Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



onsdag 23. mars 2011

Arka i marka i mørka

Stemning ved Stemmen


Ukas kveldstur for Goturlaget, ble i natta i skogene i Haugesund. Med utgangspunkt fra de populære lysløypene ved Stemmen / Eivindvatnet, fikk vi en lys og stemningsfull åpning på hele turen. Fra Stemmen gikk vi rett opp de 400 metrene til første utsiktspunkt, Kvernahaugen. Der oppe er det rikelig med benkeplasser, og man kan tenke seg at de øverste benkene der oppe er "ja-benken" mens de litt nedenfor er "nei-benken" Oppe på høyden hadde det grodd litt igjen, så vi måtte se mellom krattet for å skimte lysene fra byen.  Så dermed gikk vi bare.

Nå fulgte den neste kilometeren i mørka, med høy granskog i alle himmelretninger. Med hodelykter denne gangen, så vi heldigvis en bred og tydelig sti ned i et dalsøkke, før åsen lå foran oss og vi begynte på stigningen igjen. Vi fordelte oppgavene nokså likt, hvertfall slik at det ble rettferdig for Fredrik. Jeg ble haren opp bakken og han ble veiviseren.

Etter hvert ble skogen og stien vanskelig å skille, og vi stod der med buksa i hendelomma, og spilte pingpong, mens vi ymtet frem på at vi straks var fremme, fomling eller ikke. Etter litt slalom mellom grantrærne, ble bakken brattere, og vi enset at granlukta ble mindre intens. Og tror du ikke, at vi plutselig var ved et stidele (!). Litt fomling til, og vi var kommet til trappene som går opp til Arka, med det lille platået på toppen. Vi enset at vi var i høyden, men så det ikke, siden det tilfeldigvis var både mørkt, disete og yrete. Surt!

Nå diskuterte vi veien mot O-hytta rett der nede i Djupadalen. og Fredrik hadde både rett og kompass, slik at turen ble enkel, i lettere lender, med pratsom vurdering av turen så langt, og lykken av at det hadde gått så bra, - med unntak av at undertegnende ble sulten (!)

Vel nede fulgte vi veien videre til parkvesenet, grusvei, og bilen. Og vi var enig om èn ting: Det hadde vært en mørk tur...

Totalt tok turen en god time, og vi gikk til sammen nærmere 3 km. Turen er nok best på dagtid ;-)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar