Glittertind 2460

Glittertind 2460 moh

Glittertind ar Norges nest-høyeste topp. Den er oppkalt etter elva Glitra, som visstnok glitrer. Elva ligger ikke ved Glitterheim, men på andre siden av toppen, og ned mot Visdalen/Spiterstulen. Isbreen på toppen er Norges eneste i sitt slag, der den dekker hele toppunktet, og kalver ned i Grotbrean. I 1940 var toppen med breen målt til 2487 moh, kanskje ikke spesielt nøyaktig. I 2004 var toppunktet 2464. Nå, I dag 28.07.2013 er toppunktet målt til 2460 moh. (ref.Peakbook). Om noen år glitrer ikke tinden lenger. Det skal likevel være 8 meter igjen av isen, så selve fjellgrunnen på Glittertind beholder fortsatt 2.plassen med 2452 moh, og blant de 3 eneste toppene i Norge over 2400 meter. Og hvem vet hva landhevingen kan gjøre!!

Glittertind stod høyt på ønskelisten forrige gang jeg var i Jotunheimen. Men den gangen var det meldt snøvær, og Goturlaget bestemte seg for å la det være. I år derimot har sommeren vært stabilt bra både på kysten og i fjellheimen, for ikke å snakke om utenlands. Det har vært en fantastisk sommer. Husk mine ord: "2013...fantastisk!" På Glitterheim så vi dog ikke solen fra morgenen av. Dette visste vi også utfra værmeldingene, men meldingen sa at det skulle lette utover dagen. Dermed var planen å starte tidlig, slik at vi kunne "nå" solen på Glittertind når vi kom opp...

Vi var i gang kl.8.40 og begynte bestigningen. Bakken var ikke bratt, som til Galdhøpiggen, men oppoverbakke var det likevel. Vi gikk rolig, men kjente det gikk radig, og vi var i grunnen fornøyd med tempoet. Spesielt fornøyd var vi med å gå fra et yngre par.

Det er mye steinrøys i Jotunheimen, og ikke mindre opp disse bakkene. Grått og kjedelig vil kanskje noen si, men mellom alle steinene ser man liv, og alle mulige fargenyanser. En biolog ville nok kalt det "stadier i evolusjonen", men vi nøyde oss med "et praktfullt skaperverk" etter at allmennvitenskapen tok kvelertak på seg selv. Lettere er det da å forklare i bilder:

Stadig i evolusjonen

Vi var kanskje på 2000 meters høyde, da tåka pakket seg rundt oss, og sikten forsvant. Toppen hadde vi ennå ikke sett, selv om turgåere vi traff mente at dette var den beste ruta, siden man så toppen hele veien. Vi skyldte på tåka, selv om ikke det hjalp mye på sikten. 

Der oppe fant vi også et internasjonalt par, som hadde satt seg ned, med tvilen i hånda. De skjønte tydeligvis ikke at dette var noe vits. Vi hilste likevel høflig, og gikk videre. Litt saktere nå. T-ene tviholdt vi på og myste etter neste merke. Noen ganger kunne vi ikke se merkingen, og begynte å tvile vi også. Så ble det stopp. Vi kunne ikke se neste merket (!). Det yngre paret tok oss igjen, slik at vi alle kunne tvile sammen. Så lette vi i en slags manngard og ropte når vi så noe.

Ikke lenge etter så vi en stor bresprekk som fascinerte oss alle. Godama følte seg litt Amundsk, der hun stod i tåkehavet foran en bresprekk, og det ble tid til litt posering der foran skjebnen...

Ingeborg Amundsen

Videre gikk vi litt i røys, før en bre lå foran bena våe. Dvs. helt sikre var vi ikke, siden sikten bare var 10-20 meter. Men vi så fotspor i snøen. Vi tenkte på alle advarsler om at å gå for langt ut på kanten kunne være farlig, siden vi da kunne oppleve kalving og knekking. Men vi så kanten, og selv med begrenset dybdesyn i tåka, trodde vi, med et snev av tvil, at vi var på trygg avstand fra kanten.

Det ble litt diskusjoner på breen, om det var trygt nok å gå videre, men med enda mer tvil gikk vi forsiktig videre på den harde breen. Denne siste delen mot toppunktet var vi nok nervøse alle sammen. Men med et snev av mot gikk vi stadig videre. Plutselig så vi en måke sveve i drivet fra den kalde brisen, rett på kanten av stupet. Det var som et jærtegn, eller en advarsel. Som om sjelen snakket til oss, eller et syn vi burde tolke... Vi skvatt til, og lurte på hva den mystiske måka gjorde her...?

Sjelemåka

På toppen i tåkehavet

Men i noen få sekunder lettet tåka bortover kanten. og vi kunne se at vi var på toppen. Vi trodde i alle fall det. Vel her var det ikke mye å se. Kun ei måke og tåke. Det rimte.... på jakkene, så vi tok et kjapt foto, og snudde. Vi hadde gått ganske sent den siste timen, og hadde rukket å bli kjølige. 

På vei ned fikk vi se kanten åpenbare seg noe, og så forsvinne igjen i tåka. Vi var for kalde til å vurdere om vi skulle vente på om det lettet skikkelig. Vinden blåste iskaldt og vi ble desperat etter å få le for vinden. Ingeborg fant etpar steiner som hun la seg bak, og der fant jeg henne, som utstrakt og i en forvridd nedtryk liggestilling. Jeg måtte le...

Desperat etter le for vinden

Men det var god le der, så vi ble faktisk sittende litt, mens skyene lekte rundt toppene, og vi fikk se glimt av utsikten mot nord og sånn.

Glittertind

I noen sekunder fikk vi også se hele toppen, og vi ble litt fristet til å å gå opp igjen. Frosten i fingrene fristet oss enda mer til å vende tilbake. Og det ble valget. Vi angret litt på dette i bakkene nedover, etterhvert som varmen kom tilbake til kroppen, og toppen åpenbarte seg mer og mer. I steinrøysa på vei nedover fant Ingeborg en legrop. Veldig fin å sette seg bak når vinden tar tak. Takk til byggerne! Det ble en energisjokolade også her, før vi gikk raskt nedover på lette tær nedover, mens Glittertind viste mer og mer av seg selv, bak oss.

Ingeborg fant en legrop

Til slutt kunne vi se hele toppen i solskinn. Vi hadde beregnet èn time feil, og svenskene vi møtte på vei opp, skulle få oppleve Glittertinds solside.

Glittertind

Nedturen ble likevel en fin tur, selv om det var en fattig trøst... Middagen på Glitterheim var god, den også, og i alt hadde vi hatt et fint opphold i Veodalen, og ellers i Jotunheimen, denne uka. Det blir nok snart en retur når anledningen byr seg...

Fremme ved Glitterheim

Trykk på kartet for zoom

Tid: 6t. t/r

Distanse: 14 km t/r

Terreng: Steinur, sti, jevn bakke

Vanskelighetsgrad: Middels