Håvås

I dag gikk "nattvandrerne" i ettermiddagslys og skumring, og tittelen vår falt ikke langt fra stammen...
Turen gikk til Håvås ved Stakkastadvatnet, i grenseland mellom Haugesund og Tysvær. Her har Haugesund fjellag bygd et internat av en hytte, og etter at Fredrik hadde hatt sin rekognisering med familien på søndag, var det to sterke menn som tok ettermiddagsturen på grusete brede stier inn til Håvåshytta, og videre til pumpestasjonen ved Stakkestadvatnet.

Fra pangkeringen er det en kort bratt bakke opp til en topp, der landskapet mot vest åpenbarer seg, her med de små fjell som virker så store i sin barhet.  I øst lå den tidligere okkuperte Valhest, mens vi i vest kunne se både Krokavassnuten, Høgafjell osv. Fra toppen går en lang bakke ned mot Kjosen, denne vakre bukta i sørvestenden av vatnet, - før stien (eller veien, som vi sier det på nordnorsk) ledet oss like inn til Håvåshytta. Fredrik fortalte at de hadde blitt servert både vafler og bitre historier der, om alle turgåerne som kom inn hit, lente seg til veggen (!) og bare gikk igjen. Turen hit inn tok oss 20 minutter, og 1,7 km, i følge GPS (som jeg velfortjent skryter av).

Håvåshytta

Vel inne ved hytta, lente vi oss til veggen, før utfordringen bød seg, da vi skulle finne stien videre nordover mot pumpestasjonen, som etter ryktene befant seg her i området. Etter et orienteringsløp gjennom utydelige stier, fant vi hovedstien (eller veien, som vi sier det på nordnorsk). Den hadde plass til 5 turgåere i bredden, og ledet oss forbi møteplasser, og like ned til hovedstien mot Kattanakk. Vi diskuterte hele veien, og fant ut at akkurat denne naturopplevelsen hadde vært bedre på terrengsykkel, siden stien var bred, mens vi normalt søker etter den smale sti i naturen. Nå gikk vi forbi Håvåsen, som jo er en ås...

Pumpestasjonen

Etter 20 minutter og 1,3 km til, nådde vi pumpestasjonen og kunne villlede oss tilbake igjen. Pumpestasjonen er et stort anlegg, uten særlige linker til natur og friluft, men likevel en stasjon i seg selv (!?)

Nå var målet å finne en mer turete sti tilbake til Håvåshytta, og sannelig orienterte vi oss inn mot noe som lignet en sti. Den villedet og ledet oss vekselsvis inn i granskauen, til vi ikke fant stien mer, men betrygget oss med at vatnet var på venstre side, og at skumringen gikk langsomt. Om man skal kritisere fjellaget, må vi ytre at knekkingen av sjenerende grener inn gjennom skogen, bare var halvveis gjort. Vi drømte oss tilbake til Oddvar Brå, og satte i gang med knekking gjennom hele granskogen. Skumringen tok etterhvert alvorlig tak, og vi havnet nok litt nært vannet der Håvåsen bratter seg rett ned i vatnet. Til slutt stod vi der midt i stupet, og fant det for godt å klatre litt oppover. Og jammen var ikke stien rett der oppe. Joda!

Så var det atter kort vei til Håvåshytta, hvor vi lente oss inn til veggen igjen, og stien tilbake kjente vi jo. Det er på sin egen stamme man kjenner seg best over bekken! Bare så det er sagt...

Bevis

Til slutt, en nyhetsmelding:

ULV I HÅVÅS
To vandrere uten dyrisk innsikt fant hodeskalle av noe som trolig, høyst sannsynlig, muligens, kanskje, men kanskje ikke,  kan være levningene etter en ulv. Turgåerne advarer alle mot å ferdes i området, da det er stor fare for at ulven ikke finner annen mat en turgåere og speidere for øvrig.