Topptur til Trollsteinen

Svalbard ekspedisjonen

Goturlagets villeste eventyr, så langt, blir på Svalbard. I arktiske strøk skal vi komme så nære polfarerenes virkelighet som vi tør, basert på variable forberedelser i Karmøyheiene og Sauda. Tanken på dette isødet gir oss kriblinger i magen, og store investeringer gjøres i ull og vinterklær før vi drar opp i påskeferien for å nyte opptil 30 effektive minusgrader i frisk arktisk bris. Vi skal oppleve både hundekjøring, topptur på ski, og snøscooter-ekspedisjon til det ville øst. Og det svarer til forventningene. 4 dager med et strålende og kaldt vær som skal gi oppholdet en ekstra bonus.

---

dag II

Topptur til Trollsteinen

Oppstart fra Longyeardalen

I dag gleder vi oss til mer bevegelse enn i går. Det er like kaldt, og samme vær, og litt strabasiteter opp 700 høydemetere skal bli en takknemlig affære. Det er meldt 32 effektive kuldegrader på toppen, så vi skal nok kjenne litt i ansiktet likevel. Men vi er godt forberedt med mange lag ull og skalljakke ytterst.

Mer spente er vi på klatreutstyret. Vi skal gå i motbakke med utstyr vi aldri har prøvd: Randonèski. De er ikke mer komplisete enn at de er slalåmski med løsbare hæler, og justerbar høyde på hæltrykket, slik at oppoverbakkene skal bli enklere. Nedover igjen skal slalåmbindingene festes, slik at det blir en enkel nedkjøring. I prinsippet veldig greit.

Og det begynner bra. Den lille gruppa starter fra Nybyen / Longyeardalen og begynner oppoverbakkene straks. Det er sjeldent dypsnø eller puddersnø på Svalbard, men i år har det regnet før vi kom hit, og under noen centimeter med nysnø er det enten is eller stein. Da priser vi oss lykkelige for den lille snøen som fins.

Larsbreen i sikte. Lars Hiertafjellet bakerst

Fra Longyeardalen starter vi i skygge. Med dagens temperatur betyr solstrålene ganske mye, så vi setter pris på å få beveget oss i motbakke. Vi må gå litt i sikksakk i steinura, for å ha noe å gli på, men eller er starten grei. En fransk kvinne har kledt seg for alpinske forhold; 20 grader varmere, og fryser lett når vi stopper opp. Dermed holdes tempoet høyt. Det betyr at Goturlagets fotograf får lite tid til å fotografere, og blir hengende bak baktroppen, for hvert bilde.

Tverrdalen

Etter en god halvtime er vi oppe på Larsbreen, som vi skal krysse før traversen opp til Trollsteinen. Vi har hatt en stigning på 300 meter, og breen ligger og flyter nedover langs "Sarkofagen" med 200 høydemetere oppover til traversen. Det er ikke voldsomt bratt, men tempoet foran minner lite om gotur. Så mange motiver, så lite tid.... Til gruppas irritasjon tar jeg opp kamera i utide, og fotograferer som en trassig bortskjemt snørrunge. Noen østerrikere er utålmodige og truer med å annektere hele Spitsbergen, om jeg ikke oppfører meg mer arisk. Men motstandsbevegelsen i meg holder tempoet nede, selv om jeg tar inn gruppa, hipp som happ.

Utsikt mot Longyeardalen. Sarkofagen t.v. Gruvefjellet t.h.

Det blir mer rolig når vi kommer i øvre del av breen. Der får vår guide lov til å fortelle om isbreenes karakter. Denne breen er trygg og uten sprekker, da den er permanent frossen og uten særlig påvirkning av temperatur eller vann. Så en brefører er overvurdert, er min konklusjon...(?).
Vi øyner også en hel del folk som bare har tatt beina fatt, og har en eller annen slags vandretur i Nordmarka. Jeg forstår at hverken hjelm, rasvarselutstyr eller randonéski er nødvendig oppover. Kanskje nedover, dog.

Trollsteinen i sikte

Så er det siste kneika da. Fotografen henger seg smakløst etter resten av følget, og tar video og bilder, mens en bitende kulde omdanner kondens til is, på votter, skjegg og øyenbryn. Etter 2,5 time på tur, er vi oppe 800 moh. der franskmenn fryser til is og østerrikere smelter av utsynet. Vi prøver oss på en fotopause, men frosten biter litt ekstra, med en flau vind som sniker seg over kanten. Fingrene fryser fort, og vottene har allerede frosset til is, og vanskelige å ta på. Guiden har tidspress og må snu, så toppunktet klarer vi ikke.

Likevel rekker vi å orientere oss. Longyeardalen og byen i nord, med Adventfjorden og Isfjorden utafor. Sarkofagen ligger i samme retning, mens Trollsteinen ligger bak oss i sør, og hilser på naboen Lars Hiertafjellet. I horisonten mot nordvest ser vi spissere fjell, som har gitt navn til øya Spitsbergen, og i øst strekker ikke øynene seg til horisonten vi skal nå i morgen; Østkysten, isbjørnens rike...

Trollsteinen 848 moh på nært hold

Lars Hiertafjellet 877 moh

Avslutningsvis spenner vi skiene i puddermodus, og suser ned fjellsida, over breen, og helt ned til Longyeardalen, hvor en brennheit østerriker fortsatt klager over tempoet mitt, og en forfrossen franskmann takker for tålmodigheten. For de fleste skal det gjøre seg med en varm dusj, og et kostbart måltid på en av de gode restaurantene i byen.

På tross av isbjørnfaren, er denne turen svalbardingenes vanligste trimtur. Det er like vanlig å gå til bens som på ski. For svalbardferskinger som oss, er det greit å ha med en guide, men for en mer bedagelig gotur vil jeg anbefale å gå utenfor turismen. Det er alltid en børse på skuldrene til noen i nærheten. Mange folk gikk ruta, og ingen ble spist opp, bevæpnet eller ikke. Randonéski er heller ikke nødvendig. Det er sjeldent dyp snø på Svalbard. Denne turen kunne like gjerne vært gått med lettere utstyr, f.eks fjellski. Snøen i høyden er litt skarete og humpete, men med rolig tempo er det enkelt å komme seg ned igjen. Så neste gang....

I morgen, derimot, skal vi bruke hestekrefter.

Tid: 4-6 t. t/r
Lengde: ca. 4,5 km én vei
Høydeforskjell: ca.700 meter
Terreng: Jevn stigning, ur, isbre, offpiste
Vanskelighetsgrad: Middels

Hundekjøring i Adventdalen

Svalbard ekspedisjonen

Goturlagets villeste eventyr, så langt, blir på Svalbard. I arktiske strøk skal vi komme så nære polfarerenes virkelighet som vi tør, basert på variable forberedelser i Karmøyheiene og Sauda. Tanken på dette isødet gir oss kriblinger i magen, og store investeringer gjøres i ull og vinterklær før vi drar opp i påskeferien for å nyte opptil 30 effektive minusgrader i frisk arktisk bris. Vi skal oppleve både hundekjøring, topptur på ski, og snøscooter-ekspedisjon til det ville øst. Og det svarer til forventningene. 4 dager i strålende og kaldt vær skal gi oppholdet en ekstra bonus.

Å ankomme Longyearbyen klokka 01.00 er et eventyr i seg selv. Polarnatta med fullmåne gir oss klar sikt over landskapet vi skal boltre oss i de neste dagene.

Vi får en fantastisk suite på Radisson Blue hotell med utsikt over Adventfjorden, Adventdalen, Hiortfjellet og Operafjellet, og blir stående en stund å måpe, før vi må legge oss. I morgen skal vi nemlig på vår første polarekspedisjon. Og vi våkner til strålende kaldt vær:

Longyearbyen, Adventdalen

---

dag I

Hundekjøring i Adventdalen

Vi møter opp i en stor hundegård drevet av Svalbard Villmarksenter, der dedikerte hundepassere veileder oss til å kjøre hundeslede, og fester på oss teletubbies-drakter slik at vi ikke skal fryse. Det er   17 minusgrader i lufta, men lite vind, og sola presser seg frem.

Å kjøre hundespann i rekke er ikke å spøke med. Hundene er satt opp som lag, og konkurrerer med livet som innsats. Kommer de for nære hverandre, kan de begynne å slåss. Og hundeslåsskamp er en blodig sak, får vi beskjed om. Vi må holde god avstand og ikke la hundene komme nær hverandre.
Etter en god instruksjon, får vi litt tid til å bli kjent med hundene, og klapper, og snakker motiverende til de. Men de er allerede mer enn motiverte. Det hjelper likevel for å tøyle disse arbeidsvillige muskeldyrene. Med myndighet og kjærlighet skal de ledes gjennom en hel dag med arbeidsinnsats.

Så starter vi. Godama får først ansvaret for å rydde opp i spannet, mens jeg skal holde en fot på bremsen, og forsøke å holde sleden stående. Vårt spann har ikke lederhund, så de er kun dresserte til å følge etter, dra og løpe. Det er kun lederhund i det første spannet, som ledes av en guiden vår.
Og løpe er noe hundene mildt sagt gjør. Bena går i turbo, og de lar seg bare stoppe av en heftig brems, som jeg holder foten på hele tiden.

Bremsen er som automatgir. Jeg slipper den og hundene gir full gass. Jeg bremser forsiktig, og holder hundekreftene tilbake. Jeg bremser hardt, og de forstår at de skal stoppe. Genialt, men Godama synes synd på hundene som gir jernet uansett hvor mye vi hindrer de...
Guiden vår sier det er vanskelig føre i år. Det har vært mildvær, som har gitt regn og deretter isdekke i dalbunnen. Et lite snøfall har gitt et tynt lag med styresnø oppå isen. Det er anstrengende for hundene å løpe på dette underlaget, så vi får beskjed om å holde farten nede.

Etter å ha kjørt oss inn litt, og automatisert teknikken, begynner vi å  bruke sansene på omgivelsene. Adventdalen strekker seg fra Longyearbyen og østover. En dal som ikke ser så enorm ut fra hotellvinduet, men å befinne oss midt i den er overveldende. Dalen er vid og hvit, med røffe livløse fjell som omkranser den 30 kilometer innover dalen. Fjellene har rekker med rasrenner langs fjellsidene, og vitner om at det er relativt kort tid siden isbreene trakk seg tilbake. 

Målardalen, med Operafjellet t.h.

Vi krysser dalen og sniker oss opp til Målardalen, som er et lite dalføre mellom Hiortfjellet og Operafjellet. Der er det ganske mye steinrøys som stikker opp av snøen, og vi må navigere forsiktig mellom steinene. Godama tar over styringen, og svinger oss mellom de vanskelige kjøreforholdene, mens jeg koser meg med å ta bilder, og lar meg imponere av hundenes innsats.

Målardalen

Ut i Adventdalen igjen er det vidt, hvitt og vilt. Vi følger i hælene på hundespannene foran oss. Horisontlinjen ser ikke ut til å nærme seg, så vi begynner å fatte hvor lang og vid dalen er.

Operafjellet

Etter en stund runder vi og havner ved en liten kapsel i nærheten av "Førstehytta", som like gjerne kunne vært på mars. At vi går i teletubbies-drakter gjør ikke inntrykket mindre, og vi føler oss allerede på en annen planet, bare noen kilometer fra byen. Her inntar vi lunsj, som ikke er like imponerende, men varmen gjør godt i kroppen, og med litt solbærtoddy til drikke, er vi klare for å kjøre videre.

Fremme ved planeten Mars

På utsiden observerer hundene mennesker, og varsel tydelig. Når vi kommer ut av kapselen, er de mer enn klare og vil løpe. Jeg tar rydder litt opp i spannet og så kjører vi i retning Longyearbyen igjen. Det blir en nydelig tur i strålende solskinn, og utsikten er uslåelig. Det e en lang tur tilbake, og vi forstår dimensjonene i Svalbards villmark, selv så nære byen. 

Hiortfjellet, Adventdalen 

Adventdalen, mot øst

Lindholmhøgda

Ved turens beste panoramautsikt tar vi en god fotostopp og lager en del skrytebilder. Vi lar oss stadig imponere av naturen. Villere enn vi noen gang har sett.

Det er langt tilbake, og nå tar vi strake retningen. Godama er fører og jeg er fotograf, og vi nyter hvert minutt av returen.

Tilbake på villmarkssenteret får vi i oppgave å rydde opp i hundespannene og skryte av hundene, før vi setter de i bur. Det har vært en fantastisk oppstart på eventyret i nord. I morgen skal vi bruke egen motorkraft...

Tid: 6 timer

Distanse: ca. 20 km

Terreng: Flatt

Vanskelighetsgrad: Enkel og kald

Med Nansen til Svandalen

Basecamp Gohytta

Mellom vinterferie og påskeferie har vi voksenhelg på hytta, og sløver oss gjennom all skisporten vi kan oppdrive på basecamp Gohytta. Søndag lirker det voldsomt i skiskoene, for jeg har investert i nye Nansen-ski med kortfeller, og ivrer etter å prøve ut disse i motbakkene opp til Djuvsbotn.

Fra basecamp har det nå blir gode opptråkkede løyper helt til topps, og vi får bare testet ut løssnø gjennom 100 meter. Så er vi på OL-standard, men motbakkene er der likevel. Vi tar Klæborykket den første bakken til Slettå, får vi dumper oss i Bjørgengliding til skitrekket, og fortsetter opp med et Sundbyrykk til neste avsats, hvor vi fortsetter å triumfere med  Kruegertempo.

Men så blir vi lei OL-maset, og tråkker i Nansenteknikk gjennom løssnø.

Så er det siste Wengdansen opp til Skarvet, hvor det flater mer ut i svensk stil. Det holder ikke, for Dyrskar frister rett der oppe.

Skarvet

Ja, så blir det vel litt Dyrhaugsnubling opp siste bakken. Sola skinner helt dit, men ikke lenger.

Dyrskar

Da er det bare å kjøre nedover igjen i fryktløs Svindalutfor, og myke super-G svinger a la Jansrud. Kilde gjør det nok bedre neste år...

Mer om Dyrskar