Før mørket la seg og etter at fossregnet ga seg, startet vi opp ved Helgaberg, der det er en stor vanntank. Nytt landskap for goturlaget åpnet seg da vi kom over berget. Foran oss lå grønne enger, skog og berg, og vi var stort sett fornøyd med det.
Vi mistet stien fort, og havnet ned på det som fristet mest, nemlig de grønne engene. Litt blendet av grønnfargen vandret vi pratende, som i et paradis, og glemte at vi var av jordlig gods. Men tvilen hentet oss inn, og appen fra UT.no måtte frem. Der befant vi oss midt på turkartet, men ikke på stien. Dermed måtte vi skifte kurs for å finne stien igjen. Litt gjerdeklyving ble det før vi igjen kom på den smale sti, som ble mer og mer tydelig og fristende foran oss.
Vi passerte et tjern i et lite dalsøkke, og her var det til og med plankebro. Etter dette var stien mer gjengrodd, og lyset dempet seg kraftig. Vi myste oss gjennom den neste kilometeren, til vi fant ut at mørket var for mørkt til å finne noen vei til Kjerringtuva, slik planen var. Derfor tok vi det tryggeste valget mot Sundveien, og fulgte Lindedalen som lå foran oss. Delvis vasset vi opp til leggen, delvis brøytet vi oss gjennom braker, og noen ganger merket vi stien under bena. Til slutt kom vi til Torestemmen, et lite tjern ved Sundveien.
Når man lykkes med en utfordrende ekspedisjon, slik som Nansen og Amundsen, blir man helter i ettertiden. Dersom man mislykkes, slik som Jarle Traa, blir man idioter, i følge han selv. Vi følte oss vel mer som i den siste kategorien. Men med alle ben og hender på plass, nok til å vandre de 5 kilometerene, uten sherpa, til Fredriks hus for å hente redningbil...
Området vi gikk i frister til gjentakelse, på lyse dagen. Da skal det også gå an å gjøre denne fine turen til en rundtur...
 |
| Trykk på kartet for zoom |
Tid: ca. 1t
Distanse: ca. 3 km
Vanskelighetsgrad: middels
Terreng: delvis merket sti, myr, eng, berg
