Bratte vegen til Nuten

I dag ble jeg invitert av Jackson 4 til en topptur som ikke er rare turen, men ble det.Vi tok nemlig den bratteste vegen opp skåret fra Bleikemyr mot Skårenuten, og fant fort ut at dette måtte være bratteste kneika på Haugalandet.

Vi gikk fra lekeplassen rett der borte. Fredrik var god far og bar minstejenta i meisen, mens storebror og kona var på slep. Så lå skåret framfor oss, og de var bare å bruke lårmusklene idet vi gikk på barnåls-underlag oppover. allerde de første stegene fikk vi minner om Melderskin i fjor, som også er en sti som går rett opp. Men granskogen var sterkere tilstede her.

10 minutter oppe i bakken møtte vi veggen, bokstavelig talt. Her stod fjellet steilt foran oss, og det så ikke ut til at vi fikk passere. Men vilje var der, så vi sonderte området litt, og fant likevel et passeringspunkt som lgnet en sti. Nå skjønte vi at det var en sti for klatring, gode veivalg og dessuten lite barnevogn-tilpasset. men Fredrik har meis, og selv om ravnene sirklet over oss, var motet og staheten sterkere tilstede. Han ville opp.

"Veggen"

Mellom enorme kampesteiner, tett granskog og stupbratt nedover klatret vi oss opp, med handstrekning, løfting, kryping og begeistring til vi bvar gjennom det kampesteinete området, og så barnåls-underlag igjen.

Kupert i skåret

Den flateste kampesteinen i bakken

Det tok ikke lang tid før vi så lyset komme frem igjen, og myrterreng lå foran oss. Det kunne ikke være langt igjen (!) Bare 200 meter over myra, kom vi inn på hovedstien til toppen.

Den var tydelig, og tydeligvis ikke så bratt og utfordrende. herfra var det bare 5 minutter opp til nuten (Skårenuten) på 153 moh, og vi fikk et utsyn over Haugesund, Sveio og like til verdens ende, sett fra lokalt ståsted.

Skårenuten (153 moh)

Men undertegnende hadde hastverk for å rekke korpsmusikk på Karmøy, så ferden ned måtte gå i stor fart. Da valgt jeg hovedstien nedover, som var en bakke med mykt barnåls-underlag til man var nede på en enda bredere sti, og ble ikke mer religiøs av den grunn. Nede var jeg på 15 minutter. Ikke for å skryte, men nettopp derfor.

Topptur på Spanne

Vi har besteget Sålefjell, - det høyeste punktet på selve Karmøy, mange ganger, men ikke det høyeste i kommunen. Det gjorde vi heller ikke i dag, men vi er på god vei.

Spannavarden (146 moh)

I kveld ble det i alle fall en dobbel topptur i stigende mørke og synkende sikt, da vi startet fra kraftstasjonen på Spanne og gikk en tur vi aldri har gått før, og ikke så veldig mange før oss heller. Vi parkerte rett før den nye veien som går i tunnel rett gjennom toppene vi gikk oppå, og vasset oss opp på tydelig sti mot Spannavarden på 146 moh. Det er bedre og bedre utsikt for hver høydemeter, og må være en enda vakrere tur på dagtid...

Haugesund & Karmøy skyline

Oppe på Spannavarden så vi et hav av lys i nord, som Fredrik navnga Haugesund. I vest så vi en spredt lysmasse, som jeg navnga Karmøy, og i sør så vi silhuetten av Tronefjellet, kveldens høyeste punkt.

Tronefjell by night

Vi hadde med oss hodelykt, og søkte en stund etter cachen som er lagt lavt i terrenget her, men måtte gi oss, for at vi etterpå skulle sikre oss tittelen; "en gotur", og ikke "ett søk". Vi gikk derfor videre gjennom granskog, et par dalsøkk, før vi endelig så Tronefjellet foran oss, med bar bakke i øst og tett granskog i vest, helt til vi var oppe på 151 moh og så berg med en bratt fjellside mot Helglandsvatnet.

Minnetavle

Stien fra Tronefjell var tydeligere enn vi hadde forventet, men den var likevel våt, med noen store vannhull å snuble i, noe som Fredrik prøvde ut. jeg forsket mer på å skli på gjørme, som jeg har mest erfaring med. Stien gikk langt nedover til en myr, hvor vi ble enige om at vi var på Kjerkeveien, eller Presteveien, som Fredrik døpte den til, på tross av min historiske vitenhet. Her stod vi nemlig på minnesmerket etter friluft - slaget mellom Norheim og Spanne (!)

Det var ikke mange hundre meterene gjennom oversvømte plankebroer, før vi havnet midt i et anleggsområde, med veldig store hjullastere. Vi skjønte at vi nå holdt på å krysse T-forbindelsen igjen. Dermed passet det seg å teste ut hastighet. Fredrik sprang for å bevise sin makshastighet, og jeg løp når jeg ble redd for å være alene, til jeg hentet en sliten kortdistanseløper, og vi kunne konsentrere oss om veien hjem igen.

Tracker med toppfart 19,6 km/t

Dermed gikk vi strake Spannavegen på asfalt. Ved en tilfeldighet snublet jeg over en cache på Solbakken, før vi moret oss med å skremmelyse på biler som kjørte forbi, med hodelyktene våre. Til slutt til nådde vi bilen, etter 2 timer på nocture.

Denne ruta er med i det lokale fjellagets turarrangement "3-fjellstur" søndag 25.9.2011, der det også er tatt med en topp som ikke er på kartet "Helgelandsfjellet". Denne turen må være en enda bedre gotur på dagtid, da toppene er ganske snaue, og gir god utsikt over Haugalandet. Frister til gjentakelse, og anbefales for familier med godt fottøy ;-)

Gomat ved Håvås

Håvåshytta

I dag tok vi utemiddag, skikkelig ute, altså,...

Vi startet ved Nodland og gikk rake veien inn til Håvåshytta. Litt lenger i går, med 500 meter hver vei, så nå skal gogutten gå alle stegene til et skikkelig turmenneske.

Fin vei inn til hytta

Anledningen var utemiddag. Jeg pakket turkjøkkenet og lagde enkel, men god kost på turen vi tok, etter en kort arbeidsdag.

Etter en god middag og skillingsboller ti dessert, gikk vi hjem igjen, med regn som forfulgte oss tett på og angrep hardt i det vi satte oss i bilen.

Regnet forfulgte oss på vei hjem

Oppskrift:

Fiskepinner
Olje
Fløte
Potetmos
salt
pepper

Fremgangsmåte: Stek og kok etter behov.