Goturen: Sålefjell fra Burmaveien

søndag 24. mai 2015

Sålefjell fra Burmaveien

Det er en bygete mai, og alle anledninger med opphold brukes til nyttearbeid i hjemmet. Goturen har vært nedprioritert. Men i kveld bød anledningen seg, og jeg lurte meg ut på kveldstur alene. Målet var å komme meg til Søre Sålefjell og tilbake. Å starte klokka sju er da kanskje i seneste laget, men både håp og tro var tilstede...

Til Sålefjell fra Burmaveien

I dag fulgte jeg "Karmøymarsjen" i motsatt retning. Det er godt skiltet fra Burmaveien. Jeg gikk inn på svært fuktige stier inn mot Kristians plass. Noen planker ligger der oversvømt av vann, så det var turskoens dag i dag. Eller pinsedag, som noen kaller det.

Det er bare 1 km til den lune plassen ved Stiklevatn. Det er ikke første gang jeg går denne ruta, men plassen i le for berget overrasker alltid i sin lunhet. Dette grunnet jeg på etpar sekunder, før jeg gikk videre.

Stiklevatn

Kristians plass

Etter å ha rundet berget, er det et stidele ned mot Ferkingstad. Denne holder de nå på å skilte, så det får bli en annen gang. Jeg skulle nordover.

Fuktige stier

Den neste kilometeren er like fuktig som den forrige. Plankene som ligger i myrene er forlengst oversvømt, og denne ruta er derfor umulig å komme seg gjennom tørrskodd. Men denne delen av ruta er også en av de mest åpne områdene langs "Karmøymarsjen" Det er slakke og lave høyder som omkranser myrene og man ser så langt øyet rekker. I nord ser jeg tydelig dagens mål. Sålefjellet er ikke akkurat høyreist, men et tydelig landemerke i lavlandet som dominerer Karmøy.

Jeg passerer en idyllisk liten vik, og får følge strandlinja til Stiklevatn 100 meter, før det er over en liten høyde og på de våte myrene igjen. Og slik går dagens 3. kilometer. En vassende tur mot mer kupert landskap...

For nå kommer jeg til Vaulen, som en gang var et eget vann, men etter reguleringen er en del av "Stiklene" Området rundt Vaulen er bratt og bergene stuper ned mot vannkanten. Her er det mer kupert, og utsikten lir mer variert, med vatn som tyter opp mellom bergene.

Jeg må nå gjennom etpar tette skogholt av grantrær, med småbekker sildrende gjennom og noen plankebruer som er alt for glatte gjennom skogsstiene. Det har nettopp regnet....

Små skogholt ved Vaulen (Stiklevatn)

Nysprunget og vårlig i skogen

Jeg kommer meg etterhvert gjennom skogholtene og brattbergene, før en overraskende lysning åpenbarer seg for mine øyne. Her har det vært brann! Jeg var ikke på Karmøy i fjor da brannen truet Karmøyheiene, og hadde glemt hele greien. Men et tydelig merke etter brannen var det fortsatt.

Nå hadde jeg kommet til demningen i nordenden av Stiklevatn, hvor turen endte sammen med et deilig følge, 3 år tilbake. Buadalen og kløfta med bekken ned til Øvre Buadalsvatn ligger like idyllisk som om vinteren, men nå med vårgrønne farger på løvbladene og nysprunget gress langsstikantene. Det lyser i lysegrønt også i åsene mot sørvest, der brannen har herjet, og gresset vinner førsteplassen om å vokse opp igjen. En kontrast til det ellers golde og grå landskapet.

Vaulen (Stiklevatn)

Øvre Buadalsvatn

Det nærmer seg 4 km når jeg går videre over små høyder og dalfører. Stien er tørrere her, og jeg passerer små skogholt og småbekker. Alt passeres fort og med en herlig variasjone der det er ny utsikt for hvert 5. minutt. Innimellom har jeg også god utsikt mot Sålefjellet, og nærmer meg stadig.

Den siste kilometeren passerer jeg Komledalen og går ned i det siste dalsøkket før stigningen blir endelig. Det er en motbakke på 70 høydemeter, som må være rekord på Karmøy. Andpusten kommer såvidt før jeg når toppunktet, som nå har fått nytt navneskilt....

Og returen går samme vei, bare avbrutt av et utallig utvalg av fuglelyder. De fløy for fort, eller jeg gikk for brutalt, til at noen ble avbildet. Fuglene har jeg ennå ikke kartlagt, men kan nevne denne: krokropirrrevirrevittttt!!!. Vennligst gjengi.