Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 2. november 2014

Brekkevatnet rundt - og omegn


Så var det denne søndagen, med innesitting og forberedelser for morgendagens arbeid, da vi omsider bestemte oss for tur. Jeg hadde litt nysgjerrig på en sti jeg så forsvinne opp i lyngheiene ved Brekkedemningen og vannrense-anlegget der. Ugåtte stier er altid spennende.. Vi startet 2 timer før solnedgang, trodde vi, uten tanke om at klokka nettop var stilt...

Ved Brekkedemningen
Brekkevatnet
Fra renseanlegget gikk vi opp på demningen, over en gjerdeklyver, og videre mot høydene foran oss. I dag var lyset grått, og selv om det var noenlunde tørt vær, var stiene ganske bløte. Vi kom opp på høyden ganske fort, og gikk i myrlent område med et lite tjern ved siden av. Selv med overskyet vær kunne vi nå se solnedgangen rødme, og bildet ble tatt. Turen var verdt det.

Tredemningen

Men nå kom mørket sigende som en slange gjennom dagen. Vi satte farten opp. Stien ledet os lengre vekk fra Brekkevatnet,og vi skjønte at dette ble en lengre tur enn først antatt. Vi var på vei opp mot Oskreivatnet. På vår høyre side skimtet vi skogen som ligger ved foten av Skrivarvarden. Lenger fremme skimtet vi Nordre Sålefjell (119 moh).

Bakken hadde blitt alt for mørk når vi nådde foten av N.Sålefjell. Vi mistet stien og hadde bare silhuettene å gå etter. I april var jeg nemlig på dagstur i området, og hadde funnet en vei. Om det var den smale eller brede visste jeg ikke da engang. Nå var den gjemt i møket. Innimellom dukket den opp igjen, men så var den vekk. Nå var det bare retningen å styre etter.

Jeg tok frem minnet og styrte oss mot bekken som renner mellom Budalsvatnet og Brekkevatnet. Her husket jeg at stien var tydeligere, utsikten vakrere, og en bru... Vi famlet oss fremover i stadig mørkere skumring, til litt forundring, men så forklaring: Vi hadde stilt klokka, og kvelden kommer fortere.

Vi kom omsider frem til bekken, og herfra var stien grei: Opp på høgda og så rett nord. I tussmørket fant vi stien via Jerikodalen, gjennom skogen på Brekkevasshøgda, og så forbi Tistreivatnet og ned til Brekke. Til slutt måtte vi ta mobiltelefonene til hjelp, for hodelykta lå hjemme. En tur som skulle lede oss rundt ett vatn, ble til slutt en god nocture via 3 vatn og øyas nest høyeste fjell.

Link til UT.no-kart
Tid: ca. 2 t.
Distanse: ca.7 km
Terreng: Delvis sti, myrlent, småkupert
Vanskelighetsgrad: Middels
Høydeforskjell: ca. 100 m

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar