vi fedre med pulk og sekk som klarer å holde tempoet vårt, og innbitt legger vi oss rett foran, slik at både stolthet og goformen skal holdes gående. Akkurat da vi tror vi har nådd toppunktet, ser vi en dump, og en bakke til...

Men nå lar vi oss ikke knekke. Vi kjører utfor og løper opp den neste bakken. Med glede og en økende selvtillit, skjønner vi at vi har nådd toppunktet på nesten 600 moh, totalt 450 høydemeter over startpunktet. Vi er i Hanaskar. Her tar de oppkjørte løypene slutt, og vi må stole på skisporene

Hanaskar (598 moh)

En far og to barn passerer oss når vi ser Storavatnet (575 moh) ligge foran oss. Familien prøver ut isen for oss, slik at vi ikke utsetter kjærligheten for brudd i isen. Vi følger etter i godt tempo. It´s not the fart that kills, but the smell!  Rundt første neset ser vi Storvassbu ligge fint til i en bakke, og etter 1 km på vatnet er vi på hytta. Her har noen fedre rigget seg til for å overnatte, og vi får slippe inn for en kopp kaffe. For det blåser kaldt på vatnet.

Storavatnet (575 moh)

Storvassbu

Vi setter oss inn og koser oss med kaffe og småkaker, en appelsin og litt sjokolade. Når ølet hentes frem blant mannfolka, bestemmer vi oss for å dra hjemover mot finnbiffen på Bekkestova. På den måten slipper vi komplikasjoner, som f.eksempel slåsskamp og isbading, eller andre lumske ideer...

Vi spurter over vatnet igjen, og renner ned de bratte bakkene til Nordstøldalen. Et magisk lys møter oss i skaret,  og avtrekkerknappen løses ut...

Fra dalen bestemmer vi oss for å fortsette på runden som ble beskrevet på UT.no, og vi kjører ned på østsiden av dalen, passerer Nordstølene, og kommer rimelig kjapt ned til stidelet som leder oss tilbake til Risvollia.

Nå er det nesten bare utfokjøring igjen, og vi er snart tilbake på Lyngmyr, og kan ta kosen med en deilig finnbiff og etpar slag med yatzy utover kveldstimene...

Trykk for zoom

Tid: ca.5 t

Distanse: ca.18 km

Vanskelighetsgrad: Krevende

Terreng: Kupert, noen bratte partier

Grønaheinuten

Grønaheinuten 1299 moh

Ruta opp til Grønaheinuten er en tur jeg ikke hadde hørt om før, og i et område jeg heller ikke trodde gikk an å gå tur. Det er flere fjelltopper rundt Fossdal, og de ender stupbratt ned mot dalen og ser ufremkommelig ut. Men Saudabuen har funnet veien og lagt toppen til utfordringen "Sauda 7 Summits", som vi er med på for andre år på rad. 

Fjellene rundt Fossdal

Grønaheinuten er den lengste turen i utfordringa, og i dag griper vi sjansen, nå som vi har mengder med soltimer og en glimrende sommerdag. Men vi har lagt oss til gamle vaner og starter ikke før etter en god frokost som varer til ettermiddagen. Vi starter fra Buer, Mjelkhaug, der det er skiltet til Fossdal. Dette er en fin rute gjennom skog, over elv, og til man får fossen midt i fleisen og kan nyte det vakreste Åbødalen har å by på.

Fossdalsfossen (Kuvestølsnuten bak)

Kvannegrødnuten t.v. Grønaheinuten i horisonten t.h.

Det er 2 km opp til Fossdalsvatnet og 200 høydemeter, så det er en god bakketur til oppvarming. Været er nydelig men varmt, så vi har mye drikke med og trenger det stadig vekk. 

Fossdalsvatnet

Vi har aldri vært lengre inn en Fossdalsvatnet, så for oss blir dette rene ekspedisjonen. Vi har fått noen tips av de lokalkjente, dog. Vi følger tydelig sti ned til vatnet, før vi følger den første elva oppover i lia. Det er en del dyretråkk mellom mennesketråkk, og noen forvirrede pasienter ser det også ut til har gått her oppe. Men vi følger elva så godt vi kan, og snart er vi på en sti som er enig med seg selv.

Opp til Gråbotnen er det enkelt å komme seg frem. Vi må opp noen bratte bakker før vi er helt inne ca.920 moh. Det er overveldende høye fjell rundt oss, der de viser den skumleste siden av seg selv og forsøker å ta livet av motet vårt. Etterhver kan vi se en bratt gressbakke som vi har hørt om. Den ser ikke veldig fremkommelig ut, men vi satser på at lokalkunnskapen og erfaringen ikke spiller oss et puss.

Når vi kommer til Gråbotnen dreier vi hardt mot venstre og har den mest eksponerte etappen foran oss. På østsiden ligger Storaheinuten, som vi klarte å gå på ski til. Men her er terrenget mye brattere og skredfarlig.  Gressbakkene som er blandet med ur heller bratt ned mot dalbunnen. 

Gessbakkene vi må opp

Gråbotnen

Her er det smale stier som ligner mest på dyretråkk i bratthenget et par hundre meter bortover. Vi går nå i retning Kvannegrødnuten, før vi dreier nordover og kommer til et tryggere og mindre bratt parti. Mens vi går oppover bratterrenget hører vi overraskende tordenskrall, og det begynner å regne litt. Men heldigvis gir det seg fort, og bakken blir ikke faretruende våt. Vi våger derfor å forsette. Det var ikke meldt regn i dag...?

Over brekka 1000 moh ser vi nå ryggen til Grønaheinuten. Det ser greit ut å komme oss opp, men nå går vi kun etter kart. Vi sikter opp gressbakken til snaufjellet mot øst. Det er brattere enn forventet, men god fremkommelighet. 

Bratt bakke fra 1000 - 1200 moh

På snaufjellet er det mange fordypninger. Noen har snøfonner igjen, eller smeltedammer, mens det ellers er nokså blankskurte fjell. Noe enkel klyving og små avsatser må vi gå før vi er på høyde med toppen 1290 moh. Da ser vi varden og kan gå i lett småkupert fjellterreng bort til varden 1299 moh.

Varden i sikte

Grønaheinuten 1299 moh

Her oppe ser vi Folgefonna oppsiktsvekkende godt. Og foran fonna ligger Indre Etnefjellene mot Åkrafjorden. Dette er fjellpartiet i DNT-Gullruta mellom Storvassbu og Simlebu. 

Folgefonna og Indre Etnefjella

Vi har hørt litt tordenskrall på vei opp, og nå ser vi tordenvær i øst. Dette følger vi nøye med på en stund, og vurderer at det er på vei sørover og ikke i vår retning. Da er dagen reddet og vi kan gå ned i spektakulært ettermiddagslys, og deretter ned i skyggenes dal, dalen som ikke har noe valg med alle de høye fjella som omkranser den...

Tordenvær i sikte 

Krevende

Tid: 6-7 t t/r

Distanse: 15 km t/r

Høydeforskjell: 870 m (900 m totalt)

Terreng: Delvis merket sti, delvis skiltet, dyretråkk, off piste, myrlendt, ur, bratte partier, snaufjell, snøfonner, klyving 

Ut.no

Blånut og Møssegronuten

Møssegronuten sett fra Blånut

Denne helga har vi goværet med oss og planlegger en 2-dagers tur med overnatting på Sandvasshytta i Indre Etnefjella. Selve hytta har Goturlaget vært på før, med 2 ulike innfallsvinkler. Denne helga skal vi ta en tredje. Planen er å starte fra Øvre Markhus, opp til Møssegro, via Blånut, ned til Sandvasshytta, og retur neste dag ned DNT-stien via Møssegronuten og Markhusstølen. 

Øvre Markhus

Fra Øvre Markhus går vi opp gårdsvei og opp DNT-merket sti mot Sandvasshytta. Bare 100 meter inn på stien ser vi skilting til Blånut, og tar av på den. Da har vi kurs for dagens første mål. Det er familien Lundal som er de mest ivrige stitråkkerne opp disse stiene, siden de har hytte ved foten av Blånut, og det også disse som tilrettelegger stien, beskrivelsen og merkingen oppe ved toppen. Vi føler oss derfor velkomne opp liene. 

Første del av stien går jevnt oppover med noen småsøkk gjennom fin blandet skog opp til Miljateigselva. Her krysser vi på ei lita bru som heter Vetlebru, før vi fortsetter bratt opp i skogen helt opp til Tjødnahaugen. Stiene er veldig gode oppover og er i god stand på tross av regnskyllet som har vært i sommer. 

Vetlebru

Tjødnahaugen 650 moh

Ved Tjødnahaugen 650 moh åpner landskapet seg, med et lite tjern rett ved en bod. Vi ser bratte høye fjell foran oss og skjønner at det er noen høydemeter igjen av toppturen. Foreløpig ser vi ikke Blånut, mens Møssegronuten er tydelig til høyre / sør i dalen. 

Selv om vi ser en bratt bakke foran oss, er det inn i flatlandet vi skal gå. Området het Møssegro ("Mosegro") og er ei gryte der et titalls bekker samler seg til en større å; Mosegroelva. Elva er ikke større enn en bekk, men alle elver har selvsagt sin egen bru, så vi krysser denne og kommer forbi ei enslig hytte, der et trivelig par gjør hyttestellet på finværsdagen. 

Mosegroelva, Møssegronuten bak t.h.

Videre kommer vi til ei lita tradisjonell fjellhytte og har en brattbakke foran oss. Denne er brattere enn den føles, og føles brattere enn den er. Sånn sett er vi skuls. Men fordelen er at vi etterhvert får veldig god oversikt over Møssegro og fjellene på andre siden av Åkrafjorden.

Møssegro

Møssegro

På bakketoppen 830 moh ser vi endelig Blånut foran oss. Vi har nå kommet til Inndalsvatna, der vi passerer en privat hytte og fortsetter i slakt terreng inn i Blånutskaret.

Indredalsvatna 830 moh Blånut t.v.

Indredalsvatna

Blånut og Blånutskaret

Blånutskaret 950 moh

Det tar ikke lang tid gjennom skaret før vi ser noen merkepinner oppover gressbakken til venstre / nord. Derfra ser vi ingen sti, og er prisgitt merkingen. Men det er nå bare en rask bestigning på 100 høydemeter til toppunktet. Veien opp er delvis bratt, men ingen vanskelig partier, og snart er vi der oppe på det lille platået. 

Bratt til topps

Blånut 1053 moh

Vi går opp til første varde, men skjønner at høyeste punktet er på andre siden av et grunt tjern. Dit går vi og nyter lunsj, utsikt og været. For i dag har vi sola med oss, og kan se langt i alle retninger. 

Vi sikter inn kursen til neste mål: Sandvasshytta, hvor vi har forhåndsbestilt rom. I mellom oss er det et lite dalføre og deretter nedoverbakker. Sandvasshytta ligger mer enn 200 meter lavere, men det er ikke noen tydelig sti, slik vi kan se det.

Etter en god pause går vi ned til Blånutskaret igjen og staker rett kurs i bakkene langs Langvotna. Vi holder osss i høyden for å slippe unna tap av høydemeter, og etter et par hundre meter kommer vi inn på sti med noen småvarder. Etterhvert dreier denne stien ned mot Indredalsvatna, men vi ser dyretråkk eller sti oppe i bakken foran oss, og skjærer like god av mot den.

Kurs mot Langvotna og Sandvasshytta

Langvotna og Blånut

Vi holder oss i høyden over vatnet. Kuskardnuten 1064 lager skygge

Valget var rett for nå fører stien oss videre inn langs Langvotna og mot et lite berg i enden av dalen. Stien er delvis utydelig opp mot høyre / vestsiden av berget og der flater terrenget seg ut.

Sandvatnet

Igjen dreier stien ned fra høyden, nå mot Nautavatnet, i motsatt retning av der vi skal. Vi framfylker oss derfor og skjærer av i protest igjen,  til vi kommer ned fra høyden og rett inn på DNT-stien.

Nå følger vi standarden resten av stien inn til Storvassbu. Men vi blir litt distrahert av en rypefamilie. Hadde vi vært jegere, kunne dette blitt en fin middag. Men synet metter inntrykket, og fuglene får være i fred, til gode for både rypa og fotografen. 

DNT-merket sti

Mot slutten går det delvis bratt ned til vatnet, og så den lille oppstigningen til høyden hvor hytta ligger. I dag er hytta full av frivillige gjetere, glade turlag og imponerte tyskere. Her tar vi oss en velfortjent finnbiff, god drikke og en aften ispedd latter, spill og sosialt nærvær.

Sandvasshytta

Dag 2

Neste morgen har de aller fleste det travelt. Trolig av to grunner: Det er meldt nedbør i ettermiddag, og det gjelder å være først ute så man ikke får ansvar for siste utvasken. Goturlaget med sin filosofi synes derimot det er greit å ta det med ro, nyte ro og ro avgårde når det passer oss. Vi blir derfor en av de siste til å forlate hytta, og får med oss siste utvask, før vi går mot dagens hovedmål: Møssegronuten.

Skautanuten 1250 moh

Da er det bare å ta fatt på oppoverbakken mot Nautavatnet igjen, og forbi punktet vi kom ned på stien i går. Men oppoverbakken stopper ikke der. Vi må videre opp på en høyde 958 moh. Der opp får jeg en overraskelse, for her kan man se helt ned til Blomstølen, som er neste hytte i "Gullruta", og hvor jeg hadde guttetur med sønn og søskenbarn i 2017.

Utsikt mot Blømstølen

Nautavatnet 886 moh

Nautavatnet og Møssegronuten

Stien vender nå mot Nautavatnet igjen og ned til dalsøkket, før man må opp igjen på en siste høyde 928 moh. Og det er herfra vi skal finne vårt siste mål for turen: Møssegronuten. Det er ingen sti dit, og vi har heller ikke funnet gis-spor, så nå lager vi en liten beskrivelse: 

Gressrenna går opp mot venstre i fjellveggen

Fra høyde 928 moh kan man se en gressrenne langs stupet. Der skal man opp. Vi velger å gå rett mot kampesteinene og ura nedenfor. Da må vi over en kant som er litt bratt, men det går fint å klyve over i gresset. Over kanten går vi mot den største steinen under ura i lettgått gressbakke,  og snor oss oppover mot gressrenna. 

Bratt opp gressrenna

Da er det litt bratt oppover, men med litt klyving og ved å holde oss helt inntil fjellveggen kommer vi opp på noen få minutter. Der oppe ser vi rett mot høyeste punkt og varden. Vi går i lettgått terreng bort til det siste berget der vi må klyve litt for å komme oss til topps.

Møssegronuten 1135 moh

Men det blåner i motvinden, så vi må komme oss ned 900 høydemeter og til bilen før regnet tar av. Nå kommer vi oss lett ned fra fjellet igjen og har brukt mindre enn en time på toppturen.

Skutatjørna 899 moh

Det er noen vakre daler vi går gjennom ned mot Markhus. På vår høyre side ser vi to topper som frister til en annen gang. Det er tvillingtoppene Hestaskor / Hestaskard - nutene som ikke her bestemt seg for hvem som heter hvor. Det siste tjernet vi passerer er Skutatjørna, som neppe er oppkalt etter noen skip.

Fagerskarlia

I Fagerskarlia går vi etterhvert ned mot Markhusstølen. Vi trapper nå ned fra 900 - 600 moh i en bratt nedoverbakke med god utsikt. 

Markhusstølen nederst i lia

Men regnet har begynt å dusje oss med yr, så vi tar oss ikke tid til å stoppe. Her må vi unngå for våte klær, så holder godt tempo.

Det bratter seg også til de 300 høydemetrene, og 2 km senere har vi vært gjennom blandet skog med fuktig skogbunn hele veien ned til Øvre Markhus. En 2 dagers vakker fjelltur er over. Nå kan bare regnet komme...

(Øvre Markhus - Blånut)

Krevende

Tid: 5 - 6t t/r

Distanse: 5,5 km

Høydeforskjell: 945 m

Terreng: Skogsti, fjellsti, off-piste, merket, skiltet

Ut.no

(Blånut - Sandvasshytta)

Middels

Tid: 1 t

Distanse: 3,3 km

Høydeforskjell: 240 m

Terreng: fjellsti, umerket, varder, merket, skiltet, off-piste

Ut.no

(Sandvasshytta - Øvre Markhus)

Krevende

Tid: 5 t

Distanse: 7 km

Høydeforskjell: 800 m (855 totalt)

Terreng: DNT-merket sti, skogsti, fjellsti, skog, myrlendt, berg, ur, våte partier, bratte partier

Ut.no

(Møssegronuten)

Middels

Tid: 1 t t/r

Distanse: 2 km t/r

Høydeforskjell: 210 m

Terreng: off-piste, umerket, gressbakke, ur, renne, berg, klyving, bratte partier

Ut.no