Goturen: Haldde

tirsdag 9. oktober 2012

Haldde

Haldde-toppen 905 moh

Vår andre og lengste tur under goturlagets høstbesøk i Finnmark. Av Altas fjell er Haldde vår stolthet. Den høyeste av toppene er den høyeste i kommunen med sine 1149 moh, men er vanskelig å komme til, da det bare er en steinur, og ingen sti. Lillebroren er en sukkertopp på 905 moh, rett ved fjorden, og er synlig fra byen. Altaværinger er også stolt av dens historie og feirer dette med en Halddemarsj hvert år. I tillegg er veiene opp så gode, at noen velger å sykle ruta.

Selv har jeg vært på toppen både vår, høst og vinter. Min siste tur på toppen var nyttårsaften 1993/1994 i et eventyrlig blålys, månelys og nordlys. I dag, mer enn 18 år senere, ville jeg ta med meg min kjære for å besøke denne flotte toppen i hjembygda mi.

Skyene dekte toppen godt i dag, og det var uvisst om vi i det hele tatt ville få utsikt over landskapet rundt. Men værmeldingen meldte om solgløtt, så vi lot ikke sjansen glippe fra oss. Vi regnet med både regn og kuldegrader, og kjøpe inn ekstra ull for anledningen. Nøkkel til det gamle observatoriet og boligen der oppe, hentet vi på rådhuset.

Utgangspunktet for turen er Kåfjord, en arm av Altafjorden. Vi startet i godt tempo opp den første bratte bakken. Det er gode kjerreveier her, og jeg undret på om det hadde gått med 4-hjulstrekkeren min, før jeg sluttet å tenke på det, og konsentrerte meg om løvet som falt i år.

Løvet som falt i år

I den første lange bakken opp mot 300 moh fikk vi stadig bedre utsikt ned mot Kåfjorden, og snart kunne vi se like inn til Alta. Den første kneika er 3 km lang og går gjennom løvskog, med Brakkelva sildrende ved siden av leden. Her oppdaget vi at turen var 9 km hver vei, og ikke t/r som jeg misvisende fant ut på turbeskrivelsen.

Storefjellet

Siste bakken opp Storfjellet

Skoggrensa gå omtrent her, på 300 moh, og en bratt bakke på 200 høydemeter slynger seg opp mot Storfjellet. Halve turen var unnagjort, og litt lenger oppe på fjellet kunne vi se skyene som dekket Halddetoppen på andre siden av et dalføre. Vi passerte et trolsk tjern, før vi snart var i overkant av Annasvannet og dalføret som leder mot toppen.

Annasvannet

Halddetoppen kalles også Sukkertoppen, og er en av de mest karakteristiske sukkertoppene jeg har sett, dekket av et tykt lag med steirøys. Uten veien ville nok denne turen tatt mye lengre tid, men vi var heldige som kom snaue 100 år etter at veien ble bygd.

Skyene dekket toppen

Nede i dalen kunne vi se restene av sivilisasjon. Nordlysobservatoriet var i drift til 1926, og det ble gjort et omfattende arbeid for å gjøre transport og elektrisitet tilgjengelig. Her kunne vi se rester av strøm-master, vinsjer og en godt brøytet vei, gjennom det steinete landskapet. Vi fikk en svak nedstigning til elveleiet, og så veien slynge seg opp i fjellsida på selve sukkertoppen.

Nå tråkket vi med friskt mot opp mot skyene, selv om vi fortsatt ikke kunne se toppen. Men det dukket stadig opp steiner med sekundering. Ingeborg oppdaget at steinura var i mange forskjellige farger, og ville egentlig dra alle steinene hjem, men nøyde seg med en håndfull. Skyene var i drift, og i korte øyeblikk kunne vi skimte bygningene der oppe. Vi nærmet oss...

Etter 2,5 timers gange så vi den siste steinen innskrevet med "200 meter til toppen" og i det øyeblikket drev skyene vekk, slik at vi kunne se begge bygningene. Vi var i mål.

Observatoriet og vintertunnellen

Fra hovedhuset går det en vintertunnell til observatoriet som ligger helt på tuppen. Vi skulle opp til 905 moh, og forhåpentligvis komme oss inn i observatoriet. Litt klatring ble det på tretaket over tunnellen, før vi var oppe ved observatoriet. Nøkkelen passet fint, men døra hadde "slått seg" kraftig, slik at vi ikke fikk den opp.

I hovedhuset

Da gikk vi ned til hovedhuset igjen og prøvde nøkkelen der. Den passet og vi kom inn i et romslig lokale, som tydeligvis brukes til festlige anledninger. Her satte vi oss til bords, og lagde oss hurtigmat, presskaffe, med nogo attåt, som vi åt.

Han far nede i Alta ventet på at turistene skulle komme hjem. Men det var bare en unnskyldning for å komme ned. For vi ble litt frosne inne i huset, og tok til å vandre hjem igjen, før kulda satte seg i vinduskarmen og natta ble lang. Da vi skulle til å gå ned veien, kom det et drag over toppen, og plutselig forsvant skyene en liten stund, slik at vi kunne se toppen i sin helhet, og noe av landskapet rundt. Det ble ivrig knipsing, før vi satte fart og vandret i godt tempo tilbake til Kåfjorden.

---

Dagen etter kunne vi se at skyene lettet over toppen, slik at vi kunne ta bilder med utsikt fra Alta. Den var forunderlig lik høydekurven på trackeren (!)