Vårspretten

Røyningsvatnet og Røyningsbu

Snart går Skudenes fjellags arrangement "Vårspretten" av stabelen. Goturen & søn tok på seg ansvaret, og gikk på ekskursjon den fine rundturen. Gogutten tok børsa på ryggen, mens jeg var klar for å skyte med kameraet mitt, som jeg for øvrig er ganske stolt av...

Vi startet fra Skudehallen og gikk de fine grusete stien opp til New Zealand-hytta, og derfra videre i skogen. Fra New Zealand-hytta er det skogstier som gjelder. Her leker sollyset mellom trærne og skaper magiske øyeblikk på en vakker vårdag. Oppe ved Jakobs brønn tok vi oss ikke drikke, og gikk videre.

Vi kom opp på Høgahåland, der Ilsvatnet ligger som en nyre og lager blåfarve i skaperverket, og der fallos-symbol peker i riktig retning. Her oppe gjemte jeg en skatt, mens gogutten hadde våpentrening mellom de andre stenene i dette åpne landskapet.

Høgahåland

Fra Ilsvatnet går stiene i myrterreng. I Skudenesheiane er ikke det noe problem, for fjellaget her er ivrig på å få folk tørrskodd gjennom turen, og har laget til gode lange plankebroer, som er sklisikre.
Neste skatt ble gjemt ved det nesten gjengrodde Rotatjødn, som ikke kan ses fra stien på denne siden, men er verdt et kort skue, før man spretter videre gjennom våren.

Herfra følger flere stideler; Risdal, Presteveien, og til slutt Røyningsbu. Vi gikk inn til Røyningsbu og tok en velfortjent god og lang rast, etter å ha gått over 5 km fra start.

Rast på Røyningsbu

Det var to familier samlet her denne helgen. De hadde lånt hytta med alt tilbehør for helga, og koste seg i kort avstand hjemmefra. Ved vannet lå det kanoer, som kan lånes for alle som er interesserte i å betale en liten slant. Goturlaget kom i goprat med folket, og fikk jammen meg lånt en kano vi også. Dermed bar det ut på kanopadling; først i medvind, deretter i motvind. Motvind er verst, og vi måtte bruke alle krefter motstrøms og med en bølgehøyde på 10 cm (!) før vi endelig ga oss og var fornøyd med matroslivet.

Etter en god pause på Røyningsbu, vandret vi sørøst og rundet vannet på motsatt side av det vi kom. Vi gikk nå siste halvdel av "Vårspretten". Jeg har gått denne veien før, og var klar over at huggormen gjerne stikker hodet frem på denne tiden, for å varme seg opp. Dette fortalte jeg gogutten, og tilla at det var best å se etter hvor man plasserer bena i disse tider, noe som førte til at han skalv litt i bena, og flakket med blikket.
Bare to minutter etter så vi jammen meg en huggorm som solte seg. Litt overveldet av at intuisjonen slo til, stoppet vi opp og fotograferte. Jeg gjorde den gamle teknikken; "stå i ro og la ormen få se deg"og etter litt oppdaget ormen meg, målte meg opp og ned, før den trakk seg unna, litt halvvarm, og seig.

Huggormen våkner til liv

Videre gikk vi. Gogutten var ikke redd mer. Han hadde nå skjønt at huggormen verken er harm eller stor, og var overbegeisteret over hvor liten kjeft ormen har... Vi passet likevel på bena videre. Snart kom vi ned til Ilsvatnet igjen, der det er en kort avstikker til Høgahåland. Men vår led gikk sørover mot Litlavatnet.

Det er 30 høydemeter mellom disse to vatnene, så man får fin utsikt sørover, når man går bakkene nedover. På fine dager som denne, ser man både Kvitsøy, Stavanger, Rennesøy, og silhuetter av fjellene i Ryfylke. Ganske fantastisk på 80 moh (!)

Ved Litlavatnet er en av Karmøys koseligste demninger, med et lite fint rødt kontrollhus oppå. Demningen går i en halvbue, og er bygget opp av natursten, med et betongdekke på toppen. Det renner en fin bekk fra demningen, fint laget til av gode håndverkere, så riktig idyllisk er det...

Litlavatnet

Den siste kilometeren til Almannamyr, går gjennom enda mer idyll. Godt bygde plankebroer slynger seg mellom trær og over våte myrer, før man bestiger halvveis opp til Nauthidleren, og ned på de fine grusete stien på Allmannamyr. Godt fornøyde var vi, av en fin dagstur i Skudenesheiane. Vårspretten: Done that!

Tid: 3t rundtur
Distanse: ca.11 km

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Flatt, småkupert, gode stier

Cacher i området: 7 + omegn

Trykk på kartene for å zoome

Nye gjengrodde stier

Leken ved Legå (Røyningsbu)

I dag var jeg på en rask ettermiddagstur i goværet, og passerte ut skatt nr.16 langs "Karmøymarsjen". For å gjøre turen mer interessant, bestemte jeg meg for å gå en gorunde fra Mjåvatn, via Røyningsbu, og så Presteveien tilbake til Mjåvatnveien.

Det begynte i sedvane langs denne kjente ruta, og cachen ble plassert ut. Jeg tok mine vante skritt de knappe 2 kilometerene til Røyningsbu. Dette er en rute som er lett og variert, med både skog, bekk, berg og myrområder. Et Karmøy i nøtteskall.  I tillegg er det den korteste veien til Røyningsbu, og egner seg derfor til familier med små barn. Stiene er gode, og det kryr av plankebroer her.

Gode stier på Sør-Karmøy

Inne ved Røyningsbu holdt de på me gravearbeid, Det var ikke veldig idyllisk at en gravemaskin stod der, rett på skogsstien, men arbeidet gjør nytte for seg, og skal bidra til mindre våte og gjørmete stier. I dag var det verre enn noen gang...

På Røyningsbu hilste jeg på dugnadsmannen, som snekret listverk. Det er alltid entusiasme å finne i Skudenes fjellag. Men praten stod stille, så jeg fortsatte videre, til der "Karmøymarsjen" lukter på "Presteveien", og der bena lukter helt andre ting.

Røyningsbu

Til høyre, her

Jeg fulgte Presteveien, som planlagt, og gikk i nordvestlig retning. Jeg grudde meg litt til 1,5km grusvei på tampen av turen, men så oppdaget jeg noe uforventet: Med noen få hundre meters mellomrom, passerte jeg stidelet til Skudeneshavn, til Sandve, og i motsatt retninger. Ved det siste stidelet, bet nysgjerrigheten tak i meg, og jeg fikk lyst å prøve ut nye stier. Det ble til at jeg gikk til høyre, for i den retningen var både Mjåvatnet og bilen min. Nå gikk jeg på nytt land, og det var både variert og spennende. Spennende fordi jeg ikke ante hvor jeg ville ende, men jeg hadde en hypotese.

Etter en kilometer kom jeg til Mjåvatn, og traff akkurat på det punktet hvor jeg startet. En perfekt rundtur, altså

Tid: 1t rundtur
Distanse: ca.4 km

Vanskelighetsgrad: Lett

Terreng: Flatt, småkupert, gode stier

Cacher i området: 3 + omegn

<<< Trykk på kartet for å zoome

Bekkestova

Bekkestova

Jeg er verken oppvokst med eller har vært fokusert på å ha hytte i egen eie. Turen har vært målet, og hytteliv har vært fjernt. Men hyttelivet oppleves godt, både som avkobling, rekreasjon og som utgangspunkt til turer. Denne helga var jeg på hyttetur i Svandalen, og fikk oppleve hyttelivets enkelhet og fred.

Bekkestova ligger på Kjerringtveit i Svandalen, Sauda. Denne har vært i familiens eie i over 50 år, og har stått nærmest uberørt i sin enkelhet, under utviklingen i Svandalen, med det store skianlegget der. Hyttetomta er bykslet og ligger et stenkast unna det store hyttefeltet ved Gjuv. Utbyggingen har vært stor de siste 10 årene, men hytta ligger likevel usjenert for dette.

Bekkestova har for tiden innlagt strøm, men ikke innlagt vann og kloakk. Størrelsen er på omlag 20 kvm, og har "sovesal" på kvisten.

Hytta ligger tett opp i en sildrende bekk, og på hyttetomta er det både gran, furu, bjørk og lyng. Et naturlig voksende naturlandskap som ikke er klusset med. Når man er på hytta høres det rennende vannet hele tiden, både ute og inne, og gir en beroligende bakgrunnslyd for oss besøkende. I stua har man utsikt til Sauda, 350 høydemeter lenger nede. Vi er høyt oppe, men små i sammenhengen....

Vi ankom hytta fredag kveld, og satte straks i gang med ritualene for ankomst. Her måtte stua varmes opp, vann hentes i bekken, og stier måkes rundt hytta. Dessuten måtte uthuset med "bøttedassen" låses og varmes opp. Det var mildt denne helga, så snøen var våt og tung. Solveggen står mot nordøst, og her har det blitt bygget en platting, tett opp mot bekken. Helgens mål var å få ryddet dene for snø, slik at familien kunne benytte den i påsken. Sånt noe blir det borg av...

Dyraskar

Lørdag tilbredte vi en god frokost før vi la ut på en skitur til Dyreskar. Denne turen kan du lese mer om her.

Søndag brukte vi mye tid på stell i og utenfor hytta, før vi tok turen opp til "Slettå" som ligger på en høyde etpar hundre meter fra hytteveggen. Dette var leden til skitrekket, minnes mitt følge, og tar meg med på en skitur i området. I dag er det en frivillig som kjører løypene opp til skitrekket, noe som gjør avstanden til hytta enda kortere.

red.anm.