Skjold i ring

I dag fristet en lang dagstur meg til Skjold. Jeg har de siste årene besøkt Skjold ved flere anledninger, men hovedsaklig i tilknytning til Longåsdalen, der DNT har hatt hytte, -nå overtatt av lokallaget. Planen i dag var å gå fra Skjold til Bjordal, og finne en måte å "runde" tilbake på. Det skulle vise seg at jeg havnet midt opp i et lokalt arrangement...

Det var ikke spesielt bra vær i sikte, men heller ikke uutholdelig. Meldingen viste lett regn, med solgøtt. Ved oppstart fra Skjold var det nærmest regnfritt, de jeg gikk opp de grusete veiene langs Stemmetjørnbekken, og ble ønsket "go tur" av husfliden.

Det er ganske bratt til å begynne med, men opp ved Stemmetjørn flatet det ut, selv om veien fortsatte i noen små høydekurver. Langs veien var det avstikkere til de små toppene rundt veien: Haukaberg, Ravnafjell og Valåsen. Sistnevnte skulle jeg komme ned fra noen timer senere...

Stemmetjørn 163 moh, sett gjennom vanntett filter

Det ble en kort pust og et bilde ved Stemmetjørn, før jeg fortsatte innover dalen, i oppognedterreng, skulle det vise seg, og på vei opp til Trolltjørna traff jeg plutselig på en speideraktig camp, og forhørte meg litt om hav dette var for fanteri!

En utpest turmann kunne fortelle meg at det var drikke og fruktstasjon for arrangementet "Skjold på tvers" som er et 24 km langt løp fra Hodnafjell og over til sammen 9 småtopper på nordsiden  av Skjoldafjorden. Her passerte de tvers over veien, på vei til Valåsen og så videre. Selv om jeg ble tilbudt både drikke og frukt, følte jeg meg verken sliten eller sulten, og fortsatte videre oppover dalen.

Trolltjørna, 171 moh, sett gjennom bjørk..

Jeg kom snart til Trolltjørna, som lå tildekket av en rekke bjørk langs vannkanten, men ellers fint...
Ikke lenge etterpå var jeg ved veiens ende, og hadde kommet til Holmavatnet.

Holmavatnet 183 moh

Herfra fikk jeg velge. Et veldig vanskelig valg, faktisk! Skulle jeg gå på vest eller østsiden videre mot Bjordal? Det var merket begge veier, men jeg følte meg som en god sosialist og gikk til venstre. Denne stien fulgte jeg noen få hundre meter, før jeg kom inn på en kjerrvei

Gårdsveien ledet meg ned til Bjordal, og jeg rundet Rossafjell i lett gange, stadig bratter ned mot vakre Bjordal.

Kjerreveien ned mot Bjordal

Utsikt mot toppene i øst

Ei løe i bakken

Ved ei løe nede i bakken fant jeg ly for regnet, unnet meg en sjokolade, og knipset meg selv, før jeg brøt opp igjen og vandret nedover resten av bakken.

Bjordal (111 moh) er kledd med grønne enger, og i bakgrunnen ser man Ulserhaug, det høyeste fjellet i området. I bunnen renner Bjordalselva ut i det lille Bjordalsvatnet.

Vel nede i gårdsgrenda stod jeg overfor et nytt valg: Skulle jeg runde Bjordalsvatnet og følge veien, eller skulle jeg ta meg en snarvei over åkrene, og spare en kilometer? I forhold til turbeskrivelsen, befant jeg meg mye lengre vest en jeg skulle, så ved å krysse åkrene ville jeg komme meg inn på stien som jeg egentlig skulle vært på.  Dette viste seg å være en god plan. Etter noen få hundre meter var jeg ved stikrysset, der turbeskrivelsen fra UT.no sluttet. herfra var jeg på egenhånd...

Vakre Bjordal, med Ulserhaug i bakgrunnen

Mot Longåsdalen

Kjerreveien fra Longåsdalsvanet

Ved Holmavatnet hadde jeg studert turkartet til det lokale fjellaget, og fant ut at det gikk en sti fra Vassnuten og mot Søljåsen. Tidligere har jeg gått flere turer opp kjerreveiene opp Longåsdalen, og også tatt av veien mot Tveit, som er utgangspunkt for Vassnuten. Derfor var sannsynligheten stor for å finne stien mot Søljåsen også...

Dermed gikk jeg opp de lange bakkene til Longåsdalsvatnet (191 moh), og tok av mot Tveit, der oppe ved vannkanten. videre bratt oppover på mer gjengrodde veier, ved foten av Vassnuten. Etter en halvtime langs denne ruta kom jeg til stidelet mot Vassnuten osv, men her var ikke stien mot Søljåsen. Likevel var det skiltet. Jeg gikk videre bortover.

Vassnuten i sikte

"Æ kjenne nåkka..:" var tanken som slo meg, etter å ha gått 200m videre langs den øde, og høyst mystiske veien mot Tveit. Og fornemmelsen var riktig. Følte meg nært klasrsynt. Men det var absolutt ikke det jeg var. Heller blind, for jeg hadde nettopp passert et lavt skilt, som viste veien til Søljåsen.

Finner du skiltet?

Lettet over å ha funnet stien, gikk jeg bare litt opp i skogen, og fant en stein til å ta dagens lunsj. Jeg hadde vært på tur i 2,5t. Så da satt jeg der da, mens den varme kroppen min raskt ble kjølt ned, og jeg så tåka senke seg over toppene, rett over hodet mitt. Det var snart på tide å bryte opp igjen, og jeg fortsatte vandringen.

Selfie med kaffekanne

Oppover mot Søljåsen (394 moh) ble merkingen svakere, og stien mer og mer utydelig. I tillegg kom jeg stadig lengre inn i tett tåke, og sikten var dårlig. Det ble mange stopp oppover mot Søljåsen, og et par ganger måtte jeg snu og starte på nytt fra forrige merke. Tåka holdt seg tett, når jeg famlet meg opp mot toppen, men så fikk jeg øye på en varde, som jeg trodde var toppunktet. Derfor var jeg i stuss når stien vente sydover og ikke vestover, som var retningen jeg skulle. Med dårlig sikt var det heller ikke lett å vite.

Tåke på Søljåsen

Etter mye diskusjoner (høylytt) med meg selv, tok jeg sjansen på å følge stien videre mot sør. Dette var en god plan. Det tok ikke mange minuttene før jeg så postkasse og god merking og navneskilt over åsen. I tillegg var det politibånd og laminerte plakater i hytt og pine. Jeg skjønte at jeg nå kom inn på trasèen til "Skjold på tvers"..

Utsikt på Søljåsen, sett gjennom tåke

Nedover bakken gikk jeg, klar for å gå over to topper til, før jeg endelig skulle komme ned til Stemmetjørn og veien hjem. Nedover bakken så jeg klare spor etter stor aktivitet i dag. Stien var "oppgåtte" og gjørmete.

Etter en stund kom jeg ned til Søljeskaret og krysset gårdsveien for så å komme over neste høyde (den uten navn 346 moh). Nå lettet tåka litt, og jeg fikk se glimt av Skjoldafjorden. Jeg lettet litt selv også, og bestemte meg for at denne turen måtte gjentas i klarvær.

Utsikt mot Skjoldafjorden

Ned fra høyden gikk jeg i et bratt heng og på andre siden av skaret der nede, gikk en bratt sti opp mot Valåsen, danes siste topp. Det var ikke langt ned, men fuktige stier gjorde at det tok litt tid å gå forsiktig nedover, med slitne ben. Og rett etter bratt nedover, var det lårene som skulle få gjennomgå, når jeg gikk bratt opp fjellsida til Valåsen (313 moh) Det blir en kjapp tur opp bakken, og etter kort tid er jeg ved et nytt stidele...

Opp mot Valåsen

Om jeg hadde vært kjenningsmann skuller jeg ha gått videre mot toppunktet, men det fristende skiltet til Stemmetjørn gjorde at jeg med slitne ben valgte å gå det jeg trodde var kortesete retur til bilen.

Ned fra Valåsen

Uten å vite det gikk jeg nå nordvest, isted for sørvest, som jeg trodde. Åssiden virket derfor lang, og utsikten forvirrende, helt til jeg kom hjem og leste kartet.. Men ned kom jeg selvsagt, og nede ved stidelet og veien hjem, hadde speiderene forlatt åstedet, ingen drikke eller frukt var å hente, og det var bare å labbe skuffet nedover bakkene til bilen. Heldigvis var det en kvikklunsj igjen i sekken, som ble konsumert i rekordtempo...

Skjold i ring

Tid: ca.5 t

Distanse: ca.15 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: skogsvei, skogsti, myrlent, kupert

På tur fra Kattanakk

Vannverksvegen

Det er en vakker vårlig søndag da goturlaget m. fam. drar ut fra Kattanakk og følger Vannverksvegen mot Håvås. I turlaget er fotografene Benedikte og Ingeborg selvdrevne på to ben hver, Jørgen kjører permobil og Østli-gutta sykler.

For etpar år siden prøvde jeg ut denne vegen. Det er en fin sykkelrunde via Håvås og Førresfjorden. Men i dag var planen en rast i høydene langs vegen, så vi dro i gangtempo opp fra Kattanakk. Dette er bakke med en stigning på ca. 100 høydemeter.

Kattanakk

Det er asfalterte stier den første biten, og gangsti så lenge det er mulighet for trafikk. Man kommer så opp til stidelet mot Djupadalen, hvor det er et åpent toalett, som ble tatt i bruk...

Etter stidelet kom vi snart til en bom, som stenger biltrafikk ute, og lar oss være i fred. Til nå har vi vært plaget av 0 biler, for øvrig....

Etter noen hundre meter finner vi skilting til Krokavatnet, som er en del av løypenettverket fra Djupadalen og Håvås. Her begynner villmarka, og selv om vi sykler på en anleggsvei, føler vi oss på vidda. Grusveiene er fine å sykle og kjøre på , så vi triller os avgårde i rolig tempo. Damene går med fotoapparatet i handa, og finner detaljer de tar bilde av, mens vi andre triller avgårde i kjent stil: Trillende!

Etter en time på tur finner vi et svaberg å slå oss ned på . Her får vi utsikt over fjell og vatn i nord og øst. Vi finner fremk kokeapparatet og varmer pølser med potetmos til. Deretter kom sjokoladen frem og vi koste oss med en litt kald vind i nakken.

Vinden ble etterhvert kjøligere. Det er ennå ikke sommer! Når vi så bak oss, kom et skydrev i godt tempo innover landskapet. Det var på tide å bryte opp, og returnere før regnbyger truet oss...

Skyene driver inn fra sørøst i nakken

Vi brøt opp og gikk raskt tilbake mot Kattanakk. Til vår forbauselse holdt været seg fint hele veien tilbake. Når vi kom til husklynga nær bommen, kom en av beboerne med en høne, som barna fikk holde i. Dermed fikk en naturlig avslutning på dagen, før vi trillet nedover mot startpunktet, og fikk med oss både is og sjokoladeboller på vei hjem til gråværet som ventet oss...

Siggjo

Kvinnen i vinden

Det var godt vær i vente.... i morgen. Lenge siden noen av oss hadde vært på tur, og fjelltoppen på øya i nord hadde lenge forlokket oss. Selv er jeg jo ganske verdensvant i området, med min tidligere erfaring opp til Bømlos topp. Men nå ville altså Godama beseire berget, og vi tok den lange kjøreturen til Bømlo. Jah, så fikk vi oss en kjøretur også (!)

Fine grusveier fra parkeringsplassen

Turen til Bømlos topp kan enkelt beskrives med: bratt bakke på berg og i barskog. Det er nemlig sannheten. Men på Goturen beskriver vi med innlevelse og en smule overdrivelse, så her er den litterære versjonen:

Fuktig i skogen i dag

Vi startet fra en god parkeringsplass ved Ospelia, og opp gjennom skogen til vi kom inn på en gruset skogsvei. Denne kan man gå fra bilveien, dersom man bare starter 200m lenger sør. Da holder man seg hvertfall tørrskodd, for i skogen her var det rimelig gjørmete og bekken hadde høy vannføring.

Skogsveien går bratt oppover Ospelia, noen hundre meter, før den bratte stien virkelig begynner. Langs veien så det ut som troll hadde trampet ned trærne i lia. Trærne lå i hytt og pine, med opprevne røtter, eller brekte stammer. Det var nok en storm som hadde herjet siden jeg var her sist.

Ved toppunktet av skogsveien, er det godt skiltet og opp mot høyre. Nå begynner den virkelige stigningen. Først etpar hundre meter gjennom barskogen, før man kommer ut på fjellet, og får vidsyn i alle retninger, spesielt sør og øst.

Noen regndråper kjente vi oppover fjellet. Det merkes at det er bratt oppover, for utsikten blir raskt bedre når man karrer seg oppover fjellsida. Enkelte plasser er fjellet utstyrt med flotte trebruer, som forenkler oppstigningen.

Siggjo er et populært turmål, spesielt for Bømlingene. I dag møtte vi mange. Halvparten i treningsdress, som trente foran Siggjoløpet 15.mai. Andre ikledd bikkjer, som de løsnet på i utide, mens noen småhunder måtte bæres, stakkars. Ellers møtte vi gamle og erfarne turmennesker. De er jo alltid hyggelig å snakke med, og man kan lære mye om lokalområdet, ved å ta seg tid til en prat.

Ved ca. 300 moh lå snøen som et nydekt teppe over lynga, og vitnet om at vinteren fremdeles ikke hadde gitt seg. Stien var snøfri, men i lufta kjente vi et drev av sludd...

Vi brukte ca.1,5 t i rolig tempo til toppen. Oppoverbakken er langs østsiden av fjellet, og dermed i le for vestavinden som stort sett regjerer her. Men i det vi så masta på toppen og rundet toppen av bakken blåste det kraftig mot oss. Vi famlet oss fort frem til høydepunktet, som er en diskusjon i seg selv. Mitt spørsmål til publikum er: 473, 474 eller 476 moh?
På toppen var vi hvertfall. Men det bøåste så kraftig, at vi fant ly på trappa til Telenorhytta der oppe. Den er vendt østover og vi kjente dermed ikke vinden mens vi drakk kaffe...

Nydelig utsikt langs østsida av Siggjo

Pausen ble ikke lang før vi gikk nedover igjen. Men da oppdaget jeg den karakteristiske grønnfargen av Rhyolitt, som kommer av vulkansk aktivitet i skapelsen, og som har blitt brakt rundt i distriktet helt fra steinalderen...

Rhyolitt