Værøy på langs

Goland

Del V

Måhornet 439 moh

I år er Goturlaget på ekspedisjon i Nordland. Det er Helgelandskysten og Lofoten som er målet. Middelet er fri luft i et eventyrlig norsk område. Enda et eventyr... Men vi er langt hjemmefra og tyr til bobil for å komme oss opp fra Sørvestlandet, frem og tilbake til Nord-Norge på mest effektiv og opplevelsesrik måte. På 2 uker får vi oppleve Torghatten, Vega, Tjøtta, Sju Søstre, Træna, Værøy og Lofoten, samt fantastiske kjøreturer og båtturer mellom destinasjonene. 

Dag 10

Etter en lang kjøre-etappe langs Helgelandskysten og inn i Salten, tok vi ferga fra Bodø til Værøy, hvor vi landet tirsdag kveld. Det er ikke campingplass på Værøy, men mange plasser å sette bobilen fritt. Vi fant en røff parkering med utsikt mot Nordlandet, hvilte og stod opp igjen i dag. Dagens mål er å gå Verøya på langs, til Måstad, og en topptur til Måhornet (439 moh). En dagstur, regner vi med. Eneste tidspress er ferga til Lofoten kl.22.00. Det skulle vi klare.

I sekken pakker vi med oss stormkjøkken og en heftig finnbiff med godt tilbehør. Trolig den beste turmaten som finnes (!). Så er vi klare. Startpunktet for turen er på Nordlandet, der verdens farligste, men nedlagte flyplass ligger. Nå er det en sjokoladefabrikk der, og sjokoladen ble smakt på i går. Mildt sagt. Fra flyplassen går det en grusvei inn til et lite nes (Tussen), hvor det er god parkering og startpunkt for turen vår. Det er også tilrettelagt med dass, så telt er også velkommen her.

Ved foten av Hornet (346 moh), Tussen, Nordlandet

Starten på stien er også på vei. En god kjerrevei leder oss opp til første bratta. Ikke bratt opp, men en bratt helling "ned te fjærsteinan" langt der nede. Ute i havet er det tett skodde, og skyer truer toppene på Værøya også. Men med mot fattet er vi innstilt å nå helt frem i dag. Og tilbake.

Sidene er bratte her langs Hornet, og selv om stiene føles trygge er det stadig konsekvenstanker som ruller gjennom hodet. Men det er tanken på det eksotiske, - at vi faktisk er her helt ute i havet, som taler mest.

I bratthengene blomstrer det vilt: Jeg lærer meg f.eks blomsten "hundekjeks". Har sett denne blomkålplanten før, ja, men synes i grunnen "Røsslyng" hadde passet bedre. Slik er livet!

Det begynner å stinke. Død, forråtnelse og fordervelse stikker i nesene våre, og vi undrer hvor denne dødelige gassen kom fra. Nede i fjærsteinan ligger det en hel skog av tare i oppløsning, tett slynget som et Vigelands kunstverk, men frastøtende i metangassen som avgjør skjebnen for våre neste steg: Videre!

Etter å ha gått i bratt blomstereng og steinur, gjennom dødens fjærstein og mellom noen kampesteiner, kommer vi til et flatere parti, kalt Slettstranda, passende nok. Sletta er dekket av en gressmatte med planter jeg ville kalt "Sivgress", men som sikkert heter noe annet. Her er det tegn til sivilisasjon, med telegrafmaster fra Telegraftiden, delvis nedramlet, og delvis ikke.

Slettstranda

Bortenfor bratta, tangen og sletta, kommer vi til en strand, hvor det er stablet store kampesteiner hulter til bulter. Det klare vannet fristet til bading, men ikke temperaturen, som fortsatt holder rundt 10 grader. Godama tegner det klassiske "Hjerte i sand" som alltid vekker berømmelse i snapchat-kretser, mens jeg prøver å fange bølgeskvulpet, denne gangen uten hell.

Hjerte i sand

Etter fotografering av stranda en god stund, fortsetter vi videre langs den lange stranda. Vi observerer skarpe gryter hvor havet har skåret i fjellet, og en gammel sur guppe som glor utover...

Sur gubbe glor utover

Nå langs Yttertussen og til Sauhellaren, hvor Værøy er på sitt smaleste; bare 200 meter, med en skarp klippe som skjærer havet i to. Sauhellaren er en stor kampestein hvor sauene går i hell, kanskje. Men ingen sau å se her, riktig nok, men derimot ser vi en anlagt vei, som bråstopper ved kampesteinen. Det var en plan en gang. Det var en plan...

Nå kommer vi til en slette med svak helling, og passerer et eide kalt Eidet. Vi går ikke ikke langt på veien før vi får sikt mot den lille grenda som ligger for seg selv.

Måstad

Måstad ligger under Måhornet; dagens topptur. Grenda har sin egen koselige historie, med lundehunder, lundefugler og fiske. Et yrende liv var det en gang, bare fortalt av den store måkeflokken som ivrer opp i fjellskrenten.

Ute i Måstadvika lander en skarv på vatnet og imponerer dama si. I bakgrunnen hører vi liv i fjellet. En kjent lyd av måkeskrik ønsker oss snart velkommen til fuglefangerbygda.

Vi går til grendas ende og setter oss ned for litt matlaging. Finnbiff og sopp freses i panna, og maten fortæres på menneskelig vis. En flott seilbåt ankrer opp og inn på land strømmer bortskjemte amerikanere i følge med luksus-svensker, og prøver å være turister, så godt de kan. En av amerikanerene forviller seg borti røysa, men vi finner henne igjen, når vi selv er på vei opp bratta mot Måhornet. Det gikk jo bra, da.

Måstad

Bratta opp mot Måhornet og lundefjellet på baksiden kalles Staupan. En svært bratt sti i kuverter opp mot eggen 276 moh. Vi klatrer opp svimlende smale stier, med luft under bena, og småfrykt i skolten. Inn i  mellom er frykten større enn fornuften, men opp kommer vi, og snart er bratta mindre bratt, mens utsikten brattere.

Staupan

Måstad

På eggen der oppe har skyene nok en gang lettet for goturen vår. Vi minnes Sju Søstre for noen dager siden, og har tro på både sol og utsikt. Så vi fortsetter opp mot hornet, en lang oppoverbakke til himmels, føles det som. Vi ser ikke toppunktet før vi ser det, men ender til slutt opp ved varden på 439 moh.

Måhornet

Det er bratt på alle sider, men ikke så luftig. Her kan vi nyte utsikten hvor skyene leker over de skarpe toppene og daler ned i Måstadvika, til fotografenes glede. I øyeblikk ser vi helt til Sørlandet, der hvor Værøya er tettest befolket, og hvor vi landet i går.

Nede i lundefjellet jakter en havørn. Den seiler truende over en måkeflokk, og viser hvem som er sjef. Flottere fugl finnes ikke. Vi er heldigvis ikke i dens interesse.

Så vant vi over været på Værøy også. Vi har fått oppleve det beste av øya, og vender nesa tilbake, ned bratta som kjennes enklere nå, og bortover strendene og hellingene, som kjennes lengre nå, til vi kommer tilbake til parkeringen ved Tussen på Nordlandet, der bilen står og oplleves prikk lik. Vi er klar for Lofotveggen!

Tid: ca.4t t/r

Distanse: 14 km t/r

Terreng: Bratt, sti, kjerrevei, tørt

Høydeforskjell: 439 m, en del opp og ned mot Måstad

Vanskelighetsgrad: Middels