Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 18. oktober 2015

Rossevatnet i høstlys

Rossevatnet
Vi hadde i grunnen ikke så god tid, men det nydelige været med sol fra blå himmel og vindstille, gjorde at vi tok oss en korttur i nærområdet. Da ble det tur til Sund, og en runde via Rossevatnet.

Oppstart er fra Gamle Sundvei, en fin grusvei uten trafikk på ca.1,5 km inn mot Sund. Langs veien er det fine allèer av gran og skog, og en passerer vatn og beiter. På fine dager som i dag leker sollyset mellom trærne og lager skumle skygger. Fargene danner en rik palett av farger i grønt, gult, rødt og blått.


Når vi passerer Slettvatnet, speiler breddene seg i vatnet, slik at fargene kommer enda bedre frem.



Vi smyger oss videre mot Sund, til veien stopper, og ender i den nyere Sundveien. Men ca. her skal vi ta av til høyre og følge en god kjerrevei og sti inn til Karmøys fineste speiderplass, og Rossevatnet.


Det er en lett tur inn til Speiderplassen. Tørr og god kjerrevei gjennom beiter og små furutrær. Dagen er fortsatt en av årets fineste, og vi lar oss imponere av speiderenes innsats ved vatnet. Slike leire ser en bare på film (!)

Speiderplassen
Ved speiderplassen kan det være vanskelig å finne stien videre. Det er mye aktivitet i området, og stier overalt. Men jeg har vært her før, og finner retningen, og til slutt stien videre.


Det er nå betydelig mer fuktig sti med enkelte gjørmehøl, og vi er takknemlige for at det har vært tørt en stund, for ellers kunne dette ha blitt en nokså kladdete opplevelse. Vi kommer snart til den innerste vika, og lar oss fenge av en stor mengde sivgress i vika. De står der og speiler seg i vatnet, med et heftig sollys strålende mot seg.


Videre følger vi vannkanten inn til en sitteplass. Langs vannkanten er det steinete, og vi går nesten på vannet enkelte steder, før vi kommer bort til en gapahuk. Der sitter to mennesker og opptar plassen, så noen rast blir det ikke. Heller ikke den store samtalen. Beklager det.

Vi tar til venstre og opp gjennom tett skog til neste stidele, så til høyre. Nå kommer vi opp i åpnere terreng, med lynghei og kratt. Vi passerer en vik og går over neste haug, nå forbi et nærmest gjengrodd vatn, som i sin glanstid nok var en del av Rossevatnet. En libelle leter etter partner, mens en annen parer seg i flukt. Så undrer vi oss over om det er forsket på om libellenes paring i flukt gir bedre produksjon enn stillestående..?

Libelle (singel)
Den siste vika er også en del av Rossevatnet, og her skinner sola gjennom gulnede bjørkeblader og lager stemning i seg selv. Vi avslutter hvertfall turen langs Slettvatnet (Janstemmen) og haster videre på andre gjøremål. Dette er en enkel tur uten utfordinger. Høyeste punkt er 38 moh (!)




Tid: 1- 1,5 t rundtur
Distanse: 5 km
Terreng: Flatt, grusvei, kjerrevei, sti, delvis fuktig
Vanskelighetsgrad: Enkel

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar