Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
søndag 31. mai 2015
Lysenuten 812 moh
Lysenuten sett fra Hallingstad i Vikedal
Goturlaget har vel snakket om toppen et år nå, helt siden fotografen Trygve Berget og modellen Anne Marie satte flagget på toppen. Lysenuten var tidligere pyntet med enorme antenner, godt synlig fra veien der nede, og bar med seg mystikk og militær hemmelighetskremmeri, helt til Internett ble oppdaget...
Slik så anlegget ut på Lysenuten i 1990:
På 1990-tallet ble det brukt store ressurser på å demontere anlegget, og nå står bare en "Telenormast" igjen. Det var denne vi ville se, og kanskje utsikten også..
Nyskudd på grantrærne
Oppstart var fra en gård på Førland i Vikedal. Der var det kjerrevei i flere kuverter opp mot 400 moh. Starten minnet en del om turen til Aksla og Vardafjell tidligere i måneden. Forskjellen var at vi raskere kom opp over tregrensa, og til myrene på første platå. Der reiste flere fjellrygger seg rundt oss, og noen småbakker oppover og høyere. Stiene var litt utydleig merket her, men vi fulgte snøstikkene der det var mulig. Stort sett var det for vått, så vi holdt oss på bergene der det var mulig.
Utsikt mot Sandeid
Litt høyere, på neste myr i Espevollskaret fikk vi øye på neste stigning. Denne en oppoverbakke på 200 høydemeter. Det var Haraklepp som lå der, høy nok til å sperre utsikten for selveste målet. Men en fin haug er det uansett!
Litle Haraklepp
Det var gode stier opp haugen og til Lysebekk-skardet, der hvor Lysenuten raget høyt foran øynene våre. Men det var Larsa-hidleren som nå vekket oppmerksomheten vår. En morsom fjellformasjon med en liten grotte og et kunstverk av uthulinger i det grove berget, ga turentusiasmen et høydepunkt.
Lysenuten
Larsa - hidleren
Toppen så helt topp ut nå, høyt ragende over resten, og med en mast som krone. Den siste bakken opp var lang, slik 300 høydemetere bruker å være. Øverst mot toppen lå store snøfonner fortsatt og glanset glinsende. Vi tråkket over noen av de, og innimellom hoppet vi over myrhol og småbekker. Noen rester av kjerrevei fant vi også i bakken, og litt berg å tråkke på. Dermed ble den siste bakken en variert og kjekk opplevelse.
Det beste var at utsikten ble videre og bedre for hvert steg. Det aller beste var at det så ut til å lette opp og sola strålte mer og mer... Toppen ble nådd, og vi nøt utsikten en lang stund, før vi fant le bak en stein og varmet opp turmat på nudlemetoden.
Det var også rom for kunstnerisk utfoldelse. Du må gjerne spille samtidsmusikk i bakgrunnen. Tror det er best slik...
"Svev"
"Flyt"
Det er vakkert i Vindafjord. Stadig vekk! De høyreiste fjellene, grønne dalene og ville fjordene i området har blitt vår favoritt i overkommelig nærhet. Og Lysenuten viker ikke for inntrykket. En fantastisk tur, enkel nok for alle, og utfordrende nok for de fleste. Bruk hele dagen! Det er verdt det...
Turen nedover nøt vi stadig bedre været. Ned i andre nedstigning hørte jeg plutselig et skrik. Goturen opplevde årets første huggorm, og damealarmen slo inn. Jeg sprang etter for å fange denne på minnekortet. Den gjemte seg i en 3-stammet furu, og jeg forsøkte å nærme meg nok til å fange arten. Jeg er ingen ekspert, men kan bekrefte at denne ikke hadde ben
Vi passerte vakre fossefall på vei nedover, og avslutningen på dagen ble de små geitekillingene nede ved gården. De lagde lyd. Vi dro hjem
Turbeskrivelse UT.no
Tid: ca. 4-5 t t/r
Distanse: ca. 10 km
Høydeforskjell: ca. 700 m
Sti: kjerrevei, skogssti, myrlent, fjell, delvis merket
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar