Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 28. mai 2017

Gutta på gullruta dag 4

...hjem...
Stinettet mellom Etne og Rullestad kalles Gullruta. Best i sin liga. Hele ruta tar 6 dager én vei, men vi har bare tre netter til rådighet, og velger ut kjernen, fra Øyna til Sandvasshytta i Indre Etnefjella.  Det er Goturen & søn & fetter som skal gå med full oppakning i fire dager. Vi skal klatre 700 høydemetre, og gå til sammen 18 kilometer. En tøff tur for uvante rygger og ben.

Dag 4 Blomstølen - Øyna

Mørke skyer truer på Blomstølen
Før start for 3 dager siden var det meldt regnvær denne dagen. Men jeg ser ikke noe. Kanskje blir siste dag i fjellet en sommerdag likevel? Det er vekslende skydekke, og tre familier forlater hytta i regnpanikken før klokka er 12. Noen mørke skyer truer, og jeg blir litt usikker på om dagen blir våt...

Klokken 12:30 våkner guttene. Tobias ser ut som en søvngjenger, og slik går resten av dagen for han. Tydelig sliten etter 14 kilometer i bratt terreng. Joachim våkner raskt etter, og er klar for å dra hjem til katt og datamaskin. Tobias foreslår å sove før vi går ned, men det er ikke aktuelt for Joakim. Vi tar en rask frokost denne morgenen. Så får vi pakket sekken nøye før vi legger ut på tur igjen. Denne gangen retur ned til Øyna.


Stordalsvatnet i sikte
Tobias har svært slitne ben og tråkker sakte avgårde med den nye spaserstokken sin. Det er to små motbakker før man tar den endelig nedstengningen fra 600 m over havet. På toppen av bakken er det en varde og utsikt over hele dalen og det vakre Stordalsvatnet langt nede. Vi er overveldet over den storslåtte naturen vi ikke så i tåka 3 dager tidligere. Sola og sommeren har våknet til liv igjen. Heller ikke i dag blir det regn... Men tenåringene vil hjem. 


Fossheimen

Det går tregt nedover den første bratte kneika. Tobias klager over slitne ben og verk i føttene, og veksler mellom søvngjenger og gammel mann. Joachim motiverer, og sekunderer hver bakke nedover. "Snart pause" "Rett der nede" "Dette går bra". Tobias svarer med gammelmanns søvngjenger sure oppstøt.



Etterhvert inngår de kompromiss om å ta en lang pause nede ved det idylliske søkket vi stoppet i på veien opp.



I dag var denne plassen selveste idyllen. Her sitter vi gjennom hele Joachims tålmodighet og nyter sommeren. Tobias får ny energi gjennom en enkel müslibar, og er straks i sitt vante gode humør. Tenåringen er tilbake, og både gamligen og søvngjengeren drukner i elva.



"Fossheimen"
Nå går de nærmest hånd i hånd, i godt tempo, og jeg henger etter, stadig distrahert over alle motivene som kommer meg for øye. Dersom store forfattere har navngitt "Jotunheimen", "Trollheimen" og "Breheimen", vil jeg ydmykt tillate meg å kalle disse fjellene "Fossheimen". Det er fosser hvor enn man snur seg, og bruset av overivrige elver er aldri langt vekke, der de er innrammet av majestetiske fjell og frodig skog. (Håper forslaget blir tatt til følge...)


Bakkene ned etter pausen tar en liten time, og er turens raskeste etappe. Klokka fire er vi nede og de slitne guttene setter seg fort inn i bilen og venter på belønning. Det skulle bli burgere før turen var over og alle var fornøyd. Og veldig veldig slitne...

Følg hele turen:

Tid: 4 dager
Distanse: ca. 18 km tur/retur
Vanskelighetsgrad: middels 
Terreng: bratt, fjellstier, fuktig


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar