Våteste vei til Valhest

Etter en lang arbeidsdag er det godt å komme seg på tur. Jeg hadde tatt med alt turtøyet i bilen, og kjørte direkte til Liland i Tysvær for å ta min tredje versjon av turen til Valhest. Dette er også den siste jeg kjenner til, etter å ha sett turene fra både Stakkastad og Aksdal på kartet... og gått de. For å komme til Liland, må man kjøre E39 til fylkesgrensa. Der er det en romslig parkeringsplass, og skiltet både til Hordaland og Valhest. Stistart er rett ved grensa, men man rører ikke Hordaland likevel. Hvis man derimot har lyst å sette en fot inn i nord, kan man jo ta en omvei....

Start fra parkeringen på Liland

Husavatnet

Det var et nydelig lettskyet vær da jeg startet fra Liland. Og det tok ikke lang tid før jeg mistet bilveien av syne. Men lyden av trafikken skulle forfølge meg lenge. Stien jeg fulgte vendte  litt vest, så nord ( i feil retning) og rundet Husavatnet og over Sveåsen (100 moh). Når jeg kom opp på høyden så jeg målet langt der nede i sør. Foran meg lå en nedoverbakke og en liten myr, med noen små bergtopper rundt. Jeg var allerede imponert. Det hele fremstod harmonisk og fredelig, og selv om Valhest så ut til å være langt unna, gledet jeg meg til å vandre i disse omgivelsene.

Sveåsen 

Valhest i sikte

Med en gang jeg kom ned bakken ble det vått. Veldig vått. Dette var jeg ikke spesielt forberedt på, etter en lang, tørr sommer, og pent vær helt til nå. Selv om jeg hadde de beste fjellskoene på meg, ble jeg allerede gjennombløt på beina. Og slik skulle opplevelsen av stiene bli, store deler av turen: Den våteste veien til Valhest. Jeg passerte dalføret mellom Lilandsåsen og Fullsåsen, og kom snart til en ny våt myr. Her så det ut som stien gikk rett mot Liland, og jeg ble i tvil. Men det var også sti i riktig retning, mot Valhest, så jeg fulgte den selv om det så svært vått ut, og var det også....

Over myra, kom jeg til en ny stigning opp mot en høyde på 163 moh. Denne har ikke noe navn på kartet, og ligger bart mot nord, og med furuskog i sør, så jeg kaller den for "Bartoppen". Det ble en bakkestigning i "Boostlistyle" og je var snart på toppunktet, litt glad for at det ikke var vått her.  sør for toppen så jeg unge furutrær, tett klynget sammen mellom de hvite bare toppene.

Jeg liker furuskog, men disse vokste så tett som jeg bare før har sett i granskogen. Jeg undret meg over det, før jeg fortsatte inn i den og rotet litt med utydelige stier, og inn i det tette barnåls-miljøet. Det var ikke lange biten, men lett å forville seg vekk fra stien. Likevel tok det ikke lag tid før jeg kom ut på en kjerrevei, som viser seg gå mellom Sunnfør og Sandbotnen (Stakkastadvatnet).

Skiltet på kjerreveien

Jeg krysset veien, kom til god merking, og gikk gjennom et mindre skogholt før jeg kom jeg opp på Dismarmyra. 

Dismarmyra syntes jeg var det fineste området på turen. Her stakk det opp berg fra våtmarka og terrenget virket helt fremmed og nytt for meg. 

Jeg ble nesten paralysert av den ene toppen og fikk en trekning mot å gå opp på den. Dermed mistet jeg stien og måtte lete litt etter rødmerkingen en liten stund. Men selv om jeg gikk litt vill, fant jeg fort stien igjen, vasset over myra til den, og kunne fortsette på turen mot Valhest.

Kvitabergfjellet (262 moh)

Jeg passerte bratte Kvitebergfjellet (smør på flesk der, altså) og fortsatte over i et lite skar, vasset i myrete og våte stier, før jeg kom til et siste dalsøkke, med høstlige farger og et gjerde i design-stil.

Bondedesign i myra

Til slutt gjaldt den siste bratte og tunge oppoverbakken mot Valhest. den var bare bratt og tung, men er verdt det, for på toppen er det både god utsikt, vind og nedoverbakke igjen. Jeg kranglet med meg selv om hvor jeg skulle ta energibaren min, men bestemte meg til slutt for å sett emeg i vinden og "stå an av".

Valhest 313 moh

Veien tilbake prøvde jeg å ta personlig rekord, og gikk vel en halvtime raskere. Nede ved veien tok jeg en alternativ rute fra Husavatnet, over haugen, slik at jeg kom enda nærmere Hordaland, og var nær med å ta på meg Sveiodialekten..

Denne turen var en flott opplevelse. Jeg kunne ønsket meg mer plankebroer, eller tørrere stier, men omgivelsene var fantastiske, så jeg anbefaler den for alle med støvler (!)

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 3 t. t/r

Distanse: ca. 9 km

Terreng: Kupert, sti, våtmark, berg

Vanskelighetsgrad: Middels

Lengste vei til Valhest

Valhest (325 moh)

Det er vår i luften og turtelduene hekker i fjellet. Målet var Valhest, denne populære toppen på Haugalandet, som har vært besteget av goturlaget tidligere. Den gangen fra Stakkestad, - korteste vei. Men i dag var goturlaget av det voksne slaget, så vi valgte den lengste.

Denne stien går fra Aksdal, og strakt nordover til Valhest, og videre inn i Hordaland. Vi parkerte ved Aksdal senter og gikk opp de bratte bakkene som går fra Aksdalsvegen 184. Vi kjente andpusten og gakket oss opp til en gammel skytestilling, der vi fant dagens første cache. Nå så vi Alvanuten (224 moh) fra en ny vinkel, der den reiste seg stolt over dalen og dalstrøka innafor.

Alvanuten (224 moh)

Terrenget flatet noe ut mellom Håvardsfjellet (225 moh) i vest og Dyrsfjellet i øst, der vi kunne se de hvite bergene, som er oppkalt etter hval, og ligner litt hvis man slipper fantasien til, og litt til... Her oppe var det i alle fall en cache til som ble funnet, og vi kunne styre mot Valhest. Etter hvert hellet terrenget noe nedover, mot en bred dal. Nå kunne vi se Valhest langt i nord, og noen byger som vasket fjell og dal der borte. Det så langt ut, men erfaringen viser at synet bedrar mer enn beina..

Valhest og truende byger

Fiskevatnet

I dalsøkket i sørøst lå Fiskevatnet og ga terrenget en frisk blåfarge på denne fine dagen. Vi bestemte oss for at målet skulle nåes, og etter en prat med noen forbipasserende, gikk vi ned i dalen, tapte 100 høydemeter, fikk våte sko, og kom omsider ned til det vakre vatnet Storestemmen. Her var det beiteområder, litt forfriskende skog, og bare en stigning igjen til vi var på Valhest. Likevel et godt stykke.

Storestemmen

Opp den lange slakke bakken gikk det fort, og snart var vi på baksiden av Kinn (229 moh) og stidelet til Stakkestad. En liten bratt forsering var det opp til Valfjellet, og en lang rygg frem mot toppen i nord ventet oss og bena foran oss. Vi merket at vi hadde gått en stund, men snart var vi på toppen og fikk utsynet i alle retninger fra toppen.

Det blåste friskt fra toppen, og vi forsøkte å finne oss en plass i le. Det er ikke like lett på Valhest. Vinden treffer i alle retninger, og man må nøye seg med litt trekk overalt. Det ble en altfor kort lunsj, før vi startet nedstigningen og den lange hjemturen igjen. På tilbakeveien ble vi sultne og var litt for sliten til å bestige Alvanuten, denne gang. Likevel stolte over å ha gått 15 km i nærmere 4 effektive gangtimer, kom vi til bilen og begynte letingen etter mat....

(trykk på kartet for å zoome)

Tid: ca. 4t tur / retur

Distanse: ca.15 km tur / retur

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: god merket sti, noe myr, kupert

Cacher i området: 5 + omegn

Til Valhest på trass

Trass elendig vær og vedvarende regnvær de siste ukene trasser vi motviljen og kom oss ut på tur for å sanke flere poeng til konkurransen vi har tatt del i. Det er 10 år siden Goturen gikk her sist, så minnet begynner å bli vagt om turen. Alt virker så mye kortere for lenge siden...

Turen til Valhest er med sine 8 km t/r en dagstur å regne. Men det regner i dag, så vi tenker vi heller skal forhaste oss i trass.

Vi parkerer ved Stakkestad i Førre. Fra gården går det en grusvei opp til første myra, noe jeg er glad for, fordi forrige gang jeg gikk herfra måtte jeg gjennom krøttersti som var full av møkk og gjørme. Trasig.

Oppe på myra er det svaberg, så vi kommer oss rimelig greit gjennom uten alt for våte bein. Myra er lang, men så begynner vi på første stigningen opp til neste platå. Denne er ganske bratt men ikke veldig lang.

Der går det i slakt terreng oppover frem til den siste lille stigningen til Valhest-ryggen.

Ryggen er lang, og her oppe er det ofte vær. I dag er intet unntak. Det blåser kaldt regn i fleisen, som vanlig, før vi når toppen og får hastverk med å skynde oss ned igjen. 

Valhest 313 moh

Middels

Tid: 2-3 timer t/r

Distanse: 8 km t/r

Høydeforskjell: 275 m

Terreng: Grusvei, fjellsti, myrlendt, berg, bratte partier, våte partier

Gjørmete tur til Valhest

Planen var en lettere tur for fire gutter (2 voksne) på en fin søndag. I beskrivelsen til UT.no stod det:  

"1-2 timer å gå, passelig dagstur for barn."  

Dermed var planen klar, en lettere dagstur for barn. I tro på at denne turen ville være lagt opp for barn, med gode stier, utstyrte jeg og Joachim oss lett, med joggesko. For sikkerhets skyld pakket jeg en ull-longs på Joachims ben, da det faktisk er høst, og vindene fort blir sure i høyden. Vi ble hentet av Fredrik og sønnen Henry, som hadde skodd seg med skikkelige fjellsko, støvler og fornuftighet...

Våt start fra Stakkastad

Vi ankom Stakkastad litt før kl.10, og i solskinn, gikk vi gjennom gardstunet, og opp traktorveien mot Eikekraksmyra. Vi forstod fort at denne turen kom til våt, da vi vasset i gjørme allerede de første skrittene. Her var det ingen plankebroer over de våteste myrene, heller, så var med ett usikker på om vi ville nå toppen. Men barnas entusiasme, og lyst til å nå toppen var på topp, så vi fortsatte. En bratt stigning ble det, forbi "Kinn",  etter det lange partiet med gjørme og myr, og det så ut til at turen ville bli noe lettere, fuktmessig.

Første bakke tilakelagt

Opp den første bakken så vi en topp lenger borte, og trodde det var Valhest, men stigningen fortsatte i slakk oppoverbakke, til vi kom opp på nok en myr, denne gangen enda våtere, og jeg måtte bære Joachim over de vassigste partiene. Til og med velutstyrte Fredrik sank langt ned i et gjørmehål. Dette var ikke dagen for joggesko (!).

Over den våteste myra, så vi endelig Valhest. Det kom en bratt stigning til, før det flatet ut på Valfjellet. 

På Valfjellet

På Valfjellet var det mer berg å gå på, og farten økte. I stien fant Henry og Fredrik en fin larve, kamuflert godt i marka. Dermed ble det litt biologistudier, og pedagogikk, før den siste kilometeren lå foran oss. Joachim hadde allerede et godt forsprang...

Biologistudier

Etter en halvtime nådde vi endelig varden på toppen, og hadde utsikt i det vide, til Bokn i sør, "Slettå" i vest, Bømlo og Stord i nord, og like inn til Kvinnherad i øst. Vi var bare 313 moh (!)

Toppen Valhest er nådd

Litt gufsete vind der oppe, gjorde at vi raskt snudde, og fant en bergvegg nedenfor toppen, der vi tok brødskiver, kaker, snop og kaffepause. Men vi ble ikke sittende lenge før vi måtte få varmen i oss igjen, og gikk nedover i god fart, uten hensyn til vann, gjørme, imøtekommende Tysværinger, sosiale hunder, eller skylag som truet med regn.

Fredrik regnet grovt på det, og fant ut, at vi hadde gått tilbakelagt 1% grusvei, 10% fjellgrunn, og 89% gjørme.
Etter mine beregninger var vi i alt 4,5t på fjellet, med få pauser, men med mange barneben, og minst to av dem våte...

Til Valhest fra Våg

Denne kvelden tidlig i mai tar vi "fredagsfajitaen" med oss til topps på Valhest. For å gjøre turen ekstra innholdsrik, spanderer vi på oss en ny rute til toppen. 

Vi forsøker å gå fra Våg i Grindafjorden. Denne ruta har jeg sett én turbeskrivelse av, og det er etter en intern fjellagstur for mange år siden. Men beskrivelsen fra fjellaget er lite beskrivende, så jeg forsøker å stake ut ruta, etter logisk tankegang, vei og stimerking fra Norgeskart. 

Vi starter i Våg og når vi kommer opp til traktorvegen øverste i Våg-vegen åpenbarer det seg et fremmed terreng foran oss. Her stikker bare små fjell opp fra gressmattene som ligger og varmer de opp i kveldslyset. Det er mange småtopper i området, som gjør landskapet livlig og billedskjønt. Vi trives.

Opp i det første skaret over Tordalen kommer hele sauegjengen opp i hælene på oss. De er så nærgående at jeg får rykte på meg å være glad i dyr. Jeg brauter myndig og stamper med klovene, helt til de gir seg og spiller kostbar. Godama derimot, ler hjertelig og kaller meg for sauebonde. 

Allerede på toppen av skaret får vi utsikt fra vinkler vi ikke har tegnet før. Vi ser rett bort på Hodnafjellet, med "bergenskrysset" og Grindafjorden nedenfor. Resten av Norge innenfor.

Over skaret går traktorvegen bratt ned til Langedalen, hvor vi etterhvert må gå videre på sti bort til foten av Valhest. Her møter stien den lengste ruta fra E39 (Sveåsen) og vi har en bratt bakke og 110 meter rett opp mot toppen. 

Langedalen

På toppen er solnedgang på gang, og vi finner frem primusen og matvarene, for å lage fredagstacoen til kvelds. 

I fjernsynet ser vi langt inn i Haugesund, Karmøy, Vindafjord og Sunnhordaland. Vi zapper oss også inn i Hardanger, med et blinkskudd fra Folgefonna i nordøst. 

Men til slutt er det kveld og hjemtur etter en virkelig fin gåtur denne fredags kvelden.

Middels

Tid: 2 t t/r

Distanse: 6 km t/r

Høydeforskjell: 290 m (totalt 330)

Terreng: Bilveg, Traktorveg, fjellsti, bratte partier, myrlendte partier, fuktige partier

Ut.no